Danko Jones – feirer 25 år med sitt tiende album

Sommeren lyser endelig sitt glade smil over vårt furet værbitte og rundt halvparten av den værbittes befolkning er i tillegg vaksinert i skrivende stund. Neste år ser ut til å bli tidenes konsertår som virkelig skal ta igjen det tapte, med en festivalsommer som mangler sidestykke. Da finnes det få artister med et mer passende soundtrack enn Danko Jones, og heldigvis har The Mango Kid med band brukt pandemien godt og hamra inn et splitter nytt album, “Power Trio” – attpåtil et av deres beste noensinne. For en fest vi har foran oss, og med på laget har vi sjefen sjøl som vi fikk en meget trivelig prat med over Skype. Take it away Danko!

Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Dustin Rabin

Livefoto: Anne-Marie Forker

– 27.august slippes rykende ferske “Power Trio» (anmeldt her!), som må være deres mest selvforklarende tittel noensinne – hva kan du fortelle om den?
– Dette er vårt tiende album, og vi har i det siste funnet det vanskeligere og vanskeligere å komme opp med en tittel og det har tatt stadig lengre tid. Derfor var det befriende denne gangen å gjøre det enkelt. De siste årene har vi hatt alt klart, men ikke vært kapable til å komme opp med en passende tittel før alt omtrent blir sendt til pressing. Det har tatt på, og spesielt ved vår forrige skive “A Rock Supreme” slet vi noe voldsomt og til og med plateselskapet begynte å reagere på at det tok tid og begynte å presse oss. Til og med coverarten var klar, men ingen tittel. Derfor begynte vi å brainstorme allerede i studio og kom opp med “Power Trio” ganske tidlig. Det er enkelt, lett å huske, passende for det tiende albumet og lett å rulle på tunga. Jeg liker det, og liker enkelheten vi stort sett har hatt på albumene våre – som de tidligste “Born A Lion” og “We Sweat Blood”. Jeg er også glad i “Sleep Is The Enemy”, men “A Rock Supreme” er nok favoritten hittil selv om det kostet å komme opp med den. Denne gangen gikk det heldigvis greit, og tittelen oppsummerer det hele på en bra måte. 
– Og samtidig som det er deres tiende album har dere også 25-års jubileum i år, stemmer ikke det?
– Det stemmer, så ting ser ut til å passe sammen som et slags Tetris-byggverk for oss. Skive 10 på år 25 – det får nesten ikke blitt bedre organisert.
– Da er en gratulasjon på sin plass, så grattis!
– Takk, tror jeg? Det å ha vært i denne bransjen i 25 år uten egentlig å ha oppnådd noe som helst som man skulle tro er det som holder en gående i 25 år, som et platina-album eller millionsalg, føles spesielt – men vi er nå fortsatt her på tross av det. Og akkurat dét er vel det vi har oppnådd.
– Og omtrent alle som kjenner til rock vet hvem Danko Jones er, så det er vel en grei oppnåelse?
– Joda, det er fint og jeg er glad det er på den måten – men haken med det er at rockefans er vinglete, haha. Uansett er jeg absolutt fornøyd med det og takknemlig.

– Dere følger opp tradisjonen med to år imellom utgivelsene, noe som har vært gjennomsnittet igjennom hele karrieren, det er ganske imponerende?
– Absolutt, pandemi eller ikke – vi hadde faktisk begynt å skrive til skiva idet pandemien traff oss i fjor og begynte vel å øve inn nytt materiale omtrent to uker før alt stengte ned. Men da det kom gikk det nok tre måneder uten at noen ting skjedde, før vi skrev resten i løpet av sommeren og spilte det inn i løpet av september/oktober. Men da alt skjedde med pandemien i fjor så måtte vi som så mange andre kansellere siste rest av turnéen, og vi trodde vi måtte ha et lengre avbrekk mellom skivene enn vanlig. Men ikke engang dét kunne stoppe oss opp, så vi har klart å opprettholde rommet på 2-2,5 år mellom album. 
– Det gjør det ekstra imponerende i disse tider.
– Jeg trodde helt ærlig ikke at vi skulle få det til. J.C. (John Calabrese, bass) var den som pusha på og sparket ræva mi i gang, og jeg gir han all kreditt for at vi faktisk fikk det til. Han var veldig klar på at vi bare måtte gjøre denne skiva, mens jeg hadde mer lyst til å bare krype sammen og få noen til å vekke meg når pandemien var over. Jeg slet mye med angst på den tiden, og kjenner litt på det fortsatt selv om det har blitt vesentlig bedre selvsagt. Jeg ante ikke om jeg fortsatt hadde en karriere, eller om vi i det hele tatt hadde et band når pandemien var over. Kanskje hele musikkindustrien kom til å kantre underveis, det ante jeg ingenting om på den tida og var livredd. Men J.C. ga seg ikke og var klar på at vi var pokka nødt til å få det til, for ingen visste helt hvor lang tid dette kom til å ta, og hvis vi ikke hadde en skive klar når man kunne spille live foran folk igjen kom vi til å være på et langt verre sted. Det er den praktiske versjonen av historien, men samtidig hjalp det meg virkelig mentalt å få tankene over på noe annet. 
– Det høres ut som verdens beste terapi.
– Ja, Det å måtte tvinge meg selv til å skrive føltes absolutt som ren terapi, og det at både J.C. og Rich (Knox, trommer) også skrev samtidig ga en sær følelse av å gjøre noe sammen igjen selv om vi ikke møttes fysisk. Den aller første låta vi skrev i isolasjon skjedde ved at jeg lagde noen riff som jeg sendte til J.C. som arrangerte og la på bass og metronom før han igjen sendte til Rich. Akkurat der og da ante vi ikke hvordan det kom til å ende opp, selv om jeg hadde en klar formening i hodet om hvordan den låt. Men da Rich hadde lagt på trommer og sendte fila tilbake ble jeg fullstendig gølva. Jeg kunne ikke tro at den ble såpass bra, og det var i det sekundet vi alle skjønte at vi fikk til å lage en skive på den måten. Det var låta “Blue Jean Denim Jumpsuit” og kommer for alltid til å være en av mine personlige favoritter. Det var den aller første låten vi skrev fra hverandre noensinne og lærte oss at dette får vi faktisk til, selv under lockdown. Med den i beltet var vi klare for resten, og jeg er absolutt ikke sikker på om jeg hadde hatt selvtilliten til å få det til hvis ikke resultatet hadde blitt såpass bra som det ble. J.C. kan ikke få nok ros for at det i det hele tatt ble en skive, men Rich skal absolutt ha sin del av æren også med de helt fantastiske trommesporene han la ned og sparke meg ytterligere i gang. “Blue Jean Denim Jumpsuit” ble for meg en målestokk på resten av skiva for hvor bra vi kan gjøre ting, som et slags eksempel. 
– Det må jo gi en helt fantastisk følelse?
– Det kan du trygt si, for vi har aldri vært et sånt type band. Absolutt alt vi har lagd har vi lagd sammen i et rom der vi kan se hverandre i øynene og kjenne på energien vi skaper. Det å bli frustrerte sammen, løse problemer sammen og bli enige i det sekundet vi gjør noe som helst er sånn vi har lagd alle tidligere album, så det å lage et helt album fullt på høyde med det beste vi har gjort ifra hverandre i isolasjon, sende mails frem og tilbake og vente på svar i stedet for å få svar i løpet av sekunder – og det har så absolutt vært frustrerende, men samtidig utrolig givende. På den andre siden har vi ikke hatt så veldig mye annet å finne på disse månedene, så under alle disse timene man ikke har kunnet gjøre noe annet finnes det vel ikke så mye bedre ting å gjøre enn å lage en skive. En positiv side ved alt er at jeg denne gangen har hatt mye bedre tid til å jobbe med tekstene mine, dissekere de og ikke minst forbedre de under pandemien enn hva jeg har hatt tidligere da jeg har jobbet mot klokka i studio. Så i ettertid da jeg har levd med “Power Trio” siden oktober i fjor kan jeg trygt si at den er helt på høyde med våre beste skiver, som jeg synes er fra “Fire Music” og fremover. Den viderefører det jeg anser som en ny ære i bandet, fra da Rich kom inn (fra 2013) og frem til i dag. Bare oss tre som en enhet som fungerer optimalt både på og av scenen, og “Power Trio” viser det på en perfekt måte synes jeg. Jeg er veldig fornøyd med den, som du skjønner.
– Jeg skjønner hva du mener, og jeg også synes det er et av deres absolutt beste album. For et band som man vet hvordan kommer til å låte og har utgitt en del allerede er det vanskelig å forklare hvorfor et album er bedre enn et annet, men her forklarer du det ganske greit?
– Tusen takk for det. Vi hadde langt bedre tid denne gangen som sagt, og når jeg tenker på album som “We Sweat Blood” og “Sleep Is The Enemy” ble de skrevet og spilt inn mellom turnéer, med det tidspresset det medfører. Jeg husker spesifikt angående sistnevnte at jeg våknet opp midt på natta og prøvde å komme opp med riff uten at det kom noe som helst og jeg ble frenetisk. Det å komme inn i stua midt på natta og det er bekmørkt uten å komme opp med noe som helst gjør noe med en, og det er et meget desperat “ingenting”. Men denne gangen hadde vi tid, og selv om for mye tid heller ikke trenger å være bra – fordi jeg liker å jobbe under press og “Sleep Is The Enemy” endte opp som et virkelig bra album, med den tiden gjorde oss godt og vi endte opp med noen virkelig bra låter synes jeg. Jeg elsker “Good Looking Woman”, “I Want Out”, nevnte “Blue Jean Denim Jumpsuit” og “Saturday”. Det er blant mine absolutte favoritter. 

– Det er så kult å høre for et band som har holdt på såpass lenge som dere har, spesielt med tanke på hvor mange andre band som bare gir ut noe for å gi ut noe. Jeg er sikker på at du skjønner hva jeg mener.
– Herregud ja, da vi skrev “Good Looking Woman” så var det i løpet av de siste ukene som førte til pandemien. Vi hadde enkelte riff klare, men både tekster og arrangering skjedde i løpet av pandemien og har endt opp som en favoritt. Når vi holdt på med den kjente jeg at det var den låta jeg har forsøkt å skrive siden dag én. Noe som er dansbart, men allikevel energisk med en interaksjon mellom kun vokal og trommer. Jeg har hatt lyst til å lage en sånn type sang i lang tid, og det får man ikke til under isolasjon – da er man avhengig av å være i samme rom og ha fysisk kontakt med hverandre, og det rakk vi heldigvis akkurat før det hele brøt ut. Jeg og Rich bare startet noe sammen der han begynte på en beat som jeg umiddelbart sang rytmisk noe uten tekst over, som var veldig likt det som endte opp som refreng. Det hadde aldri kunne blitt laget under lockdown, så jeg er ekstremt takknemlig for at vi fikk det til i forkant og det har som sagt blitt en av favorittene mine fra skiva.
– Som sist har dere en liten overraskelse på skiva, som “Burn In Hell” fra “A Rock Supreme” har dere nå “Raise Some Hell” der man kanskje forventer Danko Jones på sitt sinteste men som heller lener mer mot pop/rock, den så jeg ikke komme?
– Den og “Ship Of Lies” endte vel opp som noe jeg heller vil kalle hard pop/rock, men som samtidig passer inn i det jeg vil kalle vår sound. Jeg synes ikke de er spesielt softe, det finnes langt hardere band enn oss som har gått enda softere vil jeg si – som for eksempel Motörhead eller Thin Lizzy. Men vi elsker band som Weezer og Big Star og vi har mange idéer som låter som sistnevnte, vi har i årevis snakket om å lage ting som låter som de og har forsøkt men de har aldri endt opp på skivene. Originalidéen til “Raise Some Hell” var nesten kliss lik, men endte jo åpenbart opp å låte annerledes – men allikevel et godt stykke unna den “klassiske” Danko Jones-sounden, som “I Want Out” eller “Baby Hates Me”. Kanskje litt mer pop/rock som du sier, men hva er egentlig pop/rock? U2? Det synes jeg definitivt ikke at den låter som, haha! Den er mer som en miks mellom Weezer og Big Star altså.
– Kan vi ikke bare si at den låter som en pop/rock-versjon av Danko Jones?
– Jo, det kan vi si – og det høres ut som musikk jeg liker. Jeg elsker band som kjører en hard stil på poppete låter, og jeg tenker hver eneste gang at det er noe vi også kan gjøre i stilen til AC/DC eller Thin Lizzy.
– Og i tillegg bidrar det til å gjøre albumet mer variert, så det er vel bare bra?
– Helt klart, og takk for det. Når vi lager et album er vi veldig bevisste på variasjon, og det er viktig for oss at det ikke bare låter som Thin Lizzy eller The Misfits. Vi liker å krydre ting, og det finnes såpass mange forskjellige band som vi liker og prøver å inspireres av. Jeg vil allikevel tro at folk som ikke kjenner til oss og musikken vil si at alle låtene låter likt, men de som kjenner til oss og rock generelt enkelt vil høre forskjellen. 
– Jeg har lest at dere anser dere mer som et liveband enn et studioband, hvordan har dere overlevd uten å spille foran et publikum denne tiden?
– Jeg er egentlig ikke en av de fyrene som klager over ting man ikke får gjort. Jeg har lest såpass mange intervjuer av andre band som sier at de ikke kan vente på å få spille live igjen, eller være på konserter selv eller hva som helst. Jeg kan vente. I løpet av det siste året eller halvannet har det absolutt ikke vært sånn at jeg venter på å slippe ut av buret så jeg kan spille live igjen. Ikke at jeg ikke vil spille live, det er det absolutt beste jeg vet, men jeg har ikke noe problem med å justere meg til realiteten. Du hører også om band som ikke kan vente til å dra ut på turné en uke etter den forrige er avsluttet, og sånn er ikke jeg. Men det har med å gjøre at vi stort sett har vært konstant på turné de siste 20 årene, og denne pausen er den lengste både jeg og vi noensinne har hatt. Så på en måte har jeg nå fått den pausen jeg har hatt behov for en stund. Men ulempen er at pausen førte med seg en hel del stress, angst og frykt så jeg har ikke helt hatt anledning til å nyte det. Altså, jeg elsker å spille live, det er det absolutt beste jeg vet – men samtidig har jeg gjort det over såpass mange år så jeg var egentlig litt på overtid hva gjelder en pust i bakken. Jeg skulle bare ønske at det ikke kom på den måten det gjorde, men på grunn av at det faktisk var en pause, så har jeg ikke kjent på nøden av å spille live, rett og slett fordi det ikke har latt seg gjøre. Men når det er sagt; Idet vi faktisk får muligheten igjen kommer jeg virkelig til å kjenne på følelsen av å gå på en scene foran et publikum igjen, og det gleder jeg meg til.
– Har du noe som helst idé når det kan skje?
– Faktisk ja, vi annonserte akkurat her om dagen at vi skal ha et show 29. august i Edmonton, Alberta som er en liten flytur unna. Det kommer til å være utendørs med et par andre band vi kjenner fra Canada, Our Lady Peace og I Mother Earth. De gjør det sånn at du får en fast bordplass så det er innafor restriksjoner og alt som medfører. Det er over to måneder unna, og det er per nå umulig å si hvor vi er i forhold til pandemien. Vi kan være verre stilt eller bedre stilt, men forhåpentligvis bedre nå som vaksinasjonen er i full gang og smittetallet på full fart nedover. Det kan til og med hende at det blir lov med enda flere publikummere innen den tid, men vi har nå den planen klar uansett hva som skjer. Vi har også akkurat annonsert vår turné i Europa i 2022, som vil skje i løpet av april og mai. Så det er det som foreløpig er på bordet, og vi har alle intensjoner om å få det til men muligheten om det faktisk lar seg gjøre da er ute av våre hender. Blir det en oppsving igjen må vi bare kansellere, men det gjelder alle eventementer fra teaterstykker til balletter og er opp til helsemyndighetene og politikere eller WHO. Hvis alle tillater det kommer vi til å være der. 
– Jeg krysser mine fingre, dette har vært det første kalenderåret siden 1992 der jeg ikke har vært på en eneste konsert. Få satt denne vaksinasjonen og gi folket rock n’roll, vær så snill.
– Vet du, i løpet av de siste par-tre ukene har jeg hørt ting åpner rundt september/oktober, og enkelte ting allerede i august. Så for hver eneste dag hører jeg om stadig nye steder som åpner og konserter som planlegges så det er definitivt håp, og jeg er nødt til å holde meg håpefull så jeg må bare tro at ting er på vei nå. Senest i går hørte jeg at Toronto Symfoniorkester starter opp sitt program for 2021 i september. Nå vet jeg ikke om det er for fullt hus eller halvfullt hus, men bare det at de har faste planer om å åpne opp i september er gode nyheter. Det er ikke akkurat det vi holder på med, men samtidig på en måte er det det allikevel så det er veldig godt å høre. Jeg håper at det positive aspektet med alt dette er at folk nå kjenner sin besøkelsestid så arrangementer som vanligvis fyller 70% av kapasiteten nå selger ut. Det krysser jeg mine fingre for. Jeg håper bare ikke øynene mine spretter ut når jeg først kommer meg på en scene igjen. Det er det eneste jeg er urolig for, at jeg får total overtenning. Jeg blir faktisk emosjonell bare ved tanken.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021