Audrey Horne | Devil’s Bell

Napalm Records

Hele 20 år har gått siden dannelsen av Audrey Horne mellom De Sju Søstre, og for meg har de hele veien vært et strålende live-band, mens jeg aldri helt har klart å bli venn med platene. Hvorvidt det skyldes at bandets utstråling og generelle kvaliteter er bedre enn låtene er ikke godt å si, men nå er i alle fall sjuende langspiller klar – uavhengig av hva nå enn jeg måtte synes.

Først som sist; ”Devil’s Bell” er ei god skive levert av et drivende dyktig band, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra følelsen av å høre en lydkollasj sammensatt av kjent og kjær metal, primært fra 80-tallets storheter. Rundt halve skiva er trukket rett ut av Iron Maiden-katalogen, understreket av såvel twin-gitarer som VI-IV-V-karamellen de har sugd på i alle år – og det nesten så Steve Harris burde ha vært kreditert på instrumentalen ”Return to Grave Valley”. Videre er det andre låter som i overkant ’låner’ fra både Dio og Ozzy/Lee (Ja, jeg ser på deg,”Break Out”), og med en mindre elegant og bånntight leveranse og evne til å omskrive akkurat tilstrekkelig enn det AH framviser, hadde det nesten grenset mot plagiat både her og både der.

Uansett – hva har vi her? Ni spor med skyhøy fist pump-faktor sylskarpt levert av et svindyktig band, så visst! Ingen svake spor, men heller ingen superkutt; og det hele altså dessverre servert med noe lav egenart. Det finnes absolutt ingenting noe sted på dette albumet jeg ikke kan feste på en tidligere utgitt låt, men kommer jeg til å dra for å se bandet live nok en gang? Jepp – og i bunn av Gunn er det vel det som i praksis er det mest essensielle, me thinkz.

4/6 | Wilfred Fruke

Utgivelsesdato 22.april 2022