NORWAY ROCK MAGAZINE
Det ble satt en forventning til denne skiva allerede tidlig juni da gjengen fra Boston annonserte at de kom til å gi ut et album med uutgitte tekster av ingen ringere enn Woody Guthrie komponert av gjengen selv, tilogmed med en liten smakebit av denne i form av åpneren «Two 6s Upside Down».
«Dette må være blant topp syv i Debbath-katalogen! Særlig vokalisten gjør en sterk jobb denne gangen. For en stemme! Låter som en blanding av Jussi Björling og Viggo Sandvik!»
På papiret skal ikke supergruppen Kings of Mercia kunne fungere. Fra AORen har vi vokalgud Steve Overland fra FM og ex-Toto-trommis Simon Phillips, og fra progmetallen kommer Fates Warning-gitarist Jim Matheos og bassist Joey Vera fra Armored Saint. Men funker det i praksis?
Progmesteren John Mitchell har returnert med sitt soloprosjekt Lonely Robot, denne gangen med plata “A Model Life”. Hva forventes? Jo, introspektive temaer, harmonitunge lydtepper, toneartskifter galore, sårbare melodier og fuzzy synthpads of en og annen gitarsolo.
Det finnes liten spenning når Nergal & co slipper nye album, man vet omtrent hvor landet ligger musikalsk og – ikke minst – man vet at det er bra. Spenningen ligger i akkurat hvor bra.
English rock band Suede have returned with their ninth studio album «Autofiction», a follow up to 2018’s «The Blue Hour», which sees them relive their early years by recording live in a studio in North London with long-time collaborator, Ed Buller (he produced their debut single «The Drowners»).
Sammen med Muse dro The Mars Volta det kreative rockelasset, nærmest egenhendig, under store deler av det nye millenniets første dekade, og med langspillopus nummer to – uslitelige ”Frances The Mute” – begikk El Paso-ensemblet tiårets sterkeste album.
House of Lords er en av Frontiers Records mest pålitelige arbeidshester og når de slipper sin 13. studioplate “Saints and Sinners”, skulle det overraske om James Christian & co ikke skulle levere varene. Og ja, det overrasker vel kanskje en smule.
Totens fineste flotteste progmetalband gjennom tidene er uten tvil Conception – og nå er deres fire første utgivelser nyutgitt på vinyl med bonusmateriale. Vi benyttet anledningen til å gå i dybden.
Da de danske veteranene i Pretty Maids grunnstøtte og ble lagt på is for tre år siden, tok det ikke lang tid før bandets ene grunnlegger, vokalist Ronnie Atkins, var tilbake i manesjen, tross en lungekreftdiagnose. Han har siden da lagd to soloskiver, en skive med Nordic Union, og turnert med Avantasia. Bandets andre grunnlegger, gitarist Ken Hammer, har det derimot vært helt stille rundt. Inntil nå.
Intet enigma i musikkverden er større enn John Michael «Ozzy» Osbourne. I drøyt 50 år har han surra rundt seg sjøl, enten i tung rus eller i sitt eget rotevesen og har knapt noen gang syntes i stand til å knyte sine egne skolisser. MEN – det er faenmeg ikke mange som kan vise til en katalog av samme kvalitet, både med Black Sabbath og som soloartist
Starten på et nytt skoleår er som regel oppsummeringen av forrige. I hvert fall her i Norway Rock Magazine, da dette betyr ny utgivelse av fjorårets kull ved rock og metal linja ved Buskerud Folkehøgskole. Her lærer elevene alt fra idé til ferdig utgivelse. Låter skal skrives, øves inn med band og spilles inn.
Noen ganger dukker det opp musikk i innboksen man kanskje aldri hadde hørt om man ikke skrev om musikk. Det er selvfølgelig ikke alt som låter like bra, men gleden blir desto større når man trekker på smilebåndet allerede fra første riff.
14 år skulle det altså ta før vi hørte fra King´s X igjen, det var nesten så man ga opp håpet, men da vi pratet med bassist og vokalist Doug Pinnick i november i fjor, ble vi plutselig litt høyere i krona igjen, for han bar bud om at ei ny skive var på trappene, og fri og bevare oss vel, nå er den her.
«The Sick…» følger formulært i kjølvannet av forgjengerens kvalitative opptur – selv om det må medgis at den nok ikke spiser kirsebær heeelt på samme nivå. Tittelkuttet er i godt selskap blant skivas beste, med både fart, kraft og presisjon til å sende eksempelvis danske trommiser i kretsløp.
Muse have said their new dystopian album “Will of the People» is a “greatest hits» type of record, a montage of the best of Muse, a combination of prog-metal, glam-rock, ballads and electro-pop. It is certainly a combination of those styles, but it is debatable whether the songs are the greatest examples of each of them.
Joda, du får klassisk Machine Head i en god dose på tett opptil en times spilletid. Herligheten begynner med den overraskende episke starteren “Slaughter The Martyr” som står for over ti minutter av helheten og består stort sett av en lang oppbygning som klinker ut i en erketypisk MH-låt før den runder av som den startet igjen.
Ny skive fra amerikanske Lillian Axe er vi ikke akkurat bortskjemte med, det er faktisk gått over ti år siden «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet som har 40-årsjubileum til neste år har for lengst mistet alle medlemmer fra debuten med unntak av gitarmaestro, høvding og låtskriver Stevie Blaze, men han sørger likevel for at dette låter umiskjennelig som Lillian Axe.
For andre enn dediserte apostler kan katalogen til trønderske Motorpsycho være ugrei å holde tritt med, så la oss rekapitulere …
David Paich har stått for tangentering for de største stjernene i snart en mannsalder, men har aldri gitt ut noe soloalbum. Før nå. «Forgotten Toys» blir Toto-keyboardistens første soloalbum noensinne. Det tok sin tid, men det kom godt, for Paich har forsatt en penn vi kan stole på. Riktignok er det bare sju spor på plata, hvorav ett er en intro på halvminuttet.
Det er svært få forunt å ha en karriere som spenner over 7(!) tiår uten besetningsskifter, men ZZ Top klarte altså dette, fra 1969 til bassist Dusty Hills død i fjor. Hovedbasen har hele veien vært bluesrock, selv om de i grunnen var av dem som tryna hardest inn i 80-tallets syntetiske fristelser og lettkjøpte kommersielle suksesser.
Allerede i oktober i fjor kom første singel «Deceiver, Deceiver», og jevt utover dette året har seks av platas elleve spor blitt sluppet som singler. Dermed er det vel lite spennende eller nytt jeg har å by på ved å anmelde skiva. Men en ting er å få låter stykkvis, hvordan låter de samlet?
Frontiers-prosjektet Sunstorm er klare med sin syvende utgivelse, ved navn «Brothers In Arms». Albumet er det andre i rekken med Ronnie Romero bak mikrofonen, etter fjorårets «Afterlife» som skapte furore i sosiale medier, all den tid bandet var sett på som Joe Lynn Turners prosjekt. Og hvordan fortoner så siste utgave av Sunstorm seg?
Behold! En ny supergruppe fra Frontiers. Hvilket nummer i rekken har vi kommet til nå, holder noen tellinga? Her møter vi Jay DeMarcus (Rascal Flatts), Jason Scheff (ex Chicago), Deen Castronovo (Journey, Revolution Saints, The Dead Daisies), Tom Yankton og Chris Rodriguez. Vi har bevitnet noen samlebåndsprosjekt av disse supergruppene, men også noen aldeles fantastiske utgivelser.
I tillegg til å debutere som soloartist, har Ronnie Atkins også funnet tid til å spille inn en tredje skive med Nordic Union, hans sideprosjekt med Erik Mårtensson fra Eclipse, og nå er altså «Animalistic» ute. De som har hørt de to foregående, vet ganske nøyaktig hva vi får mer av her – men det er ingen tvil om at dette er den hardeste og tyngste skiva under Nordic Union-navnet så langt.
Noen få sekunder tribal starter det som skal sette igang “Totem” med et smell, nemlig “Superstition” som vi allerede har fått kost oss med en god stund allerede. En Max Cavalera i absolutt storform formelig spytter ut ordene og gir stor forventing for hva som kommer.
Svenske H.E.A.T er tilbake med sitt sjuende album og de fleste har vel fått med seg at gullstrupen Erik Grönwall ikke lenger er med i bandet. Han forsvant til ingen ringere enn Skid Row. Og hva gjør man når et bandmedlem forlater skuta? Joda, da kan du hente tilbake et tidligere bandmedlem. Og det har H.E.A.T gjort.
Gjør deg klar for en aldri så liten overraskelse. For Iron Maiden-fans bør White Spirit klinge kjent, eller om du er ihuga fan av britisk heavy metal fra den tiden Margaret Thatcher herjet og styrte England med jernhånd. For andre uvitende så var White Spirit et av de klassiske NWOBHM-bandene på starten av 80-tallet som hadde noe lovende på gang, men bortsett fra en selvtitulert debutskive så stoppet alt opp. Trodde alle.
Åkerlund har regi på Netflix-serien om Clark Olofsson – en nasjonal-famøs bankraner som angivelig kan æres for fenomenbeskrivelsen av Stockholmssyndromet. At Åkerlund kaller på sin kompis, Mikael Åkerfeldt, vedrørende det filmmusikalske synes både opplagt og spennende.
Det er alltid hyggelig med nye norske bekjentskaper som låter fint. Riktignok er dette den andre skiva fra gjengen, men de har inntil nå passert under radaren min. Musikalsk ikke milevis unna band som Tool, så for fans av den type musikk kan nok trygt allerede her sjekke ut I Lit The Sun, selv om de såvisst også har en fot trygt plassert i metalcore-leiren.
I Norge er ikke amerikanske Black Stone Cherry større enn at de kun har spilt på mindre steder som John Dee og Vulkan, men i Storbritannia er situasjonen en helt annen. Der avslutter de festivaler som hovedattraksjoner foran 20 000, og på den britiske turnéen i september 2021 som dokumenteres her, spilte de bl.a. på steder som Barrowlands i Glasgow og O2 Apollo i Manchester, med plass til 2000 til 3500. Og rosinen i pølsa var turneavslutningen i ærverdige Royal Albert Hall i London.
“18”, the new 13 track album by legendary guitarist Jeff Beck and Hollywood Vampires co-founder and actor Johnny Depp, features a range of covers including Marvin Gaye, The Beach Boys, John Lennon, The Velvet Underground, Killing Joke, and more, along with two original Depp compositions.
Plateselskapet Frontiers har gjentatte ganger blitt kritisert for å resirkulere band, låtskrivere og produksjoner på en måte som gjør at alle nye plateslipp virker som de er servert fra samme lunkne suppegryte. Kritikken er muligens til dels berettiget, men en gang i blant glimter de til. Dette er en av de gangene.
Noen band er trofaste mot sin egen måte å skrive musikk på, og Journey må kunne sies å være et av de bandene. Når bandets nyeste utgivelse «Freedom» legger i gang, er det liten tvil om at det er Neal Schon med venner vi låner øre til, til tross for at det har vært endel utskiftinger underveis.
Over fire år har gått siden «Attention Attention», men i juli slippes omsider Shinedowns syvende skive «Planet Zero». Selv om dette ser mektig ut med 20 spor, så er syv av disse korte overganger på halvminuttet, som binder sammen et løst konsept om en dystopisk fremtidsverden hvor menneskelige følelser overvåkes og kontrolleres.
Tretten år har gått siden forrige skive fra Porcupine Tree, og «Closure/Continuation» er utvilsomt en av årets mest etterlengtede utgivelser. Har så Steven Wilson & co klart å levere noe som har gjort det verdt ventetiden?
Frontiers Fem år har det gått siden forrige studioalbum med Jorn, hvis vi da ser bort i fra “Heavy Rock Radio II” som er en coverskive. I utgangspunktet altfor lenge, men “Over the Horizon Radar” rettferdiggjør dessverre ikke ventetiden. Ikke at dette er et dårlig Jorn album, men det er langt ifra hans beste. Det […]
Nok en supergruppe har sett dagens lys og denne massive Frontiers-konstellasjonen består av ingen ringere enn Tommy Aldridge (Whitesnake, ex-Ozzy) , Marco Mendoza (ex-Whitesnake, The Dead Daisies), Michael Sweet (Stryper), Joel Hoekstra (Whitesnake, ex-Night Ranger) og Nathan James (Inglorious). Men historien er full av supergrupper som har floppet og sunket som Titanic.
Seventh Wonder er tilbake, med sitt sjette album. Vi må med andre ord vente til neste utgivelse før vi får det syvende underet. Men det sjette holder også mål! «Mercy Falls», fra 2008 står fortsatt som bandets desidert beste utgivelse og vi har vel smått sluttet å håpe på at de kan komme opp med noe nytt som kan måle seg med mesterverket.
Tittelen sier sitt, Kreator er ikke blitt mindre sinna med årene. Snarere tvert i mot synes jeg. Jeg er ikke veldig glad i den melodiøse siden som har kommet frem på de siste skivene. Det er melodier her også, men jeg finner de mer dempet og melankolske, og det kan jeg like.
“Make sleaze great again!” er mottoet til denne gjengen som nå er ute med sitt andre album. De har også fått god drahjelp av regissøren James Gunn (Suicide Squad og Guardians of the Galaxy) som har lagt sin elsk på bandet. Så det meste skulle ligge til rette for at verden ligger foran kvartetten sine føtter, og det er selvfølgelig gledelig at bandet inneholder to par norske føtter.
«Feel This», Crobot’s fourth studio album, is the follow-up to «Motherbrain» from 2019. There is a live feeling to the high energy rock of singer Brandon Yeagley, guitarist Chris Bishop, bassist Tim Peugh and drummer Dan Ryan as the band recorded every song together in the studio.
Få artister kan skilte med suksess på høyde med det Def Leppard har opplevd i sin 45-årige karriere. Nå er de ute med sin tolvte fullengder, «Diamond Star Halos», deres første siden 2015-utgivelsen «Def Leppard». Og når Def Leppard sier ‘fullengder’, mener de det.
Den her hadde jeg forventninger til, både på grunn av bandnavn som sender tankene tilbake til min favorittblekke på 90-tallet i tillegg til albumtittelen som gir lovnad om punk rett i hjertet på undertegnede.
Poprockers Pogo Pops are back with their eighth studio album «Daylight», five years after «Love is the Greatest Compass». 30 years on, Frank Hammersland, Nicolai Hamre og Viggo Krüger and still together. There are plenty of traces of melodic Brit pop.
Det er i år småpene femti år siden en ungpjokk på 17 debuterte med storebrors band Scorpions, og ganske så kjapt ble navnet Michael Schenker synonymt med ’gitarhelt’, ikke minst gjennom den eksponeringa han – fullt fortjent – fikk gjennom sitt neste band, UFO.
I fjor proklamerte jeg høyt at norsk AOR var i full frammarsj igjen, med band som Zelbo og Memoria Avenue fremst i turnébussen. Det ser ut til at 2022 får noen bidrag i så henseende også, og her kommer Days Of Wine med sitt bidrag.
Dream Theaters vokalist LaBrie er i vinden denne uken – ikke bare spiller han i både Oslo og Trondheim med DT, han slipper også en ny soloskive, den fjerde i rekken.
«1972» er ikke en ny skive, det er en EP med seks coverlåter av band som The Rolling Stones, T. Rex, Rod Stewart, Little Feat, David Bowie og The Temptation – og alle orginalene ble utgitt i 1972, derav tittelen. Og The Black Crowes har jo helt siden starten hentet det aller meste av sin inspirasjon fra tidlig 70-tall.
Det vrimler ikke av melodiske hardrock band her til lands, og i hvert fall ikke band som tør å kjøre et konseptalbum hvor temaet er mental helse og avhengighet. Et dristig prosjekt hvor fallhøyden kan være stor.
Finnes det noe som er kjedeligere enn teknisk flinke musikere som gir ut plate uten å ha en eneste god låt? Nei! Jeg kjenner godt til dette progressive bandet fra før, og de har tidvis glimtet til med sin progressive metal som befinner seg temmelig nært opptil Fates Warning i musikklandskapet.
Denne karen trenger neppe noen videre introduksjon og kan sies å være en av de mest fargerike og karaktermessige vokalistene i en mannsalder. Bonnet har vært særdeles produktiv gjennom sin lange karriere og alt har dessverre ikke vært bare gull. Men hvordan låter så “Day out in Nowhere”?
I det italienske plateselskapet Frontiers sitt månedlige «Vilkårlig Band»-lotteri, har bandgeneratoren denne gang plukket ut bassistmagikeren Billy Sheehan (Mr. Big, Sons Of Apollo, The Winery Dogs), gitarhelt Brad Gillis (Night Ranger, Ozzy), trommis David Huff (Giant) samt den kraftfulle brasilianske vokalisten Renan Zonta fra Electric Mob.
Jeg ble introdusert for disse via forgjengeren ”Blomst IL», som jeg likte meget godt med sin poprock i punkformat. Og såvisst, årets rykende ferske begynner lovende med trioen ”Plastelina”, «Ta Telefonen» og «Festival 2010” der skivas sterkeste refrenger presenteres allerede ved de to sistnevnte – og de aller fleste mellom 30 og 45 kan kjenne seg i tekstføringen på spesielt den aller siste.
‘I’m back from the dead’ skriker Lzzy Hale med sin karakteriske stemme før et ekstremt fengende riff starter ballet. Her høres det tydelig at de to som løfter Halestorm fra mengden – nemlig nevnte Lzzy og hennes trommebror AreJay er i storform fra første stund og da har man mye moro i vente.
Til tross for snart ti års eksistens og to album er denne EP’en mitt første møte med trønderkvintetten. Svensk melodiøs death metal blandet med metalcore er hva jeg leser om bandet, og det er nok mye riktig i det.
Vår venn Jeff Scott Soto har ikke for vane å sitte mye i ro, og utgivelsene har kommet jevnt og trutt gjennom hele karrieren. Mindre enn sju måneder har gått siden «The Duets Collection, vol. 1» kom ut, og nå er jaggu «Complicated» allerede klar for butikkhyllene.
Med ett eneste unntak har jeg til gode å bli skuffa over «pandemiskivene» vi nå får nyte godene av, og smaksprøvene vi har blitt servert i forkant av Rammsteins åttende album har ikke minsket forventningene heller.
”Dopamine” er en massiv munnfull med sitt 16-spors doble format, men jeg klarer likevel ikke helt å se for meg hvilke spor som burde vært kutta for en nedslanking til enkel CD/LP, hvilket er et særs godt tegn mtp. skivas jevnhet, og samtidig en god indikasjon på hvilken variasjon de framviser.
Det gamle svenske progrock-bandet Kaipa har i årenes løp gjennomgått flere forrandinger. Senere tid har sett et mer jazzrock-orientert band finne feste, og på årets «Urskog» dominerer jazzens retorikk mer enn på lenge.
Debuten “Satan Spits On Children Of Light” var en fenomenal kombinasjon av black metal og Misfits. Jeg har vært nysgjerrig på hvordan det amerikanske freakshowet skulle klare å følge opp dette. Svaret på det er likt, men annerledes.
Thrashveteranene fra Nederland kom med en real knyttneve for fem år siden i form av «Swine Plague», en plate som er blitt spilt mye hos meg, og som jeg tenkte ville bli vanskelig å overgå. Og litt rett i det har jeg. Denne tok litt lenger tid å komme inn i. Produksjonen er hakket bedre, men det var kanskje den kvassheten jeg synes gjorde forgjengeren så enorm.
Inn i sjette tiår som artist fortsetter Robin Trower med å utgi bluesrock-album. «No More Worlds To Conquer» er ikke ulik 202?s «Closer To The Day» – det er Hendrix-inspirert blues som står i sentrum, og alt av musikk leveres med dynamikk og flotte toner.
For de som ikke kjenner til The Nika Riots er det hardcore/metalcore det går i, og selv om de såvisst følger de regler som er satt innen disse genrene gjør de det helt på sin egen måte og har skapt noe unikt.
Hvem i himmelens navn var det som kom på den lysende idéen om å la den 70-årige Dirkschneider gneldre seg gjennom en haug med klassiske låter som vi allerede er bortskjemt med å høre med fantastiske sangere som Freddie Mercury, Ronnie James Dio, Robert Plant og Tina Turner?
Hele 20 år har gått siden dannelsen av Audrey Horne mellom De Sju Søstre, og for meg har de hele veien vært et strålende live-band, mens jeg aldri helt har klart å bli venn med platene. Hvorvidt det skyldes at bandets utstråling og generelle kvaliteter er bedre enn låtene er ikke godt å si, men nå er i alle fall sjuende langspiller klar – uavhengig av hva nå enn jeg måtte synes.
Bergenserne i thrash/death metal-bandet Children of the Void starter innspilling av sitt debutalbum nå i vår, og slipper denne seksspors EP’en som et lite hint om deres eksistens.
Det er alltid gøy å høre hvor store band startet, og stort større enn nettopp Aerosmith i rockesammenheng skal godt gjøres å komme. Vi får servert et knippe demolåter som visselig skal ha blitt liggende urørt i flere tiår – kun tidligere utgitt i en ekstrem sjelden utgivelse.
Frontiers har tråkket på gassen, og gir ut skive etter skive om dagen, og nå står First Signals fjerde utgivelse for tur. Etter en aldeles strålende debut i 2010, leverte de to skiver i 2016 og 2019 som ikke sto seg helt opp mot debuten. Med «Closer To The Edge» er «duoen» Harry Hess (Harem Scarem) og Daniel Flores (The Murder Of My Sweet, Find Me) i front for et prosjekt som leverer AOR som vi liker å høre det. Tøffe riff, gode melodier og frekke hooks.
Etter at svenske Treat kom sammen igjen etter over et tiårs inaktivitet, har de levert en rekke skiver med vesentlig høyere kvalitet enn man kan forvente av et band på dette stadiet av sin karriere.
To år etter debuten, er Black Swan, en av Frontiers´ «supergrupper», de begynner å bli noen av de, klare med oppfølgeren, «Generation Mind». Besetningen er uendret siden sist; Reb Beach (Whitesnake/ Winger), Jeff Pilson (Foreigner), Robin McAuley (McAuley- Schenker Group) og Matt Starr (Ace Frehley/ Mr. Big).
Dette er definitivt et spesielt album. For første gang i historien har Destruction gitt ut plate uten gitarist Mike Sifringer. Dette er også bandet første studioskive for Napalm Records.
Gutta fra Hadeland (og Moi) leverer. Ikke nok med at vokalist Ivar Nikolaisen skal demme opp for liveopptredener og innspillinger for to av Norges største rockeband om dagen, så gir The Good The Bad And The Zugly ut skiver som en leirduekaster. Ikke mer enn to år etter «Algorithm and Blues» (2020), som forøvrig også fikk strålende kritikker, er altså en ny hårball spydd ut av den grimmeste bakgårdskatta innenfor norsk musikk.
Envy Of None, a new project featuring Alex Lifeson (Rush), Andy Curran (Coney Hatch), Alfio Annibalini and vocalist Maiah Wynne release their atmospheric self-titled debut album in April. Clear your mind of any preconceptions – this is not a Rush record.
På hans attende utgivelse er det ved første ørekast kun gitarlyden som avslører artisten, for Joe Satriani har gått nye veier denne gangen. Kanskje har det med pandemien å gjøre, for det er første gang han har gått i studio og spilt inn gitarsporene uten sine medhjelpere til stede.
Funk-rock mestrene er ute med sitt tolvte studioalbum og skiven har fått den oppløftende tittelen «Unlimited Love». Albumet er produsert av ingen ringere enn Rick Rubin og det hele ble spilt inn på hjemmebane i LA, nærmere bestemt Shangri-La studios i Malibu.
Et av Skandinavias råeste rockeband, The Hellacopters, er ute med sitt første studioalbum på fjorten år – og det første med originale medlem Dregen siden «Payin’ the Dues» i 1997. «Eyes of Oblivion» er tittelen det har fått og er ute på Nuclear Blast. Mange har ventet lenge på at denne dagen skulle komme.
Fansen kommer til å bli slått i bakken av ren begeistring fra sine gamle helter, for her får man servert resultatet av 30 års finpussing av en musikkstil de selv har skapt. Mange har prøvd å kopiere stilen, men det finnes bare én original og læremester, og de er fortsatt best.
Seks år har gått siden Dare ga ut originalt materiale, men «Out Of The Silence 2» var sist vi hørte fra bandet. Det var i 2018. Nå er Darren Wharton & Co klare med «Road To Eden», og det er et smått tyngre Dare vi møter anno 2022.
Store epos er ikke unnagjort på 40 minutter, ei heller for Michael Romeos «War Of The Worlds»; han behøvde to utgivelser for å rekke over temaet, og det skal vi kanskje prise oss lykkelige over, for dette sparker ræv! «War Of The Worlds, Pt. 1» fikk vi i 2018, og endelig er del 2 av eposet klart.
Det har snart gått et helt tiår siden siste studioalbum fra det alternative post-punk rockebandet Placebo. Fredag 25. mars 2022 slipper de deres rykende ferske “Never Let Me Go”. Bandet har forøvrig gitt ut album sporadisk hele veien fra start, men i mellom da og nå var det som noe av magien forsvant. Helt frem til nå.
Uten å ha hørt selve bandet før har jeg fått med meg navnet, og det er befriende å rulle i gang en fullengder uten noe som helst formening om hvordan type musikk som presenteres. Selv om, må jeg innrømme – det forventes bruk av gitar.
De engelske AOR-prinsene i FM har for lengst bevist at de er fullstendig ute av stand til å lage et skikkelig dårlig album, selv om de kanskje har vist tegn til litt autopilot her og der, og «Thirteen», deres trettende studioalbum, fortsetter den gode trenden.
De svenske svartmetallegendene skuffer ikke denne gangen heller, selv om mange reagerte på den tunge singelen «Let The Devil In». En seig og litt annerledes introduksjon til bandets syvende plate. Dette er platas andre spor, etter den kjappe «Nightfall», og som igjen følges opp av «When Our Vengeance Is Done» som har et høyere tempo.
Finland’s Von Hertzen Brothers new studio album “Red Alert in the Blue Forest”, their first since 2017’s critically acclaimed “War Is Over”, is an album that should be listened to in one sitting. The record is epic in scale and hard to categorise.
Fansen var forberedt på det verste da de danske rockeveteranene Pretty Maids i september 2019 annonserte at vokalist Ronnie Atkins var diagnosert med en langt fremskreden lungekreft, og at bandets aktivitet ble lagt på is inntil videre. Mange av oss trodde vel da at det var det siste vi hørte fra den kanten – men nei.
Simultant med mindre interessante TNT-utgivelser tilvirker gitarunikumet bedre og bedre solostoff, og selv om her verken tonalt, harmonisk eller instrumentelt åpnes for avantgardistiske skrell hviler en nyansert og velfundert aura over årets Tekrø-arbeid, effektuert av sekstettkjerne, pluss selekterte gjesteartister.
Denne trioen er uheldigvis bosatt i Kyiv, og ukrainsk metal har gjerne en egen stil og atmosfære jeg kan like. Aeternus Prophet har mer bakgrunn i death metal enn mange av sine landskollegaer, men black metallen skinner igjennom, spesielt på vokalsiden
Det er alltid hyggelig med bekjente som utgir nye skiver og ekstra hyggelig når skivene er bra, eller som i Suicidal Ninja Monkeys sitt tilfelle – veldig bra. Vi skal i hovedsak tilbake til 90-tallet, i et solfylt California og gjerne med et skateboard under føttene.
Kanadiske Bryan Adams er tilbake med «So Happy It Hurts», en skive han fikk tid til å skrive da verdensturnéen hans ble utsatt gang på gang de siste to år. Og dette er Adams akkurat slik vi er vant til å høre ham, med konsise poprock-låter og fengende refrenger. Mutt Lange og John Cleese? Check.
Så måtte det skje, nedturen. Helt siden jeg fikk min helt egen «new wave of swedish heavy metal» med tre band som mer eller mindre utelukkende har servert gull på løpende bånd under et tiår har jeg vært forberedt på nedturen, og nå er den her – dessverre i form av ledestjernen selv, selveste Ghost.
Da er det duket for nytt studioalbum fra Marillion. Albumet, som har kommet til å hete «An Hour Before It’s Dark», er bandets første siden 2016s «Fuck Everyone And Run», og byr på mye av den samme tonen. Imidlertid er årets plate kortere, muligens også mer konsis enn sin forgjenger.
Hvor starter man å beskrive et album formelig bobler over av referanser fra alt fra Seigmen og Enya til sortmetall og folk? Vel, først og fremst at det aller meste er skapt og fremført av én person – nemlig Sylvaine selv. Det i seg selv er enormt imponerende av damen – det at albumet i tillegg er meget, meget bra gjør ikke verket mindre imponerende.
Med «By Royal Decree» leverer svenske The Flower Kings sitt femtende album i løpet av sin 28-årige karriere. Covid-pandemien satte en effektiv stopper for all turnevirksomhet, så Roine Stolt og kompani satte seg ned med gamle øvingsopptak for å se om noe kunne jobbes fram med tanke på å gi ut ei ny skive.
Snaxville Recordings Norwegian blues rock guitarist Amund Maarud has released a second album in collaboration with Americana band Lucky Lips (Malin Pettersen (vocals, guitar), Stian J Sveen (pedal steel), Paal Emil Storm-Berg (drums), Even Reinsfelt Krogh (banjo) and Erlend Skullestad Hølland (bass)). «Wolves» is a beautiful blend of blues rock and Americana, proving that good Americana […]
Etter to akustiske album og konserter er det på tide for Skambankt å skru på fuzzpedalen igjen, og en mer passende anledning enn å gjøre det til bandets tiende skive skal vel godt gjøres å finne. De viste seg som en meget habilt poprock-band når de slakka tempoet og volumet litt, men nå vil vi ha tilbake rockebandet vårt, så dette er en skive ikke uten en viss forventning i forkant.
Svenskene sparker friskt fra seg på sitt tolvte korstog når de slipper albumet «Hammer of Dawn». På utgivelsen får du, ikke overraskende, typisk tradisjonell heavy metal, uten forsøk på fornyelse av hverken sjanger eller band. Men er dette nødvendigvis negativt? Nei da.
The quartet from Bergen, Kryptograf, release their sophomore album “The Eldorado Spell” in February, inspired by the heavy sound of the late 60s and 70s. The record features plenty of psychedelic and doom rock elements, combined with excellent song craft and an appetite for melody.
The first new album from English pop-rockers Tears For Fears in 17 years was inspired by a series of personal and professional “tipping points”, such as the tragic death of founding member Roland Orzabal’s wife in 2017. Given that background, it would be easy to expect a rather downcast record, but that is not the case.
Det har i år gått småpene 50 år siden tyskerne i Scorpions gjorde sin debut med ”Lonesome Crow”, og karrieren har naturligvis gått i bølgedaler gjennom fem fullførte dekader, kvalitativt som kommersielt.