Greit, så er han den minst kjente av vokalistene som har sunget på en Black Sabbath-skive, men når de andre heter Ozzy Osbourne, Ronnie James Dio og Ian Gillan (og Glenn Hughes, om du vil), så skal ikke det mye til. Vi hadde en lang og lattermild prat med Tony Martin, som sang i bandet fra 1987 til 1995, på undervurderte skiver som «Eternal Idol» og «Headless Cross».
Tekst: Geir Amundsen
(Les del 1 av dette intervjuet her!)
– Hvordan fikk du egentlig jobben i Black Sabbath, etter at Glenn Hughes sluttet midt i en turné som Ray Gillen deretter fullførte?
– Der kan jeg takke min manager Albert Chapman, som hadde gått på skole sammen med Tony og Ozzy, så han og de hadde vært kompiser i årevis. Han hadde faktisk vært turnémanager for Black Sabbath i tidlige år. Allerede i 1986, mens de turnerte med «Seventh Star», fikk jeg høre fra Alvin at de hadde problemer med Glenn, så jeg fikk beskjed om å lære meg alle sangene. Jeg sto jo selvsagt som et spørsmålstegn: ‘Lære meg samtlige Sabbath-låter? Nå?’. Men da jeg fikk høre at den jobben kom til å bli ledig, og han hadde foreslått meg, fikk jeg litt panikk, for jeg kan da ikke synge som Glenn Hughes!
– Ingen kan synge som Glenn Hughes!
– Haha, nei det har du rett i! Men jeg var livredd! Men så ordnet det seg visst med Glenn, og jeg var faktisk litt lettet. Men så fikk de plutselig Ray Gillen til å fullføre turnéen før han slutta for å jobbe med Blue Murder, og dermed ble jeg oppringt nok en gang. Nå var det 1987, så det føltes som på-av-på-av, hele tiden med Sabbath. Sånn var det i alle år, egentlig!
– Hadde du noen audition?
– Ja, en. I mai 1987, tror jeg. Den 14. I Battery Studios i London, England. Kun i studio, ikke sammen med noe band. Den eneste låten jeg sang der var «The Shining». Så sa de takk og dro sin vei. To dager etterpå ringte de og sa ´Greit, du har jobben. Kom tilbake til studio, du har en uke på deg til å spille inn vokalen på hele skiva!´ Og da ble jeg livredd igjen, haha! Hva i helvete er det som skjer!? Så jeg dro ned dit, jobbet der i et par dager før vi av en eller annen grunn måtte ta noen dagers pause før vi fortsatte i fire dager til. Og jeg fikk ikke lov til å endre noe som helst på vokallinjene, de skulle synges nøyaktig slik jeg hørte at Ray Gillen hadde gjort det.
– Og her var da all musikk allerede skrevet og innspilt på Montserrat tidligere på året, og Ray Gillen hadde lagt på vokal før han sluttet?
– Korrekt. Og både Eric Singer og Bob Daisley, som begge spiller på skiva, sluttet også rett etter innspillingen, så de traff jeg aldri engang.
– Begge hoppet av for å begynne i Gary Moores band, så vidt jeg vet.
– Stemmer nok. Så jeg jobbet egentlig kun med Tony og produsent Chris Tsangarides i studio, jeg fikk ikke engang låtene med meg hjem for å lære meg de. Jeg fikk kun høre de i studio når de skulle spilles inn. ´’Greit, da tar vi neste låt, den går slik:’. Kan du forestille deg? Her blir jeg hentet til studio, og først må jeg lære meg låten, så må jeg synge den, og så må jeg fremføre den. Jeg sang hver låt tre-fire ganger, og alle måtte gjøres innen syv dager. Det var latterlig hardt arbeid, men jeg gjorde det. Og «Eternal Idol» ble jo meget bra, selv om jeg egentlig ikke hadde noe som helst påvirkning på det – melodiene og tekstene var allerede skrevet, og min jobb var bare å kopiere det som allerede var der.
– Og hva skjedde så? Black Sabbath var på det tidspunkt kun Tony, du og keyboardist Geoff Nicholls.
– Ja, jeg fikk tidlig høre at Black Sabbath hadde ikke penger, alt er brukt opp. Jeg gjorde det nærmest gratis, men det var jeg klar over, jeg gikk inn i situasjonen med åpne øyne. Men jeg kunne ikke forstå hvordan et band av Black Sabbaths status kunne være helt skrapa, de måtte da ha noe, tenkte jeg. Men Tony hadde masse problemer med managere, med royalties, rettslige strider med ex-medlemmer – det foregikk mye i kulissene som ikke ble snakket høyt om, det var en tøff periode for bandet.
– Det er en historie fra denne perioden som alltid har fascinert meg, og det er bassisten dere brukte i videoinnspillingen til «The Shining». Fortell!
– Vet du, det er visst ingen som helt vet hva sannheten egentlig er der.
– Jeg har forstått det slik at det nærmest var en vilkårlig fyr dere hanket inn fra gata, hang på en bass og ba ham late som han spilte mens dere lagde videoen?
– God historie, men den er nok litt forenklet. Jeg vet at han var en venn av Chris Tsangarides, som produserte albumet «Eternal Idol». Og denne fyren dukket bare opp fra ingensteds. Vi hadde ingen bassist på det tidspunktet, og vi var på videoinnspillingen da han kom slentrende inn og sa hei. Jeg husker at han heter Steve, men jeg aner ikke etternavnet. Han hadde masse turkise smykker som en indianer, masse greier i håret, så han så jo kul ut, men jeg husker at han sa ‘Jeg spiller ikke bass, jeg er gitarist!’. Og vi sa ‘Men vi mimer bare uansett, kan du prøve å late som?’. Så de ga ham en bass, og han sto der i bakgrunnen og lot som han spilte mens vi gjorde filmet noen opptredener av låten. Så sa han ha det og dro, og siden har jeg verken sett eller hørt fra ham. Ingen vet hvor han kom fra eller hvor han ble av, han var bare denne mystiske figuren – ikke spilte han bass, ikke var han i bandet, han var bare en venn av en venn.
– Han har sikkert blitt mye latterliggjort på puben når han har påstått at han var i Black Sabbath i 20 minutter…
– Haha, ja tviler ikke!
– Hvordan føltes det å for første gang gå på scenen som Black Sabbaths nye frontmann, og fylle Ozzy, Dio og Gillans sko?
– Tja. Hvordan hadde du følt deg?
– Veldig liten, men jeg eier ikke sangstemme. Hvor skjedde dette?
– Det skulle egentlig skjedd i Portsmouth i England, men det ble kansellert. Vi fløy dit, men det var en katastrofe for arrangørene, for ingen dukket opp. Deretter fløy vi til Aten i Hellas (21. juli 1987), og der fikk jeg min debut, med Bev Bevan på trommer og Dave Spitz på bass. Og det var et sjokk for meg. Det føltes som en vegg av frykt. Det var helt utrolig, men på en eller annen måte klarte jeg å holde meg på beina og synge låtene, selv om jeg glemte teksten på en av de gamle Sabbath-låtene, husker ikke hvilken. Og så ble scenen invadert av fans, så konserten ble avbrutt og vi ble dratt vekk av sikkerhetsfolkene. Så det var kort, skremmende og sprøtt! Du vet når du hører historier om ukjente folk som bare blir dratt inn fra gata og kastet ut på dypt vann foran titusener av mennesker? Slik føltes det.
– Ja, det gikk bare to måneder fra du ble oppringt om å komme på audition til du sto på scenen som frontmann i en av rockens mest legendariske band, på et stadion i Hellas?
– Ja, faktisk.
– Dere spilte kanskje bare gamle låter da, siden «Eternal Idol» ikke ble utgitt før i november?
– Riktig. Jeg tror faktisk vi gjorde flere låter fra Dio-perioden enn fra Ozzy-tida. Og en fra «Seventh Star». Vi hadde noen få øvinger før denne konserten, og da var det med Geezer Butler, som fortsatt spilte i Ozzys band på det tidspunktet.
– Jeg oppdaget nettopp at du var på nippet til å havne i et annet band – Blue Murder, sammen med John Sykes.
– Ja, jeg jobbet i hvert fall med dem en periode.
– Og når var dette?
– Det må ha vært rundt 1988.
– Jammen… på det tidspunktet var da du i Black Sabbath?
– Hmmm nja, tja? Definér «var i Black Sabbath»? Ingen vet aldri helt om de er i Black Sabbath eller ikke. Faktisk spurte Ian Gillan meg en gang: ‘Ble du noen gang sparket fra bandet?’. Og jeg spurte ‘Hva mener du?’. Og han sa ‘Fikk du noen gang et brev eller en telefon om at dine tjenester ikke lenger var ønsket?’. ‘Nei, faktisk ikke’, sa jeg. ‘Ikke jeg heller,’ sa han, ‘jeg formoder derfor at vi begge fortsatt er i bandet. Så jeg foreslår at vi bare dukker opp på en av konsertene deres og kommer på scenen – jeg fra den ene siden og du fra den andre, og gjør resten av konserten som om vi aldri noen gang sluttet!´. Bare fleiping så klart, men det viser den totale mangelen på informasjon som alltid har preget Black Sabbath. Men for å komme tilbake til spørsmålet ditt om Blue Murder – ja, jeg var offisielt i Black Sabbath da, men det var en inaktiv periode i 1988 etter «Eternal Idol»-turnéen hvor bandet gikk litt i oppløsning og det var egentlig bare meg og Tony Iommi igjen. Jeg fikk en telefon fra min manager som sa at John Sykes (som da nylig hadde sluttet i Whitesnake) var på utkikk etter en vokalist, og på det tidspunkt visste jeg ikke om jeg hadde noe fremtid med Sabbath – som vanlig. Så derfor ble jeg enig om å møte ham, og dro til Johns hjem i Blackpool og begynte å skrive låter sammen med ham. Og han var så kjapp og effektiv! Idéene bare rant ut av ham! ‘Hva med dette? Hva med dette? Syng dette! Prøv dette!’ Jeg måtte bare si vent et øyeblikk, du må gi meg tid til å skrive noen tekster før jeg kan synge inn vokalen! Og det eneste jeg hadde i hodet på den tiden, var tekster og melodier som jeg hadde jobbet med på «Eternal Idol». Og hvis du hører på «Blue Murder»-skiva, vil du merke en klar påvirkning fra Black Sabbath på noen av låtene – det var der de kom ifra. Og John bare gønna på, det gikk veldig fort, han ville i studio så fort som mulig for å lage ei skive. Vi jobbet fortsatt bare med låtskriving, og siste dagen får jeg høre at vi skulle fly til Canada i overimorgen for å jobbe med Bob Rock i studio. Og jeg bare ‘Hva?!’ Jeg hadde ikke fått sagt farvel til familien eller hunden min eller noe! Men John insisterte på at vi måtte dra nå. Manageren min ringte meg og sa at dette kunne vi ikke gjøre, de tilbød meg en latterlig dårlig kontrakt som jeg på ingen måte kunne godta. Dermed måtte jeg bare hoppe av og dra hjem. John tok da vokalen selv, og brukte tekster og melodier som jeg hadde skrevet mens vi jobbet sammen, uten at jeg fikk mye anerkjennelse for det.
– Nei, du er vel kun kreditert på «Valley Of The Kings».
– Ja, det er eneste stedet på platecoveret at det står ’T. Martin’.
– Så du erstattet nesten Ray Gillen i et band to ganger?
– Jeg vet! Det er sprøtt.
– I denne perioden ble du nesten involvert med en annen Whitesnake-gitarist også – Adrian Vandenberg?
– Ja, stemmer! Det var kult, men – Adrian var gira på Whitesnake, og han hadde allerede jobbet med David Coverdale. Han spilte en gitarsolo på «1987»-skiva (på «Here I Go Again») og noe annet, så jeg tror han på en måte regnet med å få jobben, men han hadde ikke fått noen bekreftelse på det enda. Så jeg og Adrian ble koblet sammen av Warner Brothers, og jeg reiste dermed til hans hjem i Enschede i Nederland hvor vi begynte å skrive låter sammen. En kveld tok han meg til universitetet hvor vi gjorde en slags jam-konsert sammen, og kræsja med bilen på vei dit. Vi dreiv og tullekranglet om hvilken CD som skulle settes i spilleren, og han mistet kontrollen, traff midtrabatten og bilen spant rundt før den smalt inn i autovernet. Panseret fløy av, rutene knustes – men vi klarte å kjøre videre og komme oss av hovedveien, for hadde politiet kommet da og sett vraket, hadde vi hatt et problem. Så vi kom oss til en bensinstasjon, han ringte sin far og overtalte ham til å komme dit og låne oss sin bil. Vi fikk lempa utstyret over i farens bil og fortsatte til konserten. Og da vi kom tilbake til huset hans utpå natten, fikk han den telefonen han hadde ventet på fra Whitesnake – han hadde fått jobben. Han sa at ‘Tony, jeg beklager veldig, men jeg kan ikke takke nei til et slikt tilbud.’ Og jeg skjønte jo det. Så det var kortvarig, men veldig begivenhetsrikt å jobbe med Adrian Vandenberg.
– Var det flere slike nesten-prosjekter?
– Ja, jeg ble flere ganger koblet med andre musikere via managementet. Jeg jobbet med Alvin Lee (Ten Years After) en periode. Og ikke bare innen rocken, jeg har syslet med alt fra reggae til opera! Jeg er fan av all slags musikk, alle typer instrumenter, og elsker å gjøre varierte ting, i stedet for å låse seg fast i samme jobb år etter år.
– Etter dine flørter med John Sykes og Adrian Vandenberg, ble du innkalt til tjeneste med Iommi igjen.
– Ja, og på neste skive, «Headless Cross» (1989), fikk jeg lov til å bidra med mine tekster og mine melodier.
– På den skiva hadde Tony fått med trommislegenden Cozy Powell – hvordan påvirket han kjemien i bandet?
– Jeg elsket å spille med Cozy! Jeg hørte på Cozy Powell da jeg var tenåring! «Dance With The Devil» og de greiene der. Og så var han jo selvsagt i Rainbow sammen med Ronnie James Dio. Jeg var stor fan av Cozy, han var en fantastisk trommis og en fin fyr. Eller, så lenge du gjorde jobben din, var han fin. Var du ikke på 100%, kunne han bli forbanna.
– Igjen sto dere uten bassist.
– Ja, Jo Burt som gjorde «Eternal Idol»-turnéen forsvant fort ut igjen, så vi brukte sessionmusiker Laurence Cottle på innspillingen, men han var aldri påtenkt en rolle i bandet.
– Nei, han er vel egentlig jazzmusiker?
– Ja, og har spilt med alt fra Eric Clapton til Alan Parsons. Veldig dyktig bassist! Men da turnéen startet, hadde vi fått inn Neil Murray (ex-Whitesnake), og den besetningen holdt jo en stund.
– Etter «Headless Cross»-turnéen tok det ikke mange ukene før dere var i studio igjen for å lage «Tyr» (1990). Fra et nordisk perspektiv er jo den ganske interessant siden den delvis har et norrønt tema.
– Med en gang jeg hadde gjort «Headless Cross»-skiva, som handler mye om engelsk historie, følte jeg at ulike temaer var rette måten å få Tony Martin til å fungere i et legendarisk band som Black Sabbath. Nå hadde vi gjort engelsk historie, og så kom «Tyr» som gikk på viking-mytologi. Jeg tenkte at vi kunne kanskje gå i samurai-retningen, eller om indianere, og begynte å pønske ut konsepter for kommende skiver.
– «Tyr» er faktisk en av mine favorittskiver med Black Sabbath, men det kan hevdes at det er den skiva som er fjernest fra den opprinnelige Sabbath-stilen.
– Hm, tja. Jeg begynte å føle meg hjemme da, og komme inn i bandets stil og historie, Tonys måte å spille på og hans riff, følelsen av hvor dette kunne utvikle seg. Geoff Nicholls var også viktigere for Black Sabbaths musikalske utvikling enn mange tror, for han kom opp med keyboardtemaer som resten av låten gjerne ble basert rundt, samt bakgrunner og atmosfærer som Tony kunne spille sine riff over, og så la jeg ikke bare min vokal oppå der igjen, men også koringer og andrestemmer. Noe som egentlig var litt dumt, siden det kun er en sanger på scenen, og det er meg. Så med mindre jeg lærte meg å synge med ræva, hvem skulle ta de koringene? Vi hadde jo Geoff, og på den tiden begynte vi å bruke triggede samplinger på konsertene, for å få trøkk i de svære refrengene. Og da fant vi ut at vi kunne lesse på med flere lag av gitarer, keyboards og vokal i studio, det ble mye mer kompleks kontra 70-tallsutgivelsene som kun hadde et slagverk, en gitar, en bass og en stemme. Og det var vel da at tradisjonalistene blant Sabbath-fansen syntes at utviklingen hadde gått for langt.
– De foretrakk at både gitar, bass og vokal spilte akkurat samme melodier simultant.
– Haha, ja nettopp. Det har sine fans, og jeg ser jo sjarmen med det, men jeg var blitt mye mer teknisk da, jeg syntes det var vanskelig å skulle fortsette i den stilen de hadde femten år tidligere.
– Jeg har skjønt at det var en lang debatt om albumtittelen også.
– Ja, selskapet var i utgangspunktet ikke begeistret for tittelen «Tyr». Jeg husker at Cozy Powell kom med et ellevilt forslag. På den tiden var det en forfatter som akkurat hadde gitt ut en roman som het «Satanic Verses»…
– Salman Rushdie.
– Ja! Riktig! Og han fikk jo en dødsdom av islamistene for det! Og her sitter Cozy og sier, ‘Jeg har det! La oss kalle skiva «Satanic Verses»!‘. Og vi alle skreik opp at ‘Hva? Er du gal, vi kommer til å bli halshogd!‘. Men han insisterte på at det var virkelig kult. Så vi kranglet frem og tilbake om tittelen, inntil plateselskapet skar igjennom og sa at det skulle hete «Tyr». Men selvsagt, etter «Tyr» fikk jeg jo sparken, haha!
– Var det managementet som bestemte det, eller var det Tonys avgjørelse?
– Her er greia. Da jeg begynte i Black Sabbath, fikk jeg høre mye dritt om bandet. De var blakke, de hadde en roterende besetning, ingen visste helt hvem som sang i bandet fra uke til uke. Er det Tom Jones eller Ian Gillan eller Ray Gillen? Masse grusomme historier i pressen på den tiden. Black Sabbath var i ferd med å bli en vits. Og hva gjør de? Jo, de hyrer inn en totalt ukjent sanger fra Birmingham – meg – for å bygge opp merkenavnet Black Sabbath igjen. Og «Eternal Idol» ble ganske godt mottatt av både media og fans. Og da vi hadde fått gjort «Headless Cross», begynte folk å lytte nærmere og innse at ‘Jøss, dette er jo faktisk meget bra!‘. Med «Tyr»-skiva fikk vi virkelig medvind, da funket det, både musikalsk og på det personlige plan. Og på dette tidspunktet fant de da altså ut at det sikkert ville bli enda bedre om de fikk Ronnie tilbake, for å holde snøballen rullende. Så jeg tror det var en strategisk avgjørelse, for de likte jo tydeligvis stemmen min. Faktisk så mye at de ba meg komme tilbake. Flere ganger. Allerede mens de jobbet med «Dehumanizer» med Ronnie, ringte Tony meg og sa ´Dette går ikke så bra, kan du komme tilbake?´. Men da sa jeg nei, da jobbet jeg med min første soloskive, «Back Where I Belong», så de fortsatte å jobbe med Ronnie. Men jeg dro faktisk til studioet de jobbet i, Rockfield i Wales, og gjorde en session med bandet og testet ut låtene, men ble bare der et par dager. De skjønte at jeg var fokusert på soloskiva mi, og det var økonomisk mer lønnsomt å fortsette med Ronnie.
– Visste Ronnie om at du var der?
– Nei, jeg tror ikke det! Han var i hvert fall ikke der de dagene jeg var der, men han fant ut av det senere, og var ikke spesielt fornøyd med det, kan man si.
– Møtte du ham noen gang?
– Jeg har bare møtt og snakket med ham én gang, og det var backstage på en av Sabbaths konserter i England i 1992. Tony hadde invitert meg, og det var tydelig at Ronnie ikke likte det. Tony hadde selvsagt ikke forberedt ham på at jeg kom til å være der. Jeg prøvde å få blikkontakt med han, men han så ikke på meg. Hver gang han gikk forbi, sa jeg ‘Ronnie!’, men han bare valset videre. Til slutt sa jeg ‘Ronnie! Kom hit da!’, og han kom uten å si et ord, bare stirret på meg, så mest ut som om han ville slå til meg! Men jeg introduserte meg, sa jeg var stor fan av ham og at det ikke hadde vært lett for meg å fylle hans store sko i bandet. Og han bare stirret på meg, så sa han ‘Bra!‘ og snudde seg og gikk. Haha! Det var alt jeg noensinne har snakket med Ronnie James Dio! (Her er daværende Black Sabbath-trommis Vinny Appices versjon av hva som foregikk i bandet på tidlig 90-tall.)
– Det gikk jo ikke lang tid før Ronnie James Dio nok en gang sluttet i Black Sabbath, og tok trommis Vinny Appice med seg. Og da ble du invitert tilbake, og amerikanske Bobby Rondinelli (ex-Rainbow) kom inn på trommer for å komplettere Sabbath med Tony og Geezer Butler.
– Stemmer, og vi satte i gang med å lage «Cross Purposes». (1994)
– Hva var egentlig Eddie Van Halens involvering i den skiva?
– Det skyldtes at Tony Iommi har utrolig mange venner i musikkbransjen. Han kan ta en telefon og få bortimot hvem som helst til å stille opp, alle elsker å jobbe med Tony, for han er en fin fyr. Brian May: ‘Kommer!’. Ian Gillan: ‘Klabert!’. Eddie Van Halen: ‘Ja visst!’. Og de bare jammer og spiller og koser seg.
– Og så vidt jeg vet, var Van Halens første turné utenfor USA som forband for Black Sabbath i 1978, så de to ble vel gode kompiser da.
– Stemmer nok! Men Eddie var i byen, de spilte i min hjemby Birmingham, Og som vanlig ringte Tony ham, og ba han komme på øvingslokalet vårt og spille litt. Jeg ante ingenting, jeg ankom lokalet som vanlig, og så rusler plutselig Eddie Van Halen inn døra. Og jeg bare ‘Åh! Hei du!’. Eddie hadde med seg gitaren, plugga inn i en av forsterkerne og de begynte å spille. Måten jeg pleide å jobbe med låtskrivingen i Black Sabbath, var at jeg spilte inn riffene som de jobbet med på en åttespors, og deretter redigerte jeg riffene inn i en struktur som utgjorde en låt, kom opp med melodilinjer og tekster og presenterte deretter denne låten for resten av bandet for å høre hva de syntes. Og så lærte de seg å spille de riffene i den strukturen jeg hadde satt de inn i. Men denne gangen kom Eddie inn, begynte å spille, alle kastet seg på og spilte med ham, og de stoppet aldri! Så jeg måtte bare trykke på Record og ta opp hele greia. Omsider spurte jeg om de ville at jeg skulle gjøre noe med denne jam’en, og Tony sa ‘Ja, gjør det nå!’. Ah. Ok. Så jeg begynte bare å synge den første og beste melodilinjen jeg kom på, og etterpå sa alle ‘Ja, flott, den beholder vi!’. Åh. Javel. Greit nok. Etterpå skrev jeg en tekst til den, og det endte opp som «Evil Eye» på «Cross Purposes». Men det må sies at Eddie spiller ikke på skiva, han spilte bare på øvinga den dagen låten ble lagd.
– Har du fortsatt det opptaket fra øvingslokalet?
– Ja! Det har jeg. Jeg sendte det til Tony, og hvis det blir en nyutgivelse av mine skiver med Black Sabbath, så håper jeg at de inkluderer det opptaket blant bonusmaterialet.
– Det er definitivt noe som fansen har interesse av å høre!
– Ja, det er veldig kult! Når Eddie spiller det riffet, så låter det veldig Van Halen’sk, du vet med en gang hvem du hører på. Full vibb-arm og tapping! Utrolig kult.
– La oss avslutte med noen ord om «Forbidden» fra 1995, som generelt anses som bandets største feilgrep noen sinne, med rapping og Body Counts gitarist som produsent. Hva følte du om den skiva da den kom ut?
– Dritt! Hahaha!
– Såpass?
– Jepp! Hahaha! Greit, jeg skal skjerpe meg og si noe om «Forbidden»! Haha! Vi var kommet på det stadiet hvor vi nærmet oss slutten på vår kontrakt med plateselskapet I.R.S. Og det må sies at bandpolitikk er faenmeg det aller verste. Det er vanskelig å holde alle fornøyde. Så de begynte å tenke på hva som skulle skje når kontrakten utløp, og de hadde såvidt begynt samtaler for å få orginalbesetningen samlet igjen. De sa selvsagt ikke noe til meg, men jeg hørte jo ryktene fra min manager blant annet, at de planla dette. Men greit, vi samlet oss i sørlige Wales for en skrivesession, og vi hadde det riktig gøy, god stemning i bandet, som nå hadde Cozy Powell og Neil Murray tilbake. Og demoinnspillingene av låtene låt knallbra. Så fikk vi da denne overraskende beskjeden om at de skulle få inn Ice-T på en låt. Jaha. Ice-T. Det ble straks helt stille i rommet. Og jeg tenkte at, ok, dette lover ikke bra. Så spurte jeg hva han skulle gjøre? ‘Han skal synge på noe‘, fikk vi til svar. Jaha. Greit. Så han sender et par av sine karer over for å sjekke oss ut, deriblant Ernie C. Og det må sies at de var veldig fine folk, veldig kult å jobbe med de. Men hele grunnidéen her skurret i mine ører. Cozy Powell var i harnisk, han sa rett ut at ‘Dette er feil! Det kommer aldri til å fungere!‘. Og jeg var helt enig, jeg fattet ikke hva de tenkte på! Men de så visst for seg at de kunne kopiere suksessen til Run DMC og Aerosmith, og kombinere et rockeband og et rapband.
– Så bandet var overhodet ikke involvert i den avgjørelsen?
– Tony hadde blitt overtalt og overbevist om at dette var en god idé som ville gjøre Black Sabbath relevante og nå et nytt publikum. Så vi dro i et møte med selskapet i London, og ble fortalt at slik er det, dette skal vi gjøre. De skulle få Ice-T og Ernie C i studio for å jobbe med oss. Og jeg visste fortsatt ikke hvilken låt Ice-T skulle synge på. Så gikk vi i studio for å spille inn låtene, og fortsatt visste jeg det ikke! Om han skulle synge på en låt eller på alle låtene, om jeg var med i bandets fremtidsplaner…. Jeg spurte de rett ut, og fikk svaret ‘Vi vet for øyeblikket ikke hvilket format bandet kommer til å ha‘. Jaha. Hva pokker betyr det? Er jeg sparket? ‘Øh… Nei! Fortsett og syng!‘. Jaha? Synge hva? Med hvem? For hva? Hva skjer?! Det var helt horribelt. Og det tror jeg skinner igjennom på skiva, at vi ikke helt visste hvilken vei vi skulle, eller hva som var forventet av oss. Er det rock, er det rap, er det rap metal? Men det fungerte ikke, Cozy hadde rett. Vi skulle aldri ha gjort det. Det var et eksperiment, men når det ikke funket, burde vi ha droppet det og gått tilbake til formelen som vi visste virket, i stedet for å gønne på med noe som ikke funket. Men vet du hva? Det er fans der ute som elsker den skiva! Jeg liker den ikke, men det kan ha sammenheng med at hele den opplevelsen var kjip. Tony Iommi skal visstnok mikse den på nytt og få den gjenutgitt.
– Men dere gjorde jo en verdensturné med «Forbidden», en turné som endte i Bangkok i desember 1995. Hvordan var stemningen i bandet under siste konsert og på hjemvei fra Thailand? Visste du da hvor hen det bar?
– Det var ikke god stemning. Det var ikke det. Jeg tror alle i bandet visste, men på det stadiet var det ingen som snakket med hverandre lenger. Det er sikkert masse eksempler på band som slutter å snakke med hverandre, og da er det nesten umulig å jobbe sammen. Jeg visste at det nærmet seg slutten før vi startet den Asia-turnéen, antagelig mens vi var i Amerika. Alle var helt fjerne, ingen snakket til meg. Jeg fikk ikke stort ut av dem. Og da skrudde jeg litt av selv, ingen liker å bli behandlet på den måten, å bli ignorert. Da er det bare en jobb du gjør. Vi kom hjem til England, gikk av flyet og alle gikk hver sin vei. Og det var det. Men de ga likevel ut et samlealbum, «The Sabbath Stones», i 1996, som holdt navnet mitt forbundet til bandet i et år til, til 1997, da det ble annonsert at de skulle komme sammen med Ozzy Osbourne igjen. Så totalt sett var jeg assosiert med bandet fra 1986 til 1997, elleve år.
– Jeg må jo si at du var den stødige klippen i Black Sabbaths mest turbulente periode, men også den mest neglisjerte perioden.
– Jo takk, det var en turbulent periode. Og jeg synes jo at Tony Martin-æraen var en viktig periode for bandet, og selv om det kanskje ikke er alles favorittperiode, så var det broen fra Black Sabbaths laveste punkt da Tony sleit med management og plateselskap i 1985-86, og frem til gjenforeningen med Ozzy i 1997, som var den eneste veien de hadde igjen å gå. De kunne ikke få enda en ny vokalist. De hadde prøvd å gjenforenes med Ronnie, det funka ikke. Så da bare måtte det bli Ozzy. Det måtte bare. Og min personlige teori er at så lenge de alle er i live, så har de muligheten til å gjøre noe med Bill Ward. Jeg mener, se på Def Leppard! De har en enarmet trommis! Han fikk armen revet av i en bilulykke, men sparket de ham? Neida! De ventet til det ble utviklet et slagverk som han kunne spille med en hånd!
– Det står så sykt mye respekt av den avgjørelsen. Si hva du vil om Def Leppard, men de slår ring om sine egne.
– Ja, er det ikke fantastisk? Og hvis Def Leppard kan gjøre det for en enarmet trommis, så er jeg helt sikker på at Black Sabbath kunne gitt Bill litt tid og tålmodighet til å gjøre en skive og turné.
– Da foreslår jeg at du ringer Bill, du ringer Zakk Wylde, og du ringer han fyren fra «The Shining»-videoen, og kjører på med en ny og legitim versjon av Black Sabbath!
– HAHAHA! Ja, der har vi det! Så kan vi kalle oss Slack Bladder eller noe sånt. Hahaha!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022