Frontiers
Amerikanske Night Ranger har forsyne meg holdt det gående i over 40 år nå, og feiret jubileum i fjor med en meget spesiell konsert i Ohio, hvor de ble akkompagnert av et orkester bestående av 90 ungdommer i alderen 12 til 18 år. Men tross sin unge alder, har Contemporary Youth Orchestra allerede rukket å spille med artister som bl. a. Styx, Pat Benatar og Jefferson Starship, så helt grønnskollinger er de absolutt ikke. Låtene er ikke særlig omarrangert for anledningen – det er fortsatt et rockeband som står i front og spiller. Orkesteret fungerer mer som supplement, eller glasur på kaka, og blir aldri påtrengende. Tvert imot setter de heller en ekstra spiss på låtene, særlig på introene.
Låtmaterialet er utelukkende hentet fra de tre første og klassiske skivene – «Dawn Patrol», «Midnight Madness» og «7 Wishes», med ett unntak av tittellåta fra 2014-utgivelsen «High Road». (Og på BluRay/DVD får du også «High Enough», som frontmann/bassist Jack Blades lagde med Damn Yankees i 1990 da han var ute av Night Ranger i noen år.) Sånn sett ganske kjedelig og forutsigbart låtvalg med tanke på at de aller fleste av de elleve låtene her også var med på de to andre liveskivene som Night Ranger har gitt ut det siste tiåret. (Vi snakker om «35 Years And A Night In Chicago» og «24 Strings And A Drummer – Live & Acoustic».)
Night Ranger er et av de aller proffeste band undertegnede noen gang har sett på en scene – de er en veloljet maskin, og sjelden ser man et band som til de grader ser ut til å storkose seg på scenen. Spesielt sjefstrioen Blades, gitarist Brad Gillis og trommis/vokalist Kelly Keagy stråler og gliser fra øre til øre gjennom hele konserten. Keyboardist Eric Levy gjør jobben, og ligner stadig eksakt på en yngre kloning av sin forgjenger Alan FitzGerald, mens jeg aldri blir helt vant til synet av bandets nyeste rekrutt, gitarist Keri Kelli. Han spiller strålende, men visuelt skiller han seg ut som en sirkusklovn i en begravelse. Han ser mer ut som han spiller i Mötley Crüe.
Høydepunkter? Joda, de er det nok av. Åpningen med «(You Can Still) Rock In America» og herlige «Four In The Morning» fyker ut fra startblokka, og jeg har alltid hatt en soft spot for balladen «Sentimental Street». Og avslutningen med «When You Close Your Eyes» og «Don’t Tell Me You Love Me» er strålende, før de runder av med sin største hit og signaturlåt, suppepuddelen «Sister Christian», en ok låt som neppe ville kommet inn på min Night Ranger-ballader Topp 10-liste.
Som alltid med liveskiver er også denne selvsagt rettet hovedsakelig mot den allerede konverterte menigheten, men om du mot formodning ikke kjenner til Night Ranger, og er fan av AOR/Classic Rock med fengende allsangrefrenger, så er absolutt ikke denne skiva noe dumt startpunkt. Hadde de bare giddet å variere litt med setlista og dratt frem noen litt mer obskure låter som hadde kledd et orkester, som f. eks. «Rain Comes Crashing Down», så hadde en bunnsolid femmer vært et faktum. Nå føles det, tross orkesteret, en smule repetitivt.
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 20. oktober 2023