Mark Lanegan er etter egen mening en sær gammel jævel, som gjør hva han vil, uten at han bryr seg nevneverdig om hva andre synes. For allmuen er han mest kjent fra samarbeidet med Queens Of The Stone Age, for de litt mer interesserte er han kjent fra Screaming Trees, for de som går i more »
Enkelte ganger er det meget befriende at et band låter eksakt som det man forventer av bandnavn og image, og Suicide Bombers faller så absolutt inn under den kategorien. Lett, gøy og meget bredbent hard rock’n’roll er det de bedriver for de som ikke skulle ha fått med seg det – og det er ikke more »
I slutten av april de siste fire årene har det italienske plateselskapet Frontiers sin egen festival gått av stabelen i Trezzo utenfor Milano, og i fjor var våre svenske venner i Treat en av hovedattraksjonene.
Fra Crampsylvania kommer et splitter nytt bekjentskap for min del, nemlig en trio bestående av trommer, gitar og vokal med føttene solid plantet i 50-tallets glade dager og som jeg tipper er meget glade i mørk surf (som i Dick Dale, ikke Beach Boys) og rockabilly. Og ikke minst The Cramps forståelig nok. Et veldig more »
Samme kvintett, samme produsent… ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, leser likevel som en helt annen historie enn hyggelige, dog prosaisk dybdeløse ”Now What?!” fra 2013. Forøves statistisk domfellelse over veteranenes album gjort med Steve Morse som gitarist, bibringes korrekt perspektiv: Flertallet skiver gestalter ett umistelig høvdingespor (”Sometimes I Feel Like Screaming”, ”Any Fule Kno That”, more »
Det er fire år siden sist vi hørte noe fra de melankolske elektropop-pionerene, men nå er Depeche Mode altså ute med sin 14. fullengder – og de er mer politiske enn noensinne. Her er det flere tekster som vitner om frustrasjon over dagens samfunn og en undring over hvor verden er på vei. Musikalsk er more »
Adam Darski, bedre kjent for de fleste som Nergal, frontmann i det polske ekstremmetallbandet Behemoth, har startet et nytt bandprosjekt sammen med 66 år gamle John Porter, også han fra Polen. Det musikalske uttrykket kan best beskrives som en hybrid av Nick Cave, Johnny Cash, Madrugada, gammel Depeche Mode, samt Leonard Cohen – som også more »
Altaværingen Petter Carlsen er en musiker som mestrer flere sjangere og mange vil nok forbinde han med den hardtslående og innovative duoen Pil & Bue. Men faktumet er at Petter har en solokarriere gående parallelt med Pil & Bue og nå er han ute med sin fjerde fullengder.
Mastodon entret moderne elitedivisjon med ”Crack The Skye” i 2009. Siden har kvartetten tilvirket album av jevnt høy kvalitet. ”Emperor Of Sand”, gruppas syvende studioarbeid, markerer intet unntak i så måte, men ruger fjellstøtt mellom 2009-skivas progressive jag og ”One More ’Round The Sun”s melodiaksentuering.
AOR-heltene Night Ranger har holdt det gående i over 35 år nå, men har aldri falt for fristelsen til å bli et rent nostalgiband som utelukkende eksisterer for å spille gamle hits på konserter, som f.eks Foreigner. Night Ranger har aldri prioritert å turnere i Europa, og derfor er de mer et kultband her, mens more »
Dette er en godbit for de av dere som er dypt inne i obskur 80-talls AOR med svulstige keyboards – hvis du får stjerner i øynene når noen nevner kultband som Giuffria eller White Sister, så vil du antagelig gå av skaftet når du får høre åpningssporene «Hurt» og «Apologize» fra de finske debutantene One more »
Forventningene er høye når hitmaker Erik Mårtensson utgir nytt materiale, men ved første gjennomlytting av “Monumentum” satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde hørt dette før. Låtene er i såpass kjent Eclipse-stil at man kan bli usikker på hvilket album man hører på, men helt på nivå med kanonforgjengeren “Armageddonize” og debuten til more »
Forventningene var store da supergruppa Chickenfoot annonserte sin eksistens og debutskive i 2008 – det kunne da umulig slå feil med et band bestående av Van Halen-duoen Sammy Hagar og Michael Anthony i tospann med gitarvirtuosen over alle gitarvirtuoser Joe Satriani og Red Hot Chili Peppers-trommisen Chad Smith?
Uten å være et vandrende oppslagsverk om Dunderbeist sitter jeg med følelsen av at de går mer og mer bort ifra sin opprinnelige form for stonermetall for hver utgivelse og blir mer straight tungrock, men stadig med et slør av kledelige folketoner rundt seg.
17. februar ble den allerede frodige nordnorske rockehistorien enda et hakk fyldigere. Eller drit forresten i nordnorsk rockehistorie, la oss heller bare si norsk rockehistorie. Grunnen til at jeg kommer med en slik påstand er enkelt og greit fordi at da slapp Northquake sin debut-EP.
Den i overkant produktive Ryan Adams er ute med sitt 16. album – på 17 år. «Prisoner» er et album som greit oppsummerer skilsmissen med skuespiller Mandy Moore, etter seks års ekteskap. Det sies at det var en gjensidig avgjørelse, men man kan saktens lure når plata åpner med låta «Do You Still Love Me?».
Etter år med sykdom og latsideprosjekt er endelig Daniel Gildenlöw tilbake på beina igjen. Jeg hadde nesten gitt opp håpet etter fjorårets liveutgave av «Remedy Lane». Han kunne godt ventet noen tiår til før han begynner med retroturneer. Men det ser faktisk ut til å ha gitt en positiv effekt. Bandet er relativt nytt og more »
Greit nok at Black Star Riders’ første skive var en Thin Lizzy-pastisj, men den var da også ment å være en ny Lizzy-skive da den ble innspilt – men de tok seg i det i siste liten. Og den har et knippe kanonlåter som Phil Lynott gladelig hadde applaudert. På oppfølgeren «The Killer Instinct» begynte more »
Spinefarm Records Faen! Kan han høyst irriterende løken som insisterer på å ødelegge alle forsøk på å lage bra posthardcore/screamo snart holde fred en gang for alle? Det må være samme løk, for han har helt identisk stemme og melodiføring, og en tydelig medfødt trang til å fortelle verden om hvor grusomt han har det more »
Hjelpes, dette var noe kjedelige greier. Tenk å blande sammen det aller kjipeste av U2, Muse, The Cure og Depeche Mode, og inkluder kanskje verdens mest uinspirerte vokalist som har lagt til seg en ubeskrivelig irriterende slags hikkelyd på omtrent hver eneste setning, og microClocks er temmelig millimeterpresist beskrevet.
Det er et enormt potensiale i Skyliner, i den grad man kan si det om et band som har holdt på siden 2000, men de har et enormt behov for en ekstra medspiller som kan bidra til å kutte bort unødig fett og krydre med spennende urter der det trengs. En streng produsent kanskje.
Jeg er litt usikker på hvilket format jeg skal klassifisere norske Motorfinger sitt siste slipp i da den er akkurat for lang for en EP, men samtidig litt for kort for å bli regnet som et fullverdig album i mine øyne, når den med sine seks spor ikke når 25 minutters spilletid en gang. Men more »
Jeg vil starte denne anmeldelsen med en liten advarsel, for første gang jeg satte i gang «Silence Between Sounds» forberedte jeg meg samtidig til et annet oppdrag for Norway Rock av en rimelig størrelse og bygde meg opp en aldri så liten nervøsitet av den grunn – og da funka Karmamoi særdeles dårlig.
Ut ifra Oslos mørke bakgater reiser et nytt bekjentskap seg opp fra slummen. Med begge beina godt planta i norsk rockehistorie med sterkt fokus på De Fire Store her til lands, men med et enda tydeligere nikk til god gammeldags punkrock, serverer Gribbene en meget solid debutskive.
De gir ikke et ekstremt seriøst førsteinntrykk med bandnavnet sitt, pønkbandet trygt forankret i Økern, Oslo. Og det er vel ikke hensikten heller all den tid de stort sett har brukt på tøys og tant så vidt meg bekjent. Men nå prøver de i hvert fall å fremstå hakket mer seriøse og får det langt more »
Når du er vokalist ved etternavn Dickinson og pappaen din heter Bruce så hviler det automatisk en forventning på dine skuldre som vanskelig kan matches. Og gutten kan synge, det er det ingen tvil om – men fy fabian for et glætt band han har funnet seg da.
Det er et iskaldt, brutalt og rått univers amerikanske Code Orange inviterer oss inn i på deres tredje utgivelse «Forever». Og selv om jeg helt sikkert kan si at jeg aldri i verden ville tilbrakt for alltid i det universet, lar jeg meg gjerne lokkes med på en 35 minutters visning.
Denne er meget enkelt forklart; Liker du støyete garasjerock liker du østerrikske The Crispies. Men de har et eller annet ved seg som jeg ikke kan sette fingeren på som gjør at du kan like dem selv om du i utgangspunktet ikke liker garasjerock, som i mitt tilfelle.
Se der ja, sånn skal en pakke se ut! En livedel på både CD og Blu-Ray, en akustisk del og diverse filmklipp fra backstage omkring bandets opptreden på Bang Your Head!!!-festivalen i 2016 hvor herligheten samlet dekker en spilletid på småpene 257 minutter. Nice! Anmeldelsen er for øvrig basert på den audiotive delen av pakken.
El Cuero feirer 10 år som band i år, og dette markerer de med å gi ut sitt sjette studioalbum «For All Remaining Days». Skiva består av 10 spor solid americanarock, hvorav mange av dem er veldig sterke låter.
Hvordan står det egentlig til med de tyske thrashkongene? Forrige slipp «Phantom Antichrist» var et virkelig friskt pust fra gjengen som da viste at de fortsatt har noe å fare med etter alle disse årene, og «Gods Of Violence» er intet unntak. Det som skiller denne mest fra forgjengeren er at de har blandet inn more »
Allerede ved første øyekast på biografien til italienske Presence var knivsliperiet mitt i full gang. Jeg er så lei av klassisk skolerte gitarvirtuoser som hyrer inn kvinnelige messosopraner til møkkabandet sitt at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Det må da være nok med sånne band nå? Vær så snill og finn more »
Kall meg gjerne konservativ, men det er et eller annet med glatt powermetal med kristent budskap som aldri kommer til å klinge spesielt godt i ørene mine. De må gjerne spille inn så mye musikk av denne typen de bare orker, italienerne, men de trenger da ikke å plage meg med det synes jeg.
Kun 18 år gammel er han, den nye gitarhelten fra Oxford, England. Men sin unge alder til tross så har han allerede opparbeidet seg en solid live-erfaring etter å ha underholdt på diverse pubber og utesteder i hjembyen fra så tidlig som i 11-årsalderen. Og nå er det da tid for å presentere seg for more »
Det er en ikke ubetydelig gjeng med rockere italienske Dario Mollo har jobbet med opp igjennom, som Tony Martin og Glenn Hughes for å nevne noen få, men han startet sin karriere i det italienske bandet Crossbones som han nå har besluttet å børste støvet av igjen.
Tradisjonen tro fortsetter amerikanske Halestorm vanen med å utgi en EP bestående av coverversjoner av meget ymse artister mellom albumutgivelser, og intet unntak denne gangen heller da vi får bandets tredje coverutgivelse etter like mange album. Fra før av har de dekket alt fra AC/DC til Lady Gaga og Guns N’ Roses til Daft Punk more »
Drukningsdød. Hva kan vel være verre enn dette, at lungene sprenges mens de fylles med vann, dødelig desperasjon når man innser at dette er slutten, det er slik det skal ende – ingen vei tilbake! Bildet er særdeles godt, også i overført betydning. For The Dogs er dette så absolutt ikke slutten.
Derrick Greene må ha verdens mest utakknemlige jobb. Det kan ikke være lett å fronte et av de viktigste metallbandene når det soleklare flertallet av bandets tilhengere ønsker deg dit pepper’n gror og krever forgjengeren Max Cavalera tilbake. Jeg har så absolutt vært en av dem, misforstå meg rett, men når herr Greene nå straks more »
Ny line-up, nye muligheter. Men Patrik Jensen og Sharlee D’Angelo består. Dette er den svenske supergruppens sjette album og helt klart deres beste.
Den engelske musikeren Sting er endelig ute med et nytt popalbum. Dette er ingen hvem som helst, for Sting, mine damer og herrer, kan nemlig skryte på seg at han er mannen bak vanvittige storheter som «Englishman In New York», «Shape Of My Heart» og «Fields Of Gold».
Nei, nei og atter nei Juliette…! Den første skuffelsen du har gitt meg noensinne er herved et faktum. Fra å være en av mine all time favorittskuespillere (noe du for all del fortsatt er, ikke misforstå) til å gi meg knallegull rock med først The Licks og ikke minst den smått brilliante soloskiva «Terra Incognita» more »
Tenk om Adolf Hitler aldri hadde eksistert? Tenk om det ikke fantes religion? Tenk om Bernie Sanders var demokratenes presidentkandidat? Og ikke minst; tenk om Metallica hadde én person i nærheten de stolte blindt på som kunne slipt og kutta bort daukjøtt på deres siste utgivelse så den sto igjen som en bauta bestående av more »
Jeg leser mye positiv omtale av Esben And The Witch, men er veldig usikker på om det er det samme bandet jeg nå har hørt på. Noe så traust og kjedelig er det jammen lenge siden jeg måtte lide meg gjennom. Her er det mye forsiktige trommer og bassgang som regjerer med noe gitarklimpring oppå.
Å beskrive musikken til denne oktetten er egentlig ikke så lett. Mastermind Justin Greaves har en fortid i Electric Wizard og Iron Monkey og har hentet medlemmer fra blant annet Mogwai. Når de ved enkelte anledninger også har covret Pink Floyd så tror jeg vi snart er i mål. Sammen blir dette sjangere som stoner-prog more »
Nå må jeg finne frem hammeren igjen, for siden dag én har jeg solid spikra fast Avenged Sevenfold, heretter kalt Ax7, i «Neinei»-hylla mi – utelukkende på grunn av bandets skjødesløse behandling og åpenbare plagiering av mine gamle helter – noe forrige veikryss «Hail To The King» beviste til gagns.
Syv måneder etter at Sixx:A.M. slapp sitt fjerde album «Prayers For The Damned Vol. 1» er de nå klare med oppfølgeren «Prayers For The Blessed Vol. 2» – andre og siste del av dette dobbeltalbumet. Hvorfor disse to skivene er navngitt «Vol. 1» og «Vol. 2» er en gåte i seg selv, ettersom dette nyeste more »
Kee, eller Kjell – hans langt mindre rocka alter ego, trenger å vise verden at han fortsatt kan spille gitar, og det kan han så absolutt. Låtskrivertalentet og vokalen derimot står det verre til med. 12 låter fordelt på cirka 45 minutter utelukkende bestående av gitarsolo ispedd litt rockelåter av veldig ymse kvalitet er så more »
«Baby, nobody cares» synger vokalist Page Hamilton selvprofetisk under refrenget til albumåpneren «Life Or Death», og proklamerer vel med det Helmets plass i musikkverdenen anno 2016 – noe albumtittelen også gjenspeiler.
Gutta bak Status Quo har rocket og rullet siden 1962 og kan trygt kalle seg for veteraner i bransjen. Riktignok opptrådte de under flere forskjellige navn før de endte opp som Status Quo, men likevel, erfaringen er solid.
Sirenia har fått ny kvinnelig vokalist. Igjen. Vi teller den fjerde i rekken nå. Skjønt, helt ny er ikke Emmanuelle Zoldan – hun har vært med som kordame siden 2003. Sirenia kan vel strengt tatt ikke kalles et band heller. Snarere gitarist Morten Velands bandprosjekt, ettersom han spiller alle instrumenter selv i studio, og de more »
In Flames ja, tror det må være tre eller fire skiver siden sist jeg hørte dem. Og da er det trist å meddele at verden har stått stille. Det eneste jeg noterer er at refrengene er enda snillere med veldig nedtonet cleanvokal, mens versene fortsatt er av den sinte moderne varianten.
Bon Jovi har flere ganger bevist at de er i stand til å fornye seg og til å overraske fansen, spesielt på 90-tallet. Men etter årtusenskiftet virker det som om de har kjørt seg helt fast i ett spor. Fortsatt kommer det gullkorn nå og da, men de er få, og det er altfor lenge more »
Jeg har latt meg glede av Madder Mortem på konsert ved et par anledninger, men jeg har i grunnen aldri satt meg ned for å virkelig lytte til noen skive. Før nå. Dumme meg. “Red In Tooth And Claw” er nemlig intet annet enn en strålende skive i ett og alt, og jeg kjenner jeg more »
Du verden, her var det MYE smerte som måtte ut…! Kanskje ikke så rart ettersom moren til vokalist Jeremy Bolm gikk bort med kreft rett i forkant av låtskrivingen til bandets fjerde utgivelse – derav albumtittelen som både representerer bandets albumantall, men også den siste og mest dødelige delen av kreft.
Det skorter ikke på klisjeer når norske NiteRain her forærer oss sin andre fullengder. «Vendetta» er fylt til randen av innhold man har hørt hundrevis av ganger før fra gamle helter som Mötley Crüe, Kiss, Poison og mer til, men er det bra? Ja, det vil jeg så absolutt påstå.
De svenske powermetallerne er ute med sitt 10. studioalbum «Built To Last». Åpningssporet «Bring It» fester seg ganske fort med sitt kamproprefreng, og følges opp av likesinnede «Hammer High». «The Sacred Vow» høres ut som noe jeg har hørt før, uten at jeg kommer på nøyaktig hva, men et catchy og særs melodiøst refreng gjør more »
I forrige uke fikk noen få utvalgte fra norsk musikkpresse anledning til å høre den nye Metallica-skiva «Hardwired…To Self-Destruct», da en representant for bandets amerikanske management Q Prime stakk innom og puttet en CD i spilleren på plateselskapet Universals kontorer i Oslo.
Av alle ‘nesten-store’ amerikanske thrashband rager vel Testament høyest av dem alle, muligens i konkurranse med Exodus. I tredve år har de stort sett levert jevnt og trutt, og de har vel ingen skikkelige kalde sjøer i kofferten, slik som “Risk” eller “St. Anger”, selv om heller ikke deres katalog er homogent strålende etter de more »
Det er av og til litt befriende å lytte til album som låter akkurat som man forventer, med få om noen overraskelser. Av og til. Og sånn er det med Daniel Snider, langt bedre kjent som Dee fra Twisted Sister, sitt tredje soloslipp. Ikke like bredbent og harry som hans hovedgeskjeft (jeg elsker Twisted Sister, more »
Teatralsk rock fra Italia, da vet man ikke helt hva som venter. At italienere byr på mye spesielt er velkjent, så sånn sett er dette ganske ordinær rock.
Amaranthe er ute med sitt fjerde album, på drøye fem år. Ganske så produktivt av denne svenske hitmaskinen. For det skal de ha; de tør å lage popmetall med gode melodier og særs fengende refreng. Hvis du blander 90-tallets dancemusikk à la E-Type med nymetall får du Amaranthes popmetall anno 2016.
Det er så å si nøyaktig to år siden sist den kanadiske legenden ga ut et album, og når han nå endelig er tilbake er han muligens dystrere og mer alvorstung enn noensinne.
Hver eneste gang jeg leser om et langtlevende band som omsider har funnet tilbake til røttene sine og endelig lagd det beste og tyngste albumet siden jabba-dabba-du ringer alarmklokkene mine i full varsku. Den skiva blir sjeldent, om aldri, særlig bra.
Den amerikanske singer/songwriteren Beth Hart har servert oss lidenskapelig og sår blues, soul og rock et par ti år allerede og når jeg setter meg ned for å høre på hennes siste utgivelse har jeg ikke forventninger om noe veldig spesielt.
De fire bukkene Followill som utgjør familiekonsernet Kings Of Leon fra Nashville er tilbake med sitt syvende album «WALLS» (som visstnok skal stå for «We Are Like Love Songs»). Stilmessig kan det virke som om de nå har vendt tilbake til sin mest suksessfulle periode rundt 2008, da «Sex On Fire» var en superhit og more »
Sonata Arctica gir vel ikke ut et album i timen, men dette er i hvert fall deres niende album. Siden 1999 har de tronet som verdens snilleste metalband. De er en moderne utgave av Def Leppard, men samtidig klarer de å klamre seg til den gjeve metal-statusen.
Jeg kan sette pris på at Epica ikke selger seg og blir for kommersielle, men jeg synes kanskje de går litt i stikk motsatt retning. Det tok meg lang tid å like forrige album, og årets verk ser ut til å være enda mer tungfordøyelig. Det hjelper da heller ikke at den er uendelig lang.
Dette femsporsalbumet ble til allerede i 2002, men ble på den tiden bare delt med noen få personer. Ved hjelp av en crowdfundingkampanje har Økshoff nå gjort musikken sin tilgjengelig for allmenheten.
Detta var jommen meg Meshuggah på sitt aller beste og mindre bra på en gang. De er jo aldri dårlige, men noen ganger kan denne mattemetallen deres løpe litt vel løpsk i mine ører. Hittil har de stort sett hatt hele skiver som bikker enten den ene eller andre veien, men på deres rykende ferske more »
Alter Bridge er aktuelle med sitt femte studioalbum. Åpningslåta “Show Me A Leader” starter med en interessant intro og utvikler seg til en fengende førstesingel. “The Other Side” har noen fete gitarriff, som det for øvrig er en del av på denne skiva, ettersom både Myles Kennedy og Mark Tremonti vet å traktere sine instrumenter.
Skiva åpner riktig så bra med tittelsporet; «Head Carrier» er en opptur som øker forventningene for resten av albumet. Men de klarer ikke helt å følge den opp dessverre. Etter å ha gått hardt ut og åpnet med skivas sterkeste spor, går det en smule nedover – med visse unntak.
Kim Ljung er en mann med mange jern i ilden. I tillegg til å være best kjent som bassist og låtskriver i både Seigmen og Zeromancer har han nemlig også et tredje band. Ljungblut startet som et soloprosjekt i 2005, som Ljungs alter ego og et sted hvor han kunne få utløp for materiell som more »
Det finnes overhodet ingenting i veien med debutskiva til kaliforniske Idlewar. Kule låter og tøffe riff farger skiva fra start til slutt. Lyden og produksjonen er knall og passer deres stoner-rawk som hånd i hanske. Groove, flyt, brekk og dynamikk finnes i akkurat passelige doser til at det ikke blir ensformig også.
Airbourne er et av de aller mest irriterende banda jeg vet om, om ikke det aller mest irriterende. For hadde jeg klart å skru av alt jeg har hørt før ville Airbourne vært et av verdens kuleste band, men nå har jeg ikke en sånn bryter så da er og forblir de kun en gjeng more »
Jeg legger merke til at verden løper av hengslene for å hylle at Metallica har puttet «Metall» tilbake i navnet sitt, men sorry – jeg er fortsatt ikke overbevist.
Skyhøye forventninger har vært knyttet til Opeths kommende “Sorceress”. Ikke minst er dette fordi nivået i senere år har vært helt latterlig. «Heritage» (2011) og «Pale Communion» (2014) ble begge møtt med stående ovasjoner, og balansegangen mellom tungrock, metal og kunst med progrockmusikalske, nærmest avantgardistiske, aner kunne ikke vært utøvd bedre.
Paal Flaata, best kjent som gullstrupen fra Midnight Choir, er aktuell med siste tilskudd til sin «Songs Of»-trilogi som hyller hans personlige inspirasjonskilder. Denne gangen har turen kommet til Townes Van Zandt.
I kjølvannet av at udødelige rockeikoner som Lemmy og Bowie viste seg å ikke være fullt så udødelige likevel, falt det seg naturlig for bergenserne å lage et album for å minne oss på at vi alle skal dø; “Memento Mori”. Dette er mørkt, melankolsk og tungt, med progressive elementer og influenser fra både doom more »
Jeg er ingen stor fan av In Flames, det må komme fram. Faktisk er jeg så lite glad i bandet at det faktum at de på en måte har blitt flaggskipet for Gøteborgsmetall symboliserer for meg alt som er feil med musikkverdenen.
Du snakker om å male seg selv inn i et hjørne. Tidligere Queensrÿche-vokalist Geoff Tate har oppkalt sitt nye bandprosjekt etter sitt ex-bands mest klassiske skive og er nå ute med del 2 av en trilogi av konseptskiver som formelig trygler om å bli sammenlignet med den opprinnelige og majestetiske konseptskiva «Operation: Mindcrime» utgitt i more »
Bare et drøyt år etter gudegaven «Meliora» får vi allerede her nytt materiale fra våre svenske venner – en EP bestående av én splitter ny låt og fire coverlåter av diverse ymse folk og det store spørsmålet er jo nødvendigvis om nykuttet «Square Hammer» følger opp fjorårets mesterverk.
Dagen før utgivelsen av dette albumet ble Nick Caves dokumentarfilm «One More Time With Feeling» vist på kinoer over hele verden. Med unntak av første singel «Jesus Alone», var denne filmen urpremieren på de åtte nye låtene på albumet «Skeleton Tree».
Dette er det trettende studioalbumet til Meat Loaf og samtidig den fjerde med samarbeidspartneren Jim Steinman. Det fortelles at Steinman ikke kommer til å skrive flere låter og dermed kan man vel konstatere at med «Braver Than We Are» er sirkelen sluttet for denne kraftfulle duoen. Og for en avslutning!
År har passert siden «Bang Goes The Knighthood». Gledelig er det derfor at Neil Hannon nå returnerer med et riktig så bra album. Der «Bang Goes The Knighthood» nikket tilbake til «Cassanova» (1996) tar årets «Foreverland» opp tråden fra «Victory For The Comic Muse» (2006), i den forstand at komposisjonene har en litt mer «seriøs» more »
Denne skiva hadde jeg mildt sagt høye forventninger til. Jeg var redd de svenske semiprogmetallerne ikke skulle klare å hoppe etter Wirkola – etter deres episke “Hymns For The Broken”, som av mange, meg selv inkludert, ble kåret til et av 2014s aller beste album. Og hvordan følger man opp en sånn plate?
Sabaton har såvisst funnet sitt spor, hvilket innbefatter tanks og krigshistorie. Så også på dette albumet som har fått tittelen «The Last Stand». Vokalist og låtskriver Joakim Brodén ser ingen grunn til å finne opp kruttet på nytt, når det fins nok å ta av i historiebøkene. Denne gangen har temaet altså falt på historiske more »
Det er et nytt bekjentskap for meg, hamarske Souls Of Tide. Et kjapt Google-søk viser at bandet består av folk med fartsid i bl.a. Trollfest, Sarkom m.m. Men her har de plantet beina solid i det glade 70-tall, og nasket ivrig ifra legender som Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath.
For tretti år siden ble det sluppet en debutskive fra et band som skilte seg kraftig ut fra alle andre rockeband fra California på den tiden. Ikke nok med at tittelen “Mechanical Resonance” hørtes mer ut som Rush, men låtene var rocka, rootsy og hardtslående, og gutta i Tesla så ut som de kom rett more »
Omsider får vi presentert nytt materiale fra klodens, og da går jeg ut ifra at det også gjelder universets, aller største metallband – deres første siden vederstyggeligheten «LuLu». En forsmak på det, av mange, meget etterlengtede albumet «Hardwired…To Self-Destruct» (gjør de konkurranse ut av lamme albumtitler mon tro?).
Det er en temmelig rørerende affære vi er vitne til her, da «nye» helter (Mike Portnoy, Alex Skolnick og Mark Menghi) hyller «gamle» helter som nylig er blitt frarøvet oss (Lemmy, David Bowie og Glenn Frey). Låtene som covres her er «Iron Fist», «Suffragette City» og «Life In The Fast Lane».
Så har altså tiden kommet for at Aerosmith snart legger inn årene, og Steven Tyler har allerede begynt å stake ut veien videre for egen solokarriere. Hvis du håper at han fortsetter ned samme gate, er jeg redd du blir skuffet over dette albumet. Tyler har nemlig penset over i countrysporet på sin første soloplate.
Det er med ekstremt stor usikkerhet jeg sjekker ut såkalte «supergrupper», spesielt når de inneholder multiple folk jeg fra før av er fan av, i dette tilfellet ex-Slipknots skinnmaltrakterer Joey Jordison og vår alles kjære Mayhem-bröler Attila Csihar (anser meg selv som en av veldig veldig få som gladelig setter mine fan-ben i begge leire).
Det er umulig ikke å legge godvilje til når man opplever Elin Larsson og dennes belivete band. En skal heller ikke underslå verdien av ørsmå, stilistiske vendinger, trolig på kant med fansens forventninger. Debutalbumets vitale, men eklatante retrorock har i stor grad måttet vike for sørstatlig soul satt i høyspentrockens rammer, og ”Lady In Gold” more »
Albumet er som tittelen: Guitar madness. Denne x-Heaven-gitaristen briljerer med kunnskap om shredding, tapping eller hva det måtte være. Dette er kunst på høyeste hylle. Vi har mange talenter i Norge, og Roger Pedersen er en av dem som fra 80-tallet har utviklet seg mulig mest av alle. De akustiske låtene er verdt å ta more »
Dette er et meget spesielt album siden veldig få artister preger denne stilarten. Solvei selv kaller stilen hennes for World Jazz, men i dette albumet hører vi både latin twist og smooth jazz. Tankene mine går ofte til norske artister som Karin Krogh, Radka Toneff and Sidsel Endresen når jeg hører dette albumet. La meg more »
Ojda, hvor skal man begynne? Det er i hvert fall ingenting å si på ambisjonsnivået til den italienske gjengen, det skal de ha. Bombastiske og pompøse klassiske passasjer danner lydbildet bak tung symfonisk metall med en vakker kvinnelig sopran i front. Hørt det før? Ca. 1.000.000 ganger, og minst 999.998 ganger for mye.
I løpet av de siste ti år er det nesten ingen band som har truffet undertegnede mer i hjerterota enn denne skottetrioen, og åtte av de tyve mest spilte låtene på min iTunes er faktisk Biffy, så det er ingen overdrivelse å si at «Ellipsis» er en av årets mest etterlengtede skiver, og bandets første more »
Fem år etter sin forrige skive er punkpopbandet Blink-182 ute med sitt syvende studioalbum – en hyllest til sin hjemstat California. Tittelsporet handler om hvor heldige de har vært som har fått vokse opp i nettopp California, og både Los Angeles og San Diego er beæret med hver sin låt. Alt pakket inn i deres more »
I det man trodde at Yngwie Malmsteens skiver hadde nådd et lavmål med 2012-utgivelsen «Spellbound» og krysset fingrene for at herifra kan det kun bli bedre, så kommer «World On Fire» og knuser det håpet. Greit, den er ikke verre enn «Spellbound», men den er jaggu ikke mange prosentene bedre heller.
Det var da voldsomt så pompøst og svulstig dette skulle være da, men det er vel kanskje ikke så rart når tidligere Nightwish-vokalist Tarja Soile Susanna Turunen-Cabuli beærer oss med et nytt soloslipp.
