NORWAY ROCK MAGAZINE
Hva er det Glenn Hughes gjør riktig, ett år på etterskudd? Han har gjort det før – han tar med seg unge, sultne musikere. På 1993-turnéen hadde han med seg arbeidsledigheten i bandet Europe. I 2025, – 51-årsjubiléet til «Burn» – har han plukket opp tre skandinaviske musikere som gliser om kapp med ham – med all verdens grunn.
For oss som har vokst opp med rock fra 70- og 80-tallet, er det noen artister som ligger hjertet nærmere enn andre, og helt siden jeg hørte Deep Purples “Burn” fra California Jam (1974) da jeg var guttungen, har Glenn Hughes vært en av mine favorittvokalister. Det er aldri noen selvfølge at musikere er aktive som 74-åringer, men så er det da noen som stiller i en helt spesiell klasse, og der er vår venn Hughes hjertelig til stede.
Glenn Hughes told us in an upcoming interview that the band wrote the album in under 30 hours. This is not just a supergroup, but a supergroup with superpowers.
Just before Glenn Hughes kicked off his “Burn” 40th Anniversary tour in Gothenburg, we sat down with him face to face at the venue and chatted about how he got involved with Deep Purple, singing with David Coverdale on the “Burn” album, why he wishes he had stayed with Trapeze, and how Phil Lynott called him looking for Gary Moore right after Moore left Thin Lizzy.
Ex-Deep Purple-bassist Glenn Hughes har ikke akkurat rent ned dørene i Oslo de siste årene, men den første kvelden i juli skulle vi endelig få en saftig dose sjelfull vokalakrobatikk og sløye riff.
It’s billed as «Glenn Hughes Performs Classic Deep Purple». So, you might have expected a «Glenn Hughes show». And if you went expecting that, you’d have been disappointed. As the rest of the tour title makes clear – «Celebrating the 50th Anniversary of the album ‘BURN'», this is a celebration of the music, not a vehicle for the artist. What we were given instead was a first-rate performance of ten songs from Deep Purple’s back catalogue, five of them from the album in question.
Klassisk gitarbasert rock lever fortsatt i beste velgående, noe The Dead Daisies har vært et levende bevis på i snart ti år. Det begynner å bli en stund siden John Corabi forsvant ut av bandet og de fleste fikk vel med seg at det var ingen ringere enn Glenn Hughes som tok over mikrofonen, og bassen selvfølgelig.
Jeg har til tider satt meg sjøl i følgende imaginære problemstilling; ’om jeg måtte lytte til kun ett eneste band resten av mitt liv – hvilket??’. Mange vurderes, men jeg koker det stadig ned til Black Sabbath. Litt grunnet karrierens versatilitet og gjennomgående høye kvalitet, men også mye takket være den uimotståelige mystikken og ikke […]
The Dead Daisies har eksistert siden 2013, men har aldri klart å karre seg opp i folks bevissthet. De nærer masse respekt i musikermiljøene, og blant folk som er mer enn snittet over interessert i musikk, men noe allemannseie har de til gode å bli, til tross for et kobbel av kjente og kjære navn i rekkene.
Skogsrøjet er en festival som siden oppstarten i 2006 har gått av stabelen i Rejmyre, en liten bygd på landet i distrikts-Sverige. Det er en trivelig og helt passe stor festival med rundt 4-5000 publikummere og to scener.
At såkalte «supergrupper» lever opp til forventningene, hører dessverre til sjeldenhetene. Men da Glenn Hughes i 2010 slo seg sammen med gitarhelten Joe Bonamassa, keyboardist Derek Sherinian og trommis Jason Bonham, slo det gnistrer fra første stund, og debutskiva er utvilsomt en moderne klassiker.
En snau times togtur øst for London ligger den idylliske lille byen Maidstone, som de siste tre år har vært åsted for en av Nord-Europas triveligste og mest veldrevne festivaler, Ramblin’ Man Fair. De har peilet seg inn på segmentet klassisk rock, bluesrock og progrock, og serverer nærmere seksti band på fire scener over tre dager, for et godt voksent og hensynsfullt publikum som hovedsakelig er der for musikkens del. Her får vi alt fra nye unge lovende band, til veteranene som debuterte på 60- og 70-tallet.
Etter at Black Country Communion grunnstøtte, prøvde Glenn Hughes seg med et nytt band, California Breed, som dessverre ikke nådde BCC opp til knærne. Muligens var det derfor han avbrøt etter et års tid og istedet dro igang solokarrieren sin igjen.
Det har gått elleve år siden forrige installasjon av Voodoo Hill, som er det Frontiers-initierte samarbeidsprosjektet med den italienske gitaristen Dario Mollo og vokal-legenden Glenn Hughes. Mens debuten fra 2000 var melodiøs bluespreget klassisk hard rock, var oppfølgeren «Wild Seed Of Mother Earth» tidvis blytung – utvilsomt det hardeste Glenn Hughes har vært involvert i, i løpet av sin lange og varierte karriere.