Joe Vana er nok et ukjent navn for mange, men han har tre flotte album med sitt prosjekt Mecca, som nå kommer i samleboks fra Frontiers Records. I tillegg jobber han med ny Mecca-skive, i tillegg til soloplate. Vi tok en telefon over dammen for å høre om ståa.
Tekst: Jan Egil Øverkil
– 20 år med Mecca, og du er ute med en oppsummering av karrieren. Er dette en ren re-utgivelse, eller er låtene remikset eller remastret på noen måte?
– Ingenting er gjort med låtene, men det er noen bonusspor med.
– Skjønner. La oss ta litt historie, det er nok ikke alle musikkinteresserte i Norge som har fått med seg hvem Joe Vana og Mecca er. Du møtte jo Jim Peterik (Survivor) allerede som 13-åring, men var det da det hele startet, eller tok det tid før det løsnet?
– Det stemmer at jeg var 13 da jeg møtte Jim, men jeg vil ikke si at karrieren startet før jeg var 26 år, da jeg begynte å jobbe med demoer sammen med ham, noe jeg gjorde i rundt ti år. Før det lagde jeg cover-art for ham, jeg lagde platecover for noen av prosjektene hans. Tilfeldighetene ville ha det til at da Fergie Frederiksen var i byen for å synge på et av prosjektene til Jim, så følte han seg ikke bra, og kunne ikke synge på demoene de skulle lage, så jeg foreslo at jeg kunne synge på låtene, og han lot meg få prøve, og etter det ble jeg hans demo-vokalist, rett og slett.
– Så det var faktisk det øyeblikket da du innså at du hadde en stemme som fungerte bra til å synge med?
– Stemmer. Jeg var 26 eller 27 år gammel.
– Du jobbet jo med Peterik i en årrekke. Hvordan opplevde du det samarbeidet?
– Det var fantastisk! Vi var jo venner, så å arbeide sammen var enkelt. Jeg var jo endel yngre enn ham, så han ble jo en slags mentor for meg, og lærte meg mye om musikkproduksjon, koring og kunsten å legge flere lag med vokal. Alt det der lærte jeg av ham. Vi jobba sammen i mer enn 15 år, og jeg lærte utrolig mye av å se hvordan han jobbet med Survivor og alle de andre bandene han jobbet med. Jeg kom nærmest til dekket bord, for han hadde alt klart, og ba meg om å synge de forskjellige partiene bit for bit, det var en utrolig behagelig måte å jobbe på. Han er jo en maskin når det kommer til det å gi ut musikk, han kan pøse ut plater, mens jeg er mer i den andre enden av skalaen; jeg bruker opp mot et par år på hver eneste skive, det er umulig for meg å jobbe simultant med fem-seks skiver på én gang som han gjorde på sitt mest aktive. Jeg jobber jo med to plater samtidig nå, men jeg jobber i bolker, så jeg kan konsentrere meg om ett og ett prosjekt om gangen, ellers blir det bare kaos.
– Har du jobbet noe med Jim den siste tiden?
– Nei, vi har ikke jobbet sammen siden 2004, tror jeg det var. (Men vi har intervju med ham her!)
– Når du lager musikk for Mecca, skriver du alene, eller jobber du sammen med noen?
– Jeg forsøker å alltid ha en medkomponist sammen med meg, og da helst keyboardister, så jeg kan synge melodilinjene jeg har i hodet, som de kan overføre til keyboardet, så vi har noe å jobbe mot.
– Den siste plata i trilogien, om vi kan kalle den det, «Mecca III» kom i 2016, og nå er du altså aktuell med en samling av de tre første skivene. Jobber du med ny musikk i tillegg?
– Ja. Jeg jobber med en ny Mecca-skive for Frontiers for tida, men jeg kan ikke si så mye om den for øyeblikket. Jeg verken skriver eller produserer den, jeg skal bare synge, faktisk. I tillegg jobber jeg med en Vana solo-skive, der jeg både skriver og produserer, så den blir min, for å si det på den måten. Jeg vil tippe at den plata er klar mot slutten av året.
– Sønnen din, Joey var veldig involvert i «Mecca III», var han inne i bildet på noen av de andre skivene?
– På den andre plata var han med i mikseprosessen, mens på «III» var han produsent, lydtekniker og mikser, i tillegg til å gjøre omtrent halvparten av gitarsporene, så han var veldig involvert i den siste plata, helt klart.
– «III» ble utgitt på MelodicRock Records, mens du nå er tilbake hos Frontiers. Hvordan er forskjellen med å jobbe med de forskjellige selskapene?
– Når man jobber med små selskap, som med Andrew (McNeice, MelodicRock), må man gjøre mye av arbeidet sjøl, mens hos Frontiers, som er et stort selskap, sender man filene, så gjør de resten av arbeidet. Det er de som setter opp intervjuer, som de gjorde med deg, de gjør alt PR-arbeidet, de tar seg av platecoveret, og setter opp hele prosessen i forbindelse med et plateslipp. For all del; Andrew gjør også det, men prosessen tar mye mer tid, og man må være mer involvert selv, og får mindre tid til å konsentrere seg om musikken.
– Når man setter seg ned med ei Mecca-skive, og leser på platecoverne, så dukker det ofte opp kjente navn på lista. Vi ser jo både David Hungate (ex Toto, bass), Fergie Frederiksen (ex Toto, vokal), og Shannon Forrest (ex Toto, trommer), som også har produsert for deg. Fortell litt om å jobbe med disse gutta.
– Det har vært fantastisk. Som vi prata om innledningsvis, så kjente jeg Fergie lenge. Det var så enkelt å jobbe med ham, og han var en fantastisk fin fyr. David er en litt annen type, men for en musiker han er! Han er en fantastisk gitarist, han spiller trombone, og får godlyd fra nærmest hvilket som helst instrument, og han bringer alltid gode idéer til bordet. Jeg tror Hungate er den beste musikeren jeg har jobbet med så langt. Shannon er en fantastisk trommis, og var perfekt for Toto, og han gjorde en fantastisk jobb for oss. Trommisen jeg bruker nå, Nir Zidkyahu, tok over trommekrakken for Phil Collins i Genesis på «Calling All Stations», er aldeles strålende! Han løfter den nye soloskiva mi, det skal jeg love deg! Den kommer mot slutten av året.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022