Tons of Rock 2022, Ekebergsletta, Oslo

Tors-lørdag 23. -25. juni 2022

Tre år har gått siden sist, med to avlyste festivaler underveis, men endelig – endelig! – var vi tilbake på Ekebergsletta for tre dager med rock & roll, metal, gode venner og godt i glasset, og jaggu måtte vi ikke pakke ned solkremen også. Publikum var representert fra 55 forskjellige land og fra samtlige norske kommuner, med over 80 000 solgte billetter fordelt over de tre dagene. Nærmere femti band skulle forsøke å ødelegge nakkevirvlene våre, og vi stilte mannsterke opp med notatblokk og fotografiapparat.

Tekst: Ronny Østli, Wilfred Fruke, Bård Nordvik, Pål J. Silihagen, Linda Cecylia Taanevig og Geir Amundsen.
Foto: Anne-Marie Forker

Dag 1 – torsdag 23.juni

Etter ordfører Marianne Borgens introduksjon kunne Black Debbath som sedvanlig dra årets rocketonn i gang, denne gangen formet som et ‘interaktivt’ show med hjelp fra deres egen ‘kunderadio’ plingende inn mellom hver låt. Helt fra åpningslåta «Den Femte Statsmakt» fikk man i det strålende solskinnet virkelig kjenne på hvor mye en har savna akkurat den følelsen av frihet og festival! Vi gynga oss videre gjennom et velkomponert sett med nye og eldre slagere, og særlig kult var seksjonen med brassband på scena, især den ekstra seige «Kultur- og Vitenskapsdepartementet» kledde den iførte messingrustningen – og selvsagt stod også «La Ungene Slippe Korps» på denne segmentlista. Den musikalske opplevelsen av en Debbath-gig avhenger mye av Lars Lønnings vokale dagsform, men denne gang satt det temmelig så godt. Bandet ellers i storform, publikum likeså, og tungdeilige «King of Norway» avslutta en ganske så perfekt start på en høyt etterlengta festival. 5/6 (WF)

Foto: Geir Kihle Hanssen

Et av de første bandene ut på årets Tons of Rock var norske Spidergawd. Et band kjent for å levere energiske konserter og godt mulig at den tidlige konsertstarten på Vampire Stage gjorde sitt til at bandet sprutet ekstra mye. Trønderne fikk sågar æren av å være første band ut på vampyr-scenen. En knapp halvtime er forholdsvis lite, men Spidergawd ga jernet og litt til. Gjengen har blitt et forholdsvis kjent navn her hjemme, men jeg er rimelig sikker på at de fleste som overvar konserten og som ikke hadde kjennskap til bandet ble riktig så imponert. Eneste skåret i gleden var at det tidvis ble noen forstyrrelser fra Scream Stage, men ikke mer enn at det var lett å la seg rive med av spillegleden til Spidergawd. Lydmessig låt det også overraskende bra til å være helt i starten av festivalen. 4/6 (PJS)

Det var Death To All som fikk innvie Scream Stage i år. Selv om Chuck Schuldiner ikke er blant oss lengre lever likevel den musikalske arven videre (blant annet gjennom navnet på sjangeren death metal). For noen år tilbake bestemte venner og noen tidligere Death-medlemmer seg for å ta opp igjen tråden og spille Death-låter live, og gleden ved gjensynet av Steve DiGiorgio og Gene Hogland er stor. Bandet har plukket ut en variert og god settliste som representerer hele Death-katalogen, og låtene fremføres med imponerende presisjon. En flott «Best of Death»-konsert og feiring av Schuldiner som artist avsluttes med høydepunktet «Pull The Plug», men til syvende og sist er det et coverband vi har sett. Håper likevel at bandet kan være aktuelle i mange år fremover. 4,5/6 (BN)

Første gang jeg fikk oppleve Hedvig Mollestad Trio på scena, og gu’hjælpemeg, som de overbeviste! Med paljettkjoler, høye hæler og et groove og trøkk de fleste bare kan drømme om dro settet i gang med herlige «Leo Flash’ Return to the Underworld». Selv om trioen bærer gitarist H. M.s navn, er så visst ikke de to andre på noen måte statister; trommis Ivar Loe Bjørnstad sitter lekent som grunnfjellet sjøl, og bassist Ellen Brekken imponerer stort med alle lavfrekvente aspekter. Sjelden kan en slik avant-garde-miks av Sabb4, Zappa, stoner og borderline frijazz treffe så rett i planeten som her, og framført med slik gyng, schwung, pur spilleglede og ekstravaganse, er det bare å gi seg ende over i solsteika! 5/6 (WF)

På hovedscenen var det deretter klart for Bullet For My Valentine, som inntok scenen til den godt oppbrukte introtapen av Carl Orffs «Carmina Burana» og sparket i gang med «Your Betrayal». Denne walisiske kvartetten har faktisk holdt det gående i et kvart århundre, og var en høyst positiv overraskelse denne dagen. Lyden ble derimot et problem – står man for langt unna kastes lyden litt av vinden, og du kan oppleve ikke helt synkron lyd fra scenen og fra høyttalerne lenger frem. Gitarene var også ganske ulne i starten, men det kom seg etterhvert. Deres melodiøse metalcore a la Avenged Sevenfold møter Funeral For A Friend med mye tostemt vokal fikk bra respons fra publikum, og de er drevne nok til å ikke spille for mye nytt og ukjent materiale, kun to låter fra fjorårets selvtitulerte album. Det tok av mot slutten da de dro klassikeren «Tears Don´t Fall» fra debuten, med den påfølgende og knallharde «Scream Aim Fire». Fansen var garantert fornøyde. 4,5/6 (GA) 

På papiret kunne man kanskje tro at Europe var litt malplassert på en festival som dette, mellom band som Death To All og Enslaved, men de har fordelen av å ha en håndfull låter som så godt som alle i publikum har hørt. Europe har også den samme bandbesetningen som spilte inn «The Final Countdown» i 1986, de samme fem som har holdt sammen siden gjenforeningen for tjue år siden.  Brorparten av materialet de spilte var riktignok fra gullperioden på 80-tallet, men åpningslåten «Walk The Earth» er en av bandets sterkeste fra dette millenniet, og viser at Europe på ingen måte er noe nostalgiband. Men de har mange låter som de MÅ spille, som andrelåt «Rock The Night», som fikk hendene i været fra publikum. Og de vant gradvis over mengden som kanskje hovedsakelig var der for å høre Maiden, men allsangen runget over Ekebergsletta på både balladen «Carrie» og den selvsagt avslutningen «The Final Countdown».
Joey Tempest har blitt litt mer rusten i stemmen, mannen blir tross alt 60 neste år, men den holder fortsatt mål og vel så det, og Joey er stadig en frontmann av rang. Han glemmer seg av og til av og snakker engelsk til publikum, før han husker hvor han er og bytter til svensk, som når han forteller at de for tiden turnerer med sine store helter Whitesnake, og klarer å slenge inn ett vers av «Here I Go Again» i midtpartiet på «Superstitious». Nevnes må også finnmarkingen John Norum, som stadig leverer gitarsoloer av høy klasse. Under siste låt forventer man kanskje at publikum skal gå bananas til festivalens suverent mest kjente låt, men da er de fleste travelt opptatt med å filme med mobilene sine, i hvert fall i starten – men toppstemning og armene i været etter hvert! Europe leverte så til de grader, og mange fikk nok øynene opp for at dette faktisk er et bunnsolid rockeband tuftet på arven fra Deep Purple og Thin Lizzy – og ikke det 80-talls puddelrockbandet mange fortsatt innbiller seg at de er. Det sier litt at på vei ut portene fem timer senere hørte vi mange som dro frem svenskene som dagens høydepunkt. 5/6 (GA) 

American heavy metal band Baroness have a huge, powerful sound live, and an intense stage presence, especially lead guitarist and backing vocalist Gina Gleason, who is a force of nature. The synchronized riffs between her and frontman John Baizley were a particular highlight of the set and it was hard not to think of Thin Lizzy. It was easy to see why they have shared stages in the past with Metallica and Mastodon. From the moment «Take my Bones Away» (the first single from the band’s third studio album Yellow & Green) was played the crowd at the Scream stage were enthralled, and were left wanting more. 5/6 (AMF)

Foto: Geir Kihle Hanssen

Nok et norsk band, Enslaved, fikk æren av å spille på festivalens første dag og den heller tvilsomme æren av å spille mens det ennå var godt med sol og dagslys. Heldigvis fungerte Vampire Stage nesten optimalt, det skal være litt trangt og mørkt på denne slags begivenheter, og Enslaved er et band som trives og låter best under litt mørke rammer. Musikken er mørk og stemningsskapende og det var heller ingen tvil om at festivalgjengerne hadde fått i seg litt styrkedrikk/mjød og hadde begynt å komme skikkelig i siget, for stemningen var upåklagelig. Litt uheldig selvfølgelig for enkelte at Mastodon spilte samtidig på hovedscenen, men Enslaved har en trofast fanskare som vet å skape liv og de hadde møtt opp i godt manntall. Veteranene Ivar Bjørnson og Grutle Kjellson som grunnla bandet i 1991 klarer fortsatt på magisk vis å trollbinde publikum med en fantastisk tilstedeværelse på scenen med sin progressive black metal. Kort og godt en formidabel opptreden. 4,5/6 (PJS)

Jeg har til gode å se Mastodon gjøre annet enn fenomenale konserter, og seansen i ettermiddagssolen på Ekeberg er intet unntak. Mulig ble det i overkant mange låter fra seneste utgivelse, selv om «Teardrinker» og «Pushing the tides» åpenbart kan bli livefavoritter i fremtiden. I et festivalsett er det lov å velge mer kjente og mer umiddelbare låter enn det Mastodon gjorde denne ettermiddagen, men når siste låt heter «Blood &Thunder» og man påminnes hvilke monster-riff bandet har i katalogen sin, ser man allerede frem til neste Mastodon-konsert. 4,5/6 (BN)

Minutter før konsertstarten til Hypocrisy er det rimelig glissent i Vampire Stage, og det er lite problem å få plass foran scenen. Da konserten starter ti minutter forsinket, er heldigvis flere blitt klare for svensk melodiøs death metal. Trommis Horgh forlot bandet tidligere i år, og bandet er nå helsvensk igjen, med Henrik Axelsson bak slagverket. Lyden er god og balansert, selv når jeg plasserer meg på siden av scenen. Derimot synes jeg Peter Tägtgrens stemme ikke er helt med i kveld, mulig det skyldes senere tids USA-turnering, etter noen års tørke på livefronten. Dette er derimot av liten betydning for stemningen både på scenen og i publikum. Da de spiller «Fractured Millennium» blir det jammen meg moshpit også. Andre låter i bandets snaue time er «Fire In The Sky» og Spotify-toppen «Eraser». Fra seneste «Worship» får vi tittelkuttet som startet hele konserten, «Children Of The Gray» og «Chemical Whore”. Avslutningen er ikke overraskende “Roswell 47”. Derimot er overraskelsen for meg at folk går når de begynner å spille denne. Iron Maiden begynner da ikke før om over et kvarter. Jeg tør påstå dette er en av grunnpilarene til det vi kjenner som melodisk death metal i dag. Godt levert av de legendariske svenskene. 4,5/6 (RØ)

Festivalens største trekkplaster spiller allerede torsdag kveld, og så godt som ingen festivaldeltagere gir opp sjansen til å se Iron Maiden. Det ligger mange forventninger i luften over sletten denne kvelden i det vi ser Senjutsu-dekoren prege hele scenen mens introen spilles. Maiden har aldri vært redd for å spille splitter nye låter, så det overrasker ikke at konserten åpner med spor fra nyeste albumet, nevnte «Senjutsu». Både tittellåten og «Stratego» er hverken umiddelbare eller eksplosive sanger, noe heller ikke tredjelåten «Writing on the wall» er, men sistnevnte får i hvert fall i gang allsangen for fullt. Samurai-Eddie i full figur kommer ut og svinger sverdet på scenen og sørger dermed for mer fres i konsertåpningen enn hva låtene får til alene, men på fjerde låt er det inn med ny scenedekor og bandet ser seg knapt tilbake den neste halvannen time. Bruce Dickinson er i kjempeslag og leder bandet gjennom en flott rekke Maiden-hits. Noen hvileskjær må en nesten bare unne Maiden, men en kunne kanskje valgt andre låter enn for eksempel den intetsigende «Sign of the cross». Det er imidlertid ikke annet enn dypt imponerende at disse veteranene ennå klarer å gjennomføre noe så krevende på et så høyt nivå, og da særlig Bruce, som synger bedre enn på lenge. Som alltid med Iron Maiden er det storslått effektmakeri med backdrops, levende Eddie-figurer og pyro, og når «Aces High» avslutter konserten med en Spitfire hengende ned fra lysriggen er det bare å erkjenne at de største er fremdeles størst. 5,5/6 (BN)

Dag 2 – fredag 24.juni

Danskene i D-A-D skuffer aldri, og jeg tror ikke jeg noensinne har sett dem bedre! Selv som første band ut på fredagen eide de Ekeberg i en liten time, anført av en Jesper Binzer i storslag, både som vokalist og frontmann, og bandet ellers sitter tettere enn ei gammal spandex-bukse – etter 20 år i skapet. Med et sett på (dessverre bare) sju låter fra seks forskjellige skiver, kan en vel lett kalle det ‘karriereomspennende’, og personlig gledet det stort med både «Written in Water» og «Everything Glows» fra noe undervurderte skiver – men vinneren var den lange og seige versjonen av «I Won’t Cut My Hair», komplett med ‘telefonsamtale’ mellom vokalist og trommis, som begge, overraskende nok, befant seg i Oslo. De fleste trodde vel på halvannen latter etter herlige «Sleeping My Day Away», men den gang ei. Coming trolig soon to a nachspiel near you, uansett. Hovedbass denne gang? To strenger mellom Messerschmitt og jernkors. Forstår I hvad jeg siger? 5,5/6 (WF)

Første band ut på Hovedscenen var antagelig også festivalens mest malplasserte, og det eneste bandet som hadde glidd like fint inn på OverOslo eller Norwegian Wood. Man skulle kanskje tro at CC Cowboys ville bli mottatt like entusiastisk som en promp i en elevator, klemt inn mellom Dimmu Borgir og Sepultura. Men for de mange av oss som ikke er gjennomførte metallhuer, var dette faktisk et kjærkomment avbrekk fra doble basstrommer og aggressiv riffing. Det var ikke det aller største oppmøtet, men østfoldingene har mange låter som de fleste har hørt, og sakte men sikkert fikk de liv i publikum med låter som «Nå Kommer Jeg Og Tar Deg», «Syndere I Sommersol» og «Kom Igjen». Og det siste kvarteret ble en ren triumfmarsj med full allsang på slagere som «Tigergutt», «Vill, Vakker & Våt», «Harry» og «Død Manns Blues» – vi observerte til og med et par svartkledde herrer med Carcass og Cannibal Corpse-trøyer med knyttneven i været og full kauk på «´Ååh som han klaga over vodkan!!!´´ Så joda, det så rart ut på festivalplakaten, men CC Cowboys funket helt fint det, altså! 4,5/6 (GA)

Uansett hvor godt en planlegger, det tar litt tid å komme seg på plass, og Jinjer er godt i gang da jeg ankommer Ekeberg. Som første harde band denne fredagen registrerer jeg et godt fylt telt som koser seg med ukrainsk melodisk metalcore. Det blir ikke til at jeg presser meg foran scenen som det første jeg gjør denne dagen, men fra bak i salen observerer jeg god lyd, og i front ser jeg stort engasjement fra både fans og band. Energiske Tatiana Shmaylyuk vet hvordan publikum skal tekkes. Metalcore er ikke min sjanger, men jeg har gitt Jinjer god omtale tidligere, og får både fot og groove i dag også. Uten å ha full kontroll over diskografien kjenner jeg i hvertfall igjen de to siste låtene, «Vortex» og «Colossus» fra seneste plata «Wallflowers».  4/6 (RØ)

Katatonia må avlyse grunnet sykdom, og Gaahls Wyrd tar utfordringen på noen timers varsel. Jeg skal innrømme jeg er glad jeg ikke spiller i det bandet. Skinnjakke og liksminke ser helt grusomt varmt ut i solsteken. Jeg sleit i grunn nok med shorts og t-skjorte. Som vanlig oser det spilleglede og skamrosing over publikumsresponsen av Gaahl. Neida, det gjør ikke det, men steinansiktet fra Bergen som ikke sier et kvekk mellom låtene har absolutt scenesjarm og skaper en kald og slem stemning i ettermiddagssola, og leverer en god konsert. Gaahl har et ganske så vidt vokalspekter og jeg synes han synger veldig kult. Det kommer noen hysterisk syke hyl til tider. Forutenom Gaahls Wyrds eget materiale får vi Gorgorothlåta «Carving A Giant» og «Til Et Annet» av Trelldom. 4,5/6 (RØ)

Så var det klart for litt svensk ekstrem metal fra veteranene i Dark Funeral. Nå er det riktignok bare selveste Lorden, altså Lord Ahriman, som er igjen fra den gamle grunnstammen av bandet, men det la så absolutt ingen demper på stemningen. Allerede under “Unchain My Soul” var publikum med på notene til fulle. I et heseblesende tempo og med et vanvittig driv fullførte svenskene et sett som føltes som ett minutt. Dark Funeral holdt seg til den nyere delen av katalogen, og det var ingen som helst tvil om at fansen var mer enn fornøyd med den korte settlista og låtene som ble fremført. Svenskene leverte en godt gjennomført opptreden og lyden var også meget bra. Det eneste som jeg kan sette fingeren på er kanskje at selveste Lord Ahriman virket litt tappet for energi i motsetning til bandet. Men ja, det var varmt og med bekledningen Dark Funeral bærer på scenen må en vel være toppidrettsutøver for å holde ut. Det må bli faen så klamt. Uansett ble det en veldig bra start på Dag 2, i hvert fall for de som hadde gledet seg til den mørkere delen av Tons Of Rock. 4/6 (PJS)

Det må jo være en drøm for Steel Panther å spille på «Tons of Cock», og de kan selvsagt ikke la dette åpenbare ordspillet ligge. De amerikanske griseguttene tar hovedscenen med storm i solskinnet, og deres oppdaterte variant av hårmetal treffer perfekt slik den er pakket inn med høyklasse instrumentering og (for noen) lavklasse humor. Selv synes jeg denne komboen av sterke låter, solid håndarbeid og åpenbare feiring av 80-tallsheavyen er helt suveren, selv om underbuksehumoren innimellom dras langt over streken. Høydepunktene ble mange, men må spesielt trekke frem en herlig Ozzy-parodi og nydelig allsangvennlighet på «Community Property», en av de bedre balladene skrevet på denne siden av 2000-tallet. 5/6 (BN)

Så var det dags for de tyske veteranene i Accept – eller, det er kanskje kun gitarist Wolf Hoffmann som kan kalles veteran, for de andre fem er nærmest nykomlinger i denne sammenheng. Greit, den amerikanske vokalisten Mark Tornillo har vært med siden 2010 og sunget på de fem siste skivene, men for et band som har eksistert siden 1976 så er det nylig. Rytmegitaristen og trommisen begynte i 2015, og de to siste i 2019, så vil man være stygg, kan man kalle dette et Accept tributeband med originalgitaristen.

Men stygge skal vi ikke være, for faktum er at dette låt grisefett fra de dundret i gang med ferske «Zombie Apocalypse». Lyden var kanon – generelt var det mye bedre lyd på alle scenene i dag kontra gårdagen – og bandet var sykt tight og fyrte på alle sylindrere. Greit nok at ikke alle låtene var like bra – det er ikke til å komme unna at det folk vil høre er klassikerne fra 80-tallet. Og det fikk de i form av eposet «Princess Of The Night», tidenes første thrash metall-låt «Fast As A Shark», selveste «Metal Heart» komplett med full allsang på gitarsoloen basert på «Für Elise», og selvsagt avsluttende «Balls To The Wall». Og visst kjørte de et standard tradisjonelt heavy metal-show med koreograferte gitarbevegelser, men det må for pokker være sånn! Accept leverte over all forventning, dette var steintøft! 5/6 (GA)

Ganske så fullt i teltet da de ubestridte norske kongene av boogierock, Backstreet Girls, entret sceneteltet, og ingen gikk vel skuffa derifra – selv om bandet tydelig hadde feilberegna settlista noe og ikke ville gå av da klokka satte strek. Første gang jeg har fått se bassist Gaute Vaag og trommis Jonas Amazonas i bakgård’n, men no worries der – så langt det lot seg gjøre å høre bassen, that is. Lyden i teltet har nok dessverre generelt stått på en svært kort liste over svakheter ved ToR22, og bassen var audibel først under soloen på tredje låt, «Boogie My Life Away» – i alle fall der vi stod, rett ved mix. Petter Baarli og Müller’n er alltid bra, så også denne gang. Settlista hadde seg i mine ører en liten ‘dupp’ etter «Awrightx3» midtveis, men slikt tilgis og rettes i flerfold opp gjennom «Hizbollah» og «Gimme Just a Second» – før selveste pølserosinen entret; esset i ermet var et herlig gjensyn med selveste Pål «Krisa» Kristensen som fikk tordenfugle seg igjennom «Walking Downtown»! Fett! Dessverre ble det dagens siste låt fra den kanten, selv om det altså tydelig stod igjen et par schlägers vi ikke fikk hørt – og personlig vil jeg nok foretrekke et BG på en svett&tight klubbscene enn i et festivaltelt, men pytt. Fett nok i massevis, ingen i dette landet er i nærheten hva denne formen av rock angår! 4,5/6 (WF)

Endelig var det klart for et av Norges største band på hovedscenen, litt for tidlig på kvelden vil kanskje enkelte hevde, men slik er det på festivaler når du ikke er headliner. Men Dimmu Borgir leverte som om de var headlinere. Det ble ikke spart på noe. Hverken pyro eller realt publikumsfrieri. Shagrath tok umiddelbart kommandoen og hadde publikum i sin hule hånd i sollyset og i en stekende varme. Et under at ikke liksminken rant bort i varmen.

De aldrende herrene i Dimmu Borgir har nok blitt snillere og mykere med årene, og det er ikke den samme fandenivoldskheten og intensiteten på scenen lenger, men de leverer en totalpakke som det nesten er umulig å ikke la seg imponere av.  Morsomt var det også at Agnete Kjølsrud fra Djerv stakk innom og gjorde en aldri så liten gjesteopptreden på låta “Gateways”, ikledd et fantastisk kostyme og horn på hodet. Javel, så ble det litt brød & sirkus og tilløp til allsang med utstrakt bruk av gode, gamle og muligens utslitte rockeklisjeer. Men spiller det noen rolle når bandet klarer å sammenføre gamle tradisjoner med nye og skape et bokstavelig talt kokende folkehav i sommervarmen? Det så i hvert fall ut til at folkehavet hadde en djevelsk bra kveld, kanskje spesielt under settets siste låter “Progenies of the Great Apocalypse” og klassikeren “Mourning Palace”. Vel blåst av Dimmu Borgir selv om de ikke er like skumle som før. 5/6 (PJS)

Etter oppmøtet her og bedømme er de svenske grammisvinnerne Tribulation langt i fra festivalens største band. Jeg har stor sans for bandets mørke rock og tar plass langt frem i teltet. «In Rememerance» og «Leviathans» fra seneste «Where The Gloom Becomes Sound” åpner ballet før vi får fengende “Nightbound”. Denne hadde jeg på hjernen hele veien hjem denne kvelden. Lyden er god og bandet gjør en god figur på scenen. De femti minuttene de har til rådighet fordeles på de tre seneste platene, som etter min mening er bandet beste.  4,5/6 (RØ)

Sepultura står for fredagens siste teltkonsert, og her er det trangt. Føler det er litt rart de ikke spiller utendørs. «Arise» og «Territory» starte, og alt ligger til rette for en sterk avslutning for min del denne kvelden. Gitarist Andreas Kisser har måtte avslutte turneen av familiære årsaker, og Jean Patton hadde to dager på seg til å lære seksten låter. Og lyden var da såpass god at jeg ikke kunne høre noen store blemmer. Respektabel innsats av Patton. Og apropos lyd, her er det høyt. Jeg har sans for Derrick Green som scenepersonlighet, men stemmen synes jeg det er verre mer i dag. Green lover mye gammelt, men før det skal vi gjennom en del materialet fra hans periode med bandet, hvorav «Means To An End» og «Agony Of Defeat» er hentet fra seneste «Quadra». For min del er det siste delen som er interessant med låter som «Troops Of Doom», «Refuse/Resist» og «Roots Bloody Roots». Mulig jeg er sliten etter to dager, mulig bandet er slitne etter turnering, og selv om setlista var helt ålreit synes jeg at jeg har sett et mer sprudlende Sepultura tidligere. 4/6 (RØ)

Britiske Bring Me The Horizon fikk boltre seg fritt på Main Stage fredag aften på Tons Of Rock. Det startet spennende med tunge bassrytmer fra den populære låten «Can You Feel My Heart» med over 380 millioner strømminger. Vokalist Oliver Sykes dundret i gang det som skulle bli de yngre festivaldeltagernes arena, med en moshpit i full overtenning. BMTH, som de ofte forkortes til, har bygd seg opp en solid fanskare med tiden. Bandet startet som deathcore, men har endt opp som en smeltedigel av virkemidler. Deres kjennetegn er at de eksperimenterer radikalt med metallcoresjangeren og inkorporerer dubstep, pop og hip hop. Vi bør vel kunne enes om at rocken og metallen må ha rom for å fornyes og utvikles uten at noen skal ødelegge for den moroa. Eller?

Det positive var at lyden var klar. Sykes vokalprestasjon var helt medioker og han jobbet (litt for) hardt på scenen. De hadde tross alt et sceneshow med to dansere, store skjermer med kledelige smileys og hypnose-gimmicker, og de fikk mye gratis ved at bassen pulserte over de mange fremmøtte i solsteika på Ekebergsletta. Alt lå til rette for at de som ikke hadde kjennskap til bandet fra før skulle lære å like musikken. Da de kvinnelige danserne ikledd full vernedrakt sprayet gass utover publikum til låten «Parasite Eve» med ordene: ‘I’ve got a fever, don’t breathe on me‘, begynte noen å forstå at det ville bli lange fem kvarter. Den for så vidt ålreite låten «Kingslayer» ble borte som nålen i høystakken i en desperat og heseblesende opptreden. Det ble mye mas og konstante formaninger fra frontfigur Oli til publikum. Og da Olis egen prestasjon ikke matchet det tilsynelatende grandiose rockegud-bildet han prøvde å male, ble dette litt å vondt å svelge. 2/6 (LCT)

Det er ekstra spenning knyttet til kveldens The Darkness-konsert. Deres nye album «Motorheart» er ikke bandets mest umiddelbare, og spørsmålet er hvor mange låter fra nevnte album som står på settlisten. Justin Hawkins er kjent for sine fascinerende sceneantrekk, men denne kvelden har han utelukkende kledd seg etter været; kun iført en liten og stram shorts. Med varierende kvalitet både på lyden og låtvalget blir konserten et stykke unna det en håper på, dette til tross for hits som «Love Is Only A Feeling» og «Growing On Me». The Darkness er kjent for sine falsett-pasasjer, men i kveld blir det i overkant mange sanger der Justin må opp i det øverste registeret. Dette blir masete selv for en mangeårig fan, og jeg savner noen av de gode låtene der ikke bare vokalen får oppmerksomhet. Heldigvis blir den ihjelspilte «I Believe In A Thing Called Love» tildelt en ny dimensjon når tre Steel Panther-medlemmer kommer på scenen med gitarer og kubjelle. 4/6 (BN)

Etter å ha sett KoЯn live på Roskilde i 2004 turte jeg ikke forvente at de skulle innfri alle forventninger nesten 20 år etter. Den gangen var de sinte, de var rå og de blåste hodet av 65000 festivaldeltagere. Da KoЯn entret scenen for å avslutte fredagen på Tons Of Rock ble jeg enormt lettet da jeg så hvilken ro og profesjonalitet de tok med seg ut på scenen. Jeg registrerte at samtlige rundt meg stod med gåsehud. Og dette er litt typisk KoЯn; du tror du har hørt dem – til du hører dem live. Det første som slo meg var at deres teknikere hadde gjort en formidabel jobb med å finjustere lyden. Klasseforskjell fra konsertene tidligere på dagen. Et krystallklart lydbilde fra nærmest alle kanter tok oss fra første låt. Dette og tilstedeværelsen og leveringen fra bandets medlemmer på denne opptreden var upåklagelig. Jonathan Davis var i god lune, og hadde god kontakt med publikum, til tross for skammelig dårlig sangkompetanse i retur da Davis ba om hjelp fra massene. I Reginald «Fieldy» Arvizu (bass) sitt fravær gjorde bassisten fra Suicidal Tendencies, Roberto «Ra» Diaz (bass) en absolutt solid jobb, selv om det var store sko å fylle. «Fieldy» er kjent for å skape KoЯn sin distinkte basslinje, og det blir forøvrig spekulert i om det blir gjenforening etter turneen. Ellers var originalmedlemmene Brian «Head» Welch (gitar), James «Munky» Schaffer (gitar) og den tullete gode trommisen Ray Luzier (som tok over for David Silveria i 2007) der og sistnevnte gjorde en eksepsjonell prestasjon bak slagverket. Setlista inneholdt originalt 13 låter, hvor vi før «pausen» trodde de avsluttet med «Freak On A Leash». Etter dette var allerede opptreden en sterk firer. De av festivaldeltagerne som faktisk gikk på dette tidspunktet for å unngå kø, gjorde en kardinalfeil. KoЯn var ikke ferdig med å tilfredsstille et hungrende publikum og før de gjorde ekstranumre med hele fem låter, inkludert blant annet «Twist», sørget Davis for bizarrostemning med sekkepipe. Konserten endte i et forrykende trommehvirvel-crescendo hvor Luzier fikk flexe fritt, og de avsluttet med et smell gjennomlegendariske «Blind».

I og med at KoЯn nå er på sin Europaturne for «Requiem» var det stor sannsynlighet for at det skulle spilles mye fra dette albumet, men de endte opp med kun to låter derfra. De fleste fra episke, selvtitulerte «KoЯn», to fra «Follow the Leader» og to fra «Life Is Peachy», og resten fra diverse utgivelser mellom der. Korn visste akkurat hva publikum ville ha og de leverte varene så til de grader. Det er jo ikke til å stikke under en stol at også KoЯn, som band, er blitt voksne, mer modne og noe mer helet enn de en gang var. Dette gir seg også til uttrykk i lydbildet, men til ingen forkleinelse. Davis utviser mesterlig dynamikk og vi får, som seg hør og bør, tidvis servert deilig dyrisk KoЯn-knurring og dyp gutteral. Bandet som helhet utviser det ypperste avmusikerferdigheter og selvtillit. Fremføringen preges naturlig nok noe av rutiner men til tross for det satte de 30.000 oppmøtte på Tons Of Rock veldig pris på at de store stjernene med over 40 millioner solgte album ikke kjedet seg under fremføringen. For min del reiste KoЯn kjerringa på en tungrodd fredag og viste nettopp hvorfor de headliner de alle største festivalene om dagen. De bygget musikken og stemningen sakte men dønn sikkert opp til et klimaks. Det var deilig å få satt den rett i sikringsboksen – der hvor de hører hjemme. 6/6 (LCT)

Dag 3 – Lørdag 25. juni

Og det ble natt, det ble terror, og det ble morgen tredje dag. NRM-staben var blitt kraftig redusert denne dagen, så vi rakk ikke å få med oss samtlige band, men vi gjorde så godt vi kunne! For de av oss som ikke er så veldig glad i å måtte gni oss opp mot fremmede svette karers hårete bleikfeite ølvom for å komme oss fra A til B, var det litt mer overskyede været denne dagen himmelsendt.

Foto: Geir Kihle Hanssen

Etter den tragiske og totalt meningsløse terrorhandlingen i Oslo sentrum natten før, er det både fint og rørende at Wig Wam oppfordrer til ett minutts stillhet for ofrene. Med et slikt utgangspunkt er det ikke lett å dra i gang siste dag på festivalen, men Åge og kompani gjør en hederlig innsats. Bandet er plutselig aktuelt gjennom en amerikansk TV-serie, og trolig er det også en del nye fans blant alle dem som er på plass denne formiddagen. Imidlertid blir det i glatteste laget selv for en lidenskapelig AOR-fan, og igjen er det svenske Nestor som dra hjem med melodiprisen fra årets festival. 3,5/6 (BN)

En av festivalens snakkiser som mange ville få med seg var det svenske fenomenet Nestor, som dessverre hadde blitt utdelt spilletid samtidig med dagens andre melodiøse hardrockband Wig Wam, som var på Hovedscenen mens Nestor spilte i teltet. Og som ikke det var uheldig nok, konket lydanlegget sammen etter de første tonene av åpningslåten «On The Run», og bandet måtte tusle av scenen igjen mens lyden ble reparert. Og det tok ti minutter av Nestors tildelte spilletid på 40 minutter. Men da de omsider kom i gang, ble de mottatt som helter av de par tusen som hadde trekt inn i skyggene. Vi må bare si noen ord om dette bandets bakgrunn: Her har vi fem kompiser fra Falköping, en svensk småby, som dannet band som tenåringer i 1989, og spilte sammen i lokal sammenheng et par år før hverdagen, jobben og familielivet splittet dem – som jo er skjebnen til 99% av alle rockeband. 30 år senere har de blitt kriminaletterforskere og rektorer, barna har flyttet hjemmefra og våre fem venner gjenforenes under covid-pandemien for å ta opp tråden med bandet. Og debutskiva «Kids In A Ghost Town» har fått mye oppmerksomhet. Ikke bare fordi den er som en tidsreise tilbake til 1989, men fordi den er svinebra. Og Nestor gjør tydeligvis dette av ekte kjærlighet til musikken de spiller, selv om de har et fjell av selvironi og benytter seg av absolutt samtlige klisjéer fra 80-tallet som du kan komme på, fra spandexbukser og hockeysveis til alle poseringene du husker fra musikkvideoene på 80-tallet . Låtmessig høres det selvsagt ut som Bon Jovi møter Giant møter Def Leppard møter Winger møter Europe. De har tekster som hyller utseendet til damer som Demi Moore og Sharon Stone, og de har for pokker en powerballade med duett med Samantha Fox. Fakta faen, selveste Samantha Fox. (Etter at førstevalget Lita Ford takket nei.)

Nestor åpnet med sitt kanskje sterkeste kort, «On The Run», og publikum kauket entusiastisk med på refrenget `´Call the police!´ . Man registrerer kjapt at dette er et tight og samspilt band, med en glimrende vokalist i Tobias Gustavsson, samt en gitarhelt i Jonny Wemmenstedt, en kar som garantert har hørt mye på Neal Schon, men som heller ikke er fremmed for å shredde litt når situasjonen krever det.

Et ufrivillig komisk aspekt var jo at gitaristen i 1349 lenge sto bak på scenen og tittet ut mens han varmet opp iført liksminke, og det så nesten ut som om han spilte i bandet. Grunnet lydproblemene og forsinkelsen i starten ble de nektet å spille sine to siste låter, og vi gikk dermed glipp av «Firesign» og «1989». Likevel ga Nestor oss en strålende start på dagen, og vi gikk alle smilende ut i solskinnet igjen etter å ha opplevd en av festivalens høydepunkter. 5/6. (GA)

Kvartetten Kampfar fra Østfold har holdt det gående siden 1994 og har en solid fanskare som er samlet i sola foran Scream Stage. Det er rimelig greit med liv foran scenen og vokalist Dolk er en scenepersonlighet som har publikum i sin hule hånd. Uten å kjenne altfor godt til alt låtmaterialet mener jeg bestemt å kjenne igjen låter som «Ophidian», «Tornekratt» og «Urkraft». I likhet med mange av dagens band har også Dolk noen ord om nattens tragiske hendelse i Oslo. Avslutningsvis mener Dolk det er altfor lyst på Tons Of Rock og inviterer oss til et mørkere sted og vi får den drivende og fengende «Mylder». 4/6 (RØ)

1349 er godt i gang da jeg ankommer etter Kampfars konsert på naboscenen. De karakteristiske levende lysene er selvsagt på plass på Tons of Rocks telescene, og som vanlig er Oslobandet avhengig av god lyd skal man utbytte av det tidvis sykt kjappe tempoet. Dette innfris heldigvis, og til og med tekster er det mulig å få med seg. Nå synes jeg 1349 balanserer settet veldig bra med en del tyngre materiale, som skaper dynamikk og variasjon. Av låter jeg noterer meg blir spilt er «Through Eyes Of Stone» og «Abyssos Antithesis» fra seneste plata «The Infernal Pathway». Herfra får vi også den tunge «Stand Tall In Fire», som blir denne kveldens låt på hjernen på hjemturen. Av eldre låter fremføres «I Am Abomination», «Golem» og «Atomic Chapel». 1349 er en velfungerende maskin, og det er lite å utsette når lyden er god.  4,5/6 (RØ)

Turbonegro er så til de grader på hjemmebane når introen til «Age of Pamparious» drar i gang allsangen allerede før bandet er på scenen. Det må jo være nærmere 20 000 mennesker som står klare til å skråle sammen om pizzaer, ereksjoner og spesialutdannelse. Fra scenen oser det spilleglede, og mellom denim, sminke og pyro er det tydelig at alle i bandet ha sett frem til å endelig kunne spre det glade Turbo-budskap. Tony Sylvestre viser nok en gang hvor elegant han utøver frontfigurrollen i det som trolig er Norges eneste virkelige stadionrock-band. Suveren oppvisning! 5/6 (BN)    

Det er blitt noen år siden jeg fulgte med på nederlandske Within Temptation og jeg hører lydbildet og taktene er blitt litt mer modernisert siden platene jeg har i hylla ble sluppet. Jeg skjønner også at det ikke har vært store endringer i besetningen i dette bandet. Da stiller jeg meg undrende til at vokalist Sharon Den Adel ikke ser en dag eldre ut, mens mennene derimot har fulgt normal aldringsprosess. «Our Solemn Hour» fra «The Heart Of Everything» åpner, og det er vel det siste jeg har hørt av bandet. Men låta er fin den og Within Temptation er et veldig koselig band å sitte på gresset i sola med en øl til. Sharon har lagt seg på et litt mørkere toneleie på de låtene jeg husker fra tidlig 2000-tallet, så kanskje hun er blitt litt eldre tross alt? Også hun deler noen ord om nattens hendelser i Oslo. Within Temptation er virkelig proft og låter massivt, så selv om det er mye av materialet som ikke treffer meg, finner jeg konserten veldig bra. Jeg hørte mye på plata «Mother Earth» og storkoser meg når vi på slutten får «Ice Queen» og «Mother Earth» fra denne. 4,5/6 (RØ)

Abbath har dessverre en noe brokete livehistorie, noe som skaper en viss spenning når man finner plass foran Scream stage denne lørdagen. Men Abbath er i form han og humoren sitter løst. Ei heller her misunner jeg de på scenen med liksminke og skinnklær. «Acid Haze» og «Dream Cull» fra seneste «Dread Reaver» åpner, og skuldrene senkes. Bandet låter bunnsolid. Abbaths tre skiver blir alle representert under settet, i tillegg blir vi belønnet med Immortallåtene «One By One» og «Withstand The Fall Of Time» til publikums store glede. Jammen får vi også en I-låt i form av «Warriors». Abbath er en mektig riffmester, som sammen Ole André Farstads mer melodiske stil utgjør et veldig godt team med god balanse. Dette er for meg femti særdeles gode minutter. 5/6 (RØ)

Det var litt ekstra spennende å skulle se Deep Purple denne gang; ikke bare det etter hvert vanlige usikkerhetsmomentet med Ian Gillans dagsform, men også hvor store føtter innhoppsgitarist Simon McBride kunne framvise ift. hvilke sko han hadde å fylle. For å ta det med én gang; makan, ‘a gitt!! Noen har tydelig gått sine skoler mtp. både det blå og det klassiske – ikke heeelt ulikt der Mester Blackmore kommer fra – og i kombo med en klokkerein teknikk og tonefølelse som ville ha høstet bifall fra såvel Gary Moore som Malmiani samt en kul, men ikke overkul framtoning sendes begge mine tomler høyt til værs! Man vet på forhånd at Gillan ikke lenger holder samme ekstreme nivået han en gang gjorde (han blir faktisk 77 år i august), og ingen forventer heller å få høre «Speed King» eller «Child in Time» – like lite som at man tror Rune Bratseth pr. i dag kan gjeninnsettes som forsvarsminister. Dette vet han vitterlig også sjøl, og settet komponeres følgelig deretter. Joda, han sliter seg litt igjennom både «Highway Star» og «Pictures of Home», men det blir aldri noen krise. To nyere påfølgende samt «Lazy» går naturligvis noe bedre, og på «When A Blind Man Cries» låter det faenmeg dritbra – og koken holdes godt og tight showet ut. En veit på forhånd at både Paice, Glover og Airey leverer i bøtter ennå, men sistnevnte får mulig et hakk i overkant mye aleinetid (noe som i grunnen også gjaldt McBride). Nivået er dog høyt – skyhøyt, faktisk – selv om kanskje Grieg kunne ha fått seg påspandert tre minutter ekstra i øverommet. Et godt hovedsett avsluttes selvsagt med akkurat den derre ‘Dæ-dæ-dæææ, ‘dæ-‘dæ-‘d-dææ’, men jaggu kommer de tilbake igjen og hysjer litt før Glover leker oss inn i den svarte natta. Joda, dette var jaggu godt, og ikke minst klokt levert av de nå godt velvoksne heltene – godt over hva en på forhånd både kunne ha fryktet og forventet. 4,5/6 (WF)

Festivalens store indrefilet ble servert seint, men pokker så godt! Opeth hadde fått tildelt en time, men det kunne svært gjerne ha vært to. Det finnes memes som mener ‘Make Åkerfeldt Growl Again’, og skulle noen ha sett; halvparten av listas seks hele låter etter intro (Opeth har som kjent svært få radiovennlige treminutterslåter) var plukket fra bandets tidligere katalog, der også nevnte vokalteknikk benyttes – dette var omtrent det nærmeste en kan komme et ‘best of’-sett innafor den tilmålte tida, og absolutt alt traff til max! Jeg stilte med relativt høye forventninger, men jø og fyse; dette var som av en annen verden! Sjefen sjøl var i go’lune med små, tørre spøker imellom låtene, og når de leverer slike intrikate og både genrespennende og –definerende små verk med en slik presisjon, trøkk og dynamikk uten at det låter verken maskinelt eller sterilt er det bare å ta kuhatten av og gli med dem inn i en annen sublim, sonisk dimensjon. Dette var sånn ca. nøyaktig hvor bra musikk kan bli i Det Herrens År 2022, og jeg verken finner noe eller noensomhelst grunn til å skulle trekke noe fra toppscore. Derfor; blank sekser til svenskene og helt til topps på den frukske adelskalender av ToR22! 6/6 (WF)

Foto: Geir Kihle Hanssen

Som en av få utvalgte steder denne sommeren skal Tons Of Rock få servert «Draconian Times» i sin helhet fra engelske Paradise Lost. Dette er en svært viktig plate fra 1995, som viser et band som er på vei fra sin tidlige doom/death metal og over i nye musikalske horisonter. Ikke minst viste skiva et mer modent band og et solid løft grunnet bytte av trommeslager. Dette er nå blitt tjuesju år siden, og ikke vet jeg om det kun er nostalgikere på plass, men Vampire Stage er svært fullt. Og det til tross for at Opeth spiller samtidig, en litt snodig krasj tenker jeg, da jeg antar dette treffer mye av samme publikum. Setlista er jo i grunn gitt, som da naturligvis starter med «Enchantment» og avslutter med «Jaded» en snau time senere. Sliten etter tre dager nøyer jeg meg med å stå litt bak i lokalet, og synes faktisk både lyd og vokal er litt så som så. Men inntrykkene jeg fikk etter konserten var at dette var litt avhengig av hvor man sto. Men herregud, «Draconian Times» i sin helhet på Tons Of Rock, det kan knapt bli en bedre avslutning enn det. 5/6 (RØ)

Before the final band of the festival, Five Finger Death Punch, took to the stage the Norwegian national anthem was played over the PA system and the crowd raised their hands and sang along. Ivan Moody appeared in the Norwegian football national team’s suit with the Norwegian flag on it and the crowd, containing many of their fans known as «Knuckleheads»,  erupted. This is a band who knows how to entertain and fire up a crowd, even without all the pyrotechnics on display and their catchy choruses.  Perhaps that is why they went on after Deep Purple, to create a party atmosphere, which there was from the first song «Inside Out» to the encore «The Bleeding». Moody declared that the audience was the loudest the band had experienced on the current tour, and he might be right, but it’s not clear if he is sincere. 4/6 (AMF)

Totalt sett må Tons Of Rock 2022 sies å være en dundrende suksess, med så godt som utsolgt tre dager på rad, strålende vær alle dager (tenk om søndagens og mandagens øsregn hadde ankommet et par dager tidligere!), og en logistikk som fra publikums ståsted har gått på skinner, selv om sykdom og flystreik skapte litt problemer for et par band. Det var minimalt med kø med tanke på at 30 000 mennesker var samlet på et lite område, og både toaletter, bar og spisesteder funket som det skulle. Men vi gleder oss allerede til om 51 uker – dette bare bli en årlig begivenhet i tiår fremover!

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,