Arena | The Theory Of Molecular Inheritance

Verglas Music

Ingenting skulle tilsi at andregenerasjons neo-progressive slitere ville finne en slags sonisk mirakelkur, nesten tretti år ut i karrieren. Mick Pointer og Clive Nolan har utrettelig tilvirket plater og gitt konserter under Arena-banneret siden 1995, og selv om katalogen synes fritatt rene blamasjer vitner nyere tids fonogrammer om en stilistisk resignasjon i forhold til nytenkning og progressiv higen. ”Double Vision” fra 2018 understøttet antakelsene om at Arena ville forbli et teknisk veltuftet, men irrelevant ensemble. Samtidig som kloden krummet rygg for en pandemisk mare foretok bandet et udramatisk bytte av vokalist. Ny sanger ble veteran Damian Wilson, og kvintetten tok mål av seg – formodentlig av gammel vane – å penne ny musikk. Resultatet er blitt et tiende Arena-album av opprivende kvalitet. Idet disse ord nedhamres er jeg fremdeles skaket over styrken til ” The Theory Of Molecular Inheritance”…

”Time Capsule” forlener et scenisk anslag som umiddelbart stopper deg i steget. Denne, og nesten alle andre låtforekomster, taler i klartekst om et band som graver melodisk dypere enn kanskje endog de selv har trodd seg kapable til. Uten å forråde den neo-progressive grunnvoll implementeres elementer fra moderne prog-rock og -metall; dette åpner for uforutsette berøringspunkter med Fish-frontet Marillion, underkjente High Wheel, Uriah Heep på rockeoperatokt og et band som Leprous. At Clive Nolan og kumpaner herved begår sitt livs mørkeste og vakreste løft maner intuitivt frem det beste i Damian Wilson, som aldri har gjort hvassere figur i platestudio. Materialet – unndratt stilfigurative sødmeklisjéer – oppføres dessuten med ro og dignitet, og er svært iørefallende, om enn dypt alvorlig. Gitarist John Mitchells ferd mot å fris internaliserte, sjangerdefinerte og teknokratiske lenker finner et naturlig utløp i Arenas magnum opus. Lykkes gjør nemlig endog komposisjonene av mer dogmatisk habitus, særlig platekontekstuelt. De av oss som møter kultivering av doktrinær, tannløs og indolent musikkpraksis med latent vemmelse har alt å vinne på å oppsøke ”The Theory Of Molecular Inheritance”, hvis utsøkte palett enkeltkomposisjoner når uante høyder med trekløveret ”The Heiligenstadt Legacy”, ”Pure Of Heart” og ”Part Of You”. (Intervju med Damian Wilson i desemberutgaven av Norway Rock Magazine!)

5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato 21. oktober 2022