Kategorier
Nyheter Skiver

Motorpsycho | Yay!

Imponerende produktive og herlig uforutsigbare Motorpsycho er plateaktuelle igjen, og denne gangen har de noe nokså annet å by på enn det vi siden 2017s «The Tower» har vendt oss så godt til. I motsetning til 2017-skiva, «The Crucible», «The All Is One», «Kingdom of Oblivion» og fjorårets «Ancient Astronauts», er «Yay» en nokså lavmælt sak – i stor grad akustisk, og med ett unntak uten mektig (prog)rock sammenstilt og fusjonert med sugererende jampartier som river hus.

Det Nordenfjeldske Grammofonselskab

Imponerende produktive og herlig uforutsigbare Motorpsycho er plateaktuelle igjen, og denne gangen har de noe nokså annet å by på enn det vi siden 2017s «The Tower» har vendt oss så godt til. I motsetning til 2017-skiva, «The Crucible», «The All Is One», «Kingdom of Oblivion» og fjorårets «Ancient Astronauts», er «Yay» en nokså lavmælt sak – i stor grad akustisk, og med ett unntak uten mektig (prog)rock sammenstilt og fusjonert med sugererende jampartier som river hus. «Cold and Bored» gjør utmerket anslag som en stillferdig låt – en låt som i kraft av blant annet mellotronen, de akustiske teksturene og den utstrakte bruken av may7-akkorder ikke klinger ulikt det roligere materialet fra «Let Them Eat Cake» (2000) og «Phanerothyme» (2001). Denne følges av «The Sentinel», også en rolig låt, over et båndsløyferiff som vekker assosiasjoner til noen av figurene i «Little Lucid Moments» (2008) åpningsverk. Dernest står «Patterns» – anført av Snah og låten som for kort tid siden ble sluppet som «singel» – for tur, og fører tankene til Motorpsycho omkring millenniumskiftet. «Dank State» er neste låt ut, og kunne lett ha vært en av de akustiske innslagene på «Kingdom of Oblivian». «W.C.A», som også melodiføres av Snah, kommer så, og kjennes fort litt som «It’s A Love Cult», både struktur- og teksturmessig. Og slik fortsetter det – fra svale, pene men allikevel melankolske og søkende «Real Again», via folkrock-inspirerte «Loch Meaninglessness & The Mull Dull» og mektige «Hotel Daedalus», til det kortvarige hvileskjæret «Scaredcrow» og avrundede «The Rapture». Av disse er spesielt «Hotel Daedalus» oppsiktsvekkende, ikke minst på grunn av det mangestemmige arrangementet (som gjør at den på flere vis står i kontrast til det øvrige materialet), men også fordi den representerer Motorpsycho-samspill på sitt beste (og mest unike). «Yay» holder generelt færre dramatiske kontraster enn sine tolv, tretten forgjengere, og oppleves frisk og faktisk noe uventet. Selv om man aldri helt vet hva som kommer fra Motorpsyvho, er det lenge siden de har gjort noe sånt som dette. Jaggu vet jeg ikke om de noen gang har gjort det. Fabelaktig.

5/6 | Bjørn David Dolmen

Utgivelsesdato 16. juni 2023