NORWAY ROCK MAGAZINE
De svenske svartmetallegendene skuffer ikke denne gangen heller, selv om mange reagerte på den tunge singelen «Let The Devil In». En seig og litt annerledes introduksjon til bandets syvende plate. Dette er platas andre spor, etter den kjappe «Nightfall», og som igjen følges opp av «When Our Vengeance Is Done» som har et høyere tempo.
Fansen var forberedt på det verste da de danske rockeveteranene Pretty Maids i september 2019 annonserte at vokalist Ronnie Atkins var diagnosert med en langt fremskreden lungekreft, og at bandets aktivitet ble lagt på is inntil videre. Mange av oss trodde vel da at det var det siste vi hørte fra den kanten – men nei.
For de som ikke kjenner til navnet Turbonecro, så er de Turboneger sånn som bandet opprinnelig var. Før imaget og sminken dukket opp, før «Apocalypse Dudes» og mens Turboneger utelukkende spilte death punk. Vi fikk aller nådigst utveksle noen ord med dem til blekka vår – som de nok helt sikkert driter i.
Denne trioen er uheldigvis bosatt i Kyiv, og ukrainsk metal har gjerne en egen stil og atmosfære jeg kan like. Aeternus Prophet har mer bakgrunn i death metal enn mange av sine landskollegaer, men black metallen skinner igjennom, spesielt på vokalsiden
Jeff Kollman var et forholdsvis ubeskrevet blad for undertegnede før jeg fikk invitasjon til å prate med ham. Underveis i researchen, lærer jeg om en følelsesladet, jovial mann med hjertet utenpå skjorta, som har lagt sin ære i å beherske instrumentet sitt best mulig. Noen ganger er det fint å være musikkskribent, og oppdage ny […]
Det er alltid hyggelig med bekjente som utgir nye skiver og ekstra hyggelig når skivene er bra, eller som i Suicidal Ninja Monkeys sitt tilfelle – veldig bra. Vi skal i hovedsak tilbake til 90-tallet, i et solfylt California og gjerne med et skateboard under føttene.
Kanadiske Bryan Adams er tilbake med «So Happy It Hurts», en skive han fikk tid til å skrive da verdensturnéen hans ble utsatt gang på gang de siste to år. Og dette er Adams akkurat slik vi er vant til å høre ham, med konsise poprock-låter og fengende refrenger. Mutt Lange og John Cleese? Check.
Så måtte det skje, nedturen. Helt siden jeg fikk min helt egen «new wave of swedish heavy metal» med tre band som mer eller mindre utelukkende har servert gull på løpende bånd under et tiår har jeg vært forberedt på nedturen, og nå er den her – dessverre i form av ledestjernen selv, selveste Ghost.
Gary Numan er ikke bare en pioner innen elektronisk musikk, men også innen Industrial Rock, med over 10 millioner solgte skiver. Vi tok en prat med herren i anledning hans 18. soloskive, «Intruder».
Da er det duket for nytt studioalbum fra Marillion. Albumet, som har kommet til å hete «An Hour Before It’s Dark», er bandets første siden 2016s «Fuck Everyone And Run», og byr på mye av den samme tonen. Imidlertid er årets plate kortere, muligens også mer konsis enn sin forgjenger.
Hvor starter man å beskrive et album formelig bobler over av referanser fra alt fra Seigmen og Enya til sortmetall og folk? Vel, først og fremst at det aller meste er skapt og fremført av én person – nemlig Sylvaine selv. Det i seg selv er enormt imponerende av damen – det at albumet i tillegg er meget, meget bra gjør ikke verket mindre imponerende.
Med «By Royal Decree» leverer svenske The Flower Kings sitt femtende album i løpet av sin 28-årige karriere. Covid-pandemien satte en effektiv stopper for all turnevirksomhet, så Roine Stolt og kompani satte seg ned med gamle øvingsopptak for å se om noe kunne jobbes fram med tanke på å gi ut ei ny skive.
Gitarist/ låtskriver/ produsent Ken Ingwersen har lang fartstid som altmuligmann i norsk musikkliv, og har rukket over mer enn mange av oss kommer til å rekke før vi tar motorveien til helvete eller trappa til himmelen. I løpet av et langt pandemiår der livejobbene kan telles på én hånd, har han benyttet fritida godt og aktivt.
Endelig kunne Mayhem få fremført sin utsatte desemberkonsert, og det til et fullstappet Rockefeller. Med seg på slep hadde de ikke ukjente Cadaver.
Etter to akustiske album og konserter er det på tide for Skambankt å skru på fuzzpedalen igjen, og en mer passende anledning enn å gjøre det til bandets tiende skive skal vel godt gjøres å finne. De viste seg som en meget habilt poprock-band når de slakka tempoet og volumet litt, men nå vil vi ha tilbake rockebandet vårt, så dette er en skive ikke uten en viss forventning i forkant.
Svenskene sparker friskt fra seg på sitt tolvte korstog når de slipper albumet «Hammer of Dawn». På utgivelsen får du, ikke overraskende, typisk tradisjonell heavy metal, uten forsøk på fornyelse av hverken sjanger eller band. Men er dette nødvendigvis negativt? Nei da.
Søstrene Ann og Nancy Wilson ble de første kvinnene til å være frontfigurer i et hardrockband, og gjorde stor suksess på 70- og 80-tallet med gruppen Heart. Sammen rev de ned barrierer og har inspirert utallige unge artister og låtskrivere gjennom en mannsalder. Heart er i aller høyeste grad fremdeles aktive, men nå er Nancy Wilson endelig ute med sitt etterlengtede debutalbum som soloartist og vi var naturligvis på plass for å få detaljene.
Det har i år gått småpene 50 år siden tyskerne i Scorpions gjorde sin debut med ”Lonesome Crow”, og karrieren har naturligvis gått i bølgedaler gjennom fem fullførte dekader, kvalitativt som kommersielt.
Da det walisiske bandet Manic Street Preachers ga ut sin fjortende studioskive “The Ultra Vivid Lament” i høst, fikk vi en prat med frontmann James Dean Bradfield om nyskiva, gitarer, og hans forhold til Rush, Gary Moore og ABBA…
En koloss av et livealbum, som består av hele fem vinylplater fra den tilbakelagte verdensturneen, og singelen «Pumpkins United» var beholdningen så langt med Helloweens ferske konstellasjonen. Etter dette ville gresskarhodene ha mer. 2.april traff singelen «Skyfall» markedet, og 18. juni kom det selvtitulerte albumet. NRM tok i den forbindelse en prat med vokalistene Andi […]
Danko Jones har brukt pandemien godt og hamra inn et splitter nytt album, “Power Trio” – attpåtil et av deres beste noensinne. For en fest vi har foran oss, og med på laget har vi sjefen sjøl som vi fikk en meget trivelig prat med over Skype. Take it away Danko!
Joe Vana er nok et ukjent navn for mange, men han har tre flotte album med sitt prosjekt Mecca, som nå kommer i samleboks fra Frontiers Records. I tillegg jobber han med ny Mecca-skive, i tillegg til soloplate. Vi tok en telefon over dammen for å høre om ståa.
Det svenske metallbandet HammerFall ønsker å spre positivitet når de klinker til med utgivelsen «Hammer Of Dawn», som ble sluppet i februar. Frontmann Joacim Cans røper imidlertid ovenfor NRM at veien til ferdig skive var lang og kronglete.
Naarges Ukjente heter Norges nye hittil ukjente black metal-band. Bandprosjektet ble startet av brødrene Åge og Morten Solli for ti år siden, men ble fort skrinlagt. Pandemi har gitt rikelig tid til studioprosjekt, så Mats Nerli fra Nerli There ble involvert i 2020.
Det kan ikke benektes at Sverige har virkelig blitt markedsledere i kategorien Melodiøs Energisk Rock, hvor spesielt band som Eclipse og H.e.a.t har tatt skritt med sjumilsstøvler det siste tiåret. Og i feltet halsende like bak virker det nå som om Stockholmsgrabbarna i Degreed er klar for å ta et Northug-rykk av de sjeldne.
Arjen Lucassen er nok mest kjent for sitt Ayreon-prosjekt, men han har også gjort suksess med Star One, et prosjekt som opprinnelig var et samarbeid med Bruce Dickinson fra Iron Maiden.
De har nylig oppstått fra flere etablerte band, bergenske Glasgow Kiss som her serverer oss deres debut. Det høres tydelig, for her er det så definitivt en gjeng med erfarne og dyktige musikere som leverer et produkt de har ståltro på.
De har nå drevet med melodisk dødsmetall i mer eller mindre en mannsalder, finnene, der mitt første møte med de skjedde allerede midtveis på 90-tallet. Siden den gang har vi nå gått separate veier, uten at det er noen som helst grunn til det – og dette er faktisk den første skiva jeg bevisst setter meg inn i siden den gang.
Da Bruce Springsteen opptrådte på Madison Square Garden 21. og 22. september 1979, var han allerede godt kjent for «Born To Run» og oppfølgeren «Darkness On The Edge Of Town». Her til lands lot fortsatt det store gjennombruddet vente på seg.
Det har gått omtrent nøyaktig to år siden den svenske duoens sisteslipp, den smått fantastiske “Torch // Flame”, og siden den gang har vi vært inn og ut av lockdowns. Nå som pandemi endelig ser ut til å være på vei over passer det da fint å feire med Johnossi sin oppfølger, ikke uten en viss forventning.
Pandemien gjorde selvfølgelig at også Voivod måtte jobbe annerledes. Det ble et par livestreaminger hvor lydmannen skrudde en klar og tydelig gitarlyd, som likevel er krisp. Denne ble med i studioet da “Synchro Anarchy” skulle spilles inn.
Eddie Vedder er først og fremst kjent som vokalist og frontfigur i et av moderne rocks mest legendariske band, Pearl Jam. «Earthling» er hans første soloalbum siden «Ukulele Songs» fra 2011, og hans tredje totalt – hans første var filmmusikken til «into the Wild» fra 2007. Vedder er kjent for sitt sosiale og politiske engasjement, og bringer dette videre inn i musikken og tekstene på «Earthling».
Italienske Lionville har siden debuten i 2011 levert klassisk AOR med ujevne mellomrom. De ga ut to album med indie-selskapet Avenue Of Allies Music, før de signerte med Frontiers i 2017, med to utgivelser i 2017 og 2020. Nå er deres femte album, «So Close To Heaven» klart.
Fusion, eller jazzrock, er sjelden kost i Norway Rock Magazine, men når mannen bak prosjektet heter Simon Phillips, og har lånt lender til artister som The Who, Jeff Beck, Judas Priest og Toto, bare for å nevne noen ekstremt få, rydder vi plass åkkesom.
Slash, sammen med Myles Kennedy og resten av gjengen i The Conspirators, er i disse dager ute med sitt fjerde studioalbum. Skiva har passende nok fått tittelen «4» og Slash selv mener hardnakket at dette er den beste så langt. Vi tok et Zoom-møte med legenden for å diskutere den nye fullengderen.
Det kan ikke være helt enkelt å skulle operere i det stadig smått opprørte kjølvannet av et av verdens største poporkestre, men jeg oppfatter Saul ”Slash” Hudson som en tross alt ganske så jordnær fyr som like gjerne spiller for 43 stykker i en kjellerklubb som for flere tusen ganger så mange på et gedigent stadion.
Etter deres smått fantastiske forrige slipp “Torch // Flame” nådde en viss pandemi Europa som gjorde turnering av denne vanskelig. Da la ikke svenske Johnossi seg på latsiden, men lagde heller “Mad Gone Wild” rett før de så vidt rakk å turnere litt med den forrige. Vi fikk vokalist John Engelbert på tråden for noen ord om dette og en hardtslående tamburinist.
Lionville kom som et friskt pust i AOR-verdenen for tolv år siden, og har med ujevne mellomrom kommet med nye album, men skal ikke beskyldes for å være det mest aktive bandet i bransjen. Hvorfor får vi svar på i intervjuet vi gjorde med hovedmann og gitarist Stefano Lionetti. En trivelig kar med litt for liten tro på egne engelskferdigheter møtte oss på Skype for en liten prat.
I riktig gamle dager, da tiden var ung, var bootlegs «the shit», og man betalte sine surt oppsparte kroner til sortkledde menn i mørke smug for å få konsertopptak av sine helter. I dag er historien en annen, og artistene selger konsertopptakene sine sjøl. Kanskje ikke så dumt, ettersom kvaliteten blir noen hakk bedre, og pengene går til de som eier musikken.
Gjennom mesteparten av sin rocka periode, før bluesen tok ham, hadde den irske gitarhelten Gary Moore en altmuligmann som sin høyre hånd. Neil Carter var mannen som jobbet med Moore i studio, spilte gitar, keyboards og sang på konsertene.
To år etter forrige konsert var omsider Vesterålens stolthet tilbake på scene med en splitter ny skive i bagasjen, og skulle utføre en turneåpning i selveste Oslo Spektrum foran et sittende publikum.
Bandnavnet Crowne ringer kanskje ingen bjeller, men du har garantert hørt musikk som disse karene har spilt inn tidligere i karrieren, for den nye svenske supergruppa huser folk fra band som H.e.a.t., Europe, The Poodles og Art Nation.
Etter en lang rekke kryptiske meldinger på diverse medier kunne KoЯn slippe nyheten om at de kommer med sitt fjortende studioalbum denne uken og gir oss en usedvanlig snill (til å være KoЯn) lytteopplevelse. Men fortvil ikke, de har ikke gammelmannsblod i årene helt enda.
Helt siden jeg som lettformelig tenåring på 80-tallet ble ’bevisst min egen musikalitet’ har jeg til dags dato hatt til gode å møte noen som trekker fram Saxon som sitt absolutte favorittband, selv om især skivene fra ’79 til ’84 bredt, og så visst velfortjent, omtales med imaginære gylne kanter.
Mellom hver gang vi intervjuer Bent Sæther har et par-tre virkelig solide Motorpsycho-album utkommet. Heldigvis er Sæther sjeldent langt unna når vi trenger en oppdaterende prat. Litt for lenge etter utgivelsen av utmerkede «Kingdom Of Oblivion» bød vi pils, diskusjon og en halv kanne kaffe.
Noen ganger setter man på ei plate for første gang, uten å vite hva man begir seg ut på, for så å sitte og glise bortimot uten stans i 63 minutter. Det var tilfellet da jeg satte på Lalus tredje album «Paint The Sky».
Det har gått nærmere ti år siden vi hørte fra Lana Lane sist. Siden den gang har hun signert en kontrakt på flere album med Frontiers. Ektemann Erik Norlander står for produksjonen, og tar seg av keyboards. Jeff Kollman har kommet inn på gitar, og burde vært et kjent navn for mange.
Paul Gilbert er kanskje fortsatt mest kjent som shreddergitarist fra Mr. Big, men med flere soloalbum enn Mr.Big-album i bagasjen, var en Skypeoppringing til den tunghørte bluesfanatikeren på sin plass da soloalbum #16 materialiserte seg.
Arjen Lucassen har hatt suksess med det meste han har foretatt seg, spesielt med prosjektene Ayreon og Star One. Han har samarbeidet med de beste av de beste i metal og prog-verdenen, noe som har kommet musikkelskere verden over til gode. I februar slippes hans siste utgivelse i Star One-universet, «Revel In Time», og denne […]
Steve Vai behøver ingen videre introduksjon. Mannen som ga oss låter som «Yankee Rose», «For The Love Of God» (sukk!), «The Audience Is Listening» og «Bad Horsie» slutter aldri å forundre og begeistre oss. Men hva kan vi forvente oss av Steve Vai anno 2022?
Det har gått fjorten år siden Madrugada ga ut sitt forrige studioalbum. Likevel føles det som Madrugada har vært med oss hele tiden. På en måte har de det, ved å ha gitt ut et samlealbum, filmmusikk og noen singler i mellomtiden. Det fylte et tomrom og det føltes aldri som de ble helt borte, heldigvis.
Instrumental prog er ikke den enkleste musikken å forholde seg til, verken som artist eller lytter. I norsk musikkhistorie har vi ikke akkurat mange artister å se tilbake på. Det har Navian gjort noe med, først med EP’en «Reset» i 2020, før fullengderen «Cosmos» ble sluppet i november i fjor. Vi tok en prat med trioen på Zoom.
Irske Robin McAuley er kanskje mest kjent som Michael Schenkers vokalist, men han har også sunget i Survivor i flere år – og spilt i band med halve Motörhead! I kjølvannet av fjorårets supergruppe Black Swan, er han nå klar med sitt første soloalbum dette årtusenet, ”Standing On The Edge”.
Hele fem år har gått siden franskmennene for alvor løftet seg opp blant eliten med fantastiske “Magma”. Omsider er det duket for en oppfølger fra gjengen, og vi var ikke vanskelige å be da det åpnet seg en mulighet for en samtale med vokalist/ gitarist/ produsent Joe Duplantier.
Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», riktignok uten vokalist og gitarist Dann Huff.
Rockeduoen Brenn. har allerede bevist at de fortjener en plass i norsk rock med sitt første album «Elsker» i 2019 som de også mottok Spellemannsprisen for. Disse gutta rir på sin egen bølge og følger opp med nytt album «Vandrer På Solskinn».
Det spirer i norsk rock, og ekstra gledelig er det når unge talenter leverer. Lily Löwe er artistnavnet til Lill Wilsberg, og sammen med Trond Holter (Wig Wam, Dream Police, Holter osv.) har hun gitt ut albumet Löwe, og det kan vel bare poengteres først som sist at det sparker rompe.
Det er med Black Sabbath-entusiastens glede man registrerer at Tony Martin fortsatt er aktiv. Og «Thorns» er heller ikke et svakt album, selv om den på langt nær begeistrer. Det Martin nå gir oss er tradisjonell heavy metal med en vokalmelodisk sensibilitet som vekker finfine assosiasjoner til historiske perler som «Headless Cross» og «Tyr».
Elvis Costello, som i 2018 og 2020 gav oss to glimrende album i «Look Now» og «HeyClockface», er i år tilbake med «The Boy Named If» – et album som i større grad enn på lenge fører tankene tilbake til hans klassikere fra 70- og 80-tallet.
Etter at KK Downing sluttet i Judas Priest i 2011 har det vært stille fra ham. Joda, han har vært mye i media siden han slapp selvbiografien sin i 2018, men vi har ikke hørt ham spille gitar på over et tiår. Nå er han tilbake med sitt nye band, det eplekjekt titulerte KK’s Priest.
Prog rock og science fiction blandet med thrash metal har vært Voivods varemerke gjennom førti år. De kjørte sitt løp mens folk flest ville ha grunge eller industriell metal. På sitt femtende album «Synchro Anarchy» viser canadierne at standhaftighet lønner seg, og er mer populære enn noensinne.
Visste du at tyske Running Wild er blant de fem største headliner-bandene i verden, sammen med Guns n Roses, KISS, Iron Maiden og Metallica? Ikke vi heller, før vi snakket med bandets fryktløse leder, Rock N Rolf.
Det har gått 44 år siden amerikanske Cheap Trick slapp sitt debutalbum og tok verden med storm. Og gladlaksene fra Illinois har holdt det gående siden. I april slapp de sitt tyvende album, ”In Another World”, og vi fikk vokalist Robin Zander i tale om fortid og fremtid, John Lennon, Kiss og norske vodkatelt.
Bandnavnet er nok nytt for mange, men mannen som startet The Troops of Doom fra Brasil er en gammel ringrev. Jairo Guedz var del av den originale besetningen til Sepultura og bidro sterkt i bandets oppstart. Etter mange år i skyggenes dal er han nå endelig tilbake i rampelyset med sitt eget band og hans gamle venner fra Sepultura er allerede overbevist.
4. november 2020 var en dag de fleste Uriah Heep-fans vil huske med sorg. Dagen da keyboard-guru Ken Hensley forlot denne jammerdal for godt, for å groove med de andre rockeheltene i himmelen. Spesielt tung var nok dagen for gutta i Wonderworld.
Tjue år har gått siden et av Skandinavias mest suksessfulle band de siste årene, startet sin reise. Gruppa er selvfølgelig Volbeat, og akkurat nå er de ute med sin åttende fullengder «Servant of the Mind». Ifølge trommis og originalmedlem, Jon Larsen, er den en smeltedigel av alt de har lagd opp til nå, og vil glede de som liker det heavy.
Hva skjer etter døden? Med «Praesentialis In Aeternum» bruker Funeral halvannen time på å filosofere over veien videre når livet tar slutt. Grunnlegger og trommeslager Anders Eek besitter ikke svaret, men er likevel svært entusiastisk med tingenes tilstand i sitt tretti år gamle hjertebarn.
Keyboardist Dag Selboskar er et kjent navn for den som vokste opp med AOR på 80-tallet. Med låter som «Forever In My Heart» og «Tarquinia» gjorde Da Vinci vei i vellinga i tiåret vi er så glade i. Nå er han klar med sitt nye prosjekt, Zelbo.
Vi har ventet i halvannet år på å få høre Anneke Van Giersbergen, men som plaster på såret får vi også en forrett, servert fra vår egen Kari Rueslåtten, så vi har mye å glede oss til denne kjølige desemberkvelden.
Dette er et av årets mest etterlengtede album, enkelt og greit. Og det er et eller annet med å endelig motta et album man har gledet seg til av den enkle grunn at man bare vet det er bra. Så spørsmålet blir bare hvor bra.
Dag Selboskar er et kjent navn for den som lyttet til AOR på andre halvdel av 80-tallet. Nå er han aktuell med sitt eget prosjekt, Zelbo, i tillegg til bandet Memoria Avenue. Vi tok en prat med Dag på telefon, og det ble en særdeles trivelig seanse.
Våre danske venner i Volbeat er ute med sitt åttende studioalbum, «Servant of the Mind». Albumet er en kraftpakke av en skive og vil glede de der ute som vel føler at Volbeat har blitt litt vel radiovennlige de siste årene. På «Servant of the Mind» oppleves Volbeat endelig farlige igjen og de blytunge riffene gjennomsyrer hele skiven.
Det går lenge mellom hver gang vi hører fra canadiske The Tea Party. Åtte år etter «The Ocean At The End» er de imidlertid aktuelle igjen, denne gang med albumet «Blood Moon Rising». Norway Rock fikk bassist Stuart Chatwood til å slå på tråden for en samtale omkring skiva.
Da lyset på Sentrum Scene ble slokket og bandet gikk på var det starten på en drøy halvannen time tett opp til innertier. Med et band som besto av strykere, blåsere og to slagverkere i tillegg til bass og gitar der alle spilte til toppkarakter var det en start som få andre kan vise til.
Som tidligere medlem i Katzenjammer, har Marianne Sveen mye livsglede på samvittigheten. Med såpass skjør vokal at du nesten vurderer å krype inn i høyttaleren og gi komponisten en klem, gir hun ut sitt første soloalbum. På «Next Of Kin» går hun nå så til de grader ut av entertainerrollen hun gjerne blir assosiert med.
I 1971 var Yes begynt å bli et band å regne med: De solgte flere og flere skiver, konsertene ble spilt på større og større steder, og bandet tok musikalske sjanser som få andre band på salgslistene gjorde. Samtidig var vokalist og bandanfører Jon Anderson ikke fornøyd, og byttet ut keyboardist Tony Kaye med Rick Wakeman, en av datidens største stjerner på keyboardfronten.
Bandet består av gitarist og keyboardist David Grimoire og bassist Adrian de Crow. Heldigvis er det minimalt med vokalister, noe som jeg føler gir det hele en rød tråd. Og med det sagt så er det ingen hvem som helst heller, men Candlemass egen Mats Levén, ex-Treat og nå i Vandenberg!
Mystiske 13 måneder etter utstedelsen av ”Whoosh!” seiler et nytt langspillfonogram fra Deep Purple inn i platestativene. Veteranene har, i likhet med Enuff Z’nuff – og nedslående mange andre – latt seg bite av coverlåtplate-basillen.
I over tjue år var Jo Henning Kåsin kjent som Norges Ritchie Blackmore i landets fremste Deep Purple tributeband, noe som førte til samarbeid med store navn som Glenn Hughes og ex-Rainbow-vokalistene Joe Lynn Turner, Graham Bonnet og Doogie White. Men for to år siden raknet bandet, og Jo Henning dannet sitt eget band sammen […]
Nå har vi levd en stund etter åpningen av landet hvor en rekke metalband har besøkt hovedstaden, og jeg var veldig spent på hvordan oppmøtet ville være denne kvelden. Tidlig konsertstart er det også, og det er gledelig å se et rimelig fullt konsertlokale klokken ni på kvelden.
Drøye året etter Navian slapp EP-en «Reset», er bandet ute med sin første fullengder, med den grandiose tittelen «Cosmos». Etter den flotte opplevelsen «Reset» ga, var det ikke så rent lite spenning knyttet til nyutgivelsen. Har Navian klart å holde det høye nivået de hadde i 2020?
Når fantomgitarist Jo Henning Kåsin samler troppene for plateutgivelse, bør det ikke komme som en overraskelse at vi er invitert til en leksjon i Fender Stratocaster og Hammondorgel. Ei heller denne gangen.
Den tidligere Genesis-gitaristen Steve Hackett har vært særdeles aktiv i studio i løpet av pandemien, så da han endelig også fikk anledning til å gå på en scene i Oslo igjen, var vi selvsagt klare med blyant og fotografiapparatus.
Han har vunnet Grammy, blitt nominert til Oscar, solgt til multippel platinum, han er vokalist, gitarist og låtskriver med en karriere som spenner over syv årtier, han har skrevet hits for både seg selv og andre artister, og skrevet låten som absolutt alle på jord kjenner igjen på første sekund, «Eye Of The Tiger».
Bak navnet Knights Of The Realm finner vi to av svensk hardrocks ringrever i form av Eclipse-gitarist Magnus Henriksson og Tiamat-trommis Lars Sköld. Og som låttitler som «Heavy Metal», «Chains Of Metal», «Blood On Steel» og «Metal Attack» mer enn antyder, så har vi her å gjøre med 80-talls klassisk heavy metal.
Høsten er for mange en mørk periode, likevel finnes det alltid noen som ønsker å forsterke tristessen. Bak navnet Dold Vorde Ens Navn finner vi folk fra Ulver og Dødheimsgard. Haavard og Vicotnik leder oss gjennom historien som nå har resultert i debut albumet «Mørkere».
Når «Jeg Vil Ha Det Mørkere» åpner kvartettens første fullengder hører man raskt at bandet ikke lenger låter som et spontant prosjekt. Sjumilsstøvlene er tatt på både når det kommer til produksjon og låtskriving, i form av arrangementer, vokal og andre innslag som strykere og akustisk gitar.
Disse sideprosjektene som plateselskapet Frontiers stadig drar i gang, har mildest talt vært av varierende kvalitet. Men er det én mann som har vært konsistent bunnsolid gjennom hele sin 40-årige karriere, så er det Steve Overland, mest kjent som vokalist og frontmann i AOR-hertugene FM.
Norsk AOR er i vinden for tida, med flere nye band som viser muskler i den melodiske delen av rock n´ roll. Memoria Avenue er et nytt band med gitarist Tor Talle i spissen, men vi møter flere gamle venner i besetningen.
Norske Halcyon Days skiller seg kraftig ut ifra en stor andel andre band i samme genre da de også har blandet en god del pop i musikken. Ikke ofte hørt ifra den kanten, og det er et grep som fungerer godt. De har spilt sammen siden 2012 i følge biografien og erfaringen har tydelig gjort de godt, selv om dette er mitt første møte med bandet.
Musikkjournalist Jordan Blum har den musikalske kompetansen og det blomstrende språket som kreves for å beskrive Dream Theaters komplekse komposisjoner, og han har klare meninger som man både kan nikke samtykkende til, og riste indignert på hodet av – akkurat som det burde være.
Drøye to år, og en spellemannspris etter debuten «GastiR – Ghos Revisited» får vi et mini album fra Gaahl og hans kompiser fra Bergen. Ja, dette er miniskive, og ikke en EP, påpeker Gaahl, akkurat som Hellhammer og Celtic Frost gjorde tidlig på åttitallet.
Ikke uten grunn de blir kalt “supergruppe”, The Needs, da de har medlemmer fra navn som Kvelertak, Oslo Ess og Honningbarna – i tillegg til brødreparet Bendik og Mattis Brænne. Som uhell var var de godt i gang med konsertvirksomhet i kjølvannet av debutplata da pandemien brøt ut og Norge stengte ned
Det er helt klart tydelig at våre lett gale svenske venner er tilbake, og det med et smell. Vi er inne i så mange subgenrer av rock og metall i løpet av fire minutter at jeg ikke har sjans til å gjengi alle – i tillegg til rap, kakling og Stephen Hawking.
Progrock-bandet Van der Graaf Generator (VDDG), anført av legenden Peter Hamill, er ikke blant de bandene som besøker kongeriket med jevne mellomrom. Forrige gang var i 1977, så når bandet pre-pandemi bekreftet at de kom til Comopolite, var interessen enorm.
Det er mange år siden begrepet ’norsk rock’ ble mer eller mindre kollektivt definert av ’de fire store’, altså (i subjektivt rangert rekkefølge) Raga Rockers, Jokke (med og uten Valentinerne), Dum Dum Boys og DeLillos.
Har man vært på konsert på Hedvig Mollestad Trio før vet man hva man får – en sparkende rockekonsert med fullt trøkk og en dæsj jazz.
Eclipse er ute med nytt album, det niende i rekken, kalt «Wired». Etter strålende kritikker på den forrige skiva, «Paradigm», var vi spente på fortsettelsen. Etter litt klabb og babb med oppringinga, fikk vi endelig tak i Erik Mårtensson for en prat, om både Eclipse, W.E.T. og Ammunition.
Ivrige Joe Bonamassa nye album som har fått navnet “Time Clocks”, byr på Bonamassa slik vi er blitt vant til å høre ham, nærmere bestemt som bluesrock ambassadør med full kontroll over gitaren.
Nå får vi endelig høste godene av pandemien etter en mørk tid, for nå formelig regner det råsterke utgivelser fra den ene storheten etter den andre over verden i en skikkelig syklon av god musikk. Sist ut er Mastodon, med deres mest ambisiøse verk hittil.