Dark Funeral – Slipper djevelen inn

Det er utenkelig å snakke å snakke om svensk black metals historie uten å nevne Dark Funeral. Bandet har holdt det gående siden 1993 og med sitt syvende album «We Are The Apocalypse», som anmeldes her, viser bandet nye sider, og håper å kunne ta med seg djevelskapen til Norge i sommer.

Tekst: Ronny Østli

Når NRM snakker med vokalist Heljarmadr er det kun singlen og videoen “Let The Devil In” folk har fått servert fra svenskenes syvende opus “We Are The Apocalypse”. Dette er en tung og annerledes låt, og kanskje et noe dristig valg av singel.

– Ja, det er kanskje det. Vi tenkte ikke sånn. For oss var det den mest fornuftige innledningen til platen, nesten bokstavelig talt «Let The Devil In». Det var der vi ville begynne, men så viste det seg jo at folk syntes det var kjempesnodig. Vi ble ganske forundret over det, for oss var det logisk å slippe denne låten.
– Dette er spor nummer to på plata, etterfulgt av den kjappere og mer bombastiske «Nightfall». Plata har en fin balanse, og tross reaksjonen på singelvalget, tror jeg neppe noen kommer til å bli skuffet.
– Nei, jeg tror ikke. Vi hadde egentlig litt flaks, for covid satte jo inn i det vi startet arbeidetmed plata. Da ble det jo ikke så mange konserter, og vi kunne sette oss ned å virkelig fundere over ting og legge opp strategien om hvordan skiva skulle bli. De eldste demoene er nok fire år gamle, men låtene begynte vi å sette sammen i det pandemien startet. Den store forskjellen denne gangen er at vi har hatt god tid til å analysere materialet ned til minste detalj, som dette med rekkefølge på låtene. Dette har gitt oss en helt annen mulighet enn ellers, når man gjerne skal spille noen konserter mellom innspillingene, noe som gjør at man må avbryte studiotenkingen.
– I infoen fra Century Media gir Dark Funerals eneste originalmedlem og låtskriver Lord Ahriman deg ros for virkelig å naile vokalen i henhold til hans visjoner. Hvor enige er dere i vokalen underveis?
– Når vi skriver sammen sitter vi i hvert vårt hjemmestudio, hvor jeg får demoer av ham hvorpå jeg eksperimenterer med vokal og sender tilbake. Gjerne to til fire varianter sånn at han kan høre flere muligheter.  Slik jobbet vi også på forrige plate. Når det kommer til tekstinnholdet er det 100% mine tekster denne gangen. Så blir det jo å diskutere struktur, hvor det skal legges vokal, hvor det ikke skal være vokal og så videre. Så på den måten har vi jobbet sammen med vokalen, men tekstene er mine.
– Dette er din andre plate med Dark Funeral, et band som har sine tradisjoner tekstmessig. Hvor fritt var det å ta over rollen som tekstforfatter?
– Det første jeg skrev var «Nail Them To TheCross», som vi slapp som singel i 2015. I debuten som tekstforfatter tok jeg utgangspunkt i hva Dark Funeral er for meg. Jeg har jo hørt på dem siden midten av 90-tallet, så det var jo ikke noe nytt bekjentskap. Så jeg ville få frem essensen i hva bandet har betydd for meg for å få det ut av systemet, for deretter å gå videre. Først da kunne jeg introdusere meg og mine idéer i tekstene. Det var startskuddet, og deretter har jeg banet min egen vei. Som du antyder er det jo innenfor visse landskap, men jeg setter jo mitt eget preg på det.
– Lord Ahriman skriver låtene på akustisk gitar. Er du involvert med å tenke ut vokallinjer allerede på det stadiet?
– Nei, det er det ikke. Han pleier å sitte i sofaen og klimpre. Neste steg er hjemmestudioet hvor idéene får elgitar med distortion og programmerte trommer. Ganske så tradisjonell pre-produksjon egentlig. Det er da vi begynner samarbeidet.

– Dark Funeral har med få unntak gjort seg kjent med sine blå platecovere. «We Are The Apocalypse» er intet unntak.
– Akkurat det er vel ikke gjort med noen dypere mening, det bare kjennes riktig. På «Where Shadows Forever Reigns» hadde vi Necrolord, og det ble blått. Det er nok hans visjon om oss siden han gjorde «The Secrets Of The Black Arts». Nå har jo vi gått videre, og det er Marcelo Vasco som gjorde omslaget på denne, og det føltes riktig å ta med seg figuren videre. Og fargen ble også med. Vi så faktisk det nye omslaget i flerefarger, men blåfargen ble det eneste riktige.
– Men det er jo en gang sånn at når man ser disse omslagene, så ser man det er Dark Funeral.
– Ja, det er noe i det. Jeg tror farge har stor betydning. Jeg husker da Immortal slapp «Damned In Black» og den var rød. For meg var det kjemperart. Jeg hadde litt problemer med å ta til meg musikken også, og jeg tror det i stor gram skyldes omslaget. Det er jo en bra plate, men jeg hadde problemer med å akseptere fargen. Nå har de jo sluppet den med nytt omslag, og den tar jeg til meg på en annen måte, for det er ikke det røde coveret jeg ikke forventet da den kom. Det virker nok litt skrudd, men det bare sier litt om hvor stor innvirkning det visuelle har.
– For bassist Adra-Melek og trommis Jalomaah er dette debuten i Dark Funeral sammenheng. Du kom som sagt inn på forrige plate. Tross dette har du vært med i åtte år. Omtales du fortsatt som «The New Guy»?
– Både ja og nei. Mye mindre nå enn tidligere. Vi fikk en ny fanbase med «Where Shadows Forever Reigns». Det er i hvert fall min opplevelse. Det kom til en ny generasjon. Og spesielt i USA så vi det kom flere yngre på konsertene. Så for dem er det jo jeg som er sangeren. Så er det jo sånn jo mer vann som renner under broene og nytt materiale kommer til, og så lenge det er fett og holder høy standard, tror jeg det er lettere for fansen å gå videre også. Jeg tenker på meg selv som fan, enkelte ganger blir man skuffet når et band bytter medlemmer, men det hender også man blir positivt overrasket. Men det eren forandring, ogdet er jo ikke alle som liker forandringer.
– Men så er det jo også sånn at i eksempelvis Helloween har vel Andi Deris vært «The New Guy» nå i snart tretti år.
– Ja. Og Sepultura, AC/DC. Det er mange eksempler. For mange er jo Bruce den nye vokalisten i Maiden.

– Å kalle Dark Funeral og black metal for ungdomsopprør er å ta hardt i. Heljarmadr på trettiåtte er jo rene ungdommen i forhold til gitaristene Chaq Mol på femtifem og Lord Ahriman som fyller femti senere i år. Her lukter det mye fika på turné.
– Vi drikker ikke når vi er på veien nei. Vi turnerer veldig seriøst. Siden jeg nærmer meg førti er jeg vel ikke ung jeg heller, og et sted på veien har man vel fått rast fra seg de ungdommelige strabasene. Det selvdestruktive med å drikke seg dritings, grise og forstyrre ro og orden kjennes ikke relevant. Man har jo dannet seg en rekker erfaringer, og man vet det er konserter man er der for å gjøre. Og ikke minst ønsker å gjøre. Det blir som å forberede seg til vinter-OL ved å gå i shorts og T-skjorte ute her i Skandinavia i januar og med vilje dra på seg en forkjølelse. Du presterer ikke bedre av det akkurat. Vi prøver å gjøre så gode konserter som mulig, og bevisst ødelegge det…Nei.  Det er ingen som ønsker å betale for å se på fyll. Mulig det er kult hvis man er 14, men folk flest vil jo se et band fremføre sin musikk og sine visjoner på en bra måte. Så på turné oppfattes vi nok som ganske kjedelige. Jeg drikker jo på fritiden, men er nøye på å skille mellom jobb og fritid. For meg er det mer seriøst, og jeg kan være stolt over det jeg gjør.
– Dark Funeral er booket til årets Tons Of Rock. Har du trua?
– Alt blir jo bare spekulasjoner nå for tiden. Vi har avlyst en konsert med Dark Funeral nå i februar, samt fire med mitt andre band Grá. Samtidig sier Danmark at de fra februar skal nedgradere covid til en ikke-samfunnsfarlig sykdom, noe som betyr at de åpner opp helt. Det gir jo et håp om at det kan skje i flere land. Band spiller jo i USA, og Brasil har ingen restriksjoner nå, så det ser jo positivt ut. Vi skal jo ha et releaseparty i mars, så vi er jo spente på hva som skjer. Nå sier jo den svenske regjerningen at de vil vente et par uker til med å oppheve noen restriksjoner, og da er vi alt i midten av februar. Nå får det faen meg snart holde altså. Det virker jo som alle har eller har hatt covid nå, jeg synes alle jeg kjenner på Facebook har covid nå, så vi får håpe det snart bare glir forbi og blir borte.
– Hva med dere i bandet?
– Vi har ikke hatt noe som vi vet. Vi har vel hostet og harket litt, men tror ikke det har vært covid. Her i Sverige har vi slitt veldig med lav testingskapasitet, så det har vært vanskelig og få testet seg. Vi får jo bare tro vaksinen holder så vi får reist og spilt snart. Vi venter jo fremdeles på å få spilt to år gamle konserter. Alt blir jo bare forflyttet. Dette leder jo til endring av flybilletter, og det hele er egentlig veldig slitsomt. Så planene begynner åbli veldig mange fremover.
– Da går det lenge til neste album.
– Nja, det håper vi jo ikke. Vi sa jo etter forrige plate at det ikke skulle gå seks år til neste, men det gjorde det jo. Lord Ahriman har investert i del nytt utstyr som jeg vet han er ivrig etter å kaste seg over, samt at det er en del idéer til denne plata som aldri ble ferdige. Så det er en mulighet for at det kommer noe litt kjappere enn de to siste.
– Sverige har ingen støtteordninger til band som må avlyse konserter.
– Frem til covid drev vi med musikk på heltid, men etter det har man jo måtte bli litt oppfinnsom. Selv ga jeg ut en fotobok som har solgt litt. Man må jo bruke tiden til noe. Man blir jo gal av å bare sitte rolig. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022