Inside Out
Stilmessig er ikke Whom Gods Destroy langt unna Sons Of Apollo, men de har en edge forløperen ikke nådde helt opp til, uten forkleinelse i dette hele tatt, bare så det er sagt. Sherinian har utviklet en helt særegen signatur i såvel utøvelse som i låtskriving, og det hersker ingen tvil om hvem som trakterer tangentene allerede fra start. “In The Name Of War” kunne like gjerne ha fått plass på en av de mer fusion-inspirerte solskivene hans, og det er nesten så man venter på et trommefill fra Simon Phillips underveis, men neida, her legger vi heller grooven litt mer bakpå, og fyller på med tunge trommegrooves og feite bassriff i en progressiv metal som passer Sherinian ypperlig. Og Jelusick har en stemme som treffer umiddelbart, det kjenner vi til fra før. At han er “bare” 31 år skulle man ikke tro. Modenheten i stemmen hans overgår alderen med glans, og energien er rett og slett uovertruffen. Erfaringa han har fått fra Trans Siberian Orchestra og Whitesnake i tillegg til alle prosjektene han har vært involvert i, har gitt ham en erfaring det oser av. Whom Gods Destroy er progressivt, kreativt og blytungt, og jeg vil tro Meshuggah nikker bekreftende til riffet på “Over Again”. Og hva er vel progmetal uten instrumentalparti? Kort men fattet i “Crawl”, og igjen ser jeg Meshuggah er fornøyde med innsatsen til gutta. “Hypernova 158” er et eneste langt instrumentalparti, og i min verden er latter den beste medisin når musikere med noe å melde tar av. Hoderystende moro!
Sherinian har lenge vært en av brettseilerne jeg har likt å låne øre til, all den tid han er en usedvanlig kreativ keyboardist. Hans “monster lead” er aldri langt unna, og det faktum at han er foregangsfigur for å bruke analoge instrumenter gjør at han aldri er langt unna toppsjiktet for min del. Han presenterer såvel flygel som Hammond-orgel også her, og da er ihvertfall denne skribenten i lykkeland. Sleng på Ron Thals lekne fingertupper, et bunnsolid komp og ikke minst en Dino Jelusick i go´lune, og jeg vrenger opp “Insanium” enda litt litt, og én gang til. Trommis Bruno Valverde må også få sin andel godord, for det han leverer er så bunnsolid at jeg ved flere anledninger må spole tilbake bare for å høre enkelte fills bare én gang til.
“Insanium” inneholder ni spor, men er også å få med bonussporet “Requiem”, som, til tross for sin tunge framtoning oppleves som hakket mer melodisk og wienerklassisistisk. Det skulle ikke forundre meg at dette er gjort med hensikt med tanke på låttittelen.
Vi skriver kun mars, men det aner mitt sinn at “Insanium” blir en av utgivelsene jeg har lyttet mest til i 2024 når vi gjør opp status i desember. Nei dette var moro. Én gang til, det kiler! (Intervju i kommende nummer av NRM! Abonner her for an skarve hundring!)
5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 15. mars 2024