Journey | Freedom

Frontiers

Noen band er trofaste mot sin egen måte å skrive musikk på, og Journey må kunne sies å være et av de bandene. Når bandets nyeste utgivelse «Freedom» legger i gang, er det liten tvil om at det er Neal Schon med venner vi låner øre til, til tross for at det har vært endel utskiftinger underveis. Bandet har hatt sine runder med drama de siste årene, med Deen Castronovos endelikt etter hans hendelser på hjemmebane og dertil hørende rekonvalesens, den tilbakevendende Steve Smith, som igjen fikk fyken sammen med bassist Ross Valory etter interne stridigheter. Enter Narada Michael Walden (kanskje mest kjent for pop-hit´en «Gimme Gimme Gimme» fra 1985, og for sin strålende innsats på Jeff Beck-skiva «Wired» fra 1976) og Randy Jackson (som trakterte bassen på «Raised On Radio» i 1986). Dernest viste det seg at helsa til Walden ikke var på topp, og igjen var trommepodiet klart for Castronovo,  som kom inn akkurat tidsnok til å synge ei låt på «Freedom». Siste nytt er at Jackson ute igjen også, til fordel for Todd Jensen.

Åpningssporet «Together We Run» er umiskjennelig Journey, og det slår meg hvor mye Journey det låter, og det skal bare tilta på de neste låtene. Introen på «Don´t Give Up On Us» har elementer som låter så likt «Separate Ways (Worlds Apart)» at det nesten er skremmende. Bassen til Jackson låter klin likt Valorys, trommene er som snytt ut av Deen Castronovos never, og produksjonen er fullstendig Journey. Her har produsent Narada Michael Walden virkelig gjort hjemmeleksa si, og det aner meg at han har fått rimelig klare retningslinjer fra Neal Schon og Jonathan Cain på hvordan dette skal låte. Bandets svakhet de siste årene har uten tvil vært vokalist Arnel Pineda, som har vist svært varierende form på scenen. På årets USA-turné har har virket revitalisert, noe som også viser seg på skiva. Man kan skjule mye i studio, men fraværet av stemme kan man ikke skjule. Pineda synger strålende, rett og slett. Første singel fra plata er «You Got The Best Of Me», og fortsatt er Journey-genet inntakt og vel så det. Kreativt trommespill som er godt innafor det Steve Smith og Deen Castronovo har presentert tidligere. Akkordoppbyggingene er velkjente, og med Cains piano-fokuserte keyboard-innsats, er det nok ei låt fansen vil vite å sette pris på. Det er flere grunner til at Journey og jeg har vært venner lenge, én av de er bandets evne til å snekre sammen en god ballade. «Live To Love Again» har ikke fraseringene som sender ståpelsen nedover ryggtavla, men den er så fint skrevet og gjennomført, at den legger seg fint inn i rekka over gode ballader fra denne gjengen. Som nevnt rakk Deen Castronovo å returnere akkurat i tide til å synge ei låt på plata; «After Glow». Det er en kjensgjerning at Castronovo synger fletta av de fleste, og som trommis må jeg si at det er kraftig ufint å være en så god trommis, og i tillegg synge så jævlig bra, uten at det faktum helt kommer til sin rett på «After Glow». Hyllesten på denne låten må tilfalle Walden, som gjør noen herlige fills på slutten.

Vi er nå kommet drøyt halvveis i «Freedom», og det begynner å bli tydelig at 15 låter blir i overkant mye, for nå er kvaliteten på låtene mer ujevn, men de glimter fortsatt til, for eksempel på «Holdin On», der Schon har snekret sammen et riff som sitter som et skudd. Hvorfor de på død og liv skal presse inn 15 låter, når 10-11 panserlåter gjør bedre inntrykk enn 15 låter med 4-5 låter fyllmasse, er meg en gåte. Heldigvis sparer de låter som «Don´t Go» et stykke uti, så man ikke skipper andre halvdel av plata, for igjen er Journey der vi forventer at de skal være.

Journey har brukt pandemien godt, og har snekret sammen et knippe glimrende låter, men som sagt, burde de ha latt noen av låtene ligge, for heller å gi ut et jevnt godt album. De viser at Journey fortsatt er et band å regne med, og nå kan vi bare håpe på at de tar med seg låtene i snippeska og tar turen over Atlanteren i 2023. Det er jo snakk om turné sammen med Santana og Toto, må vite… (Intervju med Neal Schon i nyeste nummer av NRM! Kjøp det her og nå!)

4,5/6 Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato 08. juli 2022

,