NORWAY ROCK MAGAZINE
Mikkey Dee (Michael Delaouglou) ble født i Göteborg i 1963. Han begynte allerede som liten å spille trommer og har vært med i band som King Diamond, Dokken og selvfølgelig Motörhead, hvor han var i nesten 25 år. De siste 10 årene har han traktert trommene i Scorpions. Vi tok en prat med Mikkey noen timer før hans konsert på Vulkan Arena 8. november 2025.
Som tittelen på denne skiva tilsier er dette etter sigende Lynch Mob sin siste ferd, noe jeg tviler på er tilfellet med George Lynch som i en alder av 71 er imponerende vital og produktiv. Noen vil kanskje hevde at enkelte av prosjektene hans de senere årene bærer preg av sviktende kvalitetskontroll i låtfabrikken, også under merkevaren og hjertebarnet hans Lynch Mob.
Forventningene har vært store til denne nye dokumentarserien i tre deler, basert på den strålende boken «Nöthin’ But a Good Time: The Uncensored History of the ’80s Hard Rock Explosion», som tar for seg den LA-baserte hardrocken som dominerte store deler av 80-tallet.
Supergruppa med George Lynch er tilbake. Og dette låter mer Dokken enn Dokken. Jeff Pilson er fortsatt med på lasset, og skal selvfølgelig også ha honnør for at det låter klassisk melodiøs hardrock.
Det er bare noen måneder siden forrige Revolution Saints-skive, «Eagles Fly», ble sluppet, nærmere bestemt april 2023, og det føles egentlig ganske overflødig å skrive en helt ny anmeldelse av «Against The Winds», for dette er bare mer av akkurat det samme.
I noen år på 80-tallet var Ratt et av verdens største band, som solgte millioner av de første skivene sine, videoene deres ble vist på MTV døgnet rundt, og Warren DeMartini ble regnet som en av rockens nye gitarhelter. Men Ratt gikk i graven sånn cirka eksakt da grungen eksploderte, og gjenforeningen noen år senere ble aldri noen stor suksess. Sommeren 2023 kom en boks med de fem første Ratt-skivene, «The Atlantic Years 1984-1990», og vi fikk Warren med oss på Skype-skjermen for en oppdatering, til tross for at han sluttet i Ratt for fem år siden – eller ble han sparket?
Tom Werman er produsenten som har lagd de mestselgende skivene for Twisted Sister, Ted Nugent, Cheap Trick, Poison og Molly Hatchet, og som jobbet med Mötley Crüe i den verste festeperioden.
At Don Dokken ikke lenger kan synge har vært en sørgelig kjensgjerning i mange år nå, og hvorfor han fortsetter å synge seg ned i gjørma må gudene vite. Heldigvis er han fortsatt en god låtskriver, det skal ingen ta fra han. Og på “Heaven Comes Down” viser at han fortsatt har det i seg, bare ikke stemmen.
Nå har vi kommet til fjerde Revolution Saints-utgivelse, og Aldrich og Blades har takket for seg. Susende inn fra sidelinja kommer Joel Hoekstra, mens Jeff Pilson fra Foreigner/Dokken overtar bassen. Man skulle kanskje tro at å bytte ut 2/3 av bandet vil sette sine spor, men nei.
I den uoffisielle serien «Vi tar en prat med gitarheltene dine», har turen kommet til George Lynch. Du husker sikkert han fra Dokken, Lynch Mob, prosjekter i øst og vest, samt en lang og innholdsrik solokarriere. Nå er oppfølgeren til bandet The End Machine ute, med navnet «Phase 2», og sannelig hadde han en overraskelse […]
The End Machine, en av Frontiers nærmest endeløse rekke av såkalte supergrupper, er aktuelle med oppfølgeren til det selvtitulerte debutalbumet fra 2019. Bandet består av medlemmer fra band som Dokken, Foreigner, Dio og Warrant, og Dokken-duoen George Lynch og Jeff Pilson klinger nok velkjent for gjennomsnittsleseren av dette magasinet.
Don Dokken jobber visstnok for tiden med en ny Dokken-skive, men er du superivrig blodfan kan du i mellomtiden sjekke ut «The Lost Songs – 1978-1981», som selvforklarende nok inneholder gamle låter fra tiden før debuten «Breaking The Chains».
På 80-tallet var Dokken på nippet til å bli et av de virkelig store rockebandene – hver skive ble gradvis bedre og solgte mer og mer, og de turnerte verden over med storheter som AC/DC, Metallica, Aerosmith, Judas Priest, Van Halen og Scorpions. Denne biografien tar for seg hele historien fra slutten av 70-tallet og opp til i fjor.
Black Swan er et nytt studioprosjekt bestående av velkjente ringrever som Robin McAuley (ex-Survivor, Michael Schenker), Reb Beach (Whitesnake, Winger), Jeff Pilson (Foreigner, Dokken, Dio) og Matt Starr (Mr.Big, Ace Frehley) – og liker du de referansene bør du definitivt sjekke ut «Shake The World».
Vi ble først kjent med ham i Dokken på 80-tallet, deretter var han med i Dio gjennom 90-tallet mens han samtidig spilte med både Michael Schenker og Dare. Siden 2004 har han vært bassist og musikalsk regissør i et av tidenes mestselgende band, Foreigner. Nå er Jeff Pilson aktuell med Black Swan, en ny supergruppe
Dette er en utgivelse som ikke bør gå upåaktet hen for de som liker melodiøs hard rock. Bandet/prosjektet består i hovedsak av ingen ringere enn gitarmaestro, George Lynch, og stjerneskuddet på vokal, Dino Jelusic. Hvorav sistnevnte er en vokalmessig åpenbaring og nesten verdt albumet ene og alene.
Stjernekoalisjonen med Kings Xs Doug Pinnick, Dokkens George Lynch og Korns Ray Luzier fortsetter sin ferd med hybriden av prog og hard rock, og dette er nok en real berg- og dalbane lyttermessig. Det burde ikke være noen overraskelse for noen, når en tar utgangspunkt i besetningens musikalske plattform.
Gjør deg klar for vårens mest kjærkomne bidrag innen melodisk rock. The End Machine består av ingen ringere enn George Lynch, Jeff Pilson, Mick Brown og Robert Mason. De tre førstnevnte med en ikke ukjent historie som kollegaer i Dokken, og sistnevnte med en historie som vokalist i George Lynch sitt band Lynch Mob.
Et sted i utkanten av ingensteds, dog ikke altfor mange mil fra Norrkøping, ligger det lille tettstedet Rejmyre med under tusen innbyggere. På en slette i skogen her har noen driftige sjeler funnet det for godt å arrangere en årlig rockefestival, og jaggu har ikke det vært en ganske god ide, siden de i 2018 avholder Skogsröjet for trettende år på rad. Noen stor festival er det ikke, skal vi tippe på rundt 4-5000 besøkende som frekventerer de to scenene og et separat barområde hvor du må oppholde deg om du vil ha en forfriskning – og da ser og hører du ikke bandet på scenen. Men likevel er det en jättetrevlig festival, med blide frivillige, lite kø, og godt utvalg i spisesteder.
I det siste har det vært to utgaver av Dokken, både på konserter og nå også på skive. Mens publikum helst vil ha den klassiske besetningen med George Lynch og Jeff Pilson på henholdsvis gitar og bass, sverger frontmann Don Dokken på at fremtiden tilhører den nye besetningen med Jon Levin og Chris McCarvill.
En snau times togtur øst for London ligger den idylliske lille byen Maidstone, som de siste tre år har vært åsted for en av Nord-Europas triveligste og mest veldrevne festivaler, Ramblin’ Man Fair. De har peilet seg inn på segmentet klassisk rock, bluesrock og progrock, og serverer nærmere seksti band på fire scener over tre dager, for et godt voksent og hensynsfullt publikum som hovedsakelig er der for musikkens del. Her får vi alt fra nye unge lovende band, til veteranene som debuterte på 60- og 70-tallet.
George Lynch har vært en ekstremt produktiv herre siden han takket for seg i Dokken. Det siste året har han gitt ut skiver med intet mindre enn tre forskjellige band – sitt eget hjertebarn Lynch Mob, KXM i samarbeid med folk fra Kings X og Korn, og nå Sweet & Lynch, med Stryper-vokalist Michael Sweet. […]
I mylderet av tidligere Whitesnake-gitarister med kjente navn som John Sykes, Steve Vai, Vivian Campbell og Micky Moody, er det fort gjort å glemme at den som faktisk har tjenestegjort lengst under sir David of Coverdale, er Reb Beach, som også har spilt med Winger, Night Ranger, Dokken og Alice Cooper.
Dette er den mye omtalte versjonen av den klassiske Dokken-besetningen uten Don Dokken. Dvs gitarhelt George Lynch, bassist/vokalist Jeff Pilson (pr idag i Foreigner) og trommis Mick Brown, med en del mer eller mindre celebre gjestevokalister. Planen var opprinnelig å kalle bandet Tooth & Nail og skiva “Dump The Chump”.
På 80-tallet var Dokken en av de ledende gruppene fra Los Angeles, som var tungrockens mekka på denne tiden. Dokken hadde tre strake platiniumskiver før de splittet opp i 1989, og ting gikk atskillig mer trått da de startet opp igjen på 90-tallet. I 2012 hadde vi en lang telefonprat med hovedmann Don Dokken.
Hvis dette faktisk er den siste Dokken-skiva, så takker de ihvertfall for seg i kjent stil, for førsteinntrykket låter umiskjennelig som gammel klassisk Dokken fra gullperioden på 80-tallet.