Kategorier
Nyheter Skiver

Einar Solberg  | 16

Raphael Weinroth-Brownes kummerfulle cello-legato intonerer Leprous-koryfé Einar Solbergs første soloplate, og hermed settes tonen for en musikalsk ekspedisjon i elegiens og rekreasjonens navn. Halvparten av albumet er samkomponert med håndplukkete musikere, inklusive nevnte cellist, Gåte-gitarist Magnus Børmark, Asger Mygin og Ihsahn, mens et imponerende oppbud av strykere, blåsere og korister konsoliderer lydlandskapene. «16» leser ventelig stildivergerende, men tinger koherens av Solbergs distinkte tonespråk.

Inside Out Music

Raphael Weinroth-Brownes kummerfulle cello-legato intonerer Leprous-koryfé Einar Solbergs første soloplate, og hermed settes tonen for en musikalsk ekspedisjon i elegiens og rekreasjonens navn. Halvparten av albumet er samkomponert med håndplukkete musikere, inklusive nevnte cellist, Gåte-gitarist Magnus Børmark, Asger Mygin og Ihsahn, mens et imponerende oppbud av strykere, blåsere og korister konsoliderer lydlandskapene. «16» leser ventelig stildivergerende, men tinger koherens av Solbergs distinkte tonespråk. Følgelig kunne nok brorparten av platas idéer funnet veien til moderbandet, men det bærer unektelig frukt å søke samarbeidspartnere utenfor vante rammer; soul-pop-injiserte «Home» og elektro-dommedaglige «Where All The Twigs Broke» arrangeres og utlegge med andre verktøy enn man vanligvis nytter i Leprous-kontekst, slik at fonogrammet, samlet sett, klinger betimelig annerledes. Solberg og medsammensvorne øser av et dynamisk verdenshav, og det er formodentlig bare metallpurister som ramler ut av reisefølge. Teknisk, kompositorisk og utøvende har man ikke andre innsigelser enn at en håndfull enkeltpassasjer havner i klinsj med egne idealer. Jeg vil eksempelvis alltid oppleve rapp-partiet i «Home» som malplassert og degenerert. Når Solberg derimot kjører Robbie Williams i front av Leprous, rent figurativt, som i glitrende «Blue Light», da rysjer det begeistret i fjærpryd. Dennes orkestrale crescendo er blant platas mektigste øyeblikk, i spann med utgangen av «Remember Me».

Trass et dusement anslag står tittelkuttet som et fortrøstningsfullt og varmt kunstpop-øyeblikk, i kledelig kontrast til teatralsk fyrrige «Where All The Twigs Broke» og symfonisk attakkerende «Splitting The Soul». «The Glass Is Empty», et elleve minutter langt finaledrønn, etterlever det kunstappetittlige too much can’t be enough og innbefatter korsang, kirkeorgel, messingblåsere, strykere og gnistrende vokalharmonikk, i kaleidoskopisk spenn fra pianissimo-klaviatur til smektende aggresjon. Det overrasker ingen, men Einar Solberg gjør en fordømt god solodebut.

4,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato 2. juni 2023