Haunted By Silhouettes | No Man Isle

Til tross for snart ti års eksistens og to album er denne EP’en mitt første møte med trønderkvintetten. Svensk melodiøs death metal blandet med metalcore er hva jeg leser om bandet, og det er nok mye riktig i det.

Jeff Scott Soto | Complicated

Vår venn Jeff Scott Soto har ikke for vane å sitte mye i ro, og utgivelsene har kommet jevnt og trutt gjennom hele karrieren. Mindre enn sju måneder har gått siden «The Duets Collection, vol. 1» kom ut, og nå er jaggu «Complicated» allerede klar for butikkhyllene.

Rammstein | Zeit

Med ett eneste unntak har jeg til gode å bli skuffa over «pandemiskivene» vi nå får nyte godene av, og smaksprøvene vi har blitt servert i forkant av Rammsteins åttende album har ikke minsket forventningene heller.

Thunder | Dopamine

”Dopamine” er en massiv munnfull med sitt 16-spors doble format, men jeg klarer likevel ikke helt å se for meg hvilke spor som burde vært kutta for en nedslanking til enkel CD/LP, hvilket er et særs godt tegn mtp. skivas jevnhet, og samtidig en god indikasjon på hvilken variasjon de framviser.

Kaipa | Urskog

Det gamle svenske progrock-bandet Kaipa har i årenes løp gjennomgått flere forrandinger. Senere tid har sett et mer jazzrock-orientert band finne feste, og på årets «Urskog» dominerer jazzens retorikk mer enn på lenge.

Publisert
Kategorisert som Skiver Merket

Devil Master | Ecstasies Of Never Ending Night

Debuten “Satan Spits On Children Of Light” var en fenomenal kombinasjon av black metal og Misfits. Jeg har vært nysgjerrig på hvordan det amerikanske freakshowet skulle klare å følge opp dette. Svaret på det er likt, men annerledes.

Dead Head | Slave Driver

Thrashveteranene fra Nederland kom med en real knyttneve for fem år siden i form av «Swine Plague», en plate som er blitt spilt mye hos meg, og som jeg tenkte ville bli vanskelig å overgå. Og litt rett i det har jeg. Denne tok litt lenger tid å komme inn i. Produksjonen er hakket bedre, men det var kanskje den kvassheten jeg synes gjorde forgjengeren så enorm.

Robin Trower | No More Worlds To Conquer

Inn i sjette tiår som artist fortsetter Robin Trower med å utgi bluesrock-album. «No More Worlds To Conquer» er ikke ulik 202?s «Closer To The Day» – det er Hendrix-inspirert blues som står i sentrum, og alt av musikk leveres med dynamikk og flotte toner.

The Nika Riots | Derelict

For de som ikke kjenner til The Nika Riots er det hardcore/metalcore det går i, og selv om de såvisst følger de regler som er satt innen disse genrene gjør de det helt på sin egen måte og har skapt noe unikt.

Udo Dirkschneider | My Way

Hvem i himmelens navn var det som kom på den lysende idéen om å la den 70-årige Dirkschneider gneldre seg gjennom en haug med klassiske låter som vi allerede er bortskjemt med å høre med fantastiske sangere som Freddie Mercury, Ronnie James Dio, Robert Plant og Tina Turner?

Audrey Horne | Devil’s Bell

Hele 20 år har gått siden dannelsen av Audrey Horne mellom De Sju Søstre, og for meg har de hele veien vært et strålende live-band, mens jeg aldri helt har klart å bli venn med platene. Hvorvidt det skyldes at bandets utstråling og generelle kvaliteter er bedre enn låtene er ikke godt å si, men nå er i alle fall sjuende langspiller klar – uavhengig av hva nå enn jeg måtte synes.

Aerosmith | 1971: The Road Starts Hear

Det er alltid gøy å høre hvor store band startet, og stort større enn nettopp Aerosmith i rockesammenheng skal godt gjøres å komme. Vi får servert et knippe demolåter som visselig skal ha blitt liggende urørt i flere tiår – kun tidligere utgitt i en ekstrem sjelden utgivelse.

First Signal | Closer To The Edge

Frontiers har tråkket på gassen, og gir ut skive etter skive om dagen, og nå står First Signals fjerde utgivelse for tur. Etter en aldeles strålende debut i 2010, leverte de to skiver i 2016 og 2019 som ikke sto seg helt opp mot debuten. Med «Closer To The Edge» er «duoen» Harry Hess (Harem Scarem) og Daniel Flores (The Murder Of My Sweet, Find Me) i front for et prosjekt som leverer AOR som vi liker å høre det. Tøffe riff, gode melodier og frekke hooks.

Treat | The Endgame

Etter at svenske Treat kom sammen igjen etter over et tiårs inaktivitet, har de levert en rekke skiver med vesentlig høyere kvalitet enn man kan forvente av et band på dette stadiet av sin karriere.

Black Swan | Generation Mind

To år etter debuten, er Black Swan, en av Frontiers´ «supergrupper», de begynner å bli noen av de, klare med oppfølgeren, «Generation Mind». Besetningen er uendret siden sist; Reb Beach (Whitesnake/ Winger), Jeff Pilson (Foreigner), Robin McAuley (McAuley- Schenker Group) og Matt Starr (Ace Frehley/ Mr. Big).

Destruction | Diabolical

Dette er definitivt et spesielt album. For første gang i historien har Destruction gitt ut plate uten gitarist Mike Sifringer. Dette er også bandet første studioskive for Napalm Records.

The Good The Bad and The Zugly | Research and Destroy

Gutta fra Hadeland (og Moi) leverer. Ikke nok med at vokalist Ivar Nikolaisen skal demme opp for liveopptredener og innspillinger for to av Norges største rockeband om dagen, så gir The Good The Bad And The Zugly ut skiver som en leirduekaster. Ikke mer enn to år etter «Algorithm and Blues» (2020), som forøvrig også fikk strålende kritikker, er altså en ny hårball spydd ut av den grimmeste bakgårdskatta innenfor norsk musikk.

Envy Of None | Envy Of None

Envy Of None, a new project featuring Alex Lifeson (Rush), Andy Curran (Coney Hatch), Alfio Annibalini and vocalist Maiah Wynne release their atmospheric self-titled debut album in April. Clear your mind of any preconceptions – this is not a Rush record.

Joe Satriani | The Elephants of Mars

På hans attende utgivelse er det ved første ørekast kun gitarlyden som avslører artisten, for Joe Satriani har gått nye veier denne gangen. Kanskje har det med pandemien å gjøre, for det er første gang han har gått i studio og spilt inn gitarsporene uten sine medhjelpere til stede.

Red Hot Chili Peppers – Unlimited Love

Funk-rock mestrene er ute med sitt tolvte studioalbum og skiven har fått den oppløftende tittelen «Unlimited Love». Albumet er produsert av ingen ringere enn Rick Rubin og det hele ble spilt inn på hjemmebane i LA, nærmere bestemt Shangri-La studios i Malibu.

The Hellacopters | Eyes of Oblivion

Et av Skandinavias råeste rockeband, The Hellacopters, er ute med sitt første studioalbum på fjorten år – og det første med originale medlem Dregen siden «Payin’ the Dues» i 1997. «Eyes of Oblivion» er tittelen det har fått og er ute på Nuclear Blast. Mange har ventet lenge på at denne dagen skulle komme.

Meshuggah | Immutable

Fansen kommer til å bli slått i bakken av ren begeistring fra sine gamle helter, for her får man servert resultatet av 30 års finpussing av en musikkstil de selv har skapt. Mange har prøvd å kopiere stilen, men det finnes bare én original og læremester, og de er fortsatt best.

Dare | Road To Eden

Seks år har gått siden Dare ga ut originalt materiale, men «Out Of The Silence 2» var sist vi hørte fra bandet. Det var i 2018. Nå er Darren Wharton & Co klare med «Road To Eden», og det er et smått tyngre Dare vi møter anno 2022.

Michael Romeo | War of the Worlds // Pt II

Store epos er ikke unnagjort på 40 minutter, ei heller for Michael Romeos «War Of The Worlds»; han behøvde to utgivelser for å rekke over temaet, og det skal vi kanskje prise oss lykkelige over, for dette sparker ræv! «War Of The Worlds, Pt. 1» fikk vi i 2018, og endelig er del 2 av eposet klart.

Placebo | Never Let Me Go

Det har snart gått et helt tiår siden siste studioalbum fra det alternative post-punk rockebandet Placebo. Fredag 25. mars 2022 slipper de deres rykende ferske “Never Let Me Go”. Bandet har forøvrig gitt ut album sporadisk hele veien fra start, men i mellom da og nå var det som noe av magien forsvant. Helt frem til nå.

Føss | These Voices

Uten å ha hørt selve bandet før har jeg fått med meg navnet, og det er befriende å rulle i gang en fullengder uten noe som helst formening om hvordan type musikk som presenteres. Selv om, må jeg innrømme – det forventes bruk av gitar.

Publisert
Kategorisert som Skiver Merket

FM | Thirteen

De engelske AOR-prinsene i FM har for lengst bevist at de er fullstendig ute av stand til å lage et skikkelig dårlig album, selv om de kanskje har vist tegn til litt autopilot her og der, og «Thirteen», deres trettende studioalbum, fortsetter den gode trenden.

Dark Funeral | We Are The Apocalypse

De svenske svartmetallegendene skuffer ikke denne gangen heller, selv om mange reagerte på den tunge singelen «Let The Devil In». En seig og litt annerledes introduksjon til bandets syvende plate. Dette er platas andre spor, etter den kjappe «Nightfall», og som igjen følges opp av «When Our Vengeance Is Done» som har et høyere tempo.

Ronnie Atkins | Make It Count

Fansen var forberedt på det verste da de danske rockeveteranene Pretty Maids i september 2019 annonserte at vokalist Ronnie Atkins var diagnosert med en langt fremskreden lungekreft, og at bandets aktivitet ble lagt på is inntil videre. Mange av oss trodde vel da at det var det siste vi hørte fra den kanten – men nei.

Ronni Le Tekrø | Bigfoot TV

Simultant med mindre interessante TNT-utgivelser tilvirker gitarunikumet bedre og bedre solostoff, og selv om her verken tonalt, harmonisk eller instrumentelt åpnes for avantgardistiske skrell hviler en nyansert og velfundert aura over årets Tekrø-arbeid, effektuert av sekstettkjerne, pluss selekterte gjesteartister.

Aeternus Prophet | Ruthlessness

Denne trioen er uheldigvis bosatt i Kyiv, og ukrainsk metal har gjerne en egen stil og atmosfære jeg kan like. Aeternus Prophet har mer bakgrunn i death metal enn mange av sine landskollegaer, men black metallen skinner igjennom, spesielt på vokalsiden

Suicidal Ninja Monkeys | Monkeys Have A Tale

Cover_NEW

Det er alltid hyggelig med bekjente som utgir nye skiver og ekstra hyggelig når skivene er bra, eller som i Suicidal Ninja Monkeys sitt tilfelle – veldig bra. Vi skal i hovedsak tilbake til 90-tallet, i et solfylt California og gjerne med et skateboard under føttene.

Bryan Adams | So Happy It Hurts

Kanadiske Bryan Adams er tilbake med «So Happy It Hurts», en skive han fikk tid til å skrive da verdensturnéen hans ble utsatt gang på gang de siste to år. Og dette er Adams akkurat slik vi er vant til å høre ham, med konsise poprock-låter og fengende refrenger. Mutt Lange og John Cleese? Check.

Ghost | Impera

Så måtte det skje, nedturen. Helt siden jeg fikk min helt egen «new wave of swedish heavy metal» med tre band som mer eller mindre utelukkende har servert gull på løpende bånd under et tiår har jeg vært forberedt på nedturen, og nå er den her – dessverre i form av ledestjernen selv, selveste Ghost.

Marillion | An Hour Before It’s Dark

Da er det duket for nytt studioalbum fra Marillion. Albumet, som har kommet til å hete «An Hour Before It’s Dark», er bandets første siden 2016s «Fuck Everyone And Run», og byr på mye av den samme tonen. Imidlertid er årets plate kortere, muligens også mer konsis enn sin forgjenger.

Sylvaine | Nova

Hvor starter man å beskrive et album formelig bobler over av referanser fra alt fra Seigmen og Enya til sortmetall og folk? Vel, først og fremst at det aller meste er skapt og fremført av én person – nemlig Sylvaine selv. Det i seg selv er enormt imponerende av damen – det at albumet i tillegg er meget, meget bra gjør ikke verket mindre imponerende.

The Flower Kings | By Royal Decree

Med «By Royal Decree» leverer svenske The Flower Kings sitt femtende album i løpet av sin 28-årige karriere. Covid-pandemien satte en effektiv stopper for all turnevirksomhet, så Roine Stolt og kompani satte seg ned med gamle øvingsopptak for å se om noe kunne jobbes fram med tanke på å gi ut ei ny skive.

Amund Maarud & Lucky Lips | Wolves

Snaxville Recordings Norwegian blues rock guitarist Amund Maarud has released a second album in collaboration with Americana band Lucky Lips (Malin Pettersen (vocals, guitar), Stian J Sveen (pedal steel), Paal Emil Storm-Berg (drums), Even Reinsfelt Krogh (banjo) and Erlend Skullestad Hølland (bass)). «Wolves» is a beautiful blend of blues rock and Americana, proving that good Americana… Fortsett å lese Amund Maarud & Lucky Lips | Wolves

Skambankt | Ti

Etter to akustiske album og konserter er det på tide for Skambankt å skru på fuzzpedalen igjen, og en mer passende anledning enn å gjøre det til bandets tiende skive skal vel godt gjøres å finne. De viste seg som en meget habilt poprock-band når de slakka tempoet og volumet litt, men nå vil vi ha tilbake rockebandet vårt, så dette er en skive ikke uten en viss forventning i forkant.

HammerFall | Hammer of Dawn

Svenskene sparker friskt fra seg på sitt tolvte korstog når de slipper albumet «Hammer of Dawn». På utgivelsen får du, ikke overraskende, typisk tradisjonell heavy metal, uten forsøk på fornyelse av hverken sjanger eller band. Men er dette nødvendigvis negativt? Nei da.

Kryptograf | The Eldorado Spell

The quartet from Bergen, Kryptograf, release their sophomore album “The Eldorado Spell” in February, inspired by the heavy sound of the late 60s and 70s. The record features plenty of psychedelic and doom rock elements, combined with excellent song craft and an appetite for melody.

Tears for Fears | The Tipping Point

The first new album from English pop-rockers Tears For Fears in 17 years was inspired by a series of personal and professional “tipping points”, such as the tragic death of founding member Roland Orzabal’s wife in 2017. Given that background, it would be easy to expect a rather downcast record, but that is not the case.

Scorpions | Rock Believer

Det har i år gått småpene 50 år siden tyskerne i Scorpions gjorde sin debut med ”Lonesome Crow”, og karrieren har naturligvis gått i bølgedaler gjennom fem fullførte dekader, kvalitativt som kommersielt.

Naarges Ukjente | Naarges Ukjente EP

Naarges Ukjente heter Norges nye hittil ukjente black metal-band. Bandprosjektet ble startet av brødrene Åge og Morten Solli for ti år siden, men ble fort skrinlagt. Pandemi har gitt rikelig tid til studioprosjekt, så Mats Nerli fra Nerli There ble involvert i 2020.

Degreed | Are You Ready

Det kan ikke benektes at Sverige har virkelig blitt markedsledere i kategorien Melodiøs Energisk Rock, hvor spesielt band som Eclipse og H.e.a.t har tatt skritt med sjumilsstøvler det siste tiåret. Og i feltet halsende like bak virker det nå som om Stockholmsgrabbarna i Degreed er klar for å ta et Northug-rykk av de sjeldne.

Glasgow Kiss | Fury EP

De har nylig oppstått fra flere etablerte band, bergenske Glasgow Kiss som her serverer oss deres debut. Det høres tydelig, for her er det så definitivt en gjeng med erfarne og dyktige musikere som leverer et produkt de har ståltro på.

Amorphis | Halo

De har nå drevet med melodisk dødsmetall i mer eller mindre en mannsalder, finnene, der mitt første møte med de skjedde allerede midtveis på 90-tallet. Siden den gang har vi nå gått separate veier, uten at det er noen som helst grunn til det – og dette er faktisk den første skiva jeg bevisst setter meg inn i siden den gang.

Johnossi | Mad Gone Wild

Det har gått omtrent nøyaktig to år siden den svenske duoens sisteslipp, den smått fantastiske “Torch // Flame”, og siden den gang har vi vært inn og ut av lockdowns. Nå som pandemi endelig ser ut til å være på vei over passer det da fint å feire med Johnossi sin oppfølger, ikke uten en viss forventning.

Voivod | Synchro Anarchy

Pandemien gjorde selvfølgelig at også Voivod måtte jobbe annerledes. Det ble et par livestreaminger hvor lydmannen skrudde en klar og tydelig gitarlyd, som likevel er krisp. Denne ble med i studioet da “Synchro Anarchy” skulle spilles inn.

Eddie Vedder | Earthling

Eddie Vedder er først og fremst kjent som vokalist og frontfigur i et av moderne rocks mest legendariske band, Pearl Jam. «Earthling» er hans første soloalbum siden «Ukulele Songs» fra 2011, og hans tredje totalt – hans første var filmmusikken til «into the Wild» fra 2007. Vedder er kjent for sitt sosiale og politiske engasjement, og bringer dette videre inn i musikken og tekstene på «Earthling».

Lionville | So Close To Heaven

Italienske Lionville har siden debuten i 2011 levert klassisk AOR med ujevne mellomrom. De ga ut to album med indie-selskapet Avenue Of Allies Music, før de signerte med Frontiers i 2017, med to utgivelser i 2017 og 2020. Nå er deres femte album, «So Close To Heaven» klart.

Slash featuring Myles Kennedy & The Conspirators | 4

Det kan ikke være helt enkelt å skulle operere i det stadig smått opprørte kjølvannet av et av verdens største poporkestre, men jeg oppfatter Saul ”Slash” Hudson som en tross alt ganske så jordnær fyr som like gjerne spiller for 43 stykker i en kjellerklubb som for flere tusen ganger så mange på et gedigent stadion.

Dream Theater | Lost Not Forgotten Archives: When Dream And Day Reunite (Live)

I riktig gamle dager, da tiden var ung, var bootlegs «the shit», og man betalte sine surt oppsparte kroner til sortkledde menn i mørke smug for å få konsertopptak av sine helter. I dag er historien en annen, og artistene selger konsertopptakene sine sjøl. Kanskje ikke så dumt, ettersom kvaliteten blir noen hakk bedre, og pengene går til de som eier musikken.

Korn | Requiem

Etter en lang rekke kryptiske meldinger på diverse medier kunne KoЯn slippe nyheten om at de kommer med sitt fjortende studioalbum denne uken og gir oss en usedvanlig snill (til å være KoЯn) lytteopplevelse. Men fortvil ikke, de har ikke gammelmannsblod i årene helt enda.

Saxon | Carpe Diem

Helt siden jeg som lettformelig tenåring på 80-tallet ble ’bevisst min egen musikalitet’ har jeg til dags dato hatt til gode å møte noen som trekker fram Saxon som sitt absolutte favorittband, selv om især skivene fra ’79 til ’84 bredt, og så visst velfortjent, omtales med imaginære gylne kanter.

Lana Lane | Neptune Blue

Det har gått nærmere ti år siden vi hørte fra Lana Lane sist. Siden den gang har hun signert en kontrakt på flere album med Frontiers. Ektemann Erik Norlander står for produksjonen, og tar seg av keyboards. Jeff Kollman har kommet inn på gitar, og burde vært et kjent navn for mange.

Steve Vai | Inviolate

Steve Vai behøver ingen videre introduksjon. Mannen som ga oss låter som «Yankee Rose», «For The Love Of God» (sukk!), «The Audience Is Listening» og «Bad Horsie» slutter aldri å forundre og begeistre oss. Men hva kan vi forvente oss av Steve Vai anno 2022?

Big Big Train | Welcome to the Planet

Following the tragic death of singer David Longdon in November 2021, English progband Big Big Train have proceeded with the release of their fourteenth studio album (with the full support of Longdon’s partner) in celebration of his considerable talent as a multi-instrumentalist and vocalist.

Madrugada | Chimes at Midnight

Det har gått fjorten år siden Madrugada ga ut sitt forrige studioalbum. Likevel føles det som Madrugada har vært med oss hele tiden. På en måte har de det, ved å ha gitt ut et samlealbum, filmmusikk og noen singler i mellomtiden. Det fylte et tomrom og det føltes aldri som de ble helt borte, heldigvis.

Giant | Shifting Time

Med kultklassikerskivene «Last Of The Runaways» (1989) og «Time To Burn» (1992) fikk amerikanske Giant et kort opphold i rampelyset før grungen drepte bandet – for godt, trodde mange. Nå er de klare med ny skive, «Shifting Time», riktignok uten vokalist og gitarist Dann Huff.

Publisert
Kategorisert som Skiver Merket

brenn. | Vandrer På Solskinn

Rockeduoen Brenn. har allerede bevist at de fortjener en plass i norsk rock med sitt første album «Elsker» i 2019 som de også mottok Spellemannsprisen for. Disse gutta rir på sin egen bølge og følger opp med nytt album «Vandrer På Solskinn».

Lily Löwe | Löwe

Det spirer i norsk rock, og ekstra gledelig er det når unge talenter leverer. Lily Löwe er artistnavnet til Lill Wilsberg, og sammen med Trond Holter (Wig Wam, Dream Police, Holter osv.) har hun gitt ut albumet Löwe, og det kan vel bare poengteres først som sist at det sparker rompe.

Tony Martin | Thorns

Det er med Black Sabbath-entusiastens glede man registrerer at Tony Martin fortsatt er aktiv. Og «Thorns» er heller ikke et svakt album, selv om den på langt nær begeistrer. Det Martin nå gir oss er tradisjonell heavy metal med en vokalmelodisk sensibilitet som vekker finfine assosiasjoner til historiske perler som «Headless Cross» og «Tyr».

Elvis Costello & The Imposters | The Boy Named If

Elvis Costello, som i 2018 og 2020 gav oss to glimrende album i «Look Now» og «HeyClockface», er i år tilbake med «The Boy Named If» – et album som i større grad enn på lenge fører tankene tilbake til hans klassikere fra 70- og 80-tallet.

Wonderworld | Live Fire

4. november 2020 var en dag de fleste Uriah Heep-fans vil huske med sorg. Dagen da keyboard-guru Ken Hensley forlot denne jammerdal for godt, for å groove med de andre rockeheltene i himmelen. Spesielt tung var nok dagen for gutta i Wonderworld.

Zelbo | In My Dreams

Keyboardist Dag Selboskar er et kjent navn for den som vokste opp med AOR på 80-tallet. Med låter som «Forever In My Heart» og «Tarquinia» gjorde Da Vinci vei i vellinga i tiåret vi er så glade i. Nå er han klar med sitt nye prosjekt, Zelbo.

Gåte | Nord

Dette er et av årets mest etterlengtede album, enkelt og greit. Og det er et eller annet med å endelig motta et album man har gledet seg til av den enkle grunn at man bare vet det er bra. Så spørsmålet blir bare hvor bra.

Volbeat | Servant Of The Mind

Våre danske venner i Volbeat er ute med sitt åttende studioalbum, «Servant of the Mind». Albumet er en kraftpakke av en skive og vil glede de der ute som vel føler at Volbeat har blitt litt vel radiovennlige de siste årene. På «Servant of the Mind» oppleves Volbeat endelig farlige igjen og de blytunge riffene gjennomsyrer hele skiven.

Navian | Cosmos

Drøye året etter Navian slapp EP-en «Reset», er bandet ute med sin første fullengder, med den grandiose tittelen «Cosmos». Etter den flotte opplevelsen «Reset» ga, var det ikke så rent lite spenning knyttet til nyutgivelsen. Har Navian klart å holde det høye nivået de hadde i 2020?

Kaasin | Fired Up

Når fantomgitarist Jo Henning Kåsin samler troppene for plateutgivelse, bør det ikke komme som en overraskelse at vi er invitert til en leksjon i Fender Stratocaster og Hammondorgel. Ei heller denne gangen.

Hedvig Mollestad | Tempest Revisited

The prolific Hedvig Mollestad is releasing her third album in just 18 months, “Tempest Revisited”. If you like “In The Court Of The Crimson King” by King Crimson, you should definitely check out this album, and enjoy the work of one of Norway’s most imaginative artists.

Knights Of The Realm | Knights Of The Realm

Bak navnet Knights Of The Realm finner vi to av svensk hardrocks ringrever i form av Eclipse-gitarist Magnus Henriksson og Tiamat-trommis Lars Sköld. Og som låttitler som «Heavy Metal», «Chains Of Metal», «Blood On Steel» og «Metal Attack» mer enn antyder, så har vi her å gjøre med 80-talls klassisk heavy metal.

Dave Gahan & Soulsavers | Imposter

Depeche Mode frontman Dave Gahan is releasing his third album with Soulsavers (aka Rich Machin), «Imposter», on 12 November. The record features 12 covers, including songs by Bob Dylan, Elvis, PJ Harvey, Elmore James, Neil Young, Mark Lanegan, Cat Power and more. It is by no means an ordinary covers album.

Dold Vorde Ens Navn | Mørkere

Når «Jeg Vil Ha Det Mørkere» åpner kvartettens første fullengder hører man raskt at bandet ikke lenger låter som et spontant prosjekt. Sjumilsstøvlene er tatt på både når det kommer til produksjon og låtskriving, i form av arrangementer, vokal og andre innslag som strykere og akustisk gitar.

Groundbreaker | Soul To Soul

Disse sideprosjektene som plateselskapet Frontiers stadig drar i gang, har mildest talt vært av varierende kvalitet. Men er det én mann som har vært konsistent bunnsolid gjennom hele sin 40-årige karriere, så er det Steve Overland, mest kjent som vokalist og frontmann i AOR-hertugene FM.

Memoria Avenue | Memoria Avenue

Norsk AOR er i vinden for tida, med flere nye band som viser muskler i den melodiske delen av rock n´ roll. Memoria Avenue er et nytt band med gitarist Tor Talle i spissen, men vi møter flere gamle venner i besetningen.

Halcyon Days | Keep Myself From Sinking

Norske Halcyon Days skiller seg kraftig ut ifra en stor andel andre band i samme genre da de også har blandet en god del pop i musikken. Ikke ofte hørt ifra den kanten, og det er et grep som fungerer godt. De har spilt sammen siden 2012 i følge biografien og erfaringen har tydelig gjort de godt, selv om dette er mitt første møte med bandet.

Gaahls Wyrd | The Humming Mountain

Drøye to år, og en spellemannspris etter debuten «GastiR – Ghos Revisited» får vi et mini album fra Gaahl og hans kompiser fra Bergen. Ja, dette er miniskive, og ikke en EP, påpeker Gaahl, akkurat som Hellhammer og Celtic Frost gjorde tidlig på åttitallet.

Steil | Ritual

Det er mange år siden begrepet ’norsk rock’ ble mer eller mindre kollektivt definert av ’de fire store’, altså (i subjektivt rangert rekkefølge) Raga Rockers, Jokke (med og uten Valentinerne), Dum Dum Boys og DeLillos.

Publisert
Kategorisert som Skiver Merket

Joe Bonamassa | Time Clocks

Ivrige Joe Bonamassa nye album som har fått navnet “Time Clocks”, byr på Bonamassa slik vi er blitt vant til å høre ham, nærmere bestemt som bluesrock ambassadør med full kontroll over gitaren.

Mastodon | Hushed And Grim

Nå får vi endelig høste godene av pandemien etter en mørk tid, for nå formelig regner det råsterke utgivelser fra den ene storheten etter den andre over verden i en skikkelig syklon av god musikk. Sist ut er Mastodon, med deres mest ambisiøse verk hittil.

Jerry Cantrell | Brighten

Nitten år er passert siden Jerry Cantrell tilvirket forrige soloplate – i seg selv et vitnesbyrd om gitaristens troskap til Alice In Chains som kunstnerisk arena. Da ”Rainier Fog”-turnéen opphørte følte veteranen for å nedskalere formatet, og et knippe konserter antente gnisten til ”Brighten”.

Cradle Of Filth | Existence Is Futile

Vokalist Dani Filth sier de ville presentere deres trettende album med et skikkelig smell, og valgte «Crawling King Chaos» som første singel. Det er en ganske brutal sak, som også viser det catchy og teatralske, selv om den er langt fra platas beste spor etter min smak.

Hex A.D. | Funeral Tango For Gods And Men

Det skal såvisst mer enn en global pandemi til for å stoppe toget ved navn Hex A.D., og sannelig har de brukt tida ganske så godt – dette er klart den både dypeste og bredeste skiva derfra til dags dato, og godt mulig også ad totalum den beste.

Biffy Clyro | The Myth of the Happily Ever After

Det er ikke mer enn et år siden Biffy Clyros forrige skive, «A Celebration Of Endings», men siden den ble kraftig utsatt, er det i praksis nesten to år siden de avsluttet arbeidet med den – og siden da har de ikke kunne spille konserter. Så hva gjør man da? Lager enda en skive, vel.

Duran Duran | Future Past

Forut for A-has kunstneriske maktdemonstrasjon i 1986 var engelske Duran Duran klodens desidert beste synthpop-entitet. Fremdeles er det perioden 1981-85 man vender blikket mot skal det drønnes førsteklasses Duran Duran, men bandet glimter til når du minst aner det.

Shamblemaths | 2

Rokkeringer i prosjektkonstellasjonen har ingenlunde desimert Trondheims-baserte Shamblemaths, som herved følger opp et sterkt debutalbum fra 2016 med kompositorisk briljans, rakrygget autonomi, kreativ stilmyldring og absolutt kompromissløshet.

Dream Theater | A View From The Top Of The World

13980195 - kjeragbolten norway the biggest stone between 2 rocks kjerag

Råtassene i Dream Theater er tilbake med sitt femtende studioalbum, kalt «A View From The Top Of The World». Som vanlig er forventningene høye når bandet som ligger i førersetet i progmetallen, også her i gården, skal til pers.

Coldplay | Music In The Spheres

Det er lenge siden «Parachutes», og Coldplay har ikke levert et skikkelig bra album siden «Viva la Vida». Vi står over den, for saken er at Coldplay er noe annet enn det de startet opp som. La oss derfor se på hvordan Chris Martin & co’s «Music In The Spheres» står seg i konteksten av sine to, tre forgjengere.

She Said Destroy | Succession

Tretten år har det gått siden Askerbandet She Said Destroy ga ut sin andre plate «This City Speaks In Tongues». Etter dette la de inn årene og gjenoppsto fra de døde i fjor, og begynte å skrive nytt materiale

The Hawkins | Aftermath

Og rundens vinner går til svenske The Hawkins som med sitt minialbum her har satt en helt ny standard på hvor varierende man kan lage klassisk hardrock i 2021.