Journey | Live in Concert at Lollapalooza

Frontiers

Det har blåst friskt rundt veteranene i Journey den siste tiden, med søksmål, sparking av medlemmer og generell utskifting i rekkene, så allerede siden denne live-skiva ble spilt inn 31. juli 2021, har bandet halvert trommisrekka og byttet bassist, pluss at tospannet Neal Schon og Jonathan Cain er i tottene på hverandre med søksmål og krangel på sosiale medier. Men sånt får komme i andre rekke, for vi ønsker jo fortsatt å ha et Journey i form.

Trommis Deen Castronovo gikk jo på århundrets karriereblemme da han fikk fyken etter å ha blitt arrestert etter en noe urven krangel med fruen i 2015, men ble sakte men sikkert tatt inn i varmen igjen, ved å få synge ei låt på bandets foreløpig siste utgivelse, «Freedom», som kom i juli. Live spilte han trommer (om enn på et elektronisk sett), side om side med Narada Michael Walden, som gjorde jobben på ovennevnte album. Walden er nå ute, og Castronovo fullt tilbake bak trommene. På «Live In Concert At Lollapalooza» kunne han like gjerne blitt hjemme, for det er ingenting som minner om at det er to trommiser her. (Vurderinga er gjort kun på lydsporet, men konserten er tilgjengelig på DVD/ Bluray også).

Vel, nok utenomsportslig vissvass, la oss komme i gang med musikken. Et band med en låtkatalog som Journey, har faktisk et luksusproblem, all den tid de kan fylle en hel konsert med monsterlåter, og likevel ha nok igjen til en time ekstranummer. Det kan faktisk by på problemer, for jeg antar at det er mange som savner både den ene og den andre låta her, men det er en hitparade på 20 låter vi bli servert, med et par slengere som kanskje kunne vært bytta ut, men dette blir bare for spikking av fliser å regne. Når du åpner med en låt som «Separate Ways (Worlds Apart)» bør det ikke herske mye tvil om at det er en band med låtkatalog få artister forunt. Vi blir servert låter som «Stone In Love», «Lights», «Wheel In The Sky» og ikke minst monsterhiten «Don’t Stop Believin´», iblandet masse annet snacks, og likevel sitter man og tenker at man kanskje ville hatt med ei låt eller to fra «Arrival», eller aller, aller helst «Mother, Father» med Castronovo bak mikrofonen.

Arnel Pineda var en periode et usikkert kort, med noen heller uheldige klipp på sosiale medier. I 2021 virker han å være tilbake i godt slag, han leverer fra start til mål, men etter å ha fulgt bandet i mange år, mener jeg fremdeles han fremstår for ivrig i det vokale. Enkelte partier fremstår mer som roping enn synging. Han har egentlig ikke så mye å bevise, så denne overpresteringa blir i overkant mye for mine ører, ihvertfall. Heldigvis er det ikke mye sur vokal å spore, ei heller aner vi odøren av auto-tune. Men som sagt; et par låter med Castronovo hadde virkelig ikke vært å forakte. Vi får håpe han får utdelt mikrofon på den kommende turnéen.

I tillegg til at Narada Michael Walden er ute, har også bassist Marco Mendoza blitt byttet ut til fordel for Todd Jensen, men Mendoza gjør virkelig gagns innsats på denne skiva, timingen hans er dønn på plass, men uten noen krumspring å rope om. Waldens innsats i kjøkkenavdelingen er også aldeles strålende, uten at han heller skrider mye utenfor sitt gitte ansvarsområde, annet enn under trommesoloen under «La Do Da» (Der vi faktisk aner konturene av det faktum at det er to trommiser på scenen). Vi vet jo at begge er i stand til å utføre kreative krumspring, men det aner meg at her er det gitt instrukser fra øverste hold. I dag er «øverste hold» Neal Schon, en av vår tids store gitarhelter. Også her leverer han på høyt nivå, men jeg sitter igjen med en følelse av at han er på jobb, og ikke er 100% til stede i det han gjør. De melodiske soloene sitter som ei kule, men jeg savner nerven vi vet han innehar. Det spørs om alt som foregår rundt ham er et forstyrrende element, for vi vet han kan bedre enn dette.

«Live In Concert At Lollapalooza» er ingen banebrytende live-skive, og vi kan nok diskutere oss lilla om hvilke låter som kunne vært bytta ut med hvilke, men det hersker ingen som helst tvil om at Journey fremdeles har livets rett på scenen. La oss håpe vi får besøk i Europa til neste år også, som ryktene vil ha det til, og at denne utgivelsen bærer bud om kvaliteten vi kan forvente oss.

5/6 | Jan Egil Øverkil

Utgivelsesdato 09. desember 2022