Ken Ingwersen – har funnet sin dojo

Gitarist/ låtskriver/ produsent Ken Ingwersen har lang fartstid som altmuligmann i norsk musikkliv, og har rukket over mer enn mange av oss kommer til å rekke før vi tar motorveien til helvete eller trappa til himmelen. I løpet av et langt pandemiår der livejobbene kan telles på én hånd, har han benyttet fritida godt og aktivt. Nå skal vi bli bedre kjent med den trivelige karen fra hovedstaden.

Tekst: Jan Egil Øverkil

– Det er kanskje ikke alle leserne våre som har kjenner til navnet ditt enda. Hvem er så Ken Ingwersen?
– Ja, hvor skal man begynne da? Gitarist, låtskriver, prdusent, tekniker. Det er vel det som oppsummerer det jeg driver med innen musikk, men jeg har jo også drevet plateselskap og vært musikkforlegger, samt sittet i styret i TONO, så jeg tror nesten manager må være det eneste jeg ikke har drevet med.
– Da burde du nesten forsøke det, så har du prøvd alle hattene i bransjen, hehe.
– Hehe, ja ikke sant. Det har på en måte vært min måte å forsøke å overleve i denne bransjen på. Det er et lite land, og i en bransje det er vanskelig å overleve i hvor som helst i verden, så er det kanskje enda vanskeligere her. Det er kanskje enklere om man har flere bein å stå på, enn om man bare spiller gitar. Dette ble jeg bevisst på veldig tidlig, pluss at det handler mye om interesse, jeg syns det er jævlig gøy å jobbe i studio, og har gjort det siden Panser studio på slutten av 80-tallet. Jeg tror kanskje det var i 1989 Trond Nilsen og jeg startet det, før vi startet Rags, og ga ut to skiver med det bandet. Etter det ble det et band som het Speed, før jeg gjorde Street Legal. Deretter ble det en pause fra hardrock på nesten ti år, eller; det ble litt mindre, for jeg hooket jo opp med Ken Hensley etter hvert. Den opprinnelige planen var å gjøre et dypdykk i det å lage poplåter, i en konstellasjon som het Oslo Recordings, som likna litt på det som for eksempel Stargate drev med, noe vi holdt på med i rundt ti år, med ganske bra resultat. Vi fikk kanskje ikke USA og England til å slippe oss ordentlig inn, men noen småting fikk vi til, om ikke noe stort. Tyskland, Korea og Japan, derimot, løsnet det bra i, i tillegg til både Nederland og Spania, så vi lyktes bra i flere land. Det ble noen år der det ble lite gitar og mye pop, kan du si. Midtveis inni der hooket jeg som sagt opp med Ken Hensley, men det kommer vi vel tilbake til. Med Kens Dojo gjorde jeg den første skiva i 2010, kalt «Reincarnation», og var som tittelen tilsier, som å bli født på ny i rockens ånd. Den gangen var jo tanken at jeg skulle fortsette med å gi ut skive nummer to, nummer tre og så videre, men i 2013 begynte Roberto Tiranti, fra blant andre Labyrinth, i bandet til Ken Hensley, så da dro vi til Spania og spilte inn ei skive med Hensley der, og i løpet av dag én, så klikka alt, så jeg foreslo at vi skulle lage en powertrio med Tom Arne (Fossheim, trommer), Roberto (bass/ vokal) og meg, og da ble det Wonderworld. Dermed skjedde det mye, så i 2014 kom skive nummer én, så nummer to i 2016, og neste i 2018, så hele Kens Dojo ble på en måte pusha framover hele tida, men så kom pandemien, så ble det plutselig sykt mye tid. Der oppsummerte jeg kanskje mye av det som har skjedd i min musikalske karriere.
– Absolutt! Vi kunne nesten bare takket for intervjuet og gått videre, men la oss gå litt inn i materien. Du nevnte Ken Hensley, og det er ikke til å stikke under en stol at det er en legende vi prater om her.
– Det er som det meste her i livet; det skjedde litt tilfeldig. Den relativt korte versjonen, er at han i 2004 spilte på en liten festival i Gressvik utenfor Fredrikstad, der han hadde med seg et spansk band. Han bodde i Spania på den tiden. Arrangørene sa til ham at de gjerne ville ha ham tilbake, men at de ville skaffe ham et bedre band, for det spanske bandet låt litt cheesy, så da ble det til at de begynte å ringe rundt til litt kjentfolk, og fikk med Eirikur Hauksson på vokal, Morten Skaget på bass, Willy Bendiksen på trommer, og så spurte de Jørn Viggo Lofstad fra Pagan´s Mind om han var interessert i gitarjobben. Jørn Viggo sa da at ’Ken er nok bedre egnet til dette her enn jeg’, og sendte kjeppen videre til meg, og det stemmer nok, for jeg var jo fan av Uriah Heep. Egentlig er jeg for ung til å ha fått med meg Heep fra scratch, men jeg har en ti år eldre bror som hørte mye på de, og hadde mye i platesamlinga si. Han hadde jo også både Deep Purple og Led Zeppelin, men mest hadde han av Heep. Derfor kjente jeg godt til Ken, og jeg visste at han bodde i Alicante, og jeg hadde en «hytte» i Alicante, så jeg vurderte rett og slett å stikke innom studioet hans der og banke på døra og si ’Hei, jeg er en gammel fan’, og få se studioet, og se om det kanskje er noe vi kan få gjort sammen. Det ble det ikke noe av, og som sagt, så hadde jeg gjort et dypdykk ned i popens verden, men da denne muligheten åpnet seg, tenkte jeg at ’Dette må jeg bare gjøre’. Vi møttes, og gjorde den ene giggen, og mannen var kjempehappy, og lurte på om jeg ville være med på flere gigger, så da ble det bare til at vi ble med videre. Jeg tror det var Morten Skaget som hoppa av først, så vidt jeg husker, før Willy forsvant. Tom Arne kom vel inn relativt tidlig, selv om jeg følte at vi spilte med Willy lenge, og Sid Ringsby erstatta Morten, også det relativt tidlig.
– Kjente navn alt det her.
– Ja, ikke sant! Tror Tom Arne og Sid var på laget allerede i 2007, før Roberto kom inn i rundt 2013, og har vært med siden den gang. Jeg er vel den eneste som har vært med siden 2005. Jeg spilte i litt over 15 år med ham.

– Men så gikk det ikke så bra til slutt.
– Nei, det gjorde ikke det. Det kom litt brått på, men når du er over 70, så kan jo ting skje, spesielt når man har levd et relativt tøft liv, selv om vi ser Keith Richards dunker videre. Jeg kjenner ikke helt detaljene rundt hva som faktisk skjedde, men kortversjonen er vel at han fikk en blodinfeksjon, og fikk medisiner mot den. Det funka dårlig, noe de ikke fikk med seg, så han kollapset på kjøkkenet, røyk inn på sykehuset i koma, og døde et par dager etterpå. Det var jo uflaks å bli sjuk midt under en pandemi der mye skjer. Han hadde jo hjerteproblemer, og hadde gått på medisiner mot det i sikkert 20 år.
– Hvordan påvirket dette deg, som tross alt spilte med mannen i 15 år?
– Det var jævlig tungt! Han var jo bandleder, men for oss var han mer et bandmedlem, noe han også var veldig opptatt av å være. Han var jo en sjef, et bandmedlem, en farsfigur, så det var hardt. Det gikk hardt utover hele gjengen egentlig. Vi prata mye med hverandre i dagene etter det skjedde.
– Dere fikk vel ikke deltatt i begravelsen heller?
– Nei, det var jo full nedstengning, så jeg tror ikke det gikk fly engang. Det betød slutten på en æra da han forsvant. Det var 15 år der vi spilte nærmest overalt, på alt fra små plasser til rimelig svære arenaer, med opp mot 40.000 personer. Det kommer jeg sannsynligvis ikke til å oppleve igjen.
– Dere spilte jo blant annet i Russland. Det kan vel oppleves som en litt absurd greie?
-Vi spilte mye i Russland, faktisk. Vi var ukesvis på turné der ved flere anledninger. Det var vel St. Petersburg og Moskva som skilte seg positivt ut, og det er der som i Norge, du skal ikke langt utafor byene før du er på bondelandet, og der var det ganske trist. Det var grått, både områdene og menneskene. Det jeg satt igjen med etter turene der borte, var at det var så rart å møte menneskene etter giggen. Da var de skikkelig fyra opp, og ville ha signert bilder eller CDer, mens de andre timene i døgnet var livet trist og grått. Det var de få timene det endelig skjedde noe på den flekken du bor på.
– De glemte elendigheta de bor i.
– Ikke sant. Derfor var det kanskje ikke så rart at låta «Sweet Freedom» var en av de som funka best. Den var nesten som en slags nasjonalsang for rockerne i Russland.          

– La oss pense inn på Kens Dojo. Nå er altså ei ny skive ute, og er anmeldt her. Fortell litt om den.
– Noe av materialet begynte jeg på ikke lenge etter førsteskiva kom, men som sagt så skjedde det mye de påfølgende årene, så prosjektet ble liggende litt brakk. Ettersom tida gikk, så fikk jeg kanskje litt høye skuldre, og begynte å lure på om jeg egentlig hadde det i meg, det å få til en plate nummer to, eller tre for den saks skyld. Men så kom pandemien, og da fikk jeg plutselig en del tid på hånda, og det passet litt bra, for i Wonderworld var vi enige om at den neste skiva måtte vi skrive sammen, i samme rom, for vi ville endre litt retning på stilen og slike ting, og med lite til ingen gigs, så åpnet det seg muligheter for å lage ei skive nummer to med Kens Dojo. Jeg bestemte meg for å lage ei skive i samme «ball park» som førsteskiva, men naturlig nok blir det noen endringer, for mye skjer i løpet av ti år, så litt sprik ble det jo. Jeg kunne jo like gjerne laga for eksempel ei typ John Mayer-låt og sunget sjøl, for det liker jeg godt, eller jeg kunne lagd noe som er kjempetungt, for det liker jeg også godt. Dermed ble det til at jeg fant et slags «happy medium» på låtene, og når jeg først hadde bestemt meg for det, så rulla det rimelig greit i gang. Det meste var klart rundt juletider, men det var noen vokalister jeg måtte vente på blant annet. Selv om nettet gjør det enkelt, så skal det likevel klaffe, og filene ble jo sendt i flere retninger, blant annet over Atlanteren, med de fordeler og ulemper det har.
– Akkurat. For du har hentet inn litt ukjente folk, noen litt mer kjente, samt noen vi ikke har hørt fra på ganske lenge, som for eksempel Chesney Hawkes. (Husker du «The One And Only» fra 1991? Journ.anm)
– Ja, den er litt artig, men det ikke alle har fått med seg, er at han også var med på den første skiva. Han synger tittelkuttet «Reincarnation». Chesney har jeg kjent i nærmere 15 år, og vi har skrevet mange poplåter sammen. Han har vært i Norge mange ganger, og bodd i kjelleren min, så vi kjenner hverandre godt. Låten vi skrev i lag, «Gone», er vel en av låtene som ble skrevet for lenge siden, kanskje 7-8 år siden. Han er en dødsbra sanger og låtskriver, og en skikkelig hyggelig fyr. Han er ikke noen rockefyr, men han hadde helt sikkert fiksa det bra der også. Han traff bra både på «Reincarnation» den gang, og også nå med «Gone» fra nyskiva. Han låter som fløte, på en kul måte, hehe.
– Åge Sten Nilsen har du også med, en herremann som har vært ganske aktiv de siste årene.
– Det har jeg, og Åge har jeg også spilt med i mange, mange år, sånn av og på. Sist jeg spilte med ham, var i Trondheim, på en streaming-konsert. Åge kjenner jeg godt, og han var ikke sein om å si ja, han digga låta, så han gikk i studio til Hallgeir Rustan i Stargate studio i Trondheim bare etpar dager etter jeg spurte, og smack, så hadde jeg filene. Han leverte kjapt og bra, så det var bare gull. Den lille jokeren er kanskje Truls Haugen, som til vanlig er trommeslager i Circus Maximus.
– Akkurat. Han ga jo nylig ut en EP, der han viste at han er mer enn en habil vokalist, i tillegg til å være noe av en multi-instrumentalist. (Og den skiva er anmeldt her!)
– Javisst, han er en bra gitarist og bassist. Jeg er mer usikker på keyboards, der har jeg ikke utfordra han enda, men han falt definitivt i gryta ja, haha! Vi har jo brukt ham som vikar i Loveshack, både som bassist, vokalist og trommeslager. Han meldte seg som vikar på gitar også, men der har broren hans, Mats tatt over. Men jo, Truls har vel også kjeda seg i år, og han synger jævlig bra, så da jeg spurte ham, lå filene klare i innboksen min neste morgen.
– Men trommer spiller han ikke på denne skiva?
– Ikke på denne nei, men han spilte på tre låter på den forrige skiva. Han kunne selvfølgelig gjort det, men da måtte vi ha leid studio og slike ting. Han har et bra digitalt trommesett hjemme, men jeg er hypp på at det skal være ekte greier når det gjelder trommer. Jeg vil ha sølet fra hi-hat´en, og overhøring fra tammer og alt det der.
– Vi har hatt noen plateanmeldelser den siste tiden der det har blitt poengtert at resultatet kanskje hadde blitt bedre med live trommer i stedet for elektroniske, så debatten går fortsatt.
– Jada, og jeg hadde godt kunne programmert trommer sjøl også, jeg har blitt rimelig bra på det, men jeg ender stort sett opp med å bruke livetrommer uansett, for å få det siste gyvet på låtene. Det er to låter jeg ikke har brukt trommeslager på, og det er begge instrumentalene. Jeg vurderte det fram og tilbake, og endte opp med å tenke; «Vet du hva, her syns jeg det funker!» Begge er jo relativt rolige låter, så da passa det bra, men de rocka låtene, de må ha øset!

 – Hvilke trommiser er det du har med deg på skiva?
– Sturla Nøstvik spiller på fire låter, Bjørn Olav «BOL» Lauvdal på tre, og Tom Arne Fossheim på én låt. Jeg har valgt trommiser ut ifra kvaliteter, selvfølgelig, kan du vel si. Som BOL sa; ’Jeg spiller på de mest heavy låtene’. ’Ja, det er ikke en tilfeldighet’, sa jeg, hehe. Sturla er en litt mer «lett-på-tå»-trommis, teknisk på en litt annen måte, mens Tom Arne er steinbra på den låta han gjorde, mye ghosta greier, det elsker han å gjøre.
– Luksustilværelse det, å hente inn det du hører for ditt indre øre.
– Ja, det kan du si, og det gjelder vokalister også. Denne gangen har jeg ikke brydd meg så mye om det er kjente navn eller ikke. Det har vært en prosess der jeg har tenkt litt sånn; ’Hmmm, den eller den retningen’, og endt opp med ’Ja, den vokalisten kan passe på den låta’. Jeg har vært veldig nøye denne gangen, og lagt guide-vokal på alt, programmert trommegroover og så videre. Det er ikke mye som har vært overlatt til tilfeldighetene. Det er en ganske solid plan jeg gir de, må jeg si.
– Det er produsenthodet som tar over?
– Det er det! Og låtskriverhodet. Jeg er veldig nøye på både tuning, frasering og timing, så da må det nesten bli sånn. Og da blir det mer soloalbum av det også; selv om det ikke er min røst man hører, så er det akkurat sånn de synger det jeg vil ha det. Dette var det mindre av på den forrige skiva, da var det mer co-writes, som Nils (Rue, Pagans Mind), Michael (Eriksen, Circus Maximus), og forskjellige vokalister.
– Har du skrevet alt på egen hånd denne gangen?
– Nei, det er ikke bare meg. Det er én låt jeg ikke har skrevet selv, så er det to co-writes, blant annet «Gone» som jeg skrev med Chesney, så er det én co-write med Andrew Freeman. Når det gjelder sistnevnte, så ga jeg ham en tekst å bearbeide, den betydde ikke en skit, men han fikk til å beholde overraskende mye av den, hehe. Jeg måtte dobbeltsjekke at han syns det var greit, men han digga det, og han fikk en bra tekst ut av det. Resten er mitt verk.

– La oss ta en liten tur innom Loveshack. Dere har jo ofte blitt omtalt som Norges beste partyband. Der har det blitt endel gigs gjennom årene.
– Ja, jeg er vel ikke uenig i den første påstanden der, og vi har hatt mye å gjøre. På det meste har det vært rundt 100 gigs i året, så da er du ute og spiller hver helg da. Jeg er vel den i bandet som har hatt oftest vikar, spesielt da jeg var ute med Hensley, da var det Mats Haugen som steppa inn. Men det har like fullt vært mange gigs med den gjengen ja. Det ble naturlig nok mindre da pandemien kom, så det blir spennende å se om folk hiver seg på igjen. Det er vel en type band som er rimelig bankers når folk kan gå på fest igjen. Vi er vel ikke bandet som blir booka under pandemien heller, når det ble åpna for 50 eller 100 personer, som attpåtil må sitte. Det funker sikkert bra for Sigvart Dagsland eller noe sånt, men for et hoppende partyband er det rimelig meningsløst. Vi skjønte fort at det blir lenge til vi er oppe i ringene igjen da verden stengte ned. Vi har begynt å booke litt igjen, men det er utendørs og opp til 200 personer. Det blir spennende å se hvordan det utarter seg, og om det i det hele tatt blir noe av. Vi har holdt det gående i 22 år nå, med samme line-up nesten hele veien. Om jeg husker riktig, hadde vi med Trondhjemmeren Trond Hustad på den første giggen. Meningen var vel at det var Christian (Nystrøm) som skulle gjøre giggen, men så skjedde det noe, så ble Trond med på keyboards på den første giggen vår. Loveshack er mye av grunnen til at jeg har kunnet leve av musikk i godt over 20 år. Det er et bra band å spille i, det er gode kompiser, og vi har et bra crew, så alt er på stell.

– Sånne forhold er det greit å jobbe under. Vi går videre, for det dukket opp et nytt band for ikke lenge siden, et band ved navn Zelbo. Her snakker vi jo nesten ei supergruppe i norsk målestokk. Dag Selboskar (Da Vinci, keyboards), du og Frode Vassel (TOBB, vokal) er jo navn mange kjenner godt, pluss tidligere nevnte Sturla Nøstvik, som har begynt å få en respektabel mengde sessions som trommis i det siste.
– Absolutt! Dette er også et prosjekt som kom i gang under pandemien. Dag er en gammel kompis, vi har kjent hverandre i hundre år, men vi har aldri jobba med hverandre. Han spilte i Street Legal ved et par anledninger, og har vikariert i Loveshack noen ganger, og jeg har vikariert i Monsterpop, som var hans variant av Loveshack, men vi har aldri jobba ordentlig sammen, for å si det på den måten. Han satt på et stort knippe låter som han ikke var sikker på hva han skulle gjøre med, så han spurte meg om jeg var hypp på å gjøre noe. Jeg ba ham sende over filene, og jeg svarte at dette kan jeg produsere, det får vi til. Han funderte veldig på om vi skulle bruke forskjellige trommiser, eller om vi i det hele tatt skulle ha trommer, noe jeg var rimelig bestemt på at ’Jo, vi må ha trommer!’ Det samme gjaldt vokalister, men når det kom til trommer, så var det jeg som foreslo Sturla. Det samme med Frode, han var vel mitt forslag til vokalist. Dag kjente ikke til Frode så godt fra før, så vi prøvde én låt, og det var vel nærmest en perfekt match. Dermed ble det en no-brainer, og Frode gjorde hele skiva, så da ble det fire mann som gjorde alle låtene, men det er på mange måter som et soloprosjekt for Dag, selv om det er et prosjekt med fire mann. Derfor foreslo jeg at vi skulle bruke Dags navn på bandet, og kalle det for Zelbo. Vi gjorde ferdig skiva i fjor, og Frontiers, som gir den ut, signa oss, og sa at de slipper skiva om et år. ’Hurra, om et år!’, liksom, hehe.
– Norske artister er ikke akkurat overrepresentert på Frontiers.
– Nei, ikke akkurat. Street Legal ga jo ut ei skive der, men det er jo noen år siden, så er det visstnok et par andre artister som skal ut der etter hvert, men i forhold til svenskene er vi svært få ja. De er nok glade i den svenske sounden. Erik Mårtensson har vel nærmest frie tøyler, tipper jeg, akkurat som Alessandro Del Vecchio i Italia gjør som han vil. Jeg foreslo til Dag at vi sendte det til Frontiers, og etter litt frem og tilbake, ble det orden på det med de. Jeg har ikke sendt Kens Dojo til noen, jeg orker ikke med mølla der med den skiva. Det er mye fram og tilbake før man i det hele tatt blir enige, og når man endelig får kontrakt, så ender man opp med en mail der det står at plata blir gitt ut i 2022, ikke sant. Det har ikke jeg tålmodighet til, så jeg endte opp med å gjøre alt sjøl.
– Man må jo uansett ta regninga sjøl nå, om man ikke er en stor artist, så hvorfor ikke?
– Det er akkurat det man må. Fordelen med å bli signa på Frontiers, er jo at sjansen for å bli mer synlig er endel større, ettersom de har mange følgere, og muligens noen tusen som kjøper alt som blir gitt ut derfra, bare fordi det kommer fra Frontiers. I tillegg blir det nok anmeldt i flere blekker også, tenker jeg, så synligheten blir bedre, men du mister kontrollen. Den første låten slippes med video nå i juli, tror jeg det var, så tror jeg hele skiva skal ut i november, men jeg er ikke helt sikker.
– Og den har vært ferdig siden i fjor? Det må være vanskelig å sitte på produktet så lenge?
– Javisst! Dag sa det; ’Faen, må vi vente enda nesten et år!?’. Det er jo kjipt, men for min del passa det jo bra, for da rakk jeg å få ut skiva mi først. Det er jo begrensa hvor mye du kan spamme ned folk på Facebook, eller hvor det måtte være. Det blir forvirrende om du slipper to skiver nesten samtidig, så jeg syns det er helt greit. Jeg sa til Dag at han kan benytte tida til å skrive låter til neste skive. Det ble ei bra plate, og det er helt annerledes enn noe av det jeg har gjort før. Jeg har jo sneia innom AOR før, men dette er mer reinspikka OAR/ West Coast, eller; det har ihvertfall West Coast elementer i seg. Det er mange up-tempo låter, veldig dur og veldig lystig, noe som er veldig annerledes enn det jeg pleier å velge, som er litt seigere moll-låter. Jeg er ikke en deppa fyr, men musikalsk ender jeg fort opp i seige greier. Jeg digger jo Van Halen, for eksempel, og det er jo bare happy låter. Helt siden jeg plukka opp gitaren for første gang har jeg vært mest komfortabel i de seige greiene, jeg syns det er vanskelig å få til sånn Hompetitten-låter, hehe. Det har vært en veldig artig prosess med Dag, så jeg har produsert og miksa skiva, og spiller både gitar og bass.
– Akkurat. For det er ingen bassist i bandet.
– Nei, det er ikke det, og Dag tenkte kanskje det holdt med programmert bass, men da nekta jeg igjen. Det må være ekte trommer, og ekte bass.

– Eksisterer det noen plan om livejobber med Zelbo eller Kens Dojo når den tid kommer?
– Ikke med Kens Dojo i hvert fall, det er et liksom et helt tydelig studio-prosjekt. Det var det på den forrige skiva, og det er det nå. Du veit hvordan det er; om du skal ut å spille, og må hente inn de jobbene sjøl, så er det en tung prosess. Jeg har flere andre band jeg spiller live med, så jeg får stilt den sulten der. Skulle det mot formodning komme noen løpende etter meg og be om en gig, skulle jeg alltids klare å skrote sammen et band, men jeg ser ikke det som veldig sannsynlig. Zelbo, derimot, er det nok en større mulighet for å oppleve live, mest fordi Dag er en veldig spillekåt fyr, så det tror jeg nok kan skje.
– Kjempefint, Ken. Har du noen andre overraskelser på lur?
-Tja, jeg kan jo komme med en liten teaser da. Jeg lagde tre skiver i fjor, såpass godt tid hadde jeg. I tillegg til de to vi har prata om her nå, gjorde jeg i prinsippet ferdig en Wonderworld-skive også. Basisen er ferdig, men vi mangler litt keyboards. Tom Arne, Roberto og jeg bestemte oss ikke lenge etter Ken døde, at vi ville gjøre en hyllest til han, så vi har plukka ut noen av de låtene vi syns funka best fra live-settet med Ken. Vi har spilt inn ti låter derfra, og behøver litt orgel, naturligvis. Det blir en mer gitarbasert skive, i motsetning til hvordan den hadde blitt om Ken hadde vært med. Noe orgel må vi jo ha, det hadde blitt stusselig å ha med for eksempel «July Morning» uten orgel, hehe. Det blir noen gamle låter, og noen fra de to studio-skivene vi gjorde med Ken. Det blir ei jævlig kul skive, og naturlig nok ei helt annerledes Wonderworld-plate, og i Kens navn har vi bestemt oss for å gi den ut. Den kommer sannsynligvis litt seinere i år. («Live Fire»! Anmeldt her!)

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021

, ,