Epic Records
Intet enigma i musikkverden er større enn John Michael «Ozzy» Osbourne. I drøyt 50 år har han surra rundt seg sjøl, enten i tung rus eller i sitt eget rotevesen og har knapt noen gang syntes i stand til å knyte sine egne skolisser. MEN – det er faenmeg ikke mange som kan vise til en katalog av samme kvalitet, både med Black Sabbath og som soloartist. Det virker som om han bare trenger en mikrofon, en produsent og noen riff, så triller det ut låter og skiver til stadig allmenn forbløffelse, og ved kun svært få tilfeller har det vært noen katastrofevarsler å spore. Med det sagt; det er nå noen år siden de helt store låtene og skivene, selv om både «Black Rain» og «Ordinary Man» hadde sine stunder iblant et noe halvmediokert snitt. Årets bidrag klokker for meg inn som hans beste soloskive (ja, jeg likte Black Sabbaths «13») siden den noe undervurderte «Down to Earth», kanskje t.o.m. siden herlige «No More Tears» – uten at den på noe vis kan skåle med hvasomhelstiglasset, Ozzy-style, med de aller beste skivene fra 80-tallet.
Denne gang har vi med et veritabelt stjernelag å gjøre; la meg ramse opp: Jeff Beck, Eric Clapton, Zakk Wylde, Tony Iommi, Mike McCready, Taylor Hawkins, Chad Smith, Robert Trujillo, Duff McKagan og Chris Chaney bidrar alle med sine respektive særpreg som tydelig skinner igjennom og krydrer de allerede ganske så jevnt over gode låtene. Kun et par spor og enkelte partier føles et snepp ordinære, som «Parasite» og tittelkuttets refreng, mens brorparten føles å ha både god grunnmur, smakfulle arrangementer og altså da rett krydder til rett (kremt) rett – som Jeff Becks herlige karakteristika i tittelkuttet og «A Thousand Shades», Claptons smakfulle fills og soli i skivas kanskje mest umiddelbare låt, «One of These Days» som Trujillos tordenske dypdyktighet. Tony Iommi er umiskjennelig Tony Iommi, og takke faen for det. Lydbildet varierer naturligvis fra låt til låt med så mange ingredienser, og her og der hadde jeg nok sjøl valgt å rydde opp noe i bl.a. bassglefs og synthbruk, men ok. Ozzy sjøl leverer solid, selv om jeg mistenker at vokalinnspillingen tar lenger og lenger tid for hver skive som kommer. Linjene glir fint over, under og rundt kompet – og gjerne med riffene, slik bare han kan (slippe unna med). D
Det er noe småskummelt over det å skulle høre nye skiver med gamle storheter, men denne gangen kan i alle fall jeg puste letta ut og sette på skiva en ny runde og faktisk glede meg til å skulle høre den igjen – og det er jeg forsyne meg ikke alltid forunt. En veit aldri hvor mange bidrag De Gamle har igjen i seg før kroken kommer på, men Ozzy holder jaggu koken ennå, bare han blir forklart hvorfor skapet skal stå akkurat der.
4,5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 09.september 2022