Baron Von Bielski
Det aner meg i mitt stille sinn at dette blir en av de snodigste utgivelsene jeg kommer til å anmelde i 2023, men Jason Bieler har såpass mye å melde, og har et sinn med kroker man kanskje helst vil unngå å titte inn i, så det er bare å stupe i det. Sånn sett er kanskje tittelen «Postcards From The Asylum» treffende nok. Mitt første møte med Bielers særegne måte å skrive musikk på, var med låta «Down By The Ocean» fra Saigon Kicks debutalbum fra 1988. Kanskje ikke det særeste han har gjort, men tendensen var til stede allerede den gang. «Postcards From The Asylum» åpner midt i trynet på lytteren i låta «Bombay», og for ei låt det er! Det er sprekt å trøkke i gang med det som er et av skivas sterkeste spor allerede fra start, men fristelsen til å høre mer er i alle fall så til de grader vekket. «Numb» starter med et lydbilde som minner om gamle, gode The Police, men det varer ikke lenge før de progressive elementene overtar, med nedstemte, blytunge gitarer og et mørkere stemningsleie. Dette utvikler seg til et riff på tåballene i «Heathens», som kunne fått innpass på ei tidlig Marilyn Manson-skive. Tre hvasse låter på rappen allerede i åpningen der, altså. Dette lover jo bra, til tross for at femten spor og nærmere fem kvarter musikk erfaringsmessig kan være litt for mye, men her klarer Bieler å holde på interessen fra start til mål.
Hvor skal man så forsøke å plassere Bielers musikalske univers? Vi befinner oss i rockeland, naturlig nok, men det er en schizofreni til stede gjennom det meste han foretar seg, så også denne gangen. Vi går fra blytung rock n´ roll til progmetal, fra ballader i beste 90-tallsstil og psykedeliske elementer Frank Zappa ville nikket bifallende til, via grunge, og alt som måtte befinne seg imellom. Dette er kanskje mye av grunnen til at en utgivelse fra Jason Bieler fascinerer så til de grader. Og tro bare ikke at du kan surre deg gjennom skiva et par ganger og si deg ferdig, for her forlanger musikken at du faktisk lytter og er fokusert for å få med deg hva som skjer. Bieler kan lett oppfattes som den merkelige anda i andedammen, men musikalsk er han på mange måter en svane, all den tid musikken hans er bergtagende på (kv)akk så mange måter. Spesielt «Flying Monkeys» fanget interessen umiddelbart. Tidligere nevnte Zappa-referanse når sitt toppunkt i denne låta, med en Marco Minnemann (trommer) i full utstrekning. (Minne)Mannen er jo en blekksprut! I andre enden har «Mexico» et særdeles nedstrippet lydbilde, med spor av klassisk Pink Floyd i arrangementene, vakre harmonier i koringa, og en tekst med både nasjonalromantikk og mislykkede migrasjoner, og sannelig har han ikke fått lirket inn en viss mur inni der også. Om man ikke kjenner Bielers multifasetterte måte å skrive tekster på, går man nok glipp av mangt et glimt i komponistens øye. Bare tittelen «Sic Riff» fikk meg til å vente på låten, og den svikter ikke. Markeringer tettere enn den bakre fireren til Real Madrid (håper jeg, mine fotballkunnskaper er ikke mye å skryte av), og en fandenivoldskhet som treffer rett hjem.
Med «Sweet Eliza» befinner vår venn seg igjen i et mer nedtonet landskap, med en stemmebruk som sender ørehårene rett i retning Layne Staley, spesielt med tanke på at lydbildet ligger i et landskap Alice In Chains gjerne befant seg da de herjet som verst. Melankolien ligger tykt smurt utenpå melodien, med et svevende komp i bakgrunnen. Ovennevnte Staley-vokal blir om mulig enda mer påfallende på «9981 Darkness», der de trange harmoniene er skremmende likt Alice In Chains. Disse to låtene har på mange måter et likt landskap, med sistnevnte i et noe mer dramatisk uttrykk. Om dette er gjort med overlegg vites ikke, men mistanken er sådd.
På «Bear Sedatives» (hvor i helvete får man en slik låttittel fra??) serveres vi en gitarsolo man kunne beskyldt Nuno Bettencourt for, og med Extreme på vei fram i rampelyset igjen er kanskje dette et treffende vink fra Bieler. Avslutningen «Human Head» er nok en underfundig tekst, med et delvis nakent lydbilde, og setter lytteren i en ettertenksom tilstand. Hva teksten handler om er sannelig ikke enkelt å påpeke, men låten er et verdig punktum til ei skive jeg regner med å finne nye elementer i i lang tid framover. Det er nesten fristende å skrive en ny anmeldelse om et halvår.
Nå skal man kanskje ikke ta alt Bieler skriver i tekstene for god fisk, men at han fører en god penn, er det ingen som helst tvil om. Som det tidligere ble påpekt, er ikke musikken hans noe du setter på i bakgrunnen til peiskosen, for dette er musikk som forlanger at du lytter, ellers kunne du like gjerne satt på «Pan Pipe Moods IV» på anlegget. Gjør deg selv den lille tjenesten at du setter av tid til å lytte igjennom «Postcards From The Asylum» fra start til mål, og gjør det minimum fem ganger. Minimum! Om ikke det funker, så ta to runder til, og ring meg i morgen. Vi oversvømmes av intetsigende og uengasjert musikk i disse tider, men her får du muligheten til å la deg rive med, om du bare tillater deg det. La Baronen henføre deg, og mens du gjør det, titter du gjennom bildene på Facebook-sida hans.
5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 14. april 2023