Conception – Reissues

«The Last Sunset»
«Parallel Minds»
«In Your Multitude»
«Flow»

(BMG Music)

Det er en ting som er uovertruffent hva retroanmeldelser angår; det byr gjerne på en gyllen mulighet til å dykke djupere i et bands katalog, der en kanskje har hatt litt dårlig samvittighet overfor sin egen semi-ignoranse derom – og ganske slik har mitt forhold til Conception artet seg. Bevisstheten om bandets dyktighet har absolutt vært der, men jeg har aldri tatt meg ‘tid’ til å yte deres tidlige skiver full rettferdighet, før nå.

Hva skjer når man samler tre av Raufoss-områdets dyktigste ungfoler på gitar, bass og trommer og slenger inn en klassisk skolert sanger fra Elverum i likninga? Jeg legger til en gjetning på at bandets kollektive platesamling ganske sikkert inneholdt så vel Queensrÿche og Dream Theaters debut som progrock av eldre dato og nyere metal av både kjapp og neoklassisk karakter – og ut av dette koktes fram en ganske så frisk og fin debutskive i ’91; «The Last Sunset». Gutta er sultne og byr på til dels ganske så kjappe&harde greier, med basis i metal tuftet på grunnmuren der både Rainbow og Malmsteen bygde seg hytter, og særlig gitaren til Tore Østby både briljerer rundt og understreker dette, gjerne også med flamenco-elementer i kastene. Ingar Amlien og Arve Heimdal sørger for et lekent og levende komp, mens Roy Khan allerede her viser seg som en av genrens dyktigste vokalister, med et herlig spenn og en klang som best kan beskrives som en småhes Tony Martin på sitt beste i kombo med Geoff Tate på sitt vakreste. Det gis plass til å lette på gassfoten i den fine tungshuffelen «Bowed Down With Sorrow», mens instrumentalen «Elegy» over i tittelkuttet byr på et svevende bud om hva som skulle komme sterkere seinere. Rundt neste sving får man «…Among the Gods» i trynet med nært Thrash Metal-aktige riff, men min favoritt er nok «Fairy’s Dance», med typiske elementer fra både Saga og Jethro Tull. Flott debut; rått, sultent, høyt kompetent og noe søkende, uferdig utvikla.

To år går, og ny skive foreligger. Bandet har nå satt seg enda bedre og har virkelig fått i gang låtskrivinga på rett spor mot både genretypisk renskårenhet og egen identitet, og det lånes stadig fra både østlige tonerekker, samtidig som at hoveduttrykket går noe ned i tempo, men samtidig både mer framoverlent og mer intrikat – dette er helt klart bandets mest groovy skive, og trolig også totalt sett kanskje den beste. Reint kompositorisk og helhetsmessig sett utvilsomt sådan, men arrangementene føles mulig noe skjematisk og ensformig utført, samt at selve produksjonen og lydbildet kjennes litt ‘tørt’ og kunne hatt fordeler av større rammer. Men, det er som det er – og dette er uansett virkelig good shit! Ingen dødpunkter noe sted, ypperlig variasjon og ikke minst strålende levert i alle ledd av et nå farlig dyktig band, lekent og elegant, om en så setter på det kjappe tittelkuttet, tungdeilige «Silver Shine», nydelige «Silent Crying» (ja, gode vokalister har vi faktisk i dette landet!) eller min Conception-favoritt, som stadig spiltes i 2. etage på Lusa Rock Café (hei, Kjell!); «Roll the Fire». Dette er en av landets og genrens kuleste skiver!

Nye to år, og nå er det ganske tydelig at genren prog-metal har vokst seg større og mer innflytelsesrik – ikke minst har Dream Theater nå satt seg i førersetet, og dette gir ringvirkninger også i det som nå semi-populært kalles Innlandet. Ikke at Conception gjør forsøk på å skulle kopiere noen, men det er en hørbar vridning av så vel lydbilde, generell produksjon, arrangementer og i grunnen også stilmessig i retning av den veien som ble staket ut av DTs samtidige katalog – og alt dette til Conceptions fordel. Hadde disse faktorene kunnet legges til det råmaterialet de besatt til forrige skive, hadde sluttsummen vært av det sublime, men idébrønnen har ikke helt den samme vannkvaliteten denne gang. Misforstå meg rett; dette er nok en strålende skive med et herlig trøkk i låter som «Mourning Star» og «A Million Gods», sår vakkerhet i «Sanctuary» og god gyng gjennom det hele, og bandet blir bare bedre og bedre – godt hjulpet av en større og rikere produksjon, skal sies. Men, noe av snerten fra forrige skive forsvinner litt bort i større passasjer av flytende svev, og det kan virke som om de er i ferd med å ‘vokse litt ut av seg sjøl’, og det umiddelbare, mer rett-i-trynet må vike for et større fokus på det reint progressive og svevende, og i mine ører tapes noe av nerven på dette. Men! Her er det så mye å gå på at også «In Your Multitude» bør stå med sirlig gullskrift i Den Store Kloke Boka om norsk rock.

Klokka blir 1997, og bandets første periode svanesynges av ei skive med et svært så passende navn, «Flow»  – det meste av det reine trøkket har nå svevd bort, og vi serveres et mer gyngende og flytende band enn det sultne metalbandet de tidligere framstod som. Bevares, dette er i sannhet nok en god skive, men om så produksjon og lydbilde har tatt nok et snepp videre, har bandets ekstravanganse forsvunnet litt inn i et litt for svevende midtemposkikt til å kunne matche spesielt de to foregående skivene. Joda, jeg koser meg med fortryllende «Cry», det er fint driv i låter som «Reach Out», «Cardinal Sin» og tittelkuttet, og hodet gynger med «Tell Me When I’m Gone», men dette er ikke Conception på sitt mest inspirerte og beste – litt som at jeg liker Queensrÿches noe samtidsinspirerte ’94-skive «Promised Land» ganske så godt, men den er og blir en bittelillebror målt opp mot deres beste skiver. Det er også muligens «Flow»s ‘skyld’ at jeg sjøl ikke har gått djupere inn i katalogen tidligere; superenkel forskning har kjapt vist at dette var den eneste jeg sjøl fra før hadde i hylla, og kanskje dette ikke var den beste inngangsporten for meg.

Disse fire skivene de rakk å gi ut før de oppløstes blir nå reutgitt, og min samling teller nå fire flotte doble vinyler flere enn før, og alle skivene har sine originale låter fordelt på tre sider, mens siste side inneholder relevante og høyst interessante demo-/live-/bonuskutt. Gjør som meg; benytt sjansen til å ta igjen et forsømt kjærlighetsforhold med et av de beste banda Furet Værbitt noensinne har fostret!

Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 09. september 2022