Michael Schenker Group | Universal

Atomic Fire Records

Det er i år småpene femti år siden en ungpjokk på 17 debuterte med storebrors band Scorpions, og ganske så kjapt ble navnet Michael Schenker synonymt med ’gitarhelt’, ikke minst gjennom den eksponeringa han – fullt fortjent –  fikk gjennom sitt neste band, UFO. I min bok er det i grunnen med sistnevnte han virkelig skrev noter med gullskrift, men det har da kommet ’ett og annet’ brukbart både spor og album også under vignetten MSG, det være seg Michael Schenker Group, Michael Schenker Fest, Michael Schenker’s Temple Of Rock eller McAuley/Schenker Group, strødd utover de siste drøyt 40 åra. Årets skive sorterer langt opp på øvre halvdel av disse, uten at jeg egentlig på noen som helst måte går helt av skaftet eller opp i liminga av pur begeistring – skjønt, det er ganske digg å høre at gamle hunder fremdeles kan få ganske så mye ut av gamle triks, om så ikke sekken direkte bugner av nye.

Gitarmessig veit en hva en får; smakfulle og gnistrende gode soli samt presise og kontante riff, og heller ikke reint låtmessig bys det på de aller største hakeslippene. Vi snakker altså om krysningspunktet mellom episk hardrock og melodiøs metal, og låtene varieres ganske så fint utover angjeldende palett, uten at noen av dem verken trenger å forgylles eller gå ut i skævven og skyte seg av skam. Det vokale ivaretas strålende av stjerneskuddet Ronnie Romero, som imponerte stort med Ritchie Blackmore’s Rainbow på SRF for noen år siden – og det er da i grunnen litt rart at Michael Kiske hankes inn til å synge Dio-hyllesten ”A King Has Gone”, en låt helt etter episk regnbueoppskrift, komplett med ”Tarot Woman”-liknende intro av Tony Carey og både Bob Daisley og Bobby Rondinelli på plass i kompet. Dog leverer Kiske mesterlig på denne.

Ikke alle av låtenes taktmessige grep er like vellykkede; skiva ’snubles’ i gang med en rytmisk noe rotete sak kalt ”Emergency”, mens avslutninga derimot veksler elegant mellom 9-, 7- og 3-delt takt uten å havne i passgang – og imellom disse er det vel kanskje streitrockeren ”Wrecking Ball” som umiddelbart treffer best. Summa summarum; en høyst vital og gjennomført dyktig levert skive med sterke prestasjoner tvers igjennom, men altså uten det heeelt store låtmaterialet å banke ned vegger med, selv om det jevnt over holder god nok kvalitet til å ville spille skiva igjen, opptil flere ganger.

4/6 | Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 27.mai 2022

, , , ,