Her går instrumentaltrioen Navian på med krum nakke, og allerede fra første tone forstår man at disse gutta mener alvor. Gitarist Martin Stenstad Selen sender vibber til Steve Lukather-land, både med frasering og teknikk på åpningssporet «Blank Space», der man nesten kan ane konturene av Totos «Child´s Anthem» i et av partiene.
Engelske thrashband på 80-tallet hadde en egen identitet, som de fleste andre land. Det hang gjerne igjen litt punk og anarki i musikken. Onslaught i 2020 er dessverre langt unna dette. Lydbildet og riff er såpass sterilt at hører man ti sekunder kan du gjerne tippe Destruction så vel som Testament.
Det første som slår en med denne skiva, er hvor eklektisk den er – her spenner det fra radiovennlige poplåter via progressive takter til rasende pønkevokal. Og alt dette i en salig blanding, gjerne i samme låt! Åpningen på «Tiny Indoor Fireworks» går f.eks i 7/8-takt, ikke dagligdags kost for en singel!
Hele 34 år har gått siden sist gang det ble gitt ut en ny studioskive under navnet Alcatrazz, selv om det har kommet liveskiver både fra arkivene og fra den nye versjonen av bandet som Graham Bonnet (ex-Rainbow, Michael Schenker Group) satte sammen for noen år siden, med tittelen «Parole Denied – Tokyo 2017».
For fans av band som Bring Me The Horizon, Nothing But Thieves og Architects dette, norske Fixation, og allerede der viser bandet tydelig hvor landet ligger. Storslått og melodisk, og ikke milevis unna medborgerne Leprous er det en råsterk debut de ønsker seg selv velkomne med.
Etter en aldri så liten ripe i lakken i form av den forrige skiva “Avatar Country” retter umiddelbart våre svenske sirkusvenner opp inntrykket og leverer nok en gang en skive av gull.
Tittelen på Deep Purples 21. studioalbum fremstår morsom, nær komisk, inntil du stifter bekjentskap med andektig følsomme ”Man Alive”; et stykke i slektskap med to øvrige høydepunkter fra dagens besetning, ”Before Time Began” og ”Time For Bedlam”. At verdens beste band og ditto plateprodusent skulle finne hverandre ved pensjonsalder gir uendelig mening
Jeg blir litt trist inni meg når gamle helter synes kvalitativt å implodere, denne gang den vanligvis så solide vokalisten Dee Snider. Sammensatt av opptak fra festivalopptredener over hele verden presenteres en kompilasjon av låter fra hele hans karriere, men problemet er at det ikke låter spesielt verken inspirert eller bra.
Tight og tøft trøkk fra disse svenske jentene, og om så ikke denne skiva er noe direkte fyrverkeri av rett-fram-råkkenråll, er det like fullt så foten går nesten hele veien igjennom. Vokalist Guernica Mancini briljerer stort, og bandet sitter tett som en skotsk lommebok
Mye har skjedd i Kansas det seneste tiåret. Høvdingene Livgren og Walsh har begge forlatt bandet, og medkommet har gitarist Zak Rizvi og tangentist Tom Brislin. Rizvi og Brislin er også herrene som i dag står bak det meste av materialet
Det var en tid ‘alle’ skulle hengi seg til å spille inn låtene sine med symfoniorkestre arrangert inn på sida, men det måtte naturligvis en tysker til for å dra det inn i korpsformatet. Dette er så klart verdens enkleste sak å skulle slå billige vitser om, så det lar vi naturligvis være, etter at more »
I over tjue år har Rufus Wainwright kultivert skarpsindig, kompleks popmusikk, stundom på grensen til det kunstsymfoniske; følgelig var det ikke direkte paralyserende at amerikaneren, etter “Out Of The Game”, ga seg operaformatet i vold.
Gitaristen Hedvig Mollestad bryter med sitt vante powertrio-format på sitt første reelle soloalbum, «Ekhidna», som er et bestillingsverk rekvirert av Vossajazz-festivalen i 2019. Det vil dog være feil av rockefans å avfeie dette albumet bare som «jazz», for det inneholder sterke innslag av progressiv rock, avantgarde og psykedelisk rock.
Med sitt femtende album «On Sunset» virker det som om Paul Weller er innstilt på å sprenge grensene. I en alder av 62 er han ikke interessert i å hvile på gamle laurbær, men vil heller utforske avant-garde og kontemporær soul.
Som vanlig når et skoleår er omme får vi karakterene fra Heimtun, Buskerud Folkehøgskole servert som lydfiler. Skolen innehar Norges eneste rock- og metallinje, og i dag slippes låtene fra fjorårets kull på de største digitale plattformene.
Hva har så den magiske trioen fra Bergen klart å dra opp fra tryllehatten på sitt tredje album? Kaniner eller fete riff? Heldigvis det sistnevnte og mer til. Trioen fortsetter i samme gate som før med ganske så uimotståelige låter lettere inspirert av gamle storheter som Thin Lizzy, Whitesnake, Deep Purple osv.
“BRUNHILDE – a name that sounds like a thunderstorm” starter biografien til tyskerne, og allerede der må jeg arrestere de litt; Det høres nemlig ikke ut som noe annet enn en relativt korpulent tysk stuepike fra 30-tallet, sorry. Men med det ute av verden kan vi konsentrere oss om det viktigste, nemlig musikken.
Det blir dyrt å være Leppard-fan i år! For noen måneder siden kom boksen «The Early Years 79-81», og nå er de ute med nok en boks, med to hele konserter innspilt i London i 2018 og i Las Vegas i 2019, og med totalt godt over fire timers spilletid.
De som venter på en hardtslående musikkstil her får seg en overraskelse. I en alder av 64 år gir Thor-Rune Haugen ut debutalbum, i samarbeid med sin gode venn fra Roquefire-tiden, Ronni Le Tekrø, som spiller akustisk gitar på skiva og er produsent. Haugen har skrevet alt materiale selv og har valgt en mer folkelig more »
Det er vel trolig andre grunner enn de reint pandemiske som gjør at Airbag nedbemanner fra kvintett til trio, men formel og uttrykk framstår likevel som ganske så uforandret på denne, deres femtefødte helaftens utgivelse. Kort forklart snakker vi om lett svevende og sakte oppbygd progrock av det atmosfærisk, ofte nært droneaktige slaget.
Det er første gang på uminnelige tider at klaviaturfantom Rick Wakeman kompromissløst gir seg instrumental-konseptuell progrock i vold. “The Red Planet” kollaboreres med en førsteklasses trio i The English Rock Ensemble, og minner lydisk og strukturelt om legendariske arbeider som “The Six Wives Of Henry VIII” og “Criminal Record”.
Det er et meget sikkert alderdomstegn da band man anser som “nye” plutselig feirer 20 år som plateutgivere, og det er fasiten Lamb Of God kommer med med sitt tiende studioalbum. Et band som aldri har fenget meg noe spesielt, hverken på skive eller scene – men etter å fortsatt ikke ha kommet meg helt more »
I Barteland holdes det fram som det stevnes, og mine geléomsluttede favorittarabere gjør det igjen. Hva da, spør du kanskje? Jo, nemlig å levere progressiv retrorock av høy klasse, og det uten å måtte male samme veggen som før – i grunnen uavhengig av hvem som skulle ha holdt penselen. Fargepaletten er dog fylt opp more »
Logistisk tenker Mike Portnoy som en jazzmusiker; det gjelder å spre kreftene utover flest mulig prosjekter av stokkete konstellasjoner. Trommeslagerens siste diskografiske tilskudd utmaler en uhøytidelig sandkasse han deler med Overkill-vokalist Bobby Blitz, bassist Mark Menghi (Metal Allegiance) og tidligere Machine Head-gitarist Phil Demmel
I dagens villnis av såkalt melodiøs tungrock er du dømt å rispe av deg huden innen du finner gangbart materiale. Som oftest er skisserte sjangerslaveutøvere mentalstøpt i 1987, teknologisk og kompositorisk, med lite eller ingen substans, hemmet av teknisk-synergiske begrensninger.
Amerikanske House Of Lords har en ganske interessant historie. Bandet var egentlig sentrert rundt ex-Angel-keyboardist Gregg Giuffria da Gene Simmons signerte de på sitt Simmons Records i 1988, og debuten med den da totalt ukjente vokalisten James Christian regnes fortsatt som deres mesterverk.
Det siste tiåret har britisk Vega blitt en stadig mer trofast leverandør av energisk melodiøs rock med svære allsang-refrenger. Mange har sammenlignet de med Def Leppard, noe de helt sikkert ikke vil blånekte for, men Vega pr 2020 er atskillig mer hardtslående enn det Leppard har vært noe et par tiår – og viktigere er more »
Hvis du kun kjenner Def Leppard fra radiohitene og tror at «Pour Some Sugar On Me» og «Animal» er representativt for deres første tiår som band, så vil innholdet av denne fem-disc-boksen komme som en stor overraskelse. For her møter du et ungt og sultent Def Leppard, en gjeng med tenåringer fra Sheffields arbeiderklasse.
The Opium Cartel – som er Jacob Holm-Lupos sideprosjekt – er ute med sitt tredje album. «Valor» er en mer pop-orientert utgivelse enn det mange nok forventer, men progrock-sensibiliteten er allikevel gjennomgående.
Endelig er Haken tilbake, og for en skive dette er! Ikke bare treffer de med albumtittelen, men også med låtene som slår deg ned i knestående. Med andre ord enda bedre og tyngre en noen gang. Deres forrige album «Vector» var en real oppvisning i moderne progressiv metal, og jeg trodde ikke i min villeste more »
Et nytt bekjentskap for meg, svenske Louise Lemòn, men følgerne hennes er nok meget klar over hennes to fullengdere som har fått jevnt over gode anmeldelser. Hun kaller musikken for dødsgospel, et begrep som passer til å beskrive tittellåta som åpner EPen.
9 spor med en total spilletid på rundt 16 minutter indikerer intens punk, og tross månedens lammeste bandnavn pirrer det nysgjerrigheten min. To introspor skal til før det hele smeller igang med “Psycho-Apathy”, og tankene går umiddelbart i retning The Exploited.
Prog- og psychedelia-influerte Shaman Elephant er i skrivende stund ute med oppfølgeren til 2016s «Crystals», og gir oss i den forbindelse et album med solid 70-tallsbunn.
Rockens historie er full av villmenn, og noen av disse synes virkelig ikke å ha blitt levert med full tank. Man tenker da gjerne på engelskmenn som Ozzy Osbourne og Sid Vicious, men The Merrica kan skilte med minst like mentalskadde tilfeller, som G.G. Allin – og Iggy Pop.
Det er ganske nøyaktig 35 år siden siden sist det ble gitt ut en skive under navnet Vandenberg. Siden den gang har gitarist, låtskriver og hovedmann Adrian Vandenberg gått videre til heder og berømmelse som en av David Coverdales mest betrodde i Whitesnake på 80- og 90-tallet.
I segmentet for såkalt moderne, progressiv og melodiskikket metall scorer Skandinavia vedvarende høyt. Øvrige grupperinger, det være seg fra England, Polen, USA eller, som i dette tilfellet, Australia, forretter sporadisk gode album, men blir ofte for lilleputter å regne i kniving med eksempelvis Opeth og Leprous.
Norske Souls Of Tide står md ett bein i 70-tallets tungrock og ett i de glorete 80-åra, men skjøtter sitt arvelodd med belevent, tidløst blikk. ”Black Magic” etterfølger en EP fra 2015, samt debutalbumet ”Join The Circus” anno 2016, med påkrevd progresjon.
De danske hardrocksveteranene Pretty Maids mest «klassiske» skive er utvilsomt «Future World» fra 1987, og de gjorde en rekke konserter hvor de fremførte denne skiva i sin helhet i anledning 30-årsjubileet. Denne utgivelsen dokumenterer to konserter i Kawasaki i Japan i november 2018 på en klubb på størrelse med Rockefeller, foran 1300 særs entusiastiske fans.
FM har etter over 30 års tro tjeneste (riktignok med en solid permisjon på 90-00-tallet) inntatt posisjonen som britisk AORs gudfedre, og har etter comebacket i 2007 fortsatt å trille ut solide album med et par års mellomrom. «Synchronized» er deres tolvte studioalbum, og deres syvende etter gjenforeningen i 2007.
Finland er vel kanskje ikke den nasjonen som vi først og fremst assosierer med AOR eller melodiøs hard rock (der står nok svenskene fremst i køen pr i dag!), men akkurat det har One Desire en tydelig ambisjon om å gjøre noe med.
Dennis DeYoung er originalvokalisten fra Styx, dette er hans 6. soloalbum og faktisk det første jeg har hørt. Heldigvis. For dette er virkelig skrale saker eller rettere sagt en real smørje. Det starter relativt anstendig med «East of Midnight», deretter går det bare en vei, nemlig til helvete.
Hva skjedde her, Glenn? Dette er jo virkelig ikke bra! Stemmen hans har ikke lenger de kvaliteter den en gang hadde. Første gang jeg hørte rykter om at Danzig planla en hel plate med Elvis covre, tror jeg må være nesten 20 år siden.
Et klokt hode uttalte om Celtic Frosts ”Into The Pandemonium” at det eneste som stagget bandnestor Thomas Gabriel Fischer var mangel på talent. Påstanden medfører delvis riktighet. Sveitseren hadde trolig vært over alle musikalske hauger om det ikke var for dennes selvinnsikt som begrenset utøver.
De amerikanske heavyrockerne Tyrant ga ut to helt ålreite plater på midten av åttitallet samt en etterslenger på midten av nittitallet før aktiviteten opphørte, selv om bandet visstnok skal ha vært aktivt hele veien.
Forrige slipp fra de britiske gothlegender slo meg omtrent rett tilbake til 1992 og gjorde meg til fan på ny etter tiår på sidelinjen. Derfor var det meget velkomment at de annonserte “Obsidian” og forventningene var denne gang enorme.
«Prehensive Tales» er den andre skiva fra Pattern-Seeking Animals, et band med intet mindre enn tre av Spock’s Beard nåværende og forhenværende medlemmer: vokalist Ted Leonard, trommis Jimmy Keegan og bassist Dave Meros pluss låtskriver og produsent John Boegehold.
Luke Elliots tredje album «The Big Wind» er oppfølgeren til 2016s «Dressed For Occasion», og også denne gangen byr han på melodisk, meloankolsk og nokså lavmælt musikk i grenseoppgangen mellom rock og alternativ pop.
På dette første dokumentet som kvartett (siden 80-tallet) viser nykommeren Damir at han både er blitt samspilt med Mike, så vel som gitaristene utfyller hverandre. Bassist og vokalist Schmier er alltid en scenesjarmør og nye trommisen Randy Black vet man jo fra tidligere band at kan sine saker.
Det er fjorten år siden vi hørte noe nytt fra disse sørlendingene. For noen år siden begynte de å røre på seg igjen, og man var jo spent på om det skulle komme ny musikk. På dette comebacket får vi tjuefem minutter helt nyskreven musikk, fordelt på tre låter. Det er også en nyinnspilling av more »
“Dræbe” starter med øspønkeren “Dypt Vann” og viser umiddelbart hvilket land de hører hjemme i musikalsk, hvis noen ikke skulle ha fått det med seg. Nytt for året er engelske tekster, som i Turbonegro-hyllesten “Sonic Reducer” – et skummelt grep for et band som fra før av hadde relativt mange TRBNGR-referanser som det var allerede.
Det beste Tuomas fra Nightwish noensinne har gjort var å få Kari Rueslåtten til å lage musikk igjen, og fra første anslag på den nydelige tittellåta som starter hennes rykende ferske sisteslipp sitter man som vanlig som trollbundet helt til siste tone fra albumenderen “Storefjell” ebber ut.
Witchcraft har alltid vært et kult band med solid sans for genuinitet i retrouttrykket, trøkk og driv i doomrocken og et realt glimt i alle øyekroker, og en aner aldri helt hva som venter rundt neste hjørne. Denne så jeg dog virkelig ikke komme – sortmetall, liksom?
Forhenværende sanger i White Lion og skamløst underkjente Freak Of Nature begynner å bli gammel, og da tenker jeg ikke i fremste rekke på dansk-amerikanerens alder, men dennes virkelighetsoppfatning. Siden 1997 har Tramp jevnlig forsynt markedet med soloplater; noen har vært bedre enn andre, men de fleste gjennomsnittlig ok.
For tredve år siden ble Tesla en av spydspissene i «Unplugged»-bevegelsen, da de ga ut den helakustiske liveskiva «Five Man Acoustical Band» lenge før det ble trendy og nær sagt obligatorisk å gjøre noe slikt. Nå er de ute med «Five Man London Jam», innspilt live foran et lite og eksklusivt publikum i legendariske Abbey more »
Polakkene skulle vel ikke trenge noen dypere introduksjon. Når man kommer til album nummer seksten og noterer seg at det fortsatt er massiv brutal death metal som gjelder blir det mer å se om låtene holder mål. Og det gjør de.
Svenskene, som siden 2009s uovertrufne “Night Is The New Day” utelukkende har prestert høybårne tårepersefonogram, danner et moderne paradoks i så måte at bandets progressive lødigheter speiles i et harmonisk subtilt men komplekst tonespråk, snarere enn på rasende metrikkbrekknivå.
I likhet med Manilla Road er Cirith Ungol et av disse bandene man knapt tok i med ildtang på 80-tallet, men som fikk sin renessanse på 2000-tallet. Deres selvfinansierte debutalbum “Frost And Fire” fra 1981 er en god oppvisning i episk fantasy metal, og utover samme tiåret kom en del godbiter for oss som ikke more »
Etter sigende ble The Alligator Wine dannet med mål om å forrette moderne krautrock; den tyske duo av vokalist, organist og syntetisk bassist, Rob Vitacca, samt trommeslager Thomas Teufel, realiserer herved en gammel drøm, med egenart, overskudd og forbausende sterke låter.
Nå er dette året så unntak på mange måter at det å anmelde en tre spors EP som gis ut digitalt faller fint inn i rekka. Cadaver er et band jeg har vært stor fan av siden deres første demo. Første smakebit av det nye Cadaver, som nå kun består av Anders Odden fra forrige more »
De starter friskt, debutantene fra Rhode Island i “Until I Departed” og både riff og produksjon gir et meget godt førsteinntrykk på hva som kan være i vente. Fet scream/growl-vokal over tight metalcore er ikke koppen med te til mange, men jeg kan fint kose meg med den slags – så lenge der finnes et more »
Naturlig nok har det knyttet seg en viss spenning til et av Norges mest legendariske progressive metalband sin første fullengder på over tjue år. Det er to år siden forrige smakebit i form av EP’n «My Dark Symphony» som på sett og vis låt Conception, men som i mine ører manglet det lille ekstra.
Stjernene sto fordelaktig posisjonert for den britiske rasjonalitetsrevolusjonsgarden da den som ung platedebutant meislet “The Dark Third”, til allmenn applaus i postprogressive kretser. Nevnte 2006-skive skjelte til Muse så vel som 70-åras symfoniske høvdinger.
Det er jul og nyttår, påske og olsok, sommerferie og festival, alt på en gang når Testament slipper noe nytt. Personlig ble jeg aldri helt kompis med “Brootherhood of the Snake” fra 2016, men jeg er bestekompis med tidligere album og var mer enn klar for noen nye bekjentskaper!
Bak bandnavnets mindre eller mindre artige ordspill gjemmer det seg en duo med sikkert høye kunstnerambisjoner, men hva som her velter ut fordrer null engasjement til etterapelse. Det er liksom ingenting å ta tak i her, alt svever forbi i et døllt halvtempo uten minste nerve eller tankevirksomhet å gripe fatt i.
29 år etter debuten «Ten», og 6 år etter forrige album «Lightning Bolt» er gutta fra Seattle tilbake med «Gigaton». Pearl Jam er bandet som nektet å dø grungedøden, trassige til siste slutt, de har alltid stått med beina solid plantet i stadionrocken, punkrock og nå post-punk.
Vi har lenge visst Behemoths Nergal kan skrive noe av det beste innen black metal, nå beviser han jammen at han takler blues og folkrock også, samt en porsjon americana, med et hav av gjester. Og dette er et nydelig album med fine låter og langt unna metal.
Det ble brått og nådeløst stille fra Bergen-trioen etter tre feiende flotte og intelligente pop-plater på rappen inn i det nye årtusenet. Ephemera hadde talent i overflod – teknisk, kompositorisk og liketil i særdrag. Følgelig er det usigelig gledelig å stifte bekjentskap med bandets sjette studioskive, seksten år etter den lenge antatte svanesangen ”Monolove”.
Uten den vanlige omtalen i forkant var plutselig Morrissey tilbake med nytt album. Morrissey, hvis popularitet har dalt i senere år på grunn av smakløse kommentarer i media, har ikke høstet lovord i forbindelse med sine to forrige utgivelser.
Det er mye å glede seg over for alle som falt for Lucifer sitt forrige album, “Lucifer II” fra 2018. Gotisk stemning i god miks med lyden av 70-tallets hard rock. Mine tanker spretter tilbake til både BÖC og Sabbath, men også enda tidligere greier fra band som Steppenwolf og lignende.
Danske Amalie Bruuns prosjekt har siden 2014 vært å legere nordisk folkemusikk og bitende svartmetall. “Folkesange”, Myrkurs tredje langspillplate, er imidlertid fri for metalliske beskaffenheter, til fordel for en kultivering av forgagne og nyere skandinaviske folketoner, samt et par egenkomponerte stykker
Sveitsiske Gotthard har fortsatt sin trofaste fanskare, og det er ti år siden Steve Lee sin tragiske bortgang. Det er ingen tvil om at bandet mistet sitt trumfkort i Lee sin magiske stemme. Arven etter Lee er i ferd med å skusles bort og på sitt 13.album setter sveitserne sannsynligvis den siste spikeren i kista.
Oslo-bandet Mindtech er slett ikke et nytt og ubeskrevet blad innen norsk metal. Riktignok befinner de seg i en sjanger som får altfor lite oppmerksomhet her til lands, nemlig progressiv metal.
Første gjennomlytt av “Underneath” var ikke uten en liten snev av skuffelse. Den frenetiske galskapen som prydet forgjengeren virket nå litt påtatt, og den schizofrene industrikrydringen var blitt litt overkill (og en tanke dårlig produsert faktisk). Men så var det dette med å gi ting tid;
Fra eksiltilværet i Frankrike har Varg Vikernes kunngjort Burzums død. Erklæringen faller ikke spesielt overraskende, gitt at både ”Sol Austan, Mani Vestan” og ”The Ways Of Yore” eliminerte tradisjonelle svartmetallgrep, og indikerte at Vikernes nærmest ble stilistisk tappet for kreative krefter etter et delvis gnistrende triumvirat av høvdingskiva ”Belus”, ”Fallen” og den kvalitative etterdønningen ”Umskiptar”.
Black metal-veteranene har aldri hatt som mål å revolusjonere musikkverdenen med tekniske krumspring eller annet utsvevende fjas. Like fullt er det et veldig back to basic-album vi her får, med klare referanser til platene de ga ut på 90-tallet.
Multitalentet Jonathan Wilson var knapt hjemkommet fra Roger Waters’ “Us + Them”-turné før han pakket om bagen og satte kursen for Nashville, hvor “Dixie Blur” er effektuert.
Dette var virkelig gledelig, selv om glede kanskje ikke er ordet man forbinder med My Dying Bride. Musikken er som alltid dyster, og tilstanden innad i bandet har de siste årene vært alt annet enn lystig.
Etter at et av Canadas mest undervurderte rockeband kom sammen igjen etter fem års pause i 2013, har de levert en pen liten rekke av glimrende skiver som generelt har gjort fansen ekstatiske. Og den nye «Change The World» fortsetter egentlig der hvor «United» slapp i 2017.
Verdens dårligste skuespiller, Ice-T, gjør atskillig bedre og mer troverdig gestaltning som sosiopolitisk sinnatagg i front av rap-metal-ensemblet Body Count, hvis 1992-debut sikrer dem en flik i rockens beretning. “Manslaughter” fra 2014 supplerte veteranene ny giv, og “Carnivore” er faktisk amerikanernes sjuende studioplate.
Etter å ha levd separate liv og musikalske stier helt siden 2000 har endelig opphavsmennene bak legendariske Leiden og In Lupus Pacis samlet seg for et nytt musikalsk eventyr, kalt Ulvånd. Spesielt navn ettersom de langt ifra er norske, ei heller skandinaviske – men franske av alle ting.
Opprinnelig ble The Night Flight Orchestra stifta som en slags ventil for å kunne vise mer melodiøse sider utenfor rammene av hva de involverte kunne tillate seg ellers i sine respektive, hardere band – og resultatet ble noe ganske annet enn Soilwork, Arch Enemy og King Diamond, hvilke inkludereres i band gjengen er/har vært medlemmer more »
Gitarist og sanger Andy Powell leder Wishbone Ash inn i sitt 50. leveår, uten at noen kan hevde ferden har vært preget av kvalitativ kontinuasjon. Like ens skal dagens besetning roses for å smi studioalbum omtrent hvert sjette år, selv om det musikalske nivået ingenlunde står i stil med englendernes arbeider fra første halvdel av more »
Johnossi er en duo fra Sverige som består av den “klassiske” line-up’en med gitar/vokal og trommer/vokal, og kanskje min radar har slått inn allerede her da jeg i utgangspunktet er meget skeptisk til slike konstellasjoner.
Det begynner å bli noen år nå siden jeg har fått sett Audrey Horne live. Det er derfor gledelig at de leverer noe som ligner et livealbum. Jeg hadde selvsagt foretrukket en hel konsert i filmformat, men her får vi altså en mellomting. CD-delen er hentet fra to konserter i hjembyen i 2018.
Et lite tiår har passert siden Ozzy Osbournes underkjente «Scream», og nå – i dag – er høvdingen tilbake med et album som nok er hans minst metalliske siden 1995s «Ozzmosis». Utover å huse Osbournes saftigste vokalproduksjon på mange år er «Ordinary Man» et tøft, rørende og temmelig jevnt album.
Skiver merket Mascot/Provogue fører alltid ei fane av dyktighet, gjerne iblandet et anseelig antall år på aktørenes sitteredskaper, og denne er så visst intet unntak. Ei heller bør det overraske at vi snakker om kumønstret blårock av ymse formater.
Silverthorne er et nytt band som ble dannet i 2018 av to karer som de fleste med en sunn interesse for rock bør kjenne til. På vokal og gitar har vi engelskmannen Peter Shoulder (kjent fra The Union som han ga ut tre skiver med sammen med Luke Morley fra Thunder. Han har også jobbet more »
To og et halvt år har gått siden svenskene slapp sin forrige skive, den kontroversielle «Into The Great Unknown» som splittet fansen i to. Og mye tyder på at bandet nå har trykket på Reset-knappen og gått tilbake til røttene – ihvertfall til slik de låt da vokalist Erik Grönwall først kom inn i bandet more »
Sier jeg klassisk hardrock med referanser til Black Sabbath og Rainbow er det lett å tenke seg retrobølgen med fokus på tidlig syttitall. Greit, Rainbow eksisterte i en begrenset periode, men tenk dere dette blandet med sent åttitalls episk Black Sabbath, samt en dæsj Malmsteen og Maiden.
Liveutgivelse med Foreigner var ikke akkurat det vi trengte mest fra den kanten, etter at det har gått elleve år siden «Can’t Slow Down», men fra et musikkhistorisk perspektiv er faktisk denne litt interessant.
Ihsahn har kommet seg ut i skogen og leker med gammel black metal igjen. Ikke at dette ligner debuten til Emperor på noen som helst måte, det er mer feelingen som heller mot det svarte. “Stridig” ble sluppet som video før jul og er en låt jeg vil tro fans av Khold vil falle for.
Uten å tråkke noen som helst på tærne vil jeg påstå at Psychotic Waltz siden debuten i 1990 har tilhørt en høyst limitert gruppe mennesker som liker sofistikert progressiv metal. Ingen kan heller beskylde bandet for å være spesielt produktive selv om de ga ut fire skiver på 90-tallet før de ganske så plutselig forsvant more »
Black Swan er et nytt studioprosjekt bestående av velkjente ringrever som Robin McAuley (ex-Survivor, Michael Schenker), Reb Beach (Whitesnake, Winger), Jeff Pilson (Foreigner, Dokken, Dio) og Matt Starr (Mr.Big, Ace Frehley) – og liker du de referansene bør du definitivt sjekke ut «Shake The World».
Etter sigende terpet Albert Cummings bluegrass-teknikk så det røyk av barnefingrene, inntil Stevie Ray Vaughan skaket dennes verdensbilde med uopprettelig styrke. Etter 1999 har Cummings tilvirket soloskiver og turnért under bluesens fane, gjerne flankert av celebre gjestemusikere.
Det har skjedd store omveltninger i Kvelertak-leiren de siste årene, hvor det mest omveltende må være vokalistbyttet fra Erlend Hjelvik til Ivar Nikolaisen. Sistnevnte har nå fått noen måneder på baken og har vist seg tilliten verdig på konsertene, og nå har vi selve svenneprøven på hvordan han fungerer på skive.
I serien “Skiver Som Ikke Er For Alle” melder Kanaan seg på, som like godt dro over til Danmark for å skrive og spille inn sær rock. Med fire kutt og spilletid som strekker seg fra 08:11 til 14:20 er premisset satt, og det er ganske lett å trekke paralleller til både Hedvig Mollestad Trio more »
Å kalle svenske We Sell the Dead for en supergruppe er kanskje å overdrive, men kjente medlemmer fra In Flames og Spiritual Beggars legger lista forholdsvis høyt. Bandets første skive hadde sine lyspunkter, og det har også deres andre for så vidt.
Åttende studioplate fra en av grungerockens fordums hjørnesteinsbedrifter arter seg underlig veik, og det har ingenting å gjøre med materialets akustiskdrevne, avmålte uttrykk. Jeg bifaller ny tenkning, selv med uhellsvangre resultater.
Saft suse! Jeg så virkelig ikke denne komme, selv om forrige skiva var et solid skritt framover fra mye av fjaset og surret de har bedrevet siden «Chaos A.D.», og årets slipp er farlig nære en tangent til storhetstida for rundt 30 år siden.
Fjorten måneder før Les Paul-gitaren til Gary Moore stilnet, i februar 2011, gjorde iren angjeldende konsert i Islington Academy, London. Han turnérte “Bad For You Baby”, som skulle bli veteranens siste studioutgivelse.
Norwegian
Arabic
Chinese (Simplified)
Dutch
English
French
German
Italian
Portuguese
Russian
Spanish