Veteranene i Quiet Riot har hatt et tøft 2019. Ikke nok med at vokalist James Durbin sluttet noen uker før denne skiva ble utgitt, men bandhøvding Frankie Banali har fått påvist bukspyttkjertelkreft. Slett ikke bra. Er «Hollywood Cowboys» et lys i mørket da?
Målet denne gangen var en litt simplere plate fra Mayhem, og det er helt klart materiale som setter seg allerede ved første lytt. Nå betyr ikke dette at vi snakker lettfattelig materiale, som vanlig låter det Mayhem, og det krever en del av lytteren. Men at det er låter som kan anses som catchy er more »
Selv om denne plata av bassisten i Focus ikke er rendyrka rock, våger jeg en anmeldelse fordi han lever i sfæren mellom jazzrock og prog. Han har markert seg med sin spesialbygde 6-strengers Piet Visser-bass. Keivhendt er han, og spiller fletta av de fleste.
Selv om de aldri noensinne ble oppløst etter at grungen la danske Pretty Maids’ karriere i grus på midten av 90-tallet, og de fortsatte jevnt og trutt å gi ut bra skiver, så har de opplevd noe av en mirakuløs renessanse det siste tiåret. Klarer «Undress Your Madness» å fortsette trenden?
Svenske Flower Kings er ute med sitt 14.album, og det er hele seks år siden forrige. Mye har skjedd besetningsmessig siden den gang, men Stolt er fortsatt kongen på haugen og slår i bordet med et dobbelt-album.
Det finnes nok av gitarister som kan spille raskere enn sin egen skygge, og trenger verden egentlig enda en? Vel, Candyboy eller italieneren Andrea Chiarini, som han egentlig heter, klarer faktisk å pirre nysgjerrigheten min ganske kraftig med sin debutskive, Hellawood.
Dette er det unge progbandet fra Oslo sitt andre album. Denne gangen har de forflyttet sitt konsept ut fra sitt hus til en institusjon og livet til fire pasienter med forskjellige diagnoser.
Stjernekoalisjonen med Kings Xs Doug Pinnick, Dokkens George Lynch og Korns Ray Luzier fortsetter sin ferd med hybriden av prog og hard rock, og dette er nok en real berg- og dalbane lyttermessig. Det burde ikke være noen overraskelse for noen, når en tar utgangspunkt i besetningens musikalske plattform.
Pop-geniale Jeff Lynne har vært på uforutsett reise helt siden en kompis overtalte ham å oppføre comeback-konsert i Hyde Park høsten 2014. Ubegripelig underkjente ”Zoom” anno 2001 solgte såpass miserabelt at Lynne besluttet å slukke taklampa i sin orkesters elektriske operasjonsbase, angivelig for godt.
Hele fem år har gått siden nordmennenes forrige utgivelse, så det var på tide med ny skive. Ifølge Wikipedia er de et hardcore/punk-band, men jeg vil vel si at de lener seg mer mot stoner på “Brittle Bones”. Bandet låter som alltid som en kule og produksjonen deretter.
Fortsatt rystet over mesterverket “The Congregation” anno 2015, registreres det med glede at norske Leprous nekter å hvile på laurbær. “Pitfalls” strekker den pop-symfoniske strikken lengre enn “Malina”s folkeligste tilslag, og er du blant dem som utelukkende fordrer metallisk-synkoperte gitarfigurer fra Einar Solberg og kompani vil du påmønstre “Pitfalls” med dyp skuffelse.
Det er neppe noen som kan true Bonamassas stilling som ‘verdens ledende bluesgitarist’ pr. dags dato, men sjøl synes jeg i grunnen han har gjort langt mer spennende saker i andre band og prosjekter, som BCC og Rock Candy Funk Party.
Nashville-produsent Dave Cobb er formodentlig innhanket for å deponere Airbourne noe av det samme løft Robert “Mutt” Lange i sin tid ga AC/DC, uten at O’Keefe-brødrenes rockevesen vil formå å nærme seg kanoniserte album som “Highway To Hell” eller “Back In Black”.
Når Steve Hackett rører på seg medfører det gjerne en konsertutgivelse eller to. “Genesis Revisited Band and Orchestra: Live” byr på hele konserten Hackett holdt i Londons Royal Festival Hall, hvor hans utvalgte mannskap forenet krefter med The Heart of England Orchestra.
Den begynner et kledelig smell, de svenske punkelegendenes splitter nye fullengder i form av «REV001» og setter umiddelbart takten for «War Music», en skive jeg tipper kommer til å gå rett hjem hos blodfansen og antageligvis skaffe de er par nye.
Åtte år etter at Jan Akkerman påbegynte arbeidet med “Close Beauty” er albumet ferdig. “Close Beauty” byr på tolv stykker i kjent Akkerman-stil, noe som i bred forstand betyr melodiøs, lyrisk instrumentalmusikk i skjæringspunktet mellom progrock, jazzrock og “world music”.
Tonen blir mørkere og røffere når Brighton-residerende Birdeatsbaby presenterer album nummer fem. Angivelig markerer “The World Conspires” et nytt kapittel i englendernes saga, hvor et progressivt kabaretsamrøre høster impulser fra moderne metall, med overbevisningskraft og dybde.
Bluesrock blir sjelden tøffere og mer muskuløst enn hva Black Stone Cherry leverer når de hyller gamle legender som Robert Johnson og Howlin’ Wolf i egne klær! Oppfølgeren til fjorårets like gode første del leverer seks spor av steintøff kaliber, og dette bekrefter i grunnen bare mitt generelle inntrykk av bandet.
Så er omsider gullstrupen fra Fates Warning ute med sitt etterlengtede soloalbum. Ray Alder har en umiskjennelig og signifikant vokalsignatur, og Fates Warning fansen vil neppe bli skuffet over dette albumet.
Rich Robinson og hans skjærehyllest er allerede ute med sin andre skive, ett år etter studiodebuten, og den følger naturlig nok i nøyaktig samme spor – fordi de to skivene ble innspilt samtidig, i fjor vår. Og de ivaretar fortsatt arven etter The Black Crowes på en ypperlig måte.
Tirill Mohn har samarbeidet med White Willow og Autumn Whispers, men ble hva man kaller en førsteklasses soloartist i 2013 – “Um Himinjodur” innesto intelligent komponert og raffinert forrettet viserock, med symfoniske, pop-progressive antenner. Til oppfølgeren begår Mohn “en musikk-syklisk Vivaldi”, hvorunder årstidene tonesettes
“Fortress” fra 2013 tinger anseelse som Alter Bridges mest uttømmende fonogram. Årets skive – amerikanernes sjette studioarbeid – tiltrår et kvalitativt terreng mellom denne og lett skuffende “The Last Hero”. Igjen faller et metallisk mørke, uten å kompromisse kvartettens melodiøse tungrock-DNA.
“Land Animal” introduserte Boston-sekstetten for et transatlantisk prog-publikum, men var i realiteten ensemblets fjerde langspillfonogram. Plata opplevdes momentant spennende, men kunne ikke skilte med utstrakt aktualitet. I ettertid ser man at materialet mangler kongruens med musikernes intensjoner.
Svenske Screamer er ute med sin fjerde fullengder, og for en skive dette er! Det er ikke hverdagskost for en gammel traver i anmelderkorpset å oppleve et slikt ballegrep som «Highway Of Heroes» tar.
Hva har så bedehusgutten, Michael, funnet på nå? Albumtittelen gir sterke assosiasjoner til de ti bud, men etter et kjapt resonnement kommer jeg til at det er hans tiende soloalbum, og heldigvis hører jeg kjapt at skiva har mer til felles med hans forrige og sterke solo-album «One Sided War» fra 2016 enn salmejamringen fra more »
De siste årene har svenske Eclipse befestet seg som et av de aller beste «nye» bandene innen kategorien melodiøs hard rock, og ikke minst frontmann Erik Mårtensson har blitt den nye go-to-guy hvis du trenger noen skarpe og fengende låter og/eller produsent til skiva di. Men de alle fleste kilder går jo før eller senere more »
Etter navnet å dømme er det vel ingen stor bombe at vi her snakker om klassisk, gitardrevet melodiøs hardrock – selv om jeg vel kanskje synes stilen heller noe mer mot Turner/Malmsteen og Gary RockeMoore enn Den Sakrale Regnbue. Kanskje er det først og fremst Tore André Helgemos strålende leverte vokal som vipper tankene dithen, more »
IQs produksjon har i senere år vært sterk, ikke minst på grunn av utmerkede album som “Frequency” (2009) og “The Road Of Bones” (2014), og med “Resistance” holder de hodet høyt og leverer mer av samme kvalitet.
Det er neiggu ikke helt enkelt å avgjøre hvor alvorlig en skal tillate seg å ta The Darkness, og jeg må innrømme meg å knapt ha sjenket dem en tanke siden implosjonen med andreskiva for ca. 15 år siden. Nå foreligger sjette skive i rekka, og signaturen er ennå den samme; stadionfjollerock med falsettsang .
Etter fem års inaktivitet er pop-prog-orkesteret Flying Colors tilbake med sin tredje skive, «Third Degree». Det har tatt sin tid å få samlet såpass travle musikere som Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse, Dave LaRue og Casey McPherson, men det var vel verdt ventetida.
De tyske powermetallerne i Helloween har hatt en slags gjenforening på forrige turné, hvor ex-medlemmene Michael Kiske og Kai Hansen har turnert sammen med dagens besetning. Dette kan nå overværes på den nye liveskiva «United Alive In Madrid».
Opp av den berømte hatten kommer et amerikansk band ved velklingende navnet, Crucifliction, som leverer god, gammel thrash metal. En trenger ikke være veldig bevandret i genren for å høre at Megadeth er bandets store inspirasjonskilde. Vokalist og gitarist, Chris Robertson, låter farlig likt Dave Mustaine.
Høyoktan skandirock er det det går i når Dudes presenterer seg for platemarkedet for første gang – riktignok ikke så pompøst og storslagent som Turbonegro eller like illsint som arvtageren Kvelertak, men en slags gyllen mellomting som fungerer meget godt.
En av vår tids ypperste vokalister viser over hode ikke tretthetstegn; snarere er det som om Hart bare forøker selvtilliten, og på “War In My Mind” blottstiller eget, indre mørke, med fynd, sensitivitet og blodstenkt kraft.
Den mest treffende albumtittelen i denne omgang med titler som “Poyekhali” og “Karakoram II” under vingene – og det også ganske obskur musikk norske Astrosaur bedriver, nemlig en instrumental form for progmetall. Eller “flinkisrock” som vi pønksa kalte det i gamle dager.
Etter sigende tok det Øystein Brun – samt medkomponister Simen Hestnæs og Lars Nedland – to intensive år å ferdigstille oppfølgeren til ”Winter Thrice”. Borknagar har i grunnen vært fritatt fra å begå svake skiver, selv med innbyrdes kvalitetskupert katalog.
Eternitys debutalbum er visstnok bestående av låter som har ligget i kjelleren til bandleder Evighet i nettopp en evighet kan man trygt si at det var på tide å få det ut, for dette svinger det enormt av. En miks av old school svartmetall og thrash er det det går i, med et akkurat passe more »
Når det skal listes opp store og innflytelsesrike gitarister innen hardrock, bør en ikke komme spesielt langt ned før navnet Michael Schenker kommer en i møte. I mer enn 45 år har han ledet an tungvektere som Scorpions, UFO og MSG med sine lekre tonevalg, blendende teknikk og sikre melodiføringer.
Etter at Cinderella la inn årene på midten av 90-tallet, måtte vi vente helt til 2013 før frontmann Tom Keifer omsider ga ut «The Way Life Goes». Så dermed er det jo ganske kjapt levert når han nå kommer med sitt andre soloalbum «Rise» bare seks år etter debuten.
Nu-metallens forfedre anstiller høyt aktivitetsnivå, tjuefem år etter et selvtitulert debutalbum. Å prisgis skylden for en doktrinær, generisk-kultiverende og bevegelsesfiendtlig musikkfraksjon har foranlediget dem frender og fiender, men forholdet gjør i det minste at ingen forventer artistisk innovasjon av kvintetten.
Punkbasert musikk går ekstremt bra i landet om dagen, og gledelig er det å se at rutinerte travere fortsatt holder koken og synes blant alle kaskadene av nyere band. Så også for Oslo-bandet SKADA som siden 2005 har holdt det gående med sin Jokke-inspirerte pønk.
Pixies er tilbake med nytt album, og med «Beneath The Eyrie» byr de på melodisk indierock av typisk Pixies-sort. Årets album holder tolv låter, skrevet av Francis og Lenchantin og produsert av Tom Dalgety.
Med sitt niende album beveger sør- og vestlendingene seg mer tilbake til dødmetallen av den klassiske sorten. Mye av dette er gjort i lydbildet, men også låtstruktur, driv og ikke helt hysterisk tempo er med på å dra tankene i denne retningen.
The Defiants er et prosjektband bestående av folk fra Danger Danger, og debuten deres i 2016 var en av årets mest positive overraskelser. Nå er oppfølgeren ute, tittelen «Zokusho» er japansk for nettopp… ‘oppfølger’.
Man vet hva man får når man setter Backstreet Girls i spilleren – pluss/minus 40 minutter med herlig boogierock av ypperste klasse. Skiva åpner friskt med freseren «Moonrocker» og starter med det «Normal Is Dangerous» på en aldeles ypperlig måte i god gammel BSG-ånd.
Metallinja på Buskerud Folkehøgskole Heimtun beviser nok en gang at det er håp for fremtiden innen norsk metal. Fjorårets kull har levert 24 spor som nå er tilgjengelig på Spotify.
Fjerde skive fra The Black Star Riders, og det er nå slik at en kan lure på om de i det hele tatt er interessert i å skape seg et eget uttrykk. Det låter overbevisende vitalt og friskt, men de framstår altså fremđeles som et ypperlig tributeband, bare med egne låter.
Forventningene var enorme da progmetal-supergruppa Sons of Apollo offentliggjorde sin eksistens, men selv om 2017-debuten «Psychotic Symphony» var solid, hadde nok mange forventet seg mer fra en så hinsides sterk bandbesetning. Denne liveskiva viser bandet fra en litt annen side.
‘Når Magic Pie slipper nytt album, stopper verden opp for å lytte!’ Ja, slik hadde det vært i en litt mer rettferdig verden… Slik jeg ser det er de blant dette landets aller beste band, men de synes stadig å gå under radaren hos de aller fleste andre enn de mest dedikerte progtilhengerne her til more »
Ingenting er tilskyndet i Tool-leiren; i så måte deler de dignitet og kompromissløshet med Pink Floyd. Både plateproduksjon og enkeltlåter spiser timer som drops – følgelig stanser verden når kvartetten omsider påfører oss ny plate, etter tretten års dvale. Jeg applauderer Tools egenrådighet.
Et nytt album fra Entombed er alltid spennende selv om man gjerne vet hva man får. Dette er det tredje slippet etter at besetningen ble uenige og de fleste fortatte som Entombed A.D. Med LG Petrov på vokal og de andre med flere Entombedutgivelser bak seg, spiller ikke navnet så stor rolle.
Jeg har gjentatte ganger omtalt Freedom Call som et av verdens dårligste band. Dette er ikke nødvendigvis fordi musikken er så ekstremt dårlig, den er bare så innmari kalkulert og uinspirert. Det kan sikkert lages en egen Freedom Call-app, for å komme opp med nye sanger. Så uoriginalt er det.
De første ordene i denne anmeldelsen er skrevet før jeg har hørt et sekund av musikken eller lest presseskrivet til Crobot, for utelukkende basert på bandnavn og albumtittel tipper jeg tung og seig stoner-/doomrock jeg har hørt hundre ganger før med minst én shufflelåt. Så skal vi se: Jadda!
Coverskiver, altså. I 95 % av tilfellene er dette venstrehåndsarbeid fra band som ikke har nok kreativitet til å komme opp med et dusin egenkomponerte låter av høy nok kvalitet, og for å få et pusterom før man er nødt til å levere et eget produkt.
«Live From The Artists Den» er den første utgivelsen med Soundgarden etter at bandet gikk i graven sammen med sin vokalist, og er tilgjengelig på både CD, LP og Bluray. Her får vi servert 29 låter over 150 minutter, fra det nydelige Wiltern Theater i Los Angeles i 2013.
Tredje skive inn i karrieren for Mater Thallium, og det kan virke som om det gås mer og mer fra grunnkonseptene initiert ved debuten, som mest av alt låt som en noe vridd miks av King Crimson og Candlemass. Det som nå synes å skje er en stadig dreining vekk fra doom og mer over more »
Et av årets mest etterlengtede album vil om få uker være i handelen. Utgivelsen, som ifølge Åkerfeldt ser Opeth ta et steg ut av skogholtet som de tre foregående skivene befant seg i, har igangsatt grenseløs grubling med henblikk på musikalsk retning – vil Opeth gjenreise den progressive dødsmetallkjerringa?
Fem år har gått siden forrige studioskive fra Slipknot, og forventningene har vært store blant fansen. Og gledelig nok skuffer de heller ikke denne gangen.
Man vet alltid hva man får når man setter på en ny Destruction plate. Det spares ikke thrashriff eller klassiske hyl, som Schmier satte standarden for. Lyden er gjerne også etter årets standard. Sånn er det denne gangen også. Så da bunner det i grunn ut i om låtene holder mål.
Amerikanske Unruly Child hadde maksimalt dårlig timing da de ga ut sin 1992-debut akkurat i det grungen eksploderte og endret det musikalske landskapet radikalt. I ettertid har skiva blitt en kultklassiker blant AOR-fansen, en de aldri helt har klart å tangere.
Klassisk skolerte Gleb Kolyadin er pianist i duoen Iamthemorning, frontet av vokalist Marjana Semkina, som med ”The Bell” følger opp forjettende, dog uforløste ”Lighthouse” anno 2016. Hvorvidt Kolyadins sjangertranscenderende soloeskapade har gitt indirekte farge til sangsykliske ”The Bell” eller ikke, så stikker materialet vesentlig dypere enn ”Belighted” og ”Lighthouse”.
Fra planeten Netuluna kommer fire individer ved navn Alpha, Beta, Gamma og Delta for å redde oss fra elendighet, og det ved universets sterkeste makt – nemlig heavy rock. Og joda, heavy rock tungt lent mot stoner er det det går i – og bra utført også.
De svenske melodiske hårdrockarna i H.e.a.t har forlengst bevist seg som et ypperlig liveband, og «Live At Sweden Rock Festival» er, som tittelen på snedig vis antyder, innspilt live på hjemmebane på Sweden Rock Festival.
Det begynner å bli alvorlig mange liveutgivelser med Graham Bonnet – dette er såvidt vi vet den fjerde på drøyt to år, med mer eller mindre de samme låtene.
At Sabaton aldri går tom for krigstematikk er like imponerende som at de aldri går tom for låter skrevet over samme fire powerkordene. Derfor synes jeg også det er litt rart at enkelte blir skuffet når de leverer noe nytt. Debuten var et friskt pust,, men det meste var allerede gjort etter det.
Da er det eksamenstid for Abbath. Der den selvtitulerte debuten var skrevet som et Immortal-album, er denne skrevet for bandet Abbath. Plata består av ni låter på under førti minutter, så materialet er rimelig effektivt uten altfor mye unødig fyllstoff.
Musikalsk ligger norske Gone Rogue i et slags post-grunge-territorie, der det svinges over fengende riff som post-grungere pleier å gjøre – men i motsetning til veldig mange andre band i samme territorium er Gone Rogue bra.
Er det mulig å forestille seg en mer særegen vokalist enn Perry Farrell? Det øyeblikket du hører lyden av stemmebåndene til mannen som slo gjennom med Jane’s Addiction for over 30 år siden, så vet du at det er ham.
Til alles glede og frustrasjon får vi nå servert nok en utgave av Rhapsody. Stridsøksen hives litt hit og dit virker det som, men nå står vel Alex Starapoli alene igjen med det som etter hvert ble Rhapsody of Fire.
Lars Ulrich hadde stor innflytelse på sine amerikanske venner da han i ungdommen brakte med seg ny europeisk metal over dammen. Å si jeg stoler like mye på smaken hans nå er å overdrive, men det er utvilsomt kult når han sier hans nye favorittband er norske Bokassa.
Norsk rock lever i beste velgående og Underwing fra det blide Sørlandet, nærmere bestemt Arendal, er et levende eksempel på det. «Spirals» er deres andre EP, og i likhet med deres første «Kaela Upsweep» fra 2017 så befinner de seg fortsatt i 90-tallets alternative lydbilde.
Femti år etter ensemblets innstiftelse er det fortsatt ingen som riktig tåler stilistisk sammenligning med franske Magma. Fra og med det forløsende mesterverket av 1973, ”Mekanïk Destruktïw Kommandöh”, har klassisk skolerte Christian Vander kjørt et fullstendig eget løp.
Tanken bak prosjektet Sweet Oblivion var å få Geoff Tate tilbake i det musikalske landskapet som vi kjenner ham best fra, og det har de utvilsomt klart. Tittellåta «Sweet Oblivion» låter akkurat slik vi har håpet å få høre Geoff Tate igjen – akkurat som klassisk Queensrÿche anno «Operation: Mindcrime».
Noen skiver er litt sånn at du lurer på om det er kult eller bare kleint. Bandet selv anser åpningslåta som en fremtidig klassiker. Den er så lystig og fengende at det blir i overkant for meg. Det samme gjelder «Smoke On The Horizon». Dette her er Manowar og Anvil rørt sammen i en gryte
Bruce Springsteens “Western Stars” har blitt møtt med stående ovasjoner fra et samlet musikalsk pressekorps. Albumet, som byr på tretten låter av den mer lavmælte sorten, har faktisk vært utropt til hans beste siden 70-tallet.
At ”Jesus Christ The Exorcist” ikke kan løpe fra en sammenligning med Andrew Lloyd Webber og Tim Rices uforlignelige ”Jesus Christ Superstar”, hvis 1970-versjon trolig er verdenshistoriens beste LP, synes Morse formodentlig bare er gøy.
Det er alltid stas med et nytt album fra Darkthrone. Du vet aldri hva du får, samtidig vet du det litt likevel. Du får i hvert fall ekte vare uten for mye tull. Både lyd- og låtmessig har Darkthrone lagt seg på 80-tallet denne gangen og leverer et godt håndverk med enkelte overraskelser.
Det er få av de klassiske thrashbanda som har gitt ut så konsekvent bra plater som Death Angel. Det er lite igjen av bandet som gav ut “Ultra Violence” og “Act III”, men de som er igjen er vel de melodibærende elementene; vokalist Mark Osegueda og gitarist og låtskriver Rob Cavestany.
«Men jøssenamn, er det ikke D.A.D. da?! Gamle ørn! Det var lenge siden! Og takk for sist, det ble jo litt av et haraball!» Omtrent sånn er det lett å tenke når man første gang hører «A Prayer For The Loud» – det er som å treffe en god gammel kompis igjen.
Det sitter god smak i veggene på Despotz Records’ kontorer, selskapet som blant annet utgir platene til Martin Rubashov. I en tiltagende jungel av retrofikserte rockeband har nevnte foretak skutt en sølvfugl i Lykantropi, sekstetten som våren 2019 fulgte opp 2017-debuten med “Spirituosa”.
Da Gaahl begynte å spille live med sitt Wyrd har det gått i låter med Trelldom, Gorgoroth og God Seed. Jeg hadde egentlig ingen forventninger til hva som skulle komme av nytt materiale. Og i hvert fall ikke så variert som dette.
Jeff Scott Soto er til tross for sin nå relativt voksne alder fortsatt over gjennomsnittet produktiv. Siden oppstarten med Malmsteen på 80-tallet har han en merittliste utenom det vanlige, og har i tillegg til en rekke band og sideprosjekter klart å holde en solo-karriere gående.
Innlemmelsen av danske Rasmus Andersen har løftet ærverdige Diamond Head til uante høyder. Bandets selvtitulerte skive fra 2016 markerte et kvalitativt comeback for Brian Tatlers mannskap, trass i at bandet har til gode å levere svake plater.
Våre tyske venner er omsider tilbake etter ti års albumpause, og det med et brak. En stadionturné på trappene som solgte ut på minutter – deriblant vår helt eget Ullevaal Stadion et halvt år før skiva det skal turneres for i det hele tatt har nådd butikkhyllene eller strømmetjenestene er sterkt, uansett artist.
Den tredje utgivelsen fra prosjektet First Signal, sentrert rundt Harem Scarem-vokalist Harry Hess, fortsetter der hvor forrige slapp – med mer melodiøs hard rock med massive og fengende refrenger, godt forankret i sen 80- / tidlig 90-tallsrock.
Dersom en symbiose av Machine Head og Justin Bieber egger din interesse vil dette utspjåkete fjaset muligens øve appell, men alle andre bes imøtegå faenskapet med favnen full av varseltrekanter. Kompositorisk er dette komplett infantilt, hjernedødt og grenseløst usjarmerende.
Den etterhvert så rutinerte Big Bang-gjengen har nok en gang servert oss et album av meget god kvalitet som jeg nekter å tro at noen av bandets tilhengere vil bli skuffet av. Akkurat som forventet.
Aeon Zen serverer på sitt femte album et realt progressivt festmåltid, ikke særlig lettfordøyelig men det smaker ganske godt. Aeon Zen er i hovedsak en engelskmann ved navn Rich Hinks, en kar som også spiller bass i et ganske så kjent canadisk band ved navn Annihilator. Men dette låter ganske så annerledes.
Under hele solokarrieren til Airbag-gitaristen har ankepunktet vært at det stadig er mer å hente på å ta ut noe mer tyngde og trøkk. Der han på fjorårets EP gikk lengre inn i det svevende Marillifloyd-landet, utfordrer han denne gang gledelig også noe mer mot det blytunge, nært Sabbathske – og effekten blomstrer!
Herre min hatt, for et comeback. Jeg finner ikke noe å utsette på dette, uansett om det er aldri så gøy å plukke frem mangler hos gamle band. Forrige plate med Possessed var EP’en «The Eyes Of Horror» fra 1987.
Det har gått seks år siden sist vi fikk ny musikk fra den tidligere Montrose- og Van Halen-frontmannen Sammy Hagar, og han varsler at «Space Between» antagelig blir hans siste skive – mannen har tross alt passert 71 år, men stemmen holder fortsatt mål.
Nå har vel ikke Saint Vitus som mål å være nyskapende, men såpass lite oppfinnsomt som å ha enda en selvtitulert skive kan jo skape litt forvirringer.
Det har gått hele åtte år siden sist David Coverdale og hans Whitesnake ga oss ny musikk, og «Flesh & Blood» fortsetter i samme stil som de foregående skivene. Du lærer ikke uten videre nye triks til en gammel hund.
Panzerpappa har tjent den jazzprogressive rocken siden 90-tallet, som et morsomt tilskudd til en norsk, subversiv musikkflora. Smått om senn festet sågar fedrene kompositorisk grep; ”Pestrottedans” fra 2016 markerer et kvalitativt skille i bandets diskografi, og årets oppfølger etterlever nyvunne forventninger til kvintetten.
Kampfar fra Østfold er ute med sin åttende skive, og etter 25 år i bransjen begynner herrene virkelig å få grepet på dette med black metal!
Ikke i mine levedager hadde jeg forutsett å omtale et ferskt studioalbum med omslag prydet av de fineste italienske ord jeg kjenner. I debatten omkring tidenes beste progressive rockeband fra Italia finnes kun ett svar.
Det er ganske godt gjort å krysse av absolutt alle kjente klisjéflagg i stort sett samtlige spor gjennom en hel skive – og samtidig halvveis slippe unna med det. Det meste handler om vikinger, sverd, saltmat & gull i denne avkrok av verden, og det låtmessige i seg sjøl er ikke all verden.
Nå er det endelig tid for Ginger å dra i gang The Wildhearts nok en gang, og det var på høy tid. Gledelig nok har de gått bort i fra det latterlige forsøket på «modernisering» fra siste korsvei og kastet all elektronika-tjafs på båten for å konsentrere seg om det de virkelig kan, nemlig rock.
Keith Buckley fra Every Time I Die på vokal, Scott Ian fra Anthrax og Joe Trohman fra Fall Out Boy på gitarer, Dan Adriano sist sett i Alkaline Trio på bass og trommis Andy Hurley også han fra Fall Out Boy utgjør prosjektet The Damned Things, som nå er ute med sin andre skive.
Svenske Dream Boogie er ute med ny skive – og vår mann var ikke begeistret, for å si det pent – men de skal i det minste få litt cred for årets ærligste tittel.
