Nuclear Blast
Nytt Immortal-album forutsetter at man legger bak seg en ny bolk med såpeopera-episoder. Siden sist, det vil si «Northern Chaos Gods» av 2018, har sågår Reidar «Horgh» Horghagen abdisert. Hvordan ting arter seg på det legale plan, med tanke på eierskap til bandnavnet, vites ikke, men Harald «Demonaz» Nævdal er herved Immortals eneste medlem. I likhet med forrige skive gjør han det meste selv, dog bakket av Arve Isdal på bass og trommeslager Kevin Kvåle. Den ekstramusikalske støy forbundet med Immortal gjør det naturlig å imøtegå ferske album med sunn skepsis. Nævdal er smart nok til å plassere tittelkuttet først i kronologien, som akutt prosjektsertifisering. Låten harmonerer med alles fordringer til hvorledes et lynkjapt Immortal bør lyde; riffstrukturelt i skjørtekantene til «Pure Holocaust» og «Battles In The North», med frostbrennende, fyndig produksjon, av tålelig melodisk art. Det er vanskelig å se et svartmetallalbum gis sterkere anslag inneværende år… «Thunders Of Darkness» er også av det skyndsomme slaget, dog musikalsk mindre interessant og eiendommelig. Immortal fungerer like godt i lavt som i hastig tempo. Bandet – uavhengig av medlemsallianser – er blant svimlende få ensembler som, med substans og kredibilitet, har lykkes i å prolongere arven etter Bathory. I så måte reiser årets plate et ambivalent anliggende; det er nemlig grenser for hvor ofte man kan tillate forsøksvise omskrivninger av «Blood, Fire, Death», hvilket brorparten av låtene på «War Against All» rammes av, i vekslende grad. Når liketil finalen, for sikkerhets skyld døpt «Immortal», raskt slår om til kjapp 6/4-takt blir det nesten parodisk, med tanke på at albumets fem siste spor smis over samme lest. Dessuten irriterer det at Nævdal ikke står distansen – hvor Bathory komponerte, arrangerte og assimilerte akustiske episoder, som fint kunne stå på egne bein, synes angjeldende bergenser tilfreds med å slenge inn to-tre akkorder på kassegitar, nærmest for å fylle en kvote. Jeg føler meg viss på at fyren kan bedre. Skal arven etter verdens beste sortmetallband kontinueres, må dynamiske avbrekk underlegges samme kompositoriske seriøsitet som stridslystne passasjer.
Best av årets pågående 6-taktstokt er melodiøst konsise «Return To Cold», hvis kontrasterende bevegelser utlever stykkets fulle potensial. Lett Emperor-intertekstuelle «No Sun» er også god. Immortal begår altså ingen dårlig skive; tvert imot. Jeg skulle bare ønske at bandet gadd lodde dypere – Quorthon-dypt.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 26. mai