David Bowie | Moonage Daydream

Universal Pictures

Hvis det er en artist som har fått et totalt ufortjent kallenavn, så må det være David Bowie og «rockens kameleon». For mens en kameleon gjør alt den kan for å gå i ett med omgivelsene og ikke stikke seg ut, gjorde Bowie det stikk motsatte. Hver gang omgivelsene begynte å ta samme farge som ham selv, endret han totalt stil. I den grad at du skal være rimelig blodfan for å like alt Bowie lagde i løpet av sin nesten 50-årige karriere. Og du skal være rimelig tverr og negativ hvis du ikke likte noe han lagde.

«Moonage Daydream» er den første offisielle dokumentaren om David Bowie, lagd med velsignelse og samarbeid fra hans pårørende, men det er på langt nær noen vanlig musikkdokumentar. Denne vil nok falle mest i smak hos de av oss som allerede forguder Bowie og kjenner godt til hans historie. Her er det ingen fortellerstemme, det er ingen årstall, og det er vel nesten ingen av skivene hans som blir nevnt ved navn underveis. Monumentale figurer i Bowies liv som Mick Ronson, Brian Eno eller hans første kone Angie blir heller knapt nok nevnt, ei heller noen av hans to barn, og hvis du ikke allerede vet hvilke skiver han lagde i Berlin, så blir du heller ikke noe noe klokere etter å ha sett disse 135 minuttene. Tin Machine, samarbeid med Queen, Tina Turner, Iggy Pop eller Mick Jagger? Niks.

Det starter omkring der det finnes videoopptak og intervjuer med ham, rundt Ziggy Stardust-periode, og nesten all dialog vi hører er hentet fra gamle intervjuer med Bowie. Historien er noenlunde kronologisk selv om det regelmessig er klippet inn bilder fra 2000-tallet selv om fokuset er hovedsakelig på 70- og 80-tallet – det siste tiåret av hans liv er nærmest fraværende, og hadde du ikke visst bedre, kunne du gått ut ifra kinosalen og gledet deg til neste gang Bowie kommer til Norge, for hans død i 2016 er ikke med her. Og det er først og fremst artisten David Bowie vi møter her, den siden av seg selv som han valgte å vise frem i TV-intervjuer. Privatpersonen David Robert Jones er nesten et like stort enigma etter å ha sett filmen.

Likevel, for en som meg selv som har vært fan siden jeg var 12-åring, som fikk min aller første musikalske gåsehud av «Ashes To Ashes», så gikk disse to timene altfor fort, denne filmen kunne gjerne ha vært dobbelt så lang. Musikken i filmen har vært lydsporet til våre liv, selv om flere av de mest kjente låtene hans ikke er med en gang. Filmskaperen Brett Morgen, mest kjent for Kurt Cobain-dokumentaren «Montage Of Heck» har lagt mye tid og kjærlighet i sitt skaperverk, og i likhet med filmens subjekt har han kastet alle konvensjonelle regler over bord. Sluttresultatet har blitt fascinerende, selv om den kanskje ikke er noe for den mer tilfeldige fansen som kun har hørt radiohitene og ikke kjenner til Bowies historie fra før. Men regner du deg selv som ekte fan er det bare å komme seg på kino. Den treffer ikke bredt, men den treffer godt.

5/6 | Geir Amundsen

På kino over hele landet fra 16.september
Soundtracket kan streames fra 16.september, CD er ute i november og LP i 2023