Iron Maiden – strateger med japansk vri

Seks år har gått siden sist gang legendene Iron Maiden slapp en skive, men nå er de klare med det doble studioalbumet «Senjutsu». I den anledning fikk vi den entusiastiske sportsfiskeren Adrian Smith på tråden, en mann som tidvis også fungerer som gitarist og låtskriver i nevnte Iron Maiden.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: John McMurtrie
Livefoto: Kjell Solstad

– Med tanke på din ekstreme interesse for fisking, har jeg måtte lære meg noen nye engelske ord i forkant dette intervjuet.
– Jaha, som hva da?
– Halibut. Pike. Snapper. Haddock.
– Hahaha, glimrende! Høres meget bra ut!
– Har du hatt anledning til å fiske laks i norske elver?
– Ja, da vi spilte i Trondheim for noen år siden (i 2018), fikk jeg sjansen til å ta noen dager fri for å dra og fiske i elvene deres. Det var herlig, helt nydelig. Men det var ikke noe laks, dog.
– Sånn, da har vi fiskepraten unnagjort. Med tanke på at det nå er midt på dagen her i Norge, regner jeg med at du befinner deg i England, og ikke hjemme i Los Angeles?
– Ja, jeg benytter anledninga til å besøke familien her. Det er lenge siden sist.
– Hvordan er situasjonen der nå med tanke på pandemien? England har gjenåpnet totalt – er det fritt frem og grønt lys for konserter også?
– Bare de mest optimistiske har troen på det. Høstens konserter blir fremdeles fortløpende kansellert, mange folk blir fortsatt syke og innlagt – alt er stadig like usikkert som det har vært det siste halvannet året. Mitt håp er at alt er ok i løpet av neste år.

– Iron Maiden slipper snart sin nye skive, «Senjutsu» (som er anmeldt her!), og så vidt jeg skjønner ble denne innspilt helt tilbake i 2019? Når rakk dere det – dere turnerte da store deler av året?
– Innspilt i 2019, i Paris, riktig det. Vi turnerte fra forsommeren til ut i oktober, og etter det dro vi rett til Paris for å spille inn den nye skiva.
– Og den skulle egentlig ha blitt utgitt i fjor?
–  Ja, men i likhet med nesten alt annet det siste halvannet året, så har den blitt utsatt. Men nå ville vi ikke vente lenger.
– Det må føles rart å sitte her og promotere en skive innspilt for to år siden, vel vitende om at det enda er nesten ett år til deres skal spille neste konsert?
– Ja, det kan du si, men nå har vi levd med covid i snart to år, så jeg tror de fleste av oss begynner å bli vant til å gjøre ting på en annen måte nå.Det er forbløffende hvordan mennesker kan tilpasse seg ulike situasjoner når man må.
– Hadde dette vært 80-årene, hadde dere for lengst vært ute på verdensturné for deres neste skive allerede!
– Haha, ja antagelig!
– Hvordan påvirker den nye skiva turnéplanene deres? Dere hadde vel fortsatt en god del konserter igjen på deres «Legacy of the Beast»-turné (hvor det utelukkende blir spilt gamle låter) – gjør dere om på de planene når dere starter opp igjen neste sommer?
– Nei, vi har tenkt å fortsette med «Legacy»-turnéen, og gjøre de utsatte konsertene som planlagt. Den settlista var veldig populær, så vi vil ikke snyte fansen for den opplevelsen som de for lengst har kjøpt billett til. Og vi koste oss med å spille de låtene igjen, så det gjør vi gladelig. Det kan hende at vi slenger inn en eller to låter fra den nye skiva som en bonus, men i utgangspunktet sparer vi de låtene til neste turné, og da kjører vi helt ny produksjon og fullt show med «Senjutsu»-konseptet, så det blir noe for oss alle å se frem imot!
– Så om to år begynner dere å turnere et album dere spilte inn for to år siden?
– Ja, sånn er det! Det blir rart, men jeg tror det skal gå fint. Da får i hvert fall fansen bedre tid til å bli kjent med de nye låtene.
– Bruce Dickinson sa nylig i et intervju med Kerrang! at denne skiva var som skapt for å fremføres i sin helhet. Er det det som er planen?
– Nei, ikke egentlig. Det er noe vi får diskutere når tiden nærmer seg. Jeg tror kanskje denne skiva er litt for lang (82 minutter) til at vi skal spille samtlige låter, da blir det ikke mye tid til overs for de eldre favorittene. Men kanskje, vi har jo gjort nye skiver i sin helhet tidligere. Vi får se hva vi kommer frem til.
– Jeg må si, med hånden på hjertet, at for min del er de tre beste låtene på skiva de som er signert Smith/Dickinson…
– Åh! Synes du?!
– … «Days Of Future Past», «The Writing On The Wall» og «Darkest Hour». Skrev dere disse låtene sammen, eller lagde du musikken og overlot til Bruce å lage melodilinje og tekst?
– Jeg hadde stort sett musikken ferdig. I tilfellet «The Writing On The Wall» så hadde jeg lenge hatt lyst til å skrive en låt med den tittelen, og jeg hadde melodilinja til refrenget. Men det var Bruce som kom opp med hele greia med Belsassars gjestebud, og det er en bibelsk historie som jeg ikke kjente til fra før. Alle kjenner jo til uttrykket ‘å se skriften på veggen’, som en spådom om at noe ille kommer til å skje som en konsekvens av dine handlinger. Men ikke alle kjenner til hvor uttrykket stammer fra.

Når det gjelder «Days Of Future Past» så hadde jeg igjen musikken og tittelen, samt melodilinja for refrenget. Bruce endret den litt, og kom opp med idéen om at den skulle handle om noen som var udødelig – fordeler og ulemper med å være udødelig, om du vil.
«Darkest Hour» – igjen hadde jeg musikken og tittelen. Jeg har i årevis hatt lyst til å lage en låt som het «Darkest Hour», for det er en glimrende tittel. Det var en slags mørk ballade som jeg spilte for Bruce, og jeg foreslo tittelen «Darkest Hour» for ham, og han skrev teksten basert på det. Siden jeg synger litt selv, hører jeg ofte en vokallinje i hodet mitt når jeg skriver låter, og jeg foreslår oftest noe til Bruce før han overtar stafettpinnen og løper videre, og gjør litt endringer underveis. Han er veldig flink til å utfylle det jeg har påbegynt. Vi jobber bra sammen.
– Er det forskjell fra hvordan du jobber med Steve Harris? For dere to har skrevet tittelsporet «Senjutsu» sammen.
– Nei, det fungerer stort sett på samme måte. Det avhenger litt av hva slags idé jeg har. De mer dramatiske idéene, de lengre låtene, har jeg en tendens til å ta til Steve, spille for ham og høre hva han tenker. Og «Senjutsu» var det første vi jobbet med, lenge før vi lagde skiva. Vi kom sammen da jeg var på ferie i Karibien, og benyttet anledningen til å fly over til den øya som han bor på. Jeg hadde med meg opptak av noen av mine låter, spilte de for ham, og han falt for «Senjutsu» med en gang, og påtok seg å jobbe videre med den. Den er veldig dramatisk. Igjen hadde jeg musikken, og en del idéer til melodilinje, og Steve kom opp med historien om slaget ved en by under beleiring. Så det funket bra.
– Hvordan forklarer du tittelen og det japanske temaet på denne skiva? 戦術
– Det var Steves idé. Men jeg mener det kom fra at melodien på låten «Senjutsu» hadde en litt japansk stil, en orientalsk skala, og det inspirerte temaet. Vi kom inn på samuraier og den pakka der, og Senjutsu er det japanske ordet for strategi, taktikk i forbindelse med krigføring.
– Forekommer ikke strofen ‘Show me the art of war’ i låten «Stratego»?
– Jo, det kan nok stemme. Det er alltid krig i Maiden-tekster, haha! Vi kommer alltid tilbake til det temaet.
– Ja, det er påfallende lite om fiske, matlaging og husstell.
– Haha! Nei, jeg får spare det til et soloalbum. Mitt instrumentale soloalbum!   

– Dere har nok en gang jobbet med produsent Kevin Shirley, i likhet med alle skivene deres i det 21.århundre. Hvor viktig er han for Maidens lydbilde?
– Vi har kommet veldig godt overens med ham, og ser dermed ingen grunn til å gjøre noen endringer. Steve er med-produsent, og det er viktig for ham å ha noen han føler han samarbeider godt med. Vi hadde Martin Birch på 80-tallet og inn i 90-årene, og så fant vi Kevin. Det skjedde ved at en kar i plateselskapet vårt i USA, ved navn John Kalodner, anbefalte ham for oss etter at Kevin hadde jobbet med band som Aerosmith, The Black Crowes og Dream Theater. Og vi fant øyeblikkelig tonen med ham. Kevin er også veldig flink til å fange gnisten i et liveopptak, og vi har blitt mye mer spontane i studio på våre gamle dager. Han er en dyktig lydtekniker i tillegg til å være produsent, og til å ta de nødvendige grepene underveis.
– Martin Birch, som produserte alle Iron Maidens skiver fra «Killers» (1981) til «Fear Of The Dark» (1992), døde i fjor. Hvordan minnes du ham?
– Jaaaaa…. Det var så utrolig trist. Martin var litt eksentrisk, og selvsagt veldig talentfull, veldig hardtarbeidende. Og han var en veldig vittig fyr, jeg har hatt noen av mitt livs beste stunder i studio med Martin. Gode tider! Og han satt bak spakene på noen av de beste skivene jeg noen gang har spilt inn. Hvem vet hvor vi hadde vært uten ham? Han bodde ikke langt unna meg, og i ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde besøkt ham oftere.
– Han kan nesten kalles bandets sjette medlem på 80-tallet?
– Ja, i studio var han utvilsomt det.   

– På forrige skive, «The Book Of Souls» (2015) hadde Bruce Dickinson skrevet to låter helt på egenhånd – to låter på totalt 26 minutter. På «Senjutsu» har han ‘kun’ vært med på å fullføre tre låter du kom med. Har han satt seg litt i baksetet denne gang?
– Bruce har en tendens til at han i ny og ne plutselig kommer med en låt som «Powerslave» eller «Revelations», han er veldig dyktig når han får ånden over seg. Og han var veldig i dytten på «The Book Of Souls». Men han skriver ikke låter på kommando, så han hadde ikke lagd noe på egenhånd til «Senjutsu». Men Steve, meg selv og Janick (Gers, gitar) lager alltid ganske mye, ofte slenger også Davey (Murray, gitar) inn en idé eller to. Så vi er aldri i manko på materiale, vi er ikke avhengige av at Bruce skriver låter, han kan bidra når han føler at han har noe å bidra med. Han gjør uansett utrolig mye jobb med tekster og melodier, han skribler alltid ned idéer, vi kan alltid stole på at han gjør en god jobb. Så det er definitivt ikke slik at han har sneket seg unna denne gangen.
– Han har jo hatt det ganske tøft de siste årene, med kreft, hans ex-kones dødsfall, og nå fikk han påvist covid-19 i forrige uke. Når snakket du med ham sist?
– Det begynner å bli en god stund siden. Takk for påminnelsen, jeg skal ringe ham med en gang og høre hvordan det går med ham!   
– Mange fans har inntrykk av at et rockeband er en tett sirkel av gode kompiser som henger sammen hele tiden. Men virkeligheten er oftest noe helt annet, spesielt for dere som knapt nok har to medlemmer på samme kontinent. Men hvor ofte treffer du noen av de fem andre? Har du møtt noen av de siden dere spilte inn skiva i Paris i 2019?
– Nei, det tror jeg faktisk ikke jeg har, for å være ærlig. Nicko (McBrain, trommer) er nok den mest utadvendte og sosiale av oss, han ringer stadig, jeg snakket med ham i går, faktisk. Davey er en av mine eldste venner, men vi har mest kontakt pr mail. Men vi mailes stadig, så jeg føler vi har ganske god kontakt til tross for at vi ikke ses så ofte. Men vi er alle opptatt med våre egne liv, vi har alle familier. Da vi var yngre og single og bodde i samme by, var det mer naturlig at vi sosialiserte også på fritiden og dro på puben sammen. Men nå er vi eldre, klokere, vi har våre forpliktelser. Og det er helt fint, vi ser så mye til hverandre når vi turnerer at vi har ikke noe stort behov for å omgås utenom. Da er det greit å se nye ansikter, prioritere venner og familie.

– Apropos, her om dagen snakket jeg med en gammel kompis og kollega av deg, Hans-Olav Solli (som sang på førsteskiva til Adrians 90-tallsband Psycho Motel). 
– Ah! Solli! Haha! Hvordan går det med ham?
– Joda, han er direktør for Romsdalsmuséet hjemme i Molde nå. Og han er helt klar for å droppe alt og legge ut på verdensturné med et gjenforent Psycho Motel om du er det!   
– Hahaha! Ikke akkurat beste tidspunktet for det akkurat nå!
– Joda! Du har da de neste elleve månedene ledig! Kom igjen nå!
– For tiden er det helt håpløst å planlegge konserter, for ikke snakke om en hel turné – alt blir jo avlyst før man kommer i gang! Men det er ellers en god idé, jeg er veldig stolt over mye av det vi gjorde sammen i Psycho Motel.
– Han nevnte at det finnes noen knallbra uutgitte låter som kan funke som bonusspor på en eventuell nyutgivelse av «State Of Mind» (1996).
– Ja, det stemmer nok, jeg må titte litt i arkivet, men jeg tror vi har tre eller fire låter som ikke kom med på skiva. Det var en god idé, det hadde jeg helt glemt av.
– Var det rart for deg å jobbe med en vokalist som ikke hadde engelsk som morsmål?
– Nei, han snakker så glimrende engelsk at det var aldri noe jeg tenkte på. Og viktigere, han er en veldig trivelig fyr (som vi har prata i dybden med her!).

– Tidligere i år snakket jeg med en annen kompis av deg, mister Kotzen. (Les det intervjuet her!)
– Ah! Richie!
– Og det var jo et samarbeid som jeg ikke så komme. Det begynner å bli sjelden at skiver lages av to kompiser kun fordi de har lyst, og ikke fordi plateselskap eller management eller andre kommersielle interesser initierer det.
– Ja, riktig det! Det var faktisk min kone Nathalie, som er med-manager for meg, som foreslo at vi burde gjøre noe sammen. Vi hadde blitt venner i Los Angeles, vi bor ganske nær hverandre. Nathalie har lenge vært fan av musikken hans, og gjorde at jeg fikk øynene opp for ham. Hans soloskiver er helt fantastiske. Vi møttes og jammet sammen noen ganger, hovedsakelig på klassikere, og trivdes godt i hverandres selskap. Hun foreslo at vi burde skrive låter sammen, og det fungerte glimrende. I løpet av den første dagen vi møttes for å skrive, lagde vi to hele låter. Han er en fryd å jobbe med, fantastisk vokalist, flink på arrangementer… fantastisk musiker i det hele og store!
– Ja, jeg kommer ikke på noen andre artister som er i verdensklasse både som vokalist og som gitarist. Men Richie Kotzen er det.
– Helt enig! Og han er ikke en dårlig trommis heller!
– Er det noen mulighet for å se dere to på en scene sammen før Maiden-maskineriet ruller i gang igjen?
– Vi har snakket om det, og sjekket mulighetene, for vi har begge veldig lyst til det. Det blir nok ikke noen full turné, men vi håper å få til noen konserter i det minste. Igjen er jeg veldig stolt over de låtene vi har lagd sammen, på «Smith / Kotzen»-skiva (som anmeldes her!). Kanskje nærmere jul, vi jobber med saken, er alt jeg kan si nå.
– For å avslutte avsporinga  med dine sideprosjekter, er det noen planer om å nyutgi skiva til ASaP, «Silver And Gold» fra 1989?
– Jeg mener den ble remastret for noen år siden, litt usikker der, må innrømmes! Igjen, det er en skive jeg er stolt av, men den er jo et produkt av sin tid, den låter veldig 1989!
– Men den har et par glimrende låter.
– Joda! Absolutt!

– Men vi må komme oss tilbake til Iron Maiden. Noe av det som imponerer meg mest med Maiden, er at selv om dere nå er i deres sjette decennium som band, og dere alle er i 60-årene, så har dere likevel alltid klart å verve nye og unge fans. Halvparten av publikummet deres består av tenåringer og folk i 20-årene. Det er fortsatt kult å digge Maiden! Og det er særdeles uvanlig for et band som startet på midten av 70-tallet. Hva er hemmeligheten?
– Jeg har ærlig talt ingen anelse! Kanskje Maiden tilbyr et alternativ til det moderne scenarioet i musikken. Vi har bygget opp vårt publikum gjennom flere årtier med turnering. Vi har bokstavelig talt tatt musikken vår til alle deler av verden, vi har aldri basert oss på å bli spilt på radio. Jeg tror fansen ser at vi er ekte, at vi er annerledes enn mye annet der ute. Vi investerer mye penger i showet, og gjør alt for at fansen skal gå fra konsertene med følelsen av at de har opplevd en forrykende konsertopplevelse. Eller så er det så enkelt at de liker musikken vår?! Den er både melodiøs og tung, og ikke minst er den gøy. Folk kan se at vi har det gøy også.
– Og deres opprinnelige fans fra 80-tallet kommer nå på konsertene med sine voksne sønner og døtre.
– Ja! Du kan ofte se at det er tre generasjoner av samme familie som kommer på konsertene våre. Det er helt utrolig å se. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021

,