Mas-Kina Recordings
Guds fred, det slutter jo ikke å komme knalle utgivelser fra norske band for tiden. Har såvidt landa etter Suicidal Ninja Monkeys og Sylvaine da denne fra The Nika Riots ramla ned i min mailboks og slo meg fullstendig ned i bakken.
For de som ikke kjenner til bandet er det hardcore/metalcore det går i, og selv om de såvisst følger de regler som er satt innen disse genrene gjør de det helt på sin egen måte og har skapt noe unikt. Borte er “nå synes jeg synd på meg selv”-refrengene som jeg vanligvis har store problemer med med denne typen musikk og du vet aldri helt hva som venter rundt neste hjørne. Jeg må faktisk dra sammenligninger til mine egne svenske favoritter Avatar og Diablo Swing Orchestra når det kommer til komponeringen på “Derelict”, for her høres det tydelig at gjengen jobber godt med musikken sin.
“Dereliction Beat” starter showet med et smell, et smell som bare vedvarer konstant under skivas drøye 40 minutter lange avspilling. Her er det taktskifter og dur/moll-skiftninger produsert i et vell av lyd. Ikke stor fan av bruk av dur, men har gjøres det såpass raffinert at det funker som gull. “Inertia” minner meg på hvorfor jeg ble fan av Anthrax og gir meg nakkeprolaps under hver avspilling, og det er fullstendig verdt det. Avslutningen på denne er av såpass høy klasse at det er nesten litt småfrekt at dette er debutskiva til gjengen.
Og da jeg tenker at dette kan umulig bli enda fetere drar gjengen inn piano på “Perseverance” – en låt som allerede har det feteste verset jeg har hørt på år og dag der miksen mellom hardcore og thrash metal sjeldent har blitt utført bedre. Det er så melodisk og hardt på en gang at vi må dra frem At The Gates sin klassiker “Slaughter Of The Soul” for å finne tilsvarende. Og skrøt jeg av avslutningen på forrige spor overgår de forsyne meg den allerede her med et ubeskrivelig vakkert pianospill.
Jeg forsøker så godt jeg kan å finne noe å trekke på da toppkarakteren skal sitte veldig langt inne, men dette er komponering og utførelse av ekstrem høy klasse. Hør bare på “Like Swans” som brått slår over til americana mot slutten eller arrangementet på “Crime Tapes And Weltschmerz” – ekstra kudos for titulering forresten, som er vel så mye rockeopera som hardcore og jeg har faktisk ikke hørt liknende. Strykerne som kommer under midtpartiet til “Above The Law” er heller ikke oppbrukt i hardcore såvidt meg bekjent, og skulle jeg gitt The Nika Riots noe negativt så burde det partiet ha vært dobbelt så langt – minst. Helt forbanna nydelig.
Og legg så til avslutningen “I Buried Someone Yesterday” som høres ut som en perfekt avslutning på en perfekt metallskive så er vi i mål, og vel så det.
Jeg sitter med tårer i øynene flere ganger i løpet av avspillingen av “Derelict”, og som jeg har nevnt ved flere anledninger er det det som vipper en skive fra nesten full til topp. I mine øyne er det ikke mulig å lage hardcore/metalcore bedre enn dette, dette er den klart beste skiva i denne genren jeg noensinne har hørt og det er ekstra gledelig at det er norsk.
Gratulerer med årets album The Nika Riots!
6/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 29.april 2022