Nancy Wilson – rett fra hjertet

Søstrene Ann og Nancy Wilson ble de første kvinnene til å være frontfigurer i et hardrockband, og gjorde stor suksess på 70- og 80-tallet med gruppen Heart. Sammen rev de ned barrierer og har inspirert utallige unge artister og låtskrivere gjennom en mannsalder. Heart er i aller høyeste grad fremdeles aktive, men nå er Nancy Wilson endelig ute med sitt etterlengtede debutalbum som soloartist og vi var naturligvis på plass for å få detaljene.

Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Jeremy Danger

– Jeg må starte med å få gratulere deg med nytt studioalbum – ditt første som soloartist!
– Tusen takk. Jeg føler meg veldig heldig som har fått muligheten til å være kreativ under denne tunge tiden der alt har stoppet opp rundt oss alle. Det har vært et tungt år, men det har på mange måter vært livreddende for meg, haha. Det høres kanskje rart ut, men jeg har opplevd et enormt kreativt oppsving personlig og det har gjort at jeg nå har gitt ut min første soloplate.
– Så bra at du har klart å bruke denne mørke tiden til noe kreativt og positivt. Helt ærlig så synes jeg det er et fantastisk album du har gitt ut i «You and Me».
– Å tusen takk. Jeg er veldig fornøyd med det selv og det er et skikkelig hjemmelagd album der jeg har gjort det meste selv hjemmefra. Når ting er hjemmelagd så blir ikke alt nødvendigvis perfekt, men det er helt greit fordi jeg føler det er litt av styrken til albumet – nettopp at det ikke er perfekt. Det blir nesten som når du planlegger et bryllup. Du kan planlegge alt ned til minste detalj, men det går aldri helt slik som du hadde planlagt. Det gir rom for diskusjon og refleksjon i ettertid og det er helt greit. Jeg kan for eksempel sitte nå å føle at den ene sangen ikke ble helt sånn som jeg hadde tenkt i forhold til resten av låtene på skiva. Det kan være en liten detalj her og der som kanskje er litt «off», men de små detaljene gjør egentlig plata bedre på en rar måte, hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg mener jo at for ofte så er ting litt for perfekte – spesielt innenfor popmusikk, men dette er et rockealbum og overhodet ikke et popalbum. 
– Ja, jeg forstår nøyaktig hva du mener og jeg er helt enig. Det gir jo oss noe å prate om også. Ofte føler jeg at når artister som er i band skal gi ut soloplate, så prøver de så hardt de kan å få det til å høres ut som bandet de spiller i. Ofte litt påtvunget og resultatet blir deretter, mens skiven din føles naturlig, ekte og ærlig. Det gjør musikken mye mer interessant og levende. 
– Å, tusen takk! Jeg setter stor pris på å høre deg si det. Det var utrolig snilt av deg å si, og igjen så er jeg helt enig med deg. Jeg prøvde virkelig å IKKE leve opp til Heart-forventningene som nok sikkert noen hadde, men heller gå min egen vei og skrive min egen historie. Jeg har gjort denne jobben i så mange år i Heart – jeg ble jo med i Heart allerede da jeg var nitten år, så jeg sa til meg selv; ’Vent litt. Dette er min sjanse til å være meg selv fullstendig og fortelle min egen historie og ikke konkurrere med Heart eller stemmeperfeksjonen til Ann Wilson.’ Jeg ga meg selv frihet fra alt det og det føltes utrolig deilig og så gøy. Jeg har faktisk flere sanger klare allerede og kan si til deg nå at det kommer mer fra meg om ikke så altfor lenge.
– Er det sant? Så fantastisk å høre. Kan du fortelle litt mer om det du jobber med nå da?
– Jeg har en del sanger som allerede stort sett er klare og så har jeg et par som jeg jobber med nå for tiden, så jeg er godt i gang med det som vil bli soloskive nummer to fra meg. Dette er kanskje stygt å si, men takk gud for denne pandemien på en skrudd måte, haha. For oss kreative personer så har denne pausen fra reising og konserter vært en fantastisk mulighet til å være nettopp det – kreativ. Denne pausen har gitt meg friheten, en frihet som jeg ikke engang var klar over at jeg ønsket, til å skrive musikk.

– Og du var helt din egen sjef på dette albumet? Det var du som tok alle avgjørelsene i motsetning til når du jobber med Heart?
– Ja, og jeg gjorde alt sammen hjemmefra. Jeg spilte den inn selv og jeg produserte den helt selv også. Jeg hadde bandmedlemmene mine fra Heart med meg på albumet og jeg sendte dem filer med det jeg hadde skrevet og spilt inn. Jeg sendte ting til den ene av dem som bor i Denver og så la han dem ut i Dropbox sånn at de andre, som bor i Seattle, kunne gå gjennom det og legge på det jeg ønsket at de skulle legge på. Så sendte de det tilbake til fyren i Denver som så sendte det tilbake til meg her i California. Så ville jeg komme med nye ønsker om ting som skulle endres eller legges til og så sendte jeg det tilbake til Denver for så å få det sendt til Seattle og sånn holdt vi på fram og tilbake helt til jeg var fornøyd, haha. Det tok ganske lang tid på den måten, men jeg har spilt med dem så lenge i Heart at vi snakker på en måte det samme språket musikalsk og det gjorde at ting fløt ganske bra hele veien gjennom.
– Du nevner Seattle og jeg ville spørre deg om byen du kommer fra, selv om du har bodd i California i mange år nå. Kan du fortelle litt om din tilknytning til Seattle, musikerne og musikken derfra?
– Vi er som du sier opprinnelig fra Seattle, men når vi begynte å turnere for fullt med Heart på midten av 70-tallet ble det sjeldnere og sjeldnere at vi fikk muligheten til å dra hjem til Seattle. Så kom jo 80-tallet og vi var plutselig disse store rockestjernene med store hits og ikke minst stort hår som du kan se på MTV, haha. På slutten av vår andre livssyklus som rockeband, når vi så kom tilbake til Seattle, var Seattle-bølgen godt i gang med band som Nirvana, Soundgarden, Pearl Jam og Screaming Trees. Vi tenkte da at de ville hate oss fordi vi representerte de etablerte dinosaurene i rocken og egentlig alt de jobbet mot. Plateselskapene, håret, sminken, klærne, MTV og alt musikken dessverre egentlig handlet om på 80-tallet og som vi i Heart ble en del av. Vi kom tilbake rundt samme tiden som Andrew Wood fra Mother Love Bone døde av overdose og venninnen min Kelly, som var manager for Pearl Jam i mange år, ba meg og søsteren min komme i vaken hans. Vi var litt skeptiske, men vi dro og det var da vi møtte alle fra musikkmiljøet i Seattle som litt senere skulle bli store verdensstjerner. Vi var egentlig klar for å få tyn fra alle disse som representerte det motsatte av det vi hadde gjort i Heart det siste tiåret, men de var så hyggelige og snille mot oss og vi ble gode venner med dem alle. Enda til denne dag føler vi at vi har brødre der og er en del av brorskapet i musikkmiljøet i Seattle.

– Du har jo fått med deg noen utrolig kule folk på skiven din, inkludert Taylor Hawkins fra Foo Fighters, Duff McKagan fra Guns N Roses og Sammy Hagar. Var det lett å få overtalt dem til å bidra?
– Ja, det var det. Det kule med musikere er at vi alle på en måte er med i klubben, hvis du skjønner? Gjennom årene så har man jobbet sammen med en haug med folk og bidratt på en skive her og en konsert der, så da blir man til slutt kjent med de fleste. For eksempel når det gjelder Taylor Hawkins så ble jeg kjent med ham da jeg spilte sammen med Foo Fighters på et talkshow her borte i USA, og etter det spurte han meg om jeg kunne tenke meg å synge på hans nye soloalbum. Jeg sa selvfølgelig ja og dro en stund senere over til huset hans i Los Angeles og sang på låten «Don’t Look At Me» sammen med Duff McKagan. Den er ganske kul … faktisk så synes jeg hele platen «Get The Money» er veldig bra og han har en haug med rå folk med på den. Så da det ble tid for at jeg skulle lage plate så ringte jeg ham, og sa at jeg var i gang med en plate og at han skyldte meg en tjeneste, haha. Jeg spurte om han hadde noe liggende som han tenkte kunne være noe for meg, og han svarte at ja, det hadde han faktisk. Han hadde en liten jam som han og Duff McKagan hadde lekt litt med og han sendte den til meg. Jeg jobbet med den, endret en del, skrev tekst til den og spilte den inn hjemme hos meg selv. Tanken var at vi hele tiden mister så mange av englene våre innen rock and roll, folk som Tom Petty, Layne Staley og Eddie Van Halen. Så hvor blir det av alle disse fantastiske menneskene? Jeg tenker at det må være en stor fest der oppe i englenes ballsal, så jeg ga den navnet «Party At the Angel Ballroom». Når den var ferdig sendte jeg den tilbake til Taylor for at han skulle få legge på sin vokal og så var den i boks. Det eneste problemet er at nå skylder jo jeg ham en tjeneste igjen, så får vi se når og hvordan han vil bruke den tjenesten …

– Det var Chris Cornell som sto for talen når dere ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame for noen år siden, og Jerry Cantrell spilte jo med dere den kvelden blant mange andre, så det viser jo litt av den gjensidige respekten mellom dere fra Seattle. Men jeg vil gå litt tilbake til albumet ditt, fordi dette er jo ditt aller første studioalbum som soloartist, så hvor lenge har du jobbet med det?
– Låten som heter «The Dragon» ble faktisk skrevet tidlig på 90-tallet når jeg først møtte Lane Staley. Han var en sånn nydelig sjel, men du kunne allerede da føle at avhengigheten ville ta livet av han – lenge før den faktisk gjorde det. Det var på mange måter en skummel tid å være musiker fra Seattle på og man kunne se at Layne Staley ville bli et av ofrene i likhet med Kurt Cobain og Chris Cornell. Dratt ned inn i dragens hule om du vil, så jeg skrev den sangen til han. Jeg hadde den liggende i mange år og den føltes aldri rett for Heart, så den ble bare liggende i baklommen min til den nå endelig er ute på mitt første soloalbum. Den andre sangen jeg gjorde tidligere var en versjon av låten «Daughter» av Pearl Jam. Resten av platen ble skrevet nå det siste året under pandemien.
– Du har gitt albumet tittelen «You and Me», som føles veldig intimt og personlig. Mange av låtene på albumet er i samme gaten og hele pakken føles veldig ærlig og sårbar. Kan du fortelle litt rundt tittelen og hvor personlig albumet er for deg?
– Da jeg skulle begynne på albumet pratet jeg med min venninne og samarbeidspartner gjennom mange år, Sue Ennis. Hun har skrevet en haug med ting for Heart og vi samarbeidet ganske mye på dette albumet også faktisk. Jeg elsker å jobbe med henne og hun er min bestevenninne – vi har kjent hverandre siden vi var tolv år og det begynner jo å bli noen år nå, haha. Vi har begge mistet mødrene våre i løpet av de siste årene og hun hadde en sang som heter «Follow Me» som hun hadde skrevet til moren sin. Jeg hadde engang en drøm om moren min og da jeg våknet skrev jeg en sang til henne som jeg kalte «You, Me and Gravity». Jeg foreslo for Sue at vi burde slå de to låtene sammen til én låt. Hun likte ideen så vi gjorde nettopp det og det ble til åpningssporet på albumet og albumtittelen «You and Me». Det ble ganske raskt veldig intimt og personlig som du er inne på.
– Hvordan har responsen vært på albumet nå som du har gitt det ut?
– Responsen har vært veldig bra og jeg får fine tilbakemeldinger fra folk som deg selv, som har forstått albumet og hva jeg har prøvd å få til, så det setter jeg stor pris på.
– Jeg elsker albumet og hvis det er greit så vil jeg be deg fortelle litt om min personlige favoritt på albumet som heter «I’ll Find You»?
– Det er en sang som Sue Ennis og Heart-trommis Ben Smith hadde jobbet sammen på før jeg kom inn i bildet og vi gjorde den så ferdig sammen. I likhet med deg så elsker jeg den sangen og den handler om det å føle seg fortapt og behovet for å ha noen å støtte seg til. En venn som er der for å ta deg imot når du faller rett og slett og vi har vel alle vært der – både som den som faller og den som tar imot. Jeg er en sånn person som gjør alt for de jeg elsker og derfor elsker jeg den sangen så mye.

– Dette er jo ditt aller første studioalbum som soloartist, men du har jo også debutert på plate som medlem av Heart. Det var tilbake i 1976 på «Dreamboat Annie» som jo ble en umiddelbar klassiker. Kan du prøve å sammenlikne opplevelsen rundt å gi ut de to albumene?
– Haha, det var et godt spørsmål. Ehhm, jeg vet ikke om jeg kan komme på å gjøre en sammenlikning fordi denne gangen føles det virkelig som en jomfruferd for meg personlig. Jeg har jo vært med på så mange album og så mange opplevelser med Heart at jeg har jo det med meg i sekken på en måte. Da vi ga ut «Dreamboat Annie» så var jeg rundt tjue år og det var min første studioopplevelse i det hele tatt, og jeg visste nok ikke helt hva jeg gjorde. Denne gangen føler jeg mer jo mye mer erfaren og vet hva som må gjøres for å få til det jeg ønsker å få til. Den erfaringen ligger jo under der og hjelper meg nå. Jeg har en trygghet på meg selv som jeg ikke hadde da og jeg kan jo si at det eneste jeg egentlig har gjort hele livet mitt siden «Dreamboat Annie» er å skrive sanger. Hvis jeg skal være helt ærlig med deg her og nå så har jeg aldri hatt en vanlig jobb en eneste gang i hele mitt liv. Jeg var så ung da jeg ble med i Heart at det er liksom det eneste jeg har gjort siden og det er kanskje litt flaut å si, men jeg vet ikke hva annet jeg skulle ha gjort eller vært flink til å gjøre, haha.

– Når jeg først har deg her så føler jeg jo nesten at jeg må innom überklassikeren «Barracuda». Det er en av de mest gjenkjennelige låtene i historien og en låt som alle med puls kjenner til. Men historien bak er det kanskje ikke alle som kjenner, så jeg lurte på om du kunne fortelle litt om bakgrunnen til den låten?
– Jeg husker at vi følte et enormt sinne når vi skrev den. Da Ann skrev teksten til den låten så var det en reaksjon på en skikkelig drittsekk i vårt da plateselskap som insinuerte at vi var lesbiske elskere – noe vi selvfølgelig ikke var. Han gjorde det som et slags idiotisk PR-stunt og det er jo som regel forretningsfolkene i musikkbransjen som gjør sånne ting. På den tiden hang de seg opp i at vi var kvinner i en mannsdominert rockeverden og følte de kunne slippe unna med noe sånt. Det var det som utløste sangen, og Ann skrev ned teksten på veldig kort tid og det samme gjaldt for musikken som også ble skrevet veldig raskt. Det hele ble gjort i et voldsomt sinne, haha.

– Hele den historien ender jo opp med at dere sier opp kontrakten med det aktuelle plateselskapet og gir ut neste plate og megahiten «Barracuda» på en annen label, så den fikk de jo angre på. Men hvordan får låter som nettopp «Barracuda», men også «Magic Man» og «Crazy On You», deg til å føle deg i dag når du spiller dem for tusenvis av fans over hele verden?
– Jeg føler meg sterk og uovervinnelig. Akkurat sånn rock and roll skal få deg til å føle deg når du spiller det og de sangene får meg til å føle meg både sterk og uovervinnelig.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021