Louichi Mayorga fra Suididal Tendencies – låtsmeden fra Venice Beach

Navnet lyder kanskje ikke kjent, men musikken hans har du garantert hørt. Han var gjennom nesten hele 80-tallet en del av Suicidal Tendencies og var med på å skrive noen av bandets mest kjente låter. I dag er han aktiv med sitt nye band Luicidal og ikke minst Horny Toad, som han startet rett etter han ble sparket fra bandet som skylder ham så mye. En smørblid Louichi Mayorga var i andre enden da vi ringte til LA på førsommeren.

Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Luicidal/Louichi Mayorga

– Hei Louichi! Veldig kult at du hadde mulighet til å prate med meg. Hvordan går det i Los Angeles?
– Hei. Her går det bra, og ting begynner å se litt lysere ut med tanke på Covid. Hvordan har dere det der borte i Norge?
– Vi har det bra og samfunnet åpnes igjen her borte også, sakte men sikkert. Jeg tenkte vi kunne starte med å gå litt tilbake i tid. Hvordan hadde det seg at du fikk jobben i Suicidal Tendencies tilbake i 1982, hvis jeg ikke tar helt feil?
– Det var faktisk i 1981 at jeg ble med i Suicidal Tendencies, og det som skjedde var at vi alle kjente til Mike Muir og visste at han hadde et band. Vi gikk på samme skole en stund, men han sluttet og begynte på en annen skole en periode. Uansett, så husker jeg at vi alle brukte å treffes i lunsjpausene og hang på en parkeringsplass der de i bandet hans pleide å tagge bandnavnet sitt på vegger og sånn. Spol fram et års tid, og jeg står i en kø for å søke meg inn på det lokale colleget i Santa Monica, og hvem står rett foran meg i køen? Jo, Mike –  og vi begynte å prate sammen. Vi gikk som sagt på samme skole en stund, og vi gikk faktisk i samme klasse på John Adams ungdomsskole og kjente til hverandre, uten at vi var skikkelige venner. Jeg nevnte for ham at jeg visste at han hadde et band, og så fortalte jeg ham at jeg spilte bass. Han spurte meg da om jeg spilte med fingrene og det gjorde jeg, så da ble han plutselig veldig interessert i meg. Jeg tror det var samme dag eller kanskje dagen etter at jeg hadde min første øving med dem, der Mike Muir og Mike Ball, som spilte gitar i bandet på den tiden, viste meg låtene de hadde skrevet og lærte meg hvordan jeg skulle spille dem. Det var i juni eller juli 1981, og jeg hadde fått jobben som den nye bassisten i Suicidal Tendencies, og resten er historie.

– Så spoler vi fram litt til og dere gir i 1983 ut det som av mange anses å være det beste albumet i katalogen til Suicidal Tendencies, nemlig det selvtitulerte debutalbumet. På den skiva skriver du eller er med på å skrive stort sett alle låtene. Albumet er i dag en klassiker, og jeg lurer på om du kan fortelle meg litt om skrivingen og innspillingen av den plata?
– Rett etter jeg hadde fått jobben som bandets nye bassist, begynte vi å øve og å lage nye sanger. Vi hadde et lite studio i Venice som vi brukte til å øve i, og etter et par uker hadde jeg skrevet min første sang for bandet. Det var sangen «Institutionalized» og det var ganske kult, syntes i hvert fall jeg. Det var sånn jeg liksom introduserte meg selv i bandet og med den sangen i lomma begynte vi å spille konserter sammen for å bli skikkelig samspilte som band. Så begynte flere av bandene vi kjente til å gi ut album – det var svære greier på den tiden å ha et album ute, hvis du skjønner. Vi kjente en fotograf som jobbet med Dog Town, som het Glen E. Friedman og han kjente Lisa Fancher i Frontiers Records. Han satte oss i kontakt med henne og vi spilte inn en demo for Lisa i garasjen vår, som vi ga til henne. Dette var i 1982 og vi hadde ikke noe særlig utstyr, så vi spilte inn demoen vår via en Boombox. Det høres nok helt merkelig ut, men det funket som bare det fordi vi ble jo signert til Frontiers. Rett etter vi hadde spilt inn den demoen fikk vi inn Amery Smtih på trommer og min gamle venn Grant Estes på gitar og det var da vi ble et ekte band, hvis du skjønner? Alt klaffet, og de som var i bandet nå var alle solide musikere som visste hva de holdt på med. Jeg husker at jeg og Grant Estes brukte å sitte i bilen min i lunsjpausene å gå gjennom sangene på demoen vår for å lære ham sangene, haha. Vi spilte så inn skiva i Sun Valley og vi brukte bare to-tre dager på å gjøre hele skiva ferdig. Vi hadde allerede alle sangene klare før vi gikk i studio, så det handlet bare om å få hamret ned sangene på tape. Glen produserte albumet for oss og lydteknikeren på albumet jobbet ræva av seg og gjorde en fantastisk jobb. Han heter Randy Burns og skal ha mye av æren for at albumet hørtes så bra ut som det gjorde.
– I dag er jo debutalbumet til Suicidal Tendencies en klassiker og det har påvirket så enormt mange band og musikere. Var dere klar over at dere lagde noe helt spesielt mens dere holdt på?
– Egentlig så handlet det bare om å lage et album for oss og våre venner, som vi kunne ha å høre på. Vi likte band som The Adolescents og Minor Threat og ønsket å få til noe som liknet litt på det de bandene holdt på med. Men ut fra det vi hørte på og likte, så ville vi skape vår helt egne greie og det gjorde vi.

– Så går det noen år før dere dukker opp med ny plate – vi må faktisk helt fram til 1987 og albumet «Join The Army». En del har forandret seg på de årene som hadde gått. Nye folk var i bandet og stilen hadde sånn smått begynt å forandre seg. Kan du kort forklare hva som hadde skjedd mellom de to første albumene?
– Det gikk som du er inne på fire år mellom de to første platene og det er nok litt vel lang tid siden det var helt i starten av bandets levetid. Jeg overlot egentlig alt som hadde med bandet å gjøre til Mike Muir, mens jeg herja rundt i Venice og var litt gal noen år der. Mike Muir startet bandet Los Cycos, som jeg også var med i en periode, fordi Suicidal Tencencies var utestengt fra å spille konserter i Los Angeles-området en periode på grunn av forskjellige ting. For min egen del så hadde jeg oppdaget Metallica i den perioden, fordi de hadde gitt ut sitt debutalbum rett etter oss i 1983 og jeg digget det de holdt på med. Jeg begynte å bli dratt mer i den retningen når det kom til låtskrivingen min. Metal var på gang og jeg prøvde å blande punk og metal når jeg skrev og det ble jo da det som blir kalt Crossover.
– Hva med de nye medlemmene, Rocky George og R.J. Herrera? Var de med på å endre stilen til bandet fra debutskiva og til den nye platen «Join The Army»?
– Ja, klart de var. Du må huske at vi mistet både trommisen og gitaristen vår rett etter den første skiva kom ut. Vi brukte litt tid på å få inn de rette folkene, men det ble da Rocky og R.J. som du sier, og de hadde vært i bandet et par år før vi spilte inn «Join The Army». Rocky var interessert i jazz og spillingen hans var utrolig. Vi bare viste ham hva han skulle spille og så fikset han resten. Ralph Herrera var også fra skolen min og jeg kjente ham godt fra før. Jeg husker at han var flink i musikk ganske tidlig, og i timene til musikklæreren vår Mrs. Beesley, så var det eneste hun pratet til klassen om hvor god Ralph Herrera var, haha. Han var en veldig flink musiker selv om han ’bare’ spilte trommer. Jeg så alltid litt opp til Ralph Herrera på grunn av trommingen hans, og ved en tilfeldighet gikk jeg forbi huset hans i Santa Monica en dag mens han var utenfor huset sitt. Det var rett etter vi hadde mistet trommisen vår i Suicidal Tendencies, så jeg bestemte meg der og da for å bare gå rett bort til ham å spørre om han ville være med i bandet. Han kom på øving og det var helt rått – det satt fra første øving og vi stakk ut på turné rett etter det for å kjøre inn de to nye.

– Så kommer vi til albumet «How Will I Laugh Tomorrow When I Can’t Even Smile Today» som kom ut høsten 1988. Igjen er du med på å skrive stort sett alle sangene på albumet, men denne gangen er du ikke med og spiller på skiva. Hva skjedde?
– Jeg ble bare kreditert for å ha vært med på tre låter, men sannheten er at jeg var med på seks eller syv sanger faktisk. Jeg skrev all musikken til «Surf And Slam» og jeg skrev halve «Trip At The Brain», som jo ble singelen fra albumet. Jeg ble bedt om å forlate bandet rett før vi skulle spille inn låtene til den nye skiva. Jeg hadde akkurat vist de andre i Suicidal hvordan de skulle spille låtene jeg hadde skrevet og så ble jeg bedt om å forlate bandet. Det er bedritent, fordi jeg skjønte ikke at de ville fjerne meg fra bandet mens jeg drev og lærte de sangene som jeg hadde skrevet. Det var på den tiden at vi fikk inn Mike Clark som rytmegitarist, og han forandret totalt bandets lydbilde. Han hadde en skikkelig heavy metal-stil og spillingen hans er helt rå. Vi to skrev musikken til «Trip At The Brain» sammen, men det er bare hans navn som er kreditert i albumet.

– Opp gjennom årene så har en haug med folk kommet og gått i Suicidal Tendencies, men av alle bassistene som har vært innom så er det du og Robert Trujillo som er de to «klassiske», og de to som har bidratt aller mest til bandet.
– Å, tusen takk. Det var hyggelig av deg å si.
– Er du stolt av det du oppnådde i løpet av alle årene dine i Suicidal Tendencies og musikken du var med på å skape? Navnet ditt vil for alltid stå fjellstøtt i bandet og i metal-sjangeren.
– Når jeg ser tilbake på det i dag, så er jeg det ja. Jeg var såret og sint da jeg ble sparket ut av bandet, men det nytter jo ikke å være sint for alltid. Da jeg kom over skuffelsen og sinnet, så kunne jeg begynne å sette pris på det jeg hadde vært med på, og alt jeg hadde gjort med Suicidal Tendencies. Det var for jævlig det sangeren gjorde mot meg, jeg kaller han bare for ’sangeren’, og jeg var skikkelig forbanna på ham og det som skjedde i lang tid etterpå.
– Jeg må bare klemme inn et spørsmål om bandet Horny Toad, et band du har holdt på med siden rett etter du var ferdig i Suicidal Tendencies. Dere har et helt nytt album ute nå – det første på flere tiår. Kan du fortelle litt om den nye skiva og hvorfor det har tatt så lang tid å komme med ny musikk?
– Ja, det har gått 24-25 år eller noe sånt. Vi hadde masse sanger som vi spilte hele tiden, men vi hadde ikke noe plateselskap som ville gi ut musikken til Horny Toad. Vi lette heller egentlig ikke aktivt etter et selskap. Den nye platen ble satt sammen av demoer vi hadde hatt liggende i mange år. Jeg satte sammen en CD med de låtene jeg syntes var best, og sendte den til en venn jeg har som jobber i et plateselskap for å få hans mening om musikken, og hva han mente jeg burde fikse eller endre på. Alle sangene var spilt inn i studio, så lyden var helt grei, men jeg tenkte mer på om jeg kanskje burde legge til ting. Han likte albumet og sa at jeg ikke trengte å forandre på noen ting. Jeg bestemte meg da for å kjøre på og gi ut albumet, fordi jeg ville ikke at de sangene skulle dø og bli glemt. Det er ikke den beste innspillingen i verden, men den er spilt inn på forskjellige stadier i bandets levetid, så det gjør skiva ganske kul i min mening.

– Alt dette fører oss da opp til at du starter bandet Luicidal tilbake i 2012. Hva var grunnen til at du ville starte det bandet?
– Jeg måtte ut å tjene litt penger, fordi kjæresten min var gravid og vi trengte penger. Jeg er god venn med Norwood Fisher fra bandet Fishbone, så jeg fikk jobb som roadie for dem en periode. På den tiden hadde de min gamle venn Rocky George med som gitarist og på konsertene brukte de å spille «Institutionalized». Der sto jeg i et rom med 5000 mennesker og de spiller min jævla sang. Det var en ære og så sykt kult å se at alle elsket den sangen. Jeg tenkte da at Suicidal Tendencies spiller jo mine sanger, så da kan vel for faen jeg også gjøre det. Jeg skrev nok sanger for dem til å ha nok for en hel konsert. Så når jeg kom hjem kontaktet jeg R.J. Herrera og lurte på om han ville være med. Ha sa ja og vi fikk inn en gitarist og en sanger, og det var sånn Luicidal startet.
– Dere har gitt ut et par album og det første kom ut i 2014, et par år etter du startet bandet. Begynte dere å skrive sanger etter dere hadde dannet gruppen, eller hadde du sanger liggende som du tok dro fram fra glemselen?
– Jeg hadde et par sanger som jeg hadde jobbet på fra før, men i begynnelsen handlet det kun om å spille sanger fra de tre første Suicidal Tendencies-albumene. Det var først et par år senere da vi hadde fått platekontrakt at vi begynte å skrive for fullt og spille egne sanger på konsertene våre. Den første platen ble ganske bra i min mening og jeg vet at folk liker den.
– Den første platen til Luicidal er veldig bra og den har en slags ’old school’ Suicidal-følelse over seg. For eksempel sangen «Knife Fight» synes jeg er helt rå. Var dere ute etter å gå tilbake til de første par platene til Suicidal med sounden i Luicidal?
– Jeg er også veldig glad i «Knife Fight», så det er morsomt at du nevnte den. Med den låten prøvde jeg å gjenskape viben fra «War Inside My Head» og den ble heavy som bare faen. Jeg var helt klart ute etter å fange vibben og sounden fra det tidlige Suicidal Tendencies på den første skiva til Luicidal – bare gjøre det enda bedre, haha.
– Jeg har forstått det sånn at etter den første skiva bestemte R.J. Herrera seg for å gi seg i Luicidal. Hvorfor ønsket ikke han å være med mer?
– Å, nei han sluttet aldri. Vi er som brødre og han er fremdeles i bandet. Han ønsket bare ikke å turnere så mye og det har jeg full forståelse for, men han er fortsatt bandets trommis. På den siste skiven vår «Born In Venice» som kom ut i 2018 spiller han på noen av sangene, Amery Smith som også var med i Suicidal Tendencies spiller på noen av sangene og Rich Rowan fra Beowolf er med på den.
– Når det gjelder musikken, skriver du fortsatt mesteparten av musikken i Luicidal?
– Ja, det er jeg som skriver nesten all musikken i bandet. De andre bidrar litt, men det er stort sett jeg som står for låtskrivingen. Jeg spilte faktisk mesteparten av rytmegitarene på «Born in Venice» – i tillegg til bass. Jeg skriver musikk på gitar og det har jeg alltid gjort.
– På «Born In Venice» gjorde dere en ny versjon av «Institutionalized» på spansk. En veldig kul versjon, men hvorfor følte du at du måtte gjøre en ny versjon av den sangen?
– Helt ærlig, så var det plateselskapets ide å gjøre en spansk versjon av låten. Når det er sagt, så var jeg 100% med på ideen og var gira på å gjøre den nye versjonen. Det var et par folk jeg tenkte på å få til å synge den, men vi endte opp med å få Ceci Bastida fra Tijuana NO! og hun gjorde en helt fantastisk jobb med den. I tillegg så spiller Rocky George gitar på den, så jeg er kjempefornøyd med hvordan den ble til slutt og videoen er ganske kul også.
– Dere har en låt på den siste skiva som jeg har lagt merke til. Det er en rå og aggressiv låt med den ganske tydelige tittelen «Fuck You». Kan du bare fortelle kort hva tanken bak den låten var?
– Den sangen ble født ut av vårt sinne mot den forrige presidenten her borte. Jeg fikk med meg nok en gammel venn og tidligere vokalist i No Mercy, Kevin Guerico, til å synge på sangen. Jeg prøver fortsatt å skrive med den samme aggresjonen og lidenskapen som jeg hadde da jeg startet i Suicidal Tendencies. Akkurat nå skriver jeg ikke noe nytt, men når idéene kommer, så er jeg veldig fokusert og vet hva jeg må gjøre. Jeg røyker litt, sånn at jeg kommer meg i det rette sinnelaget og så bare gønner jeg på.
– Hvordan ser framtiden ut for Luicidal?
– På grunn av Covid har jo alt stoppet opp. Vi skulle egentlig på turné i Australia og Japan, men på grunn av pandemien ble alt stoppet. Akkurat nå venter vi bare på at alt åpner opp igjen, sånn at vi kan komme oss ut å spille for fansen vår rundt omkring i verden. Det blir nok en ny tur til Europa igjen snart også.
– Du er fra Venice, som er historisk sett et beryktet område i Los Angeles, men kan du fortelle litt om Venice og hva det har betydd for deg, Suicidal Tendencies og musikken du har skrevet opp gjennom årene?
– Det er mye Venice i musikken min og det har det alltid vært. Venice og området rundt var et tøft sted å bo, spesielt på 70- og 80-tallet. Det var mange gjenger her og en del folk som ble skutt. Jeg har et par gode venner som ble skutt på grunn av gjengkamper. Det er ikke sånn lengre, men hvis du er fra Venice så er du en råkul jævel og den holdningen gled inn i musikken vår. Vi kledde oss annerledes, og selv om vi i Suicidal Tendencies var et punkband, så hadde vår helt egen stil og look. Vi skapte det som etter hvert ble vår helt egen Venice punk rock-sound.
– Hvor kom ideen med flip-up capsen fra, som Suicidal Tendencies er så kjent for? Det ble jo et særpreg ved bandet, som de fortsatt har.
– Det kom ut fra at vi som sagt hadde vår helt egen stil, og vi kledde oss ikke som alle andre. Det med capsen var en del av hele greia om å skille seg ut å vise fingeren til alle som ikke var som oss. Vi var unge, tøffe i trynet, og vi kledde oss kult som faen – i tillegg kunne vi spille bra, så Fuck you! Det morsomme var at magasinet Flipside kalte oss i 1982 for de største drittsekkene og det verste bandet, men i 1983, etter vi hadde gitt ut debutskiva vår, så var vi plutselig det beste bandet og hadde den beste plata, haha.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021

,