Queen + Adam Lambert @ Telenor Arena, Fornebu

Torsdag 21.juli 2022

Queen var et band hvor alle fire medlemmer var like viktige, selv om Freddie Mercury naturlig nok fikk størst oppmerksomhet. Derfor føltes det litt rart når nyheten kom om at kun to av dem skulle dra Queen-navnet videre ut på turné med gjestemusikere og ny vokalist i 2004. Den gang var det Paul Rodgers, ex-Free og Bad Company, som skulle forsøke seg som frontmann, uten at det ble den helt store suksessen.

Men i 2009, når Brian May og Roger Taylor ble invitert til å spille sammen med finalistene på American Idol, fikk de øynene opp for den da 27 år unge deltakeren Adam Lambert. Lambert vant ikke finalen, men Queen-gutta ble så imponert at de inviterte han med ut på turné som erstatter for Rodgers. Og etter over 10 år med rimelig stor suksess og flere verdensturnéer, kan man vel påstå at Lambert vant likevel. Hvem er det som husker vinneren?

Telenor Arena er helt fullsatt i kveld. Jeg kan ikke se ett eneste ledig sete, noe som er sjeldent i disse tider. Det er tydelig at koronaregler og flystreik er over. Godt og vel en halvtime før lysene slukkes, koker det i salen. Ikke bare fordi det er som en sauna her inne (har de ikke aircondition, eller har strømmen blitt så dyr at de lot være å slå den på?), men også fordi publikum er tydelig spente og klare. Det ropes og skrikes og klappes ved hver eneste endring i scenelys, selv om det kun er teknikerne som gjør de siste sjekkene sine.

Presis klokken 20:15 dempes lysene, den ikoniske kronen som pryder scenen løftes opp, og et orkestralt utdrag fra «Innuendo» fungerer som introduksjon mens bandet endtrer scenen. «Now I’m Here» er en god låt
å starte med, og man kan skimte bandmedlemmenes silhuetter en etter en, frem til låta tar av og konserten sparkes skikkelig i gang. «Hammer To Fall» følger tett på, og publikum er nå godt oppvarmet.

Adam Lambert vet like godt som oss at han ikke er Freddie Mercury, og han prøver heller ikke å være det. Men han har nok selvtillitt og stemme til å dra det hele i land. Han krydrer showet med sin egen stil og uttrykker ydmykhet og takknemmelighet for rollen han har fått. Som han selv sa under konserten; «Jeg er så heldig som får lov til å stå her i kveld, synge disse låtene med dette bandet, og feire og hedre den uerstattelige Freddie Mercury». Han er god på å inkludere publikum, og jeg synes også han imponerer enda mer stemmemessig ikveld enn sist de besøkte Telenor Arena. Det rister i sjela når han drar til på «Who Wants To Live Forever».

Resten av bandet kommer litt i skyggen av May, Taylor og Lambert, men på «Another One Bites The Dust» får også bassist Neil Fairclough spotlighten på seg og viser at han er mer enn god nok til å fylle shortsen til pensjonerte John Deacon. Bandet består forøvrig også av en ekstra perkusjonist , Tyler Warren, samt den faste keyboardisten Spike Edney som har vært med Queen siden midten av 80-tallet.

Så til det som pleier å være det store aberet med Telenor Arena, nemlig lyden. Og i kveld er den fantastisk! Den eneste gangen jeg har hørt så bra lyd i denne arenaen var for fire år siden med samme band. All honnør til bandets lydteknikere som av en eller annen grunn får til noe som veldig få andre gjør. Alt var mikset riktig. Det var rent og klokkeklart gjennom hele konserten. En nytelse!

Midtveis i konserten går Brian May helt ut på tuppen av den gitarformede scenen, og synger «Love Of My Life» på egenhånd. Arenaen lyses opp av mobiler og jeg tror ikke en eneste i salen ikke synger med. Freddie dukker selv opp på skjermen bak og drar det siste verset, noe som resulterer i et totalt gåsehudøyeblikk. Dette gjorde de også sist de var her, men det er like sterkt og fungerer like godt i reprise. Selv over 30 år etter hans død, får han kveldens største applaus. Jeg er sikker på at han hadde elsket dette øyeblikket.

Roger Taylor tar turen langs gitarhalsen og ut mot scenekanten for å synge «These Are The Days of Our Lives, med sin raspete men fremdeles kraftfulle stemme, mens gamle filmsnutter med Freddie ruller i bakgrunn. Det nærmer seg slutten når robotkvinnen fra Metropolis dukker opp på storskjermen, og «Radio Gaga» får 25 000 personer til å holde ut armene og klappe i takt som det gjøres i videoen til samme låt. Og om det ikke kokte nok i salen fra før, avslutter «Bohemian Rhapsody» hovedsettet. Etter den operatiske delen, som er på tape som vanlig, smeller det så kraftig i pyroen at man nesten forventer at Axl Rose kommer svingende ut.

Mens bandet tar seg en pust i bakken før ekstranummerne, dukker Freddie opp på skjermen igjen med sitt klassiske publikumsfrieri fra Wembley 1986. Konserten avsluttes i vant stil med «We Will Rock You» og «We Are The Champions» før de takker for seg etter respektable to timer og femten minutter med «God Save The Queen» over anlegget mens det regner konfetti over publikum.

Selv om showet i seg selv er nytt og annereldes fra sist de spilte her, er setlisten litt for lik. Jeg skulle ønske de var litt mer eventyrlystne og gravde litt dypere i katalogen etter gull, gjerne en låt eller to fra de første par skivene, som blir helt ignorert ikveld. Men jeg regner med at denne setlista er gull for de fleste i salen, og det blir jo en skikkelig folkefest av en så hitbasert låtliste som dette.

Jeg er glad Brian May og Roger Taylor holder liv i legenden, og sammen med Adam Lambert leverer de en herlig nostalgisk, men likevel moderne, underholdningspakke. Jeg tror Freddie selv ville vært stolt av å se sine gamle venner hedre karrieren deres og ham selv på denne måten. En verdig hyllest til et unikt band, en unik frontmann, og en fantastisk låtkatalog. 5/6

Tekst: Terje Embla
Foto: Anne-Marie Forker

, ,