Simon Wright fra AC/DC – helgener og seriemordere

Han fulgte Ronnie James Dio til døra som trommis i legendariske Dio, og tilbrakte fjorten år i bandet fordelt på to perioder. Men før Simon Wright fikk jobben i Dio i 1989 var han trommis i selveste AC/DC i seks år – en jobb han fikk da han var nitten år! I dag holder han Dios ånd i live gjennom bandet Dio Disciples, og de turnerer fortsatt verden med den udødelige musikken. Vi tok et Zoom-møte med Simon om AC/DC, hva vi kan vente oss fra Dio Disciples nå som verden har åpnet opp igjen, og hvordan en seriemorder passer inn i alt dette.

Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Ernie Manrique
Livefotos: Steve Ritchie

– Hei, Simon! Utrolig kult at du tok deg til å prate med oss. Du er fra Oldham, men jeg ser jo i bakgrunnen din at du ikke er i England. Du bor i Los Angeles, hvis jeg ikke tar helt feil?
– Ja, det stemmer og jeg har bodd her noen år nå. Over tretti år faktisk – flyttet hit i 1988.
– Hva har du holdt på med under pandemien, som vi nå heldigvis ser slutten på?
– En lang periode gjorde jeg absolutt ingenting, som alle andre vil jeg tro. Tidligere i år spurte en gammel venn meg om jeg ville være med å spille trommer på det nye albumet til bandet hans, Heaven & Earth, så jeg gjorde det. Etter det fikk jeg en ny telefon fra enda en gammel venn som har et band som heter Gods and Monsters, om jeg kunne spille trommer på den nye skiva hans. Jeg takket ja til det også, så jeg har spilt på to album under pandemien. Jeg har i tillegg signert en kontrakt, sammen med Rowan Atkinson, for tre album med Frontiers Records. Jeg spilte sammen med ham i Dio tidlig på 90-tallet. Jeg har hørt noe av musikken han har lagd og det høres veldig bra ut, men vi har ikke spilt noe inn enda. Vi håper også å komme oss ut på veien igjen her i statene i mars 2022 med Dio Returns, og så resten av verden etter hvert. Vi turnerte i 2019 og det gikk veldig bra, så vi håper å få turnert mer med det så snart det lar seg gjøre.

– Kult at du nevnte Dio Returns, fordi jeg lurer på hvordan dere kom på ideen om å gjøre en hologram-turné?
– Vel, det er en fyr som har et selskap som heter I-Illusions, som er stor fan av Dio og han kom i kontakt med et annet selskap igjen som han designet og ordnet alt dette med hologrammet med. De brukte lang tid på å få hologrammet til å fungere best mulig, men da de fikk det til, så fungerte det kjempebra. I tillegg til hologrammet av Ronnie James Dio, har vi store skjermer bak oss som bidrar til hele opplevelsen ved å vise videoer av Ronnie, mens vi spiller. Bandet består av meg selv, Craig Goldy, Björn Englen, Scott Warren, Oni Logan og Tim «Ripper» Owens.
– Når dere skal ut på en sånn turné med et hologram, der alt skal fungere perfekt og virke så ekte som mulig., hvordan øver dere til noe sånt?
– Det er et godt spørsmål. Jeg spiller til et «click-track» som er synkronisert med hologrammet av Ronnie, og da går det ikke å komme ut av takten hvis du skjønner. Fordi det går sammen med Ronnies stemme, og da må de andre i bande spille etter meg for at det skal bli riktig. Enkelt forklart så holder jeg takten som er synkronisert med Ronnies vokal, og så følger de andre etter meg og sånn fungerer det.

– La oss reise litt tilbake i tid, til 1989 da du først fikk jobben som trommis i Dio. Hvordan fikk du egentlig den muligheten?
– Det var gjennom en venn av en venn, som kjente kona mi. Det var sånn jeg fikk muligheten og så fikk jeg prøve meg på en øving, som gikk helt fantastisk. Det var en umiddelbar kjemi der, så jeg fikk jobben. Vi hadde ikke så mye tid på å øve sammen før vi skulle i studio for å spille inn «Lock Up The Wolves». Hele bandet var nytt, så vi måtte alle bli kjent med hverandre først, men det gikk helt fint og kjemien var som sagt der med en gang.  
– Måtte dere skrive noe før dere gikk i studio, eller var låtene klare da du kom inn i bandet?
– Jeg var den siste som kom inn i det bandet, så låtene var der allerede. Vi gikk gjennom dem noen ganger sammen og så var vi klare for å spille inn skiva. Vi endret på enkelte ting her og der på noen av sangene, men bortsett fra det var alle låtene klare for å spilles inn som de var.
– Du hadde to perioder i Dio, der den første varte et par år fram til 1991. Hadde den første periodens slutt noe å gjøre med at Ronnie James Dio ble gjenforent med Black Sabbath før utgivelsen av «Dehumanizer»?
– Ja, det var derfor han bestemte seg for å sette Dio på pause. Han fikk et tilbud fra Geezer Butler og Tony Iommi, og selvfølgelig takket han ja til det. Det var ingen av oss i bandet som ble irriterte på han for det, vi hadde full forståelse for at han ønsket å gjøre det. Men mens han gjorde sakene sine i Black Sabbath endte jeg opp i et band som heter Rhino Bucket, som var veldig gøy. Etter det var jeg i UFO med Michael Schenker og spilte med dem i tre år vel. Jeg hadde en fantastisk tid med UFO og har bare gode minner fra de årene. Jeg føler vel at «Lock Up The Wolves» har blitt litt oversett, men jeg har i ettertid hatt mange som har fortalt at de elsker den platen og synes den er knakende god.
– Så kom du altså tilbake til Dio i 1998. Hvordan fikk Ronnie overtalt deg til å spille med ham igjen?
– Jeg husker ikke helt hvordan det skjedde, men jeg var akkurat ferdig i UFO etter at hele den greia hadde implodert, haha. Kort tid etter det fikk jeg vite gjennom en venn av en venn at Vinny Appice ville slutte i Dio. Hvorfor, vet jeg ikke og det var ikke noe jeg hadde noe med uansett. (Men det kan du lese Vinnys versjon av her!) De var midt i en turné, hvis jeg ikke husker feil, da jeg fikk beskjed fra Wendy Dio om at jeg måtte komme tilbake til bandet. Jeg dro opp til Fresno, California, hvor de skulle spille en konsert. Der pratet jeg med Ronnie, som forklarte situasjonen for meg og at jeg skulle følge med på Vinny den kvelden og på hvordan han spilte sangene. Ronnie brukte alltid å endre litt på låtene, så de var litt annerledes enn da jeg spilte med Dio sist. Så jeg gjorde det, og etter konserten ga Vinny Appice seg. Vi hadde et par fridager før neste konsert i San Francisco, som vi brukte på å øve inn sangene som skulle spilles på turnéen sammen. Dagen etter spilte vi konsert i samme by og det gikk helt glimrende. Jeg fant umiddelbart plassen min i bandet igjen og sånn startet det.
– Du skulle spille i Dio helt opp til Ronnies død i 2010 og når jeg ser på intervjuer og dokumentarer, så virker han som en skikkelig bra fyr. Vennlig, jordnær og en gjennomført trivelig kar. Var det sånn han var?
– Han var en fantastisk fyr. Han var en utrolig intelligent og morsom mann. Men han kunne også bli sint og han var veldig bestemt på ting som handlet om bandet, fordi det var jo hans band. Han hadde også en utrolig god hukommelse og så elsket han historie. Når han sang opplevdes det som det helt uanstrengt og som det meste naturlige i verden. Vi ble gode venner og jeg savner han.
– Merket du at det var noe galt, før dere fikk vite at han var dødssyk?
– Jeg merket det ja. Han hadde smerter i magen og han var veldig fjern når vi øvde sammen. I tillegg ønsket han plutselig å spille en del sanger som vi normalt ikke brukte å spille. Jeg tror han hadde en aning om at det var noe veldig galt med han, da Wendy fikk overtalt han til å gå til legen. Det er jo typisk oss mannfolk å unngå å gå til legen, selv om man kanskje vet at noe er galt og det gjaldt også for Ronnie, dessverre.

– Over til noe litt mer hyggelig, fordi i år er det 35 år siden utgivelsen av «Who Made Who» med AC/DC.
– Er det så lenge siden det albumet kom ut? Jeg har blitt gammel, haha.
– Ja, det har bikket 35 år. Det er jo filmmusikk og en miks av gamle låter, samt tre nye. Kan du fortelle litt om det albumet og hvordan det ble til? Det solgte jo utrolig bra, og er fortsatt et av AC/DCs mestselgende album.
– Det var en merkelig tid i AC/DC, og jeg hadde vel egentlig helst sett at vi brukte tiden på å lage et nytt studioalbum, men jeg hadde ikke så mye å si i det bandet. Det var Angus og Malcolm som bestemte det meste. Uansett så ble det satt sammen for å gis ut i forbindelse med Stephen King-filmen «Maximum Overdrive». Det var nesten som en slags samleplate, bare med noen nye spor hektet på. Det var en merkelig greie med filmingen som skjedde mens vi spilte og alt mulig rart, men alt i alt så kan man jo ikke gå galt med de låtene som var på skiva.
– Det morsomme er at en låt som «Sink the Pink» fikk en ny vår på «Who Made Who», og mange oppdaget låten på den plata, og ikke da den kom ut på «Fly On The Wall».
– Er «Sink the Pink» på «Who Made Who»? Det visste jeg ikke, haha. Det var en merkelig tid i bandet på midten av 80-tallet, fordi vi spilte store konserter og festivaler verden over, og alt var alltid utsolgt, men albumene solgte ikke noe særlig. Det er mange som nå går tilbake og fordyper seg i de platene som ble gitt ut mens jeg var i bandet og oppdager dem på nytt, så det er gøy.

– Et av mine personlige favorittalbum med AC/DC er «Blow Up Your Video», som du spilte på, og som også skulle vise seg å bli ditt siste album med AC/DC – et album som på mange måter ble et comebackalbum for AC/DC. Albumet markerte også et comeback for George Young og Harry Vanda som produsenter på et AC/DC-album – det første studioalbumet siden 1978 og «Powerage».
– «Blow Up Your Video» var et utrolig artig album å lage. Vi hadde det gøy i studio sammen igjen. Brian Johnson er en morsom fyr, som kommer med hundre vitser i minuttet. Han var den som holdt humøret til alle oppe og hele tiden fleipet med alle. Han skal ha mye av takken for at ting begynte å snu rundt utgivelsen av «Who Made Who» og «Blow Up Your Video». Før det albumet hadde ting vært litt løst og ustrukturert, men George Young og Harry Vanda fikk bandet fokusert igjen, og det hadde jeg savnet. De hadde mange gode idéer og bidro på enkelte av sangene på den måten. Stemningen i studio var god, og vi fikk ting gjort.
– Hvordan var det du egentlig fikk jobben i AC/DC etter at Phil Rudd ble sparket i 1983?
– Jeg bodde i London på den tiden og gjorde egentlig ikke særlig mye. En venninne av meg viste meg en dag en annonse i et musikkmagasin der det sto; «Trommis ønsket. Hvis du ikke slår hardt, ikke søk». Hun sa at jeg slo jo hardt og at jeg burde søke på jobben – som jo stemte, haha. Jeg søkte og ble kalt inn til audition. Jeg møtte opp og der var det et trommesett, et anlegg og en fyr som ba meg spille med til tre låter. Låtene var AC/DCs «Shoot to Thrill», Led Zeppelins «Black Dog» og ZZ Tops «Tush». Jeg spilte gjennom sangen og han fyren sa at jeg spilte kjempebra. Han sa videre at de ville ta kontakt, og jeg regnet naturligvis med at jeg aldri kom til å høre noe mer, men der tok jeg feil. Tre timer senere ringte han meg og spurte om jeg kunne komme tilbake dagen etter. Jeg sa nei det kunne jeg ikke, fordi jeg hadde ikke penger til det. Han sa at det skulle jeg ikke tenke på og bare ta en taxi ned dit. Så dagen etter tok jeg taxi ned dit og møtte samme fyr, som betalte taxien og tok meg til et annet sted i det bygget der jeg hadde vært på audition. Mens vi gikk mot det andre rommet gikk vi plutselig forbi noe utstyr der det sto AC/DC, og jeg sa til han fyren; ‘Du kødder nå?’. Han svarte ‘Nei’ og bare gikk videre. Det hadde ikke stått noe sted hvilket band det var som trengte ny trommis, så jeg hadde ingen aning om hvem det var jeg var på audition for. Vi kom til en dør, han åpnet den og der var Malcolm, Angus, Cliff og Brian. De hilste og var så greie med meg, så jordnære og trivelige karer, overhodet ikke «rockestjerner». Vi spilte gjennom noen sanger sammen der og da, og de sa at det jeg spilte var virkelig bra. Etter det vandret vi bare rundt, og jeg visste ikke helt om jeg skulle følge etter dem eller hva jeg skulle gjøre, fordi ingen sa noe til meg. Så plutselig begynte de å prate om å turnere, og jeg måtte ta motet til meg og spørre om det jeg lurte på. Så jeg spurte Malcolm om dette betydde at jeg var i bandet og han svarte ‘Ja, det ser sånn ut, gjør det ikke?’. Livet mitt forandret seg totalt etter det, for å si det sånn, haha.

– AC/DC hadde jo akkurat gitt ut «Flick Of The Switch», og det er du som spiller på musikkvideoene som ble lagd for singlene på albumet. Det var vel det første du gjorde med bandet?
– Det tror jeg det var, ja, fordi det er vel det man normalt gjør vel? Jeg husker at de ble innspilt i øvingslokalet vårt i Los Angeles, mens vi øvde før vi skulle ut på turné med «Flick Of The Switch». Det er så lenge siden så jeg husker ikke alt helt nøyaktig, men jeg husker at jeg syntes alt var så utrolig kult og at jeg følte meg veldig heldig.
– Ba de deg om å spille som Phil Rudd, eller fikk du spille slik du naturlig ville ha spilt AC/DCs låter?
– Du kan egentlig ikke spille låtene til AC/DC på noen annen måte enn slik Phil Rudd gjør, så jeg spilte etter ham så godt jeg kunne.

– «Fly On The Wall» var første albumet du gjorde med AC/DC. Hvordan jobbet dere med sanger til albumet? Var det Malcolm og Angus som kom opp med mesteparten, eller jobbet dere sammen som et band på de nye låtene?
– Det var Angus og Malcolm som kom med demoer som vi jobbet ut fra. Noen av låtene var stort sett ferdige, mens på andre låter måtte vi endre på ting. Det var veldig interessant å se de to karene jobbe sammen med låtene. Mange sier at AC/DC har veldig enkle låter, at det er rett fram osv., men det kan jeg fortelle alle at det er det absolutt ikke.
– Fra utsiden virker den tiden som en litt turbulent tid i AC/DC, men synkende platesalg og Malcolm med sine alkoholproblemer. Men hvordan var egentlig livet i AC/DC på midten av 80-tallet?
– Livet var bra i bandet. Som sagt så solgte vi ut alle konsertene våre, spilte på store festivaler og turnerte store deler av året. Det var hardt arbeid, men vi hadde det gøy sammen. Malcolm hadde problemer på hjemmebane med sønnen sin, samtidig som vi hadde lange strekk på turné og det tynget han veldig mye. Til slutt måtte ta en pause fra bandet i 1988 under turneen for «Blow Up Your Video». Da steppet nevøen hans, Stevie Young inn og gjorde en kjempejobb. Han kunne alle sangene og er jo familie, så han har det i blodet. Selv om at han ikke var Malcolm, så gjorde han en fantastisk jobb. (Og etter Malcolms dødsfall i 2017 tok Stevie over permanent.)
– Til slutt har jeg et spørsmål – og jeg håper du ikke har noe imot at jeg spør om dette. Dere ble i 1985 blandet inn i saken om seriemorderen «The Night Stalker» i USA, som dere ble linket med av mediene. Hvordan opplevde dere i bandet hele den greia?
– Først kunne jeg ikke tro det jeg hørte, om at vi skulle være djevelens barn og at vi hadde noe å gjøre med en seriemorder. At vi liksom hadde påvirket denne fyren til å drepe alle disse folkene. Det var et jævla rockeband og ikke hjernekirurgi. Det hadde egentlig ikke noe med oss å gjøre. Sånn direkte opplevde vi det på den måten at hver gang vi gikk av et fly på vei til en konsert, så ble vi møtt av kameraer og reportere som ville mase på oss om denne fyren, men vi hadde blitt enige om å ikke kommentere noe. Det var en gal person som ikke hadde noe med oss å gjøre. Media prøvde å blande oss inn i saken, men vi holdt oss utenfor og nektet å svare på noen ting som hadde med «The Night Stalker» å gjøre. Vi var ikke satanister, vi spilte i et jævla rock’n’roll band.

Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2021

, , , , ,