NORWAY ROCK MAGAZINE
I mylderet av fete artister som slipper sterke utgivelser post-restriksjoner har nå tiden kommet for våre amerikanske venner i Halestorm, som for bare noen måneder siden skulle beære vårt furet værbitte med sin tilstedeværelse. Sånn gikk det da som kjent ikke, men “Back From The Dead” har ingenting kunnet stoppe, så vi fikk sjef Lzzy Hale selv på tråden da vi ville høre mer om dette.
25 år har gått siden sist jeg så Paradise Lost live, og mye av grunnen til det er deres trang til å gå full synthgoth. Men det var ikke problemet denne høstkveld i Oslo by. Ja, det var regn. Ja, det var høst. Alle ingredienser som skulle til for å sementete en god gothkveld var tilstede og vel så det.
We spoke to Alex Lifeson and Andy Curran about Envy of None’s self-titled debut album, the relevance of the music to the situation in Ukraine, and Alex’s poignant tribute to the great Neil Peart.
To lokomotiver innen norsk metal og hard rock har denne høsten vært på en aldri så liten Norgesturné. Og hvordan ble så kvelden foran et Vulkan Arena med to band som befinner seg i ganske så forskjellige musikalske sjangre?
«Fett å være tilbake i Trondheim, byen som unnfanget Bokassa, fett å være tilbake på Byscenen»!! Stonerpunkerne i Bokassa viste sann gjensynsglede, og Byscenen eksploderte bokstavelig talt i en Molotov Rocktail!
Konserten hadde blitt utsatt noen ganger, men omsider sto amerikanske Counting Crows på scenen foran et smekk utsolgt Sentrum Scene og et publikum uthungret på 90-tallsklassikere.
Janove har den siste tiden vært ute på sin lille, men store Fullmånehymneturné, som han avsluttet på hjemmebane i helgen. Det er nærliggende å tro at dette vil være hans siste som soloartist for denne gang, siden 2023 vil bli Kaizers Orchestra sitt år, hvis man skal tro ryktene.
«Screamnasium» is the fourth album from four-piece rock band O.R.k., featuring ex-Porcupine Tree bassist Colin Edwin, award-winning composer/vocalist Lorenzo Esposito Fornasari (LEF), Marta sui Tubi’s Carmelo Pipitone and King Crimson’s Pat Mastelotto.
Hvor skal man begynne? Et band jeg lenge trodde ikke var mulig å bevitne live her til lands skulle endelig ta turen til vår furet værbitte med sin musikalske galskap, og galskap var det forsyne meg fra start til slutt.
«Direction of the Heart» is Simple Minds’ 18th studio album, and their first of new material since 2018’s UK Top 5 album «Walk Between Worlds». Remarkably for a band who have been together for 45 years, the record sounds modern and fresh, but also contains hints of past hits.
Etter rundt 30 konserter her til lands gjennom de siste 35 år, fra Bodø til Kristiansand, er det helt innafor å kalle Sting en ekte Norgesvenn, selv om han aldri spilte her med The Police. Men det hindret likevel ikke folk i å strømme til Oslo Spektrum nok en gang, for det hadde gått fem år siden sist vi så den nå 71-årige engelskmannen på scenen i hovedstaden.
Europa har ikke helt fått det med seg, men i USA er Shinedown massive – ingen andre artister har toppet Billboards Rock-liste flere ganger enn Shinedown, noensinne. I april var det duket for deres syvende skive, det konseptuelle albumet «Planet Zero», og vi fikk bandets ekstremt sympatiske og lidenskapelige vokalist og frontmann Brent Smith på skjermen for en transatlantisk slarv.
Mange hadde nok sett frem til denne Saxon-konserten som ble utsatt en rekke ganger, og nå var det endelig dags for skikkelig “Heavy Metal Thunder” og andre kremlåter. En aldri så liten “overraskelse” var det også at Saxon denne gangen hadde dratt med seg et annet klassisk NWOBHM- band som ikke har hatt like stor suksess kommersielt sett som sine våpenbrødre, og da snakker vi om legendariske Diamond Head.
Det er ikke lenge siden Canadas store sønner i Saga gjestet Norge sist , nærmere bestemt rett før hele verden ble stengt ned i 2020. Nå er de ute på ny turne igjen med det klingende navnet “A Night To Remember”. Så var det store spørsmålet om dette kom til å bli en minneverdig kveld på et nesten fullpakket Rockefeller.
Amerikanske Alter Bridge er ute med sitt sjuende album i rekken, og siden oppstarten i 2004 har det uten unntak gått tre år mellom hvert album. Ifølge presseskrivet skal visstnok pandemien ha hatt en positiv effekt på bandet, da de i store perioder måtte holde bandet i gang på hver sin kant, og da de endelig kom sammen for å spille inn skiva, så oppstod det flammer og gnister. Så hva kan fansen og resten av verden vente seg av “Pawns & Kings”?
Nesten på dagen seks år etter forrige Spektrum-konsert er de engelske gothrock-pionérene The Cure tilbake i Oslos storstue, og siden sist har de også rukket å spille Øyafestivalen i 2019. Bandets besetning har stabilisert seg de siste ti år,
De fleste kjenner allerede Erik Grönwall som en særdeles kraftfull og energisk vokalist fra H.e.a.t, men hvordan fungerer det på Skid Rows nyeste album “The Gang’s All Here”? Jo, det fungerer veldig bra. Skid Row tar for første gang opp tråden der “Slave to the Grind” slapp,
Det har gått litt tregt i Placebo-campen de siste årene. I mars kom deres nyeste skive «Never Let Me Go», den første på åtte år, og da hadde de heller ikke spilt konserter siden 2018. Men i år har de gjort flere korte turnéer, og startet i forrige uke på høstetappen av Europa-turnéen, som en hustrig og våt høstaften ankom Oslo og Sentrum Scene som hadde vært utsolgt i månedsvis.
Det har blitt en årlig event, konsertopplevelsen med Cocktail Slippers. Sist gang var det under pandemi med et sittende publikum som kledde bandet dårlig, men nå som ting er tilbake til det vante var det fint å se at publikum kjente sin besøkelsestid og fylte opp Olsen På Bryn for å se våre favorittjenter rocke brakka.
Norske Orango er tilbake med sin 8. fullengder siden debuten “Villa Exile” fra 2005, og bandet har stadig utviklet soundet siden den gang. Høydepunktet i katalogen deres er i mine ører fortsatt mesterstykket “Battles” fra 2014. En skive alle norske møblerte hjem burde ha i hylla. Men nå er de altså ute med nytt album og power-trioen kjører på med samme resept som på de foregående albumene.
Høstens gavepakke til fans av den mørkeste metallen har nådd Oslo. «Chariots Of Fire» må kunne kalles en omreisende minifestival, med fire band hvorav alle er av over gjennomsnittlig størrelse. Med dette mener jeg at man ikke får en pakke hvorav oppvarmingen er et band ingen har hørt og som knapt spiller for noe publikum.
The second album of Oslo based Maraton, «Unseen Color», is a mix of alternative rock, pop, electronica and prog, all decorated with the timbre of Klemp’s remarkable falsetto vocals and excellent production.
Pr. 2022 likner Queensrÿche stilmessig mer på det sultne metalbandet som sang «Queen of the Reich» og «Warning» for snaut 40 år siden enn den finslepne, perfeksjonerte og stilskapende progmetalen de kjapt utviklet seg til.
Begrepet Norgesvenner er ikke et stempel som nødvendigvis er positivt ladet, men at stoner-legendene Fu Manchu er glade i Norge er hevet over enhver tvil. Bandet har frekventert landet relativt hyppig gjennom karrieren, og det til stor glede for den trofaste norske fansen. Tirsdag var de tilbake i Oslo og Rockefeller.
Så var kråkene over oss igjen, og bra er det. Chris og Rich Robinson har ordnet opp i forholdet seg i mellom (hører dere, Liam og Noel?) og The Black Crowes er tilbake. Nok en gang.
Gudene veit hvor mange ganger denne konserten har blitt utsatt og utsatt, men faktum er uansett at den har vært utsolgt i to år, og Biffy Clyro har lagd og gitt ut enda en skive siden da. Men denne høstsøndagen var skottene endelig tilbake i Oslo, seks år etter forrige klubbkonsert.
Udo Dirkschneider, som for tiden farer rundt i Norge med U.D.O., besøkte fredag kveld Trondheim. Da klokken ringte 21 var det altså duket for (i underkant av) to timer med klassisk heavy metal i Byscenens lokaler.
Trondheim ble beæret som første stopp under Deep Purples pågående ”Woosh!”-turné, og gitt rokkeringer i besetningen, samt at verdens beste band unektelig begynner å dra på årene…
Klassisk gitarbasert rock lever fortsatt i beste velgående, noe The Dead Daisies har vært et levende bevis på i snart ti år. Det begynner å bli en stund siden John Corabi forsvant ut av bandet og de fleste fikk vel med seg at det var ingen ringere enn Glenn Hughes som tok over mikrofonen, og bassen selvfølgelig.
De aller fleste blodfans setter nok kaffen i halsen allerede ved åpneren «Adderall» da denne er helt ulikt noenting Slipknot noenting har gjort. Det nærmeste jeg kommer av beskrivelse er 60-talls poprock ikke milevis unna Pink Floyd. Er fantastisk sterkt spor som både kiler seg fast i ryggmargen og viser et band som gjør akkurat som de vil, og det liker vi!
Det har vært snakk om den i mange år nå, men omsider var det premiere på kinoer verden over, deriblant i åtte byer i Norge, på dokumentaren om Ronnie James Dio. Og det går helt tilbake til starten, fra hans oppvekst i småbyen Cortland i New York på 40-tallet via storhetstiden i Rainbow, Black Sabbath […]
Det er så herlig å få i hende dokumentarer som bare går rett inn i hjerterota og er så til de grader feel-good fra ende til annen! Bakteppet her er hvordan hva som i utgangspunktet starta som en signering av boka til den originale Alice Cooper-bassisten Dennis Dunaway i platesjappa Good Records i Dallas, Texas i 2015 utvikla seg til å bli et solid minne for livet for de par hundre gamle AC-fans som dukket opp.
I vinter kom Bryan Adams femtende studioskive, «So Happy It Hurts», hvor han har gjenopptatt samarbeidet med produsent og låtskriver Mutt Lange (AC/DC, Def Leppard) og med en overraskende gjesteopptreden fra John Cleese fra Monty Python. Vi fikk en lynrask prat med den Norgesaktuelle herremannen.
Noen år har gått siden sist gang noen forsøkte å arrangere rockecruiset Rock The Boat, men omsider var vi i gang igjen, på DFDS fra Oslo til København og tilbake. Arrangementet hadde blitt utsolgt ukesvis i forveien, og hundrevis av gamle kjente stilte opp for en hurrahelg det er lenge siden vi har hatt maken til.
The Dogs er i disse dager på vei i studio for å spille inn oppfølgeren til kritikerroste «El Verdugo», men før de kjører alt fokus inn på det nye så grep de muligheten til å gjøre en siste gig. Ifølge Kristopher Schau så måtte han mase seg til spillejobben på Tribute i Sandnes.
Altså, blir det mer metall enn dette? Høstmørket er over oss, sommeren har trukket sitt siste sukk og vi går offisielt inn i mørketid mens naturen rundt oss dør. Da finnes det ikke veldig mer passende lydspor enn nettopp Machine Head og Amon Amarth til å lede oss inn i det fortapte med stoisk ro.
Khold har ikke for vane å plage publikum altfor ofte, verken på plate eller fra scenen. Da «Svartsyn» ble sluppet i juni er dette åtte år siden forgjengeren «Til Endes». Dette samsvarer med Kholds forrige konsert i hovedstaden, som oppvarming for Morbid Angel på Vulkan i desember 2014.
«Dette må være blant topp syv i Debbath-katalogen! Særlig vokalisten gjør en sterk jobb denne gangen. For en stemme! Låter som en blanding av Jussi Björling og Viggo Sandvik!»
På papiret skal ikke supergruppen Kings of Mercia kunne fungere. Fra AORen har vi vokalgud Steve Overland fra FM og ex-Toto-trommis Simon Phillips, og fra progmetallen kommer Fates Warning-gitarist Jim Matheos og bassist Joey Vera fra Armored Saint. Men funker det i praksis?
Enkelte ganger får man idéer som bare treffer en nerve, og akkurat dét er det Lost & Found Productions har gjort med sitt siste prosjekt – nemlig Witch Club Satan. Før de omtrent har gjort noe som helst foruten å hyppig oppdatere sine sosiale medier har de allerede rukket å få omtale i det store utland, deriblant ikke ukjente Rolling Stone.
Norgesvennen Lisse gjestet Rockefeller på søndag, og kun to dager etter at hennes femte studioalbum «Carving Canyons» ble sluppet fikk Oslos publikum oppleve selve verdenspremieren og de første smakebitene av hennes nye album.
Tretten år tok det fra Kentucky-gutta i Black Stone Cherry første gang spilte i Rockefeller-bygningen, på John Dee i 2009, til de tok steget opp i hovedsalen på egen hånd. Mens de i Storbritannia er øverst på plakaten på festivaler og spiller steder med plass til 3-5000 tilskuere, har Skandinavia vært mer immune mot sørstatssjarmen.
Det finnes liten spenning når Nergal & co slipper nye album, man vet omtrent hvor landet ligger musikalsk og – ikke minst – man vet at det er bra. Spenningen ligger i akkurat hvor bra.
English rock band Suede have returned with their ninth studio album «Autofiction», a follow up to 2018’s «The Blue Hour», which sees them relive their early years by recording live in a studio in North London with long-time collaborator, Ed Buller (he produced their debut single «The Drowners»).
Hvis det er en artist som har fått et totalt ufortjent kallenavn, så må det være David Bowie og «rockens kameleon». For mens en kameleon gjør alt den kan for å gå i ett med omgivelsene og ikke stikke seg ut, gjorde Bowie det stikk motsatte. Hver gang omgivelsene begynte å ta samme farge som ham selv, endret han totalt stil. Nå er filmen om revers-kameleonen klar for norske kinoer.
Sammen med Muse dro The Mars Volta det kreative rockelasset, nærmest egenhendig, under store deler av det nye millenniets første dekade, og med langspillopus nummer to – uslitelige ”Frances The Mute” – begikk El Paso-ensemblet tiårets sterkeste album.
America’s greatest rock ‘n’ roll band, the “Bad Boys from Boston”, Aerosmith, have created 15 studio albums. The story of their rise in the 1970s, then their fall and rebirth, is one of endurance. It has been said that Aerosmith’s rebirth in the late 80s was “more commercial”, when they let in other songwriters, and […]
Sist gang 1960-tallsanomalien The Zombies beæret Norge med visitt spilte de buksene av hovedbandet Uriah Heep. Denne gang skulle vi nyte godt av ekstensiv settliste, og feire et unikt ensemble som går imot all statistikk hva gjelder rockeband i pensjonsalder.
Totens fineste flotteste progmetalband gjennom tidene er uten tvil Conception – og nå er deres fire første utgivelser nyutgitt på vinyl med bonusmateriale. Vi benyttet anledningen til å gå i dybden.
«Hva fanden?» tenkte jeg da jeg så at Ida Maria var booka til Vaterland. Hun skal da selge ut Rockefeller for svingende! Men samtidig tenkte jeg også at dette var en unik mulighet til å se rockedronningen selv på en mindre klubbscene, så her var det ingen andre muligheter enn å krysse av kalenderen og holde av datoen.
Greit, så er han den minst kjente av vokalistene som har sunget på en Black Sabbath-skive, men når de andre heter Ozzy Osbourne, Ronnie James Dio og Ian Gillan (og Glenn Hughes, om du vil), så skal ikke det mye til. Vi hadde en lang og lattermild prat med Tony Martin, som sang i bandet fra 1987 til 1995, på undervurderte skiver som «Eternal Idol» og «Headless Cross».
Intet enigma i musikkverden er større enn John Michael «Ozzy» Osbourne. I drøyt 50 år har han surra rundt seg sjøl, enten i tung rus eller i sitt eget rotevesen og har knapt noen gang syntes i stand til å knyte sine egne skolisser. MEN – det er faenmeg ikke mange som kan vise til en katalog av samme kvalitet, både med Black Sabbath og som soloartist
Fenomenet SKYND er omsider i Norge etter at februarkonserten ble utsatt og flyttet fra Krøsset til John Dee. Oslo-publikummet kjente sin besøkelsestid og fylte John Dee omtrent til randen denne søndagskvelden og skapte en stemning som var et helt fantastisk liveband verdig.
14 år skulle det altså ta før vi hørte fra King´s X igjen, det var nesten så man ga opp håpet, men da vi pratet med bassist og vokalist Doug Pinnick i november i fjor, ble vi plutselig litt høyere i krona igjen, for han bar bud om at ei ny skive var på trappene, og fri og bevare oss vel, nå er den her.
Det siste tiåret har riktignok Beth Hart fokusert mer på blues og soul, men hun har alltid hatt en nært forhold til rocken. Likevel ble vi overrasket da det viste seg at årets utgivelse fra henne består av alternative versjoner av Led Zeppelin-låter. Vi fikk dama på skjermen fra Los Angeles for nok en intens skravlings.
Muse have said their new dystopian album “Will of the People» is a “greatest hits» type of record, a montage of the best of Muse, a combination of prog-metal, glam-rock, ballads and electro-pop. It is certainly a combination of those styles, but it is debatable whether the songs are the greatest examples of each of them.
Jeg husker jeg syntes «Raga Rockers» var en helt kul skive da den kom i 2001, og om den så aldri noen gang vil kunne spise kirsebær med de aller største Raga-favorittene som «Maskiner i Nirvana» og «Forbudte Følelser», så var det så visst godt nok drag i låter som «Full tank», «Det skal bli natt» og «Stakkars lille rike pike». I det hele tatt en ganske så jevnt over god skive i katalogen, selv om publikum knapt gadd å løfte en eneste finger.
Joda, du får klassisk Machine Head i en god dose på tett opptil en times spilletid. Herligheten begynner med den overraskende episke starteren “Slaughter The Martyr” som står for over ti minutter av helheten og består stort sett av en lang oppbygning som klinker ut i en erketypisk MH-låt før den runder av som den startet igjen.
Jean Beauvoir har alltid skilt seg ut fra andre rockere og punkere, som en svart mann med hvit hanekam. Han har lagd hits for Kiss, fått tilbud fra både Prince og Michael Jackson, produsert The Ramones, turnert verden både med egne band og med Plasmatics og Little Steven.
Superreserven Motorpsycho tok over stafettpinnen etter australske Wolfmother måtte kaste inn håndkleet, og avlyse hele turnéen på grunn av sykdom. Trondheimstrioen har headlinet Pstereofestivalen tidligere, men denne gangen ble de henvist til den mindre Kanonscenen, ettersom det var der Wolfmother var satt opp.
Han påsto at han ikke visste hvor han skulle begynne, men allerede ved teppefall og «Enhjørning» hersket det ingen tvil om at Prepple Houmb og DumDum Boys visste akkurat hvor de skulle begynne. Røykteppet seig ut fra scenekanten i den mørknende trondheimskvelden, og en fullsatt arena på Marinen like nedenfor Nidarosdomen ropte ekstatisk mot et heltent DumDum Boys.
Det er ikke veldig lenge siden Toto var henvist til Sentrum Scene, men de har hatt en renessanse i de senere år. Og det så man ikke minst denne regntunge torsdagskvelden hvor de spilte den første kvelden på den nye tredagersfestivalen Vulkan Open Air – en festival som fra vårt ståsted lot til å fungere ypperlig på både lyd og logistikk.
For andre enn dediserte apostler kan katalogen til trønderske Motorpsycho være ugrei å holde tritt med, så la oss rekapitulere …
Fredag kveld var det duket for Pat Metheny i Olavshallen. Noen år har passert siden sist gang Metheny besøkte Trondheim, så entusiasmen i forkant var merkbar både i baren og på vei inn i lokalet. Metheny har gått for trioformatet denne gangen, og med seg hadde han Derek Oleszkiewics og Joe Dyson. Sammen inviterte disse tre til to timer med verdensklassesjazz.
De britiske Britrock-heltene i Suede fikk æren av å avslutte fredagskvelden i Sirkus-teltet på Øyafestivalen, dessverre samtidig som Florence & The Machine var på hovedscenen Amfiet, for begge kunne like gjerne ha vært hovedattraksjoner denne kvelden.
Allerede i oktober i fjor kom første singel «Deceiver, Deceiver», og jevt utover dette året har seks av platas elleve spor blitt sluppet som singler. Dermed er det vel lite spennende eller nytt jeg har å by på ved å anmelde skiva. Men en ting er å få låter stykkvis, hvordan låter de samlet?
Ok da, så var det Kings Of Convenience som åpnet Øya 2022, men det var ikke før høylytte brenn. spilte klokken 15.00 på hovedscenen at festivalen lukta svidd gummi i milevis omkrets. Sola brant, svetten rant og med pyro sørget de også for at håret forsvant.
Så kom faktisk dagen da The Good The Bad And The Zugly skulle spille blant alle indiepoppere på Øya igjen. Ni år etter at de spilte på Øya sist virker de ikke en dag eldre. Vår alles Ivar Nikolaysen og resten av gutta i GNZ utviste enorm energi i det de sparket i gang konkurransen om publikum mot The Gorillaz på hovedscenen (omtrent samme tidspunkt) med låta «What`s My Rage».
Nick Cave is a story teller for whom direct communication is an essential part of his performance. From the first second that he stormed on to the Øyafestivalen stage, to start “Get Ready for Love”, he made his commitment to that kind of connection apparent.
Behold! En ny supergruppe fra Frontiers. Hvilket nummer i rekken har vi kommet til nå, holder noen tellinga? Her møter vi Jay DeMarcus (Rascal Flatts), Jason Scheff (ex Chicago), Deen Castronovo (Journey, Revolution Saints, The Dead Daisies), Tom Yankton og Chris Rodriguez. Vi har bevitnet noen samlebåndsprosjekt av disse supergruppene, men også noen aldeles fantastiske utgivelser.
I tillegg til å debutere som soloartist, har Ronnie Atkins også funnet tid til å spille inn en tredje skive med Nordic Union, hans sideprosjekt med Erik Mårtensson fra Eclipse, og nå er altså «Animalistic» ute. De som har hørt de to foregående, vet ganske nøyaktig hva vi får mer av her – men det er ingen tvil om at dette er den hardeste og tyngste skiva under Nordic Union-navnet så langt.
Vi kan gledesstrålende rapportere at nok en tradisjonsrik rockefestival har overlevd pandemien, og vi tok turen over grensen for å se band som W.A:S.P., Michael Schenker Group, Europe, Nestor, Michael Monroe, Doro, Eclipse og Udo Dirkschneider.
Death Angel er et av mange semi-legendariske klassiske Bay Area thrash metal band som fortsatt holder det gående, men få kan skilte med like sterke skiver de senere årene. Derfor var det en aldri så liten begivenhet at Death Angel endelig kom på besøk igjen som headliner.
Da kan vi krysse av enda en pandemiutsatt festival for gjennomført. Det har vært fem beksvarte dager i Bergen, og de fleste av bandene som ble annonsert for to år siden hadde heldigvis anledning til å stille på årets festival.
Torstein Flakne er utvilsomt en av våre beste låtskrivere, med et utall glimrende låter under gitarreima. Det er over 40 år siden han slo igjennom med The Kids, men han viser ingen tegn til å roe ned tempoet enda. Heldigvis for oss! Vi tok en prat med den sindige trønderen i omgivelser han kjenner svært […]
Svenske H.E.A.T er tilbake med sitt sjuende album og de fleste har vel fått med seg at gullstrupen Erik Grönwall ikke lenger er med i bandet. Han forsvant til ingen ringere enn Skid Row. Og hva gjør man når et bandmedlem forlater skuta? Joda, da kan du hente tilbake et tidligere bandmedlem. Og det har H.E.A.T gjort.
Det ble skrevet historie denne søndagen i Oslo by – aldri før har en konsert hatt et større betalende publikum her til lands som de fleste har fått med seg, og da er det ingen andre band som gjør dette bedre enn nettopp Rammstein.
Sist gang Queen var i Norge med Freddie Mercury, spilte de for 4900 fans i Drammenshallen – 31 år etter hans død selger de ut Telenor Arena med plass til 23000. Vi var selvsagt på plass og fikk med oss hva herrene May, Taylor og Lambert hadde å by på.
Anthrax fylte 40 år i fjor og kunne av åpenbare årsaker ikke gå ut på turné for å feire. Derimot gjorde de som veldig mange andre under denne tiden, nemlig å sende en direkte livestream på selve dagen. Og nå kan de som ikke fikk det med seg da nyte herligheten både visuelt og audielt.
Åkerlund har regi på Netflix-serien om Clark Olofsson – en nasjonal-famøs bankraner som angivelig kan æres for fenomenbeskrivelsen av Stockholmssyndromet. At Åkerlund kaller på sin kompis, Mikael Åkerfeldt, vedrørende det filmmusikalske synes både opplagt og spennende.
Äntligen! Efter två år med inställda festivalen är det återigen dags för Gefle Metal i Gävle. Mycket har händ sedan 2019.Men med laguppställningen i form av 2022 års spelschema så går det nära på att se det hela som en landskamp i metal mellan Norge-Sverige.
Fellesferie er vanligvis synonymt med konsert-tørke, men ingen ringere enn franske Gojira gjestet Oslo’s storstue denne søndagskvelden. Franskmennene er kjent for å levere på scenen, men denne kvelden skulle bli noe utenom det vanlige. Selv til Gojira å være.
I Norge er ikke amerikanske Black Stone Cherry større enn at de kun har spilt på mindre steder som John Dee og Vulkan, men i Storbritannia er situasjonen en helt annen. Der avslutter de festivaler som hovedattraksjoner foran 20 000, og på den britiske turnéen i september 2021 som dokumenteres her, spilte de bl.a. på steder som Barrowlands i Glasgow og O2 Apollo i Manchester, med plass til 2000 til 3500. Og rosinen i pølsa var turneavslutningen i ærverdige Royal Albert Hall i London.
“18”, the new 13 track album by legendary guitarist Jeff Beck and Hollywood Vampires co-founder and actor Johnny Depp, features a range of covers including Marvin Gaye, The Beach Boys, John Lennon, The Velvet Underground, Killing Joke, and more, along with two original Depp compositions.
Hvordan har det seg at en gubbe på 71 år ser bedre ut enn en hvilken som helst 55-åring? Doug Pinnick er en sånn 71-åring, og han viste seg å være minst like vital på tomannshånd som på scenen med sin hovedgeskjeft King´s X. Vi fikk en lang prat om oppvekst, inspirasjonskilder, og plateutgivelser i fortid, nåtid og framtid.
Om du veltet en vilkårlig stein i England på tidlig 70-tall, krøp det fram artister som T-Rex, David Bowie, The Sweet og Gary Glitter, men størst av dem alle var Slade, bl.a. med sine utrolige 17 påfølgende topp20-singler og en drøy håndfull listetopper i en rekke land, og i så måte er det svært få som kan skilte med feitere Greatest Hits-samlinger enn dem. J
Vinny Appice hadde mulighet til å bli hos Black Sabbath etter at Ronnie James Dio trakk seg ut i 1982 – men han valgte dristig nok i stedet å bli med vokalisten for å starte et helt nytt band – Dio.
Etter å fartet landet på kryss og tvers fra sør til nord på sin triumf-ferd i forbindelse med sin etterlengtede comeback-skive “Svevn” fant Gåte ut at de ville strippe ned lydbildet og ta ting helt ned ved å gå akustisk og nesten ut av det blå servere oss EPen “Til Nord”.
Noen band er trofaste mot sin egen måte å skrive musikk på, og Journey må kunne sies å være et av de bandene. Når bandets nyeste utgivelse «Freedom» legger i gang, er det liten tvil om at det er Neal Schon med venner vi låner øre til, til tross for at det har vært endel utskiftinger underveis.
Hele åtte år har gått siden Zeromancer slapp sin forrige skive, men nå er omsider tønsbergenserne klare med sitt nye verk, «Orchestra Of Knives». Vi fikk vokalist Alex Møklebust i tale, og kom også inn på både Seigmens planer for fremtiden, soloprosjekter og Stjernekamp.
Over fire år har gått siden «Attention Attention», men i juli slippes omsider Shinedowns syvende skive «Planet Zero». Selv om dette ser mektig ut med 20 spor, så er syv av disse korte overganger på halvminuttet, som binder sammen et løst konsept om en dystopisk fremtidsverden hvor menneskelige følelser overvåkes og kontrolleres.
Tre år har gått siden sist, med to avlyste festivaler underveis, men endelig var vi tilbake på Ekebergsletta for tre dager med rock & roll, metal, gode venner og godt i glasset, og jaggu måtte vi ikke pakke ned solkremen også. Publikum var representert fra 55 forskjellige land og fra samtlige norske kommuner, med over 80 000 solgte billetter fordelt over de tre dagene.
Tretten år har gått siden forrige skive fra Porcupine Tree, og «Closure/Continuation» er utvilsomt en av årets mest etterlengtede utgivelser. Har så Steven Wilson & co klart å levere noe som har gjort det verdt ventetiden?
Få gitarister har påvirket rock som Steve Vai har gjort. Ikke mange kan skilte med Frank Zappa og David Lee Roth, i tillegg til en enorm solokarriere på CV-en. Han har påvirket minst to generasjoner musikere, og må sies å være en av de fremste inspirasjonskildene for gitarister verden over.
After being forced to cancel a string of concerts due to Morten being diagnosed with Laryngitis in May, a-ha are back on the festival circuit at home in Norway, and we took a trip to Arendal to see them perform at a sold out concert at the Canal Street festival, on a sunny evening.
Siden oppstarten i 1992 har Sweden Rock Festival vært en av Europas mest populære rockefestivaler, og etter noen års pause var de i år tilbake i tide til å feire 30-årsjubileet med årets hovedattraksjoner Guns N’ Roses, Volbeat og In Flames.
Denne uken braker Tons Of Rock i gang, men vi har allerede vært på en festival hvor mange av de samme artistene spilte, den legendariske Download på Castle Donington i England, hvor vi så band som Iron Maiden, The Darkness, Sepultura, Kiss, Megadeth, Biffy Clyro, Mastodon m.fl. Les vår rapport her!
John Corabi er utvilsomt mest kjent som vokalisten som erstattet Vince Neil i Mötley Crüe i 1992, og lagde den selvtitulerte skiva som mange, deriblant Mick Mars, anser som den beste skiva Mötley noensinne gjorde – og som andre knapt anerkjenner.
NMB, eller Neal Morse band, med Mike Portnoy bak slagverket, var nylig i Oslo for å promotere sitt nye dobbeltalbum «Innocence & Danger» – og hvilken kveld det ble…
Simon Wright har vært trommis i ikke bare AC/DC, men også i store band som Dio og UFO – men ikke nødvendigvis i deres største periode. Vi fikk en prat med engelskmannen via Zoom.
