Fredag 23. september 2022
Altså, blir det mer metall enn dette? Høstmørket er over oss, sommeren har trukket sitt siste sukk og vi går offisielt inn i mørketid mens naturen rundt oss dør. Da finnes det ikke veldig mer passende lydspor enn nettopp Machine Head og Amon Amarth til å lede oss inn i det fortapte med stoisk ro.
Og nettopp det var det våre amerikanske venner i Machine Head gjorde i løpet av den knappe timen og tjue minutter konserten varte. Her fikk vi en oppsving i amerikansk metall fra øverste hylle fra start til slutt. De satte fyr på lokalet allerede fra første tone av starteren «Become The Firestorm» helt frem til avslutteren «Halo» og la med det en enorm list svenske Amon Amarth faktisk måtte jobbe litt for å nå opp til..
Seansen fineste moment var da sjef Robb Flynn la merke til en eldre dame i publikum, ved navn Jenny og startet en chant med hennes navn omtrent hele Sentrum Scene slang seg med på i forkant av «Darkness Within», og jeg kan ikke for mitt liv skjønne annet enn at denne damen fikk seg et minne hun kom til å ta med seg i lang tid.
Skulle jeg personlig ha ønsket noe, ville jeg hatt mer fra debuten «Burn My Eyes», men vi fikk da vitterlig oppskriftsmessig «Davidian» til full kok blant de fremmøtte så da var det ikke mye å klage på lell.
De fremmøtte ga forøvrig meget god respons til det Machine Head fremførte, så da tipper jeg samtlige tilstede var fornøyde med seansen. Jeg må dog som musikkmener påpeke at godeste herr Flynn forstatt sliter litt med cleanvokalen etter alle disse år, men kunsten om å brøle, skrike og ha generell meget god publikumstekke har han derimot i sin hule hånd.
4,5/6
Amon Amarth
Men fra amerikansk ubermetall var det så tid for skandinavisk viking. Sceneriggen var blitt byttet ut med en gigantisk vikinghjelm som trommisen fikk ære av å sitte på, og backdroppen som viste en horde av kjempende vitnet om liten tvil om hvilket band som var i førersetet denne kvelden.
Volumet på pausemusikken ble hevet betraktelig da Iron Maidens klassiker «Run To The Hills» ljomet ut over lokalet, og skapte dertil en forventing som var til å ta og føle på. Og brått var de i gang til en øredøvende jubel og «Guardians Of Aagaard». Herifra og til konsertens ende så Amon Amarth seg aldri tilbake.
Ofte bemerket jeg at de fikk servert allsang fra publikum få band i dødsmetall-leiren kan skilte med, og mye av dette skyldes at gjengen er langt mer melodiske i sin fremtoning enn de fleste andre. De har også sin helt egen Eddie i form av Loke selv som beæret oss med sin tilstedeværelse under «Deceiver Of The Gods».
En ting jeg synes skiller Amon Amarth fra mengden er at den (vil jeg tro) rundt to meter høye vokalisten Johan Hegg er ekstremt ydmyk og på grensen til sjenert mellom øktene. Minner meg litt om Slayers Tom Araya, men styret samtidig publikum dit hen vil med stoisk ro.
Publikum var helt med på notene fra første stund, og samspillet mellom de og bandet som tydelig lot seg påvirke av den ekstreme responsen. Helt nydelig å bevitne for en (til en viss grad) objektiv tilskuer.
Så avslutterne «Raise Your Horns» og «Twilight Of The Thunder God» rundet av en særdeles god metallkveld med en særdeles god stil kan jeg ikke for mitt liv se for meg at en eneste en kan ha vært misfornøyd med aftenen.
5/6
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anine Desire