Onsdag 6. september
Sist gang 1960-tallsanomalien The Zombies beæret Norge med visitt spilte de buksene av hovedbandet Uriah Heep. Denne gang skulle vi nyte godt av ekstensiv settliste, og feire et unikt ensemble som går imot all statistikk hva gjelder rockeband i pensjonsalder. 60-tallskatalogen deres tåler sammenligning med The Kinks og The Who, men The Zombies’ virkelige fortrinn er at de fremdeles tilvirker glimrende album og gir absurd gode konserter.
Alt sitter som et kulelyn denne kvelden, inklusive miks og sangharmonisering fra fire av fem utøvere. ”Moving On” danner imøtekommende anslag, og en aldersmessig broket forsamling absorberer lydhørt og entusiastisk gullkavalkaden under oppseiling. The Zombies er ikke ditt gjenge gitarrockeband; organist Rod Argent styrer den instrumentelle seksjonen, mens milde, verdige og smilende Colin Blunstone fremholder å pådra publikum hakeslepp med sin vokale kapasitet og sonoritet. 77-åringen synger på par med vesentlig yngre utgaver av seg selv, og er dessuten, i likhet med mangeårige makker Argent, en utmerket historieforteller mellom låtene. Det går ikke upåaktet hen at sangeren oppgir vesle Trondheim som åsted for den aller første The Zombies-konserten utenfor engelske landegrenser, ,glemtk Again”, som sank inn i glemsels slør, evner å nå multiple generasjoner otalopplevelsen. Jeg håper inderlig ikke å ha bivén gang for omtrent tusen år siden…
Bandet rakk bare to og et halvt album i 1960-årene, men etterlot seg en brønn av eksellente studioinnspillinger; noen ble utstedt i singelformat, andre satt på indeks, eksempelvis fantastiske ”I Want You Back Again”, som sank inn i glemsels slør inntil Tom Petty dro den frem fra hvelvet, og som The Zombies optimaliserer på ”Still Got That Hunger”-skiva fra 2015. Dette blir et tidlig konserthøydepunkt.
Foruten 60-tallsarven rår bandet over fire album, men i aften byr de sågar på tre nye spor, fra et kommende fonogram med utgivelse over nyttår. Angjeldende ferskvare klinger lovende, men, som Argent sier, de endelige plateversjonene maksimaliseres av strykerne fra Electric Light Orchestra og vil arte seg større enn hva en rockekvintett alene evner å formidle.
Visse låter er obligatoriske på The Zombies-konserter, men veteranene oppvarter alltid en håndfull overraskelser. Under inneværende turné børstes støv av søte ”I Love You”, samt Alan Parsons Project-komposisjonen ”Old And Wise”, opprinnelig frontet av Blunstone på ”Eye In The Sky”-skiva. Takk for påminnelsen!
Stemningen i salen antar euforiske proporsjoner idet vi ankommer seksjonen for ”Odessey & Oracle”-milepælen, og udødelige, pop-geniale ”Care Of Cell 44”, ”This Will Be Our Year”, ”A Rose For Emily”, ”I Want Her She Wants Me” og finalen ”Time Of The Season” presenteres på løpende bånd. Mot slutten leveres en eksplosjonsartet ”She’s Not There”, som utvilsomt samsvarer med den ypperste oppføringen undertegnede har overvært av nevnte 1965-perle. Soaréen avrundes i ensom majestet av gruppas frontfigurer, som dernest tar imot raus applaus.
”You’ve Really Got A Hold On Me” kunne med fordel erstattes av et nyere stykke, som ”In My Mind A Miracle” eller ”I Do Believe”, og Argent hammondorgelsoli under ”Hold Your Head Up” begynner å bli noe loslitt, men skisserte innvendinger legger null demper på totalopplevelsen. Jeg håper inderlig ikke å ha bivånet The Zombies for siste gang. Få band evner å nå multiple generasjoner av pop-smarte fans på tilsvarende vis. 5,5/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge