Rock The Boat 2022, DFDS, Skagerrak

Noen år har gått siden sist gang noen forsøkte å arrangere rockecruiset Rock The Boat, men omsider var vi i gang igjen, på DFDS fra Oslo til København og tilbake. Arrangementet hadde blitt utsolgt ukesvis i forveien, og hundrevis av gamle kjente, med en hovedvekt på folk i 40- og 50-årene, stilte opp for en hurrahelg det er lenge siden vi har hatt maken til. Og de aller fleste bandene var også høyst sosiale og minglet og skravlet med alle og en hver, både til og fra København. Det følgende er en stuntrapport skrevet fortløpende underveis på cruiset, med stadig stigende promille, uten nettilgang og anledning til faktasjekk, so bear with us, som det så smukt heter. 

Dag 1, fredag 23.september 

Ved avgang fra Oslo hadde Spike fra The Quireboys fått oppdraget med å dra i gang stemningen med et akustisk sett i baren, og sammen med gitarist Chris Heilmann (ex-Shark Island) gjorde de en utmerket imitasjon av to drita fulle fyrer med hver sin gitar på nachspiel tidlig en søndags morgen – forskjellen var bare at dette var to drita fulle fyrer med hver sin gitar på nachspiel tidlig en fredags ettermiddag, som spilte covere av låter fra 70-tallet (Stones, Miller, Stewart osv) som det ikke hørtes ut som om de hadde øvd på, for ingenting hang på greip her. Vi er forsåvidt vant til å se Spike sjarmerende salongbedugget på scenen, men å stille opp dritings er mer enn en smule uproft, spesielt når publikum kom rett fra jobb, ikke rett fra fest. (Seriøst, hu bulgarske trubadurdama i Navigator Bar senere på kvelden var ti ganger bedre og proffere enn Spike i kveld.) Kun en eneste Quireboys-låt fikk vi mot slutten, «I Don’t Love You Anymore», og den satt noenlunde som den skulle – det skulle da faenmeg bare mangle. Men en trivelig og jovial rabbagast, det er han, det skal han ha, og den karakteristiske stemmen hans er stadig intakt. Ingen ved sine fulle fem kan påstå at dette låt bra, men hadde man høy nok promille selv, var det muligens underholdende.

Foto: Espen Tverberg

Første band på scenen første dag, var australske Catalano, som takket sine venner i The Cruel Intentions for at de i det hele tatt var der. Og de fikk ingen enkel oppgave med å dra i gang publikum med sin glam/trash metal a la tidlig Mötley Crüe, for lyden var såpass grumsete og stygg at det ikke var lett for de i publikum som ikke kjente låtene deres fra før (altså de aller fleste) å ha noe som helst utbytte av dette, tross en vokalist med Keifer/Lawless-snerten i stemmen. Men har man bare en halvtime til disposisjon, bør man kanskje heller prøve og overbevise publikum om at man har noe å fare med musikalsk selv fremfor å kaste bort tiden med å spille en W.A.S.P.-cover, «Mean Man». En 8-10 stykker stilte seg foran scenen, men igjen, ingen ved sine fulle fem kan hevde at det på noen måte tok av. 

Neste band ut var de overnevnte norsk/amerikanske The Cruel Intentions, og det ble ganske kjapt klart hvorfor Catalano ikke låt så fett  – lydnivået. For der vi stort sett hørte backlinelyden fra australierne, var det full pupp på lyden fra intensjonene. Og det trakk også ti ganger så mange folk frem til scenen. Selv om også The Cruel Intentions også har hentet mye inspirasjon fra band som Mötley og Guns, så hadde de et vesentlig høyere energinivå enn sine australske kumpaner, og en mer engasjerende frontmann, Lizzy DeVine, som tydeligvis kan alle triksene i boka. Bandet hadde så absolutt sine fans ombord som garantert ikke ble skuffet, men om de vervet mange nye fans denne kvelden stiller jeg meg mer tvilende til. Vi ser gjerne disse karene igjen på sin egen scene, for de har definitivt noe å fare med – for fans av sjangeren. 

Så var det tid for Rock The Boats gjengangere i Dare fra Manchester, bandet som frontes av Darren Wharton (intervju her!) som i sin tid startet sin karriere som keyboardist i Thin Lizzy da han var tenåring. Siden kultklassikerdebuten «Out Of The Silence» fra 1988 har de gitt ut åtte studioskiver, senest den glimrende «Road To Eden» i vår, og de første femti minuttene av konserten var viet det nyere materialet. Sjelden ser man et band som så til de grader koser seg på scenen, Darren har et konstant glis fra øre til øre og går stadig og tafser på bassist Nigel Clutterbuck (hvis konstante ansiktsgrimaser er verdt en sosialstudie) og bandets ypperlige gitarist Vinny Burns, som besitter mye av Gary Moores ånd, og hadde en nydelig clean lyd i sine like nydelige soloer. Stemninga i front var god selv om det ikke tok helt av, men den siste halvtimen fikk fansen det de ville ha, nemlig the old shit. Først med to låter fra «Blood From Stone» i form av «Wings Of Fire» og «Schools Out»/»Emerald»-pastisjen «We Don`t Need A Reason», og avslutningen med halve debutskiva, hvor Rock The Boat-general Jan Erik Salvesen var gjestevokalist på «Into The Fire». Det er vanskelig å la være og smile på en Dare-konsert, heller ikke denne, selv om vi har sett de vesentlig hvassere enn denne kvelden på bøljan blå. Men mer enn godkjent, og Dare hadde publikum på sin side i større grad enn kveldens to første band. 

Til slutt, ved midnatt, var det skotske Heavy Pettin sin tur til å gå på scenen. Artig booking forsåvidt, men det var ikke mange i publikum som hadde noe forhold til dette bandet som ga ut tre skiver på 80-tallet før de imploderte etter en katastrofal Melodi Grand Prix-deltagelse. Og at de fortsatt (eller atter) eksisterer, 35 år senere, har gått undertegnede hus fordi inntil denne uka. Det var en viss buzz rundt Heavy Pettin på midten av 80-tallet, og vokalist Steve «Hamie» Hyman hadde absolutt et særpreg i heliumstemmen sin, men låtmaterialet deres var for ordinært, og den tradisjonelle 80-talls NWOBHM’en deres har heller ikke tålt tidens tann spesielt godt. Dette ble et band for de ekstremt spesielt interesserte. Og alt dette forklarer hvorfor salen gradvis tømtes for folk som heller trakk ned på lugarene sine lenge før Heavy Pettin gikk av scenen i 01.30-tiden. Å være kveldens siste band ut er ikke nødvendigvis alltid en ære. 

Lørdag 24. september

Og det ble natt, og det ble morgen andre dag. De fleste valgte å ta en tur inn til Nyhavn for en utepils i sola siden man uansett ble jagd ut av skipet ved ankomst.

Så var det tid for konserter igjen. Siden Spike kastet bort en time av våre liv på fredag, gadd vi rett og slett ikke gi han sjansen igjen på lørdagen, men ifølge rapportene hadde han fått sovet og nyktret seg litt opp og låt vesentlig bedre denne ettermiddagen enn katastrofeopptredenen dagen i forveien, og spilte flere Quireboys-låter denne gang. Men han ødela dessverre kraftig for seg selv dagen før.


Første band på hovedscenen i Colombus Club på lørdags kvelden var norske Kardang, som tross sitt halvteite bandnavn (Er det et onomatopoetikon?) viste seg å være helgens største positive overraskelse. Herrene fra Flekkefjord skred til verket iført matchende hvite skjorter og sorte slips, og leverte en høyenergisk opptreden som sprutet av spilleglede – og slikt smitter over! Mot slutten av opptredenen hadde de samlet en større folkemengde foran scenen enn noen av artistene kvelden i forveien hadde klart, og deres AC/DC After Dark-aktige hurrarock klarte til og med og overbevise kyniske musikkjournalister fra hovedstaden om at dette var bra greier. Flere i publikum fikk seg en støkk da vokalisten plutselig sto ved siden av dem og kauka før han løp videre. Avslutningslåta «Face To Face» satt som en kule, og publikums generelle stemning etterpå var «Jøssenamn, hva pokker var det som skjedde der?!?». 

Til manges store overraskelse gikk stockholmarna i Treat på scenen allerede 2030. En halvtime før oppsatt tid, noe som gjorde at mange gikk glipp av starten fordi de satt på lugarene og vorset og gledet seg til å se Treat. Svenskene blir som en gammel vin bare bedre og bedre med årene. Vanligvis når man ser et band som startet sin platekarriere på 80-tallet, vil man høre flest mulig av de gamle låtene, men med Treat vil i hvert fall jeg høre mest mulig nytt – for de fire skivene de har lagd etter gjenforeningen, pulveriserer de fire første, spør du meg. 
Og de åpnet sterkt med en av sine tøffeste låter, «Skies Of Mongolia» – en låt som gitarist Anders Wikström opprinnelig skrev med tanke på Scorpions, som takket nei. (Han snakker om det i dette intervjuet. Men Scorpions har spilt inn flere andre av hans låter!) Da folket i lugarene etter hvert oppdaget at Treat allerede hadde begynt, samlet det seg en solid gjeng på gulvet foran scenen, og vi fikk servert en 50/50-miks av gammelt og nytt materiale. Med unntak av 2018-skiva «Tunguska» var faktisk samtlige skiver av det Robert Ernlund-frontede Treat representert på setlista, og bare to fra den nyeste «The Endgame». (Noe Ernlund over frokost neste morgen fortalte oss delvis skyldtes at vikarkeyboardisten Pontus Larsson, som de bare har rukket å ha en øving med før han ble slengt ut på dypt vann, fikk plukke låter som han kunne og hadde tid til å lære seg.) Det er ikke vanskelig å høre forskjell på nytt og gammelt – aldri i verden om Wikström pr i dag hadde gitt ut en låt med tekster som «I wanna party all over, you better believe it». God stemning i publikum og en perlerad av gromlåter fra Treats anseelige arsenal gjorde dette til en høyst fornøyelig time, og av høydepunkter trekker vi frem «We Own The Night» (AOR blir ikke bedre enn dette!) og avsluttende «World Of Promises», hvor Wikström virkelig fant frem sin indre Lukather i det utvidede mellompartiet. 

At Treat var ferdige allerede 21.30, mens Jorn forholdt seg til sin oppsatte tid, førte til at publikum virret målløse rundt i halvannen time på lørdagskveldens prime time. Men 23.00 var det omsider duket for Rjukans store sønn Jørn Lande (intervju her!), backet av et bunnsolid internasjonalt band bestående av Tore Moren og Adrian SB på gitarer, Sid Ringsby på bass, og monstertrommisen Francesco Jovino (ex-U.D.O, Hardline, Sunstorm) samt den allestedsværende keyboardisten Alessandro Del Vecchio – mannen som nærmest på egen hånd har skrevet, spilt inn, produsert og mikset halvparten av Frontiers utgivelser det siste tiåret. Og før første gang denne helgen ble det helt stint på gulvet foran scenen. Lande har publikum rundt lillefingeren, og synger som alltid kraftfullt og solid. De dro i gang med «Ode To The Black Nightshade» fra årets skive «Over The Horizon Radar», og holdt gasspedalen trykket inn hele veien – Lande tok seg ikke engang tid til å si hei til publikum før de var ferdige med femte låt. I tillegg til låter fra egne skiver, er ikke Jorn redd for å inkludere noen coverlåter, og denne kvelden fikk vi glimrende versjoner av klassikere fra Uriah Heep, Thin Lizzy, Dio, Black Sabbath og hans egen versjon av den gamle Christopher Cross-svisken «Ride Like The Wind», som også Saxon har gjort. Strålende levert av både band og publikum som var helt med og tok ut resterende energi på tampen av et langt cruise, og Jorn står igjen som en av helgens vinnere. Dette var knallbra.

Tilslutt gjensto bare de norske unggutta i Wildnite, som hadde trukket Svarteper og måtte gå på scenen klokken ett på natten, etter at mange hadde trukket ned på lugarene etter to døgn på rad med fest, øl og høy musikk. Men gutta tok utfordringen på strak arm og utviste en imponerende spilleglede og entusiasme tross alt – for de hadde fortjent en bedre skjebne og et større publikum enn den lille harde kjernen som hang med til siste slutt, dvs 02:30. Vi kan bare oppfordre folk til å sjekke ut andreskiva «Symphony Of Apathy», som (er anmeldt her og) var godt representert på settlista denne kvelden, eller skal vi si denne søndags morgenen. 

Å ha en todagers festival ombord på en danskebåt hvor fasilitetene absolutt ikke er tilrettelagt for rockekonserter byr på sine utfordringer. Likevel var det godt å ha Rock The Boat tilbake, og vi nøler ikke med å utrope årets utgave til en suksess, med god stemning og flere gode musikalske opplevelser. Vi setter allerede av første helgen i september 2023, hvor det allerede er klart at band som Mike Tramps White Lion og AOR-prinsene i FM skal rocke Skagerrak. 

Tekst: Geir Amundsen
Fotos: Kjell Roger Solstad

Takk til Espen Tverberg og Jan Ove Larheim for bilder av Dare, Heavy Pettin, Catalano og Wildnite!