Sting @ Oslo Spektrum

Onsdag 19. oktober 2022

Etter rundt 30 konserter her til lands gjennom de siste 35 år, fra Bodø til Kristiansand, er det helt innafor å kalle Sting en ekte Norgesvenn, selv om han aldri spilte her med The Police. Men det hindret likevel ikke folk i å strømme til Oslo Spektrum nok en gang, for det hadde gått fem år siden sist vi så den nå 71-årige engelskmannen på scenen i hovedstaden. Turnéen har fortsatt navnet «My Songs», oppkalt etter 2019-skiva med nyinnspillinger av gamle hits, til tross for at han ga ut en ny skive i fjor, «The Bridge». Men det er nå engang blitt sånn at de færreste i publikum er interessert i å høre ny musikk fra artister i 70-årene – som platedebuterte i 1970-årene. De vil høre låtene de kjenner og elsker – og det er hovedsakelig det Sting og bandet hans serverer i kveld.

For det er ikke mange andre artister som kan klinke til med en pangåpning som «Message In A Bottle», «Englishman In New York» og «Every Little Thing She Does Is Magic» – tre låter som alle andre ville spart til ekstranumrene – men Sting har flere klassikere enn de fleste andre på lager, spesielt siden han også kan forsyne seg av The Police sitt skattkammer. Og det gjør han, av de tyve låtene vi får løpet av den halvannen timen han er på scenen, er åtte fra Police-tida. (Mannen har så mange hits å ta av at man knapt registrerer at han ikke spiller schlägere som f.eks «All This Time», «If You Love Somebody Set Them Free» eller «Mad About You».)

Man begynner å bli vant til å se 8-10-mannsband på scenen når etablerte artister spiller Oslo Spektrum, men i kveld var det faktisk bare en kvartett, supplert med tre korister. Dominic Miller har vært Stings høyre hånd og løytnant siden 1991, og er en fantastisk gitarist, men han kom egentlig ikke til sin rett denne kvelden – men de soloene han leverte, gjorde han med bravur. Unge Zach Jones på trommer er et ubeskrevet blad for oss, men gjorde en manns jobb med å kopiere groovene til mestere som Stewart Copeland, Manu Katché, Omar Hakim og Vinnie Colaiuta – og klarer du det, da er du god. Jamaicaneren Kevon Webster på keyboard kompletterte kvartetten.

Og så har vi Sting selv da. Mannen har blitt 71, men hadde du ikke visst bedre, kunne du like gjerne tippa 51. Han holder seg sykt godt, synger knallbra, og patruljerer scenen med headset-mikrofon, slik at han ikke trenger å stå foran et mikrofonstativ hele kvelden. Og i motsetning til de fleste andre vokalister såpass godt opp i årene, har ikke Sting lagt sine låter noen toner ned. Og han er flink til å engasjere publikum – når han får publikum til å synge hans linjer tilbake mot ham, koker det godt i Spektrum, og Freddie Mercury ville nikket anerkjennende.

Et lite hvileskjær med nye låter fra «The Bridge» måtte publikum tolerere, men derifra og ut var det Gullrekka. «If I Ever Lose My Faith In You», «Fields Of Gold» og «Spirits In The Material World» – låten med en basslinje som man skullle tro det var umulig å synge noe over. På «Brave New Day» får korist Shane Sager rampelyset når han spiller den kromatiske munnspillintroen som Stevie Wonder gjør på skiva, før den andre mannlige koristen Gene Noble får skinne litt på «Shape Of My Heart».

Den låten som kanskje fikk flest til å stusse, var «What Might Have Been» – hentet fra soundtracket til animasjonsserien «Arcane» fra i fjor, før siste korist, Melissa Musique fikk gjøre «Whenever I Say Your Name» som duett med sjefen. Oppløpssida ble en ren parademarsj som fikk det ellers sittende publikummet på beina, med Police-klassikerne «Walking On The Moon» og «So Lonely» før en glimrende versjon av «Desert Rose». Stings sønn Joe Sumner hadde vært kveldens akustiske oppvarmingsartist, og kom på scenen og gjorde «King Of Pain» sammen med pappa, før de rundet det hele av med en altfor rask versjon av selveste «Every Breath You Take».

Bandet var ikke av scenen mange sekundene før de kom tilbake og satte punktum med en leken versjon av «Roxanne» og en aldeles nydelig versjon av «Fragile», tilegnet folket i Ukraina og kvinnene i Iran – og når han synger ‘Nothing comes from violence, and nothing ever could, for all those born beneath an angry star, lest we forget how fragile we are‘, da stritter gåsehuden. (Det er derimot påfallende at han ikke spiller «Russians», for hvis det er én låt som har et kraftig og viktig budskap i 2022, så er det nettopp den.)

Lyden var glassklar, og sceneproduksjonen var ganske enkel, men effektiv. Det er nesten unødvendig å si at det var en høyst trivelig aften i Oslo Spektrum, men samtidig var det ganske tydelig at man så på et velkoreografert show hvor lite var overlatt til tilfeldighetene, og et band som har spilt nesten nøyaktig de samme låtene på nøyaktig samme måte i nøyaktig samme rekkefølge i mange måneder nå. Men det er flisespikkeri å klage over at dette låt for proft, for de aller fleste av et godt voksent publikum storkoste seg garantert i Oslo Spektrum denne kvelden.

4,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker