Nuclear Blast
Ekteparet Nicke Andersson og Johanna Platow er på riktig sted i livet, under rockeokkult stjernehimmel. På plate blir Lucifer suksessivt bedre, med 2021-skiva som kunstnerisk forløsningspunkt. Skive fem kontinuerer forløperen, stilistisk som kvalitativt, med livsbejaende, melodiøs tungrock influert av 70- og 80-årene, hvor veldreide gitarharmonifigurer uopphørlig skjønnmaler teksturen. Per nå skriver bandet nesten like godt som de musiserer, og kan åpenbart utgjøre et pregnant alternativ til de som finner Tobias Forges nåværende Ghost-kurs i overkant Def Leppard-rettet. Anderssons fortid som The Hellacopters-pilot taler Lucifers fordel, mens Platows klokkeklare stemmeprakt, som dessuten er fordømt godt produsert, samt ironisk-diabolske verdensbilde, gir bandet tiltrengt identitet. Spenstige «At The Mortuary», albumets nøkkelkomposisjon, veksler mellom tung dommedagsfetering og jagende melodiøsitet, ikke direkte i opposisjon til eksempelvis Avatarium. Både «Riding Reaper» og «A Coffin Has No Silver Lining» leser som 80-tallskoloritter i 70-tallsrevers, uten gustenbleke synthesizere og hårsprayidealisert lyd, mens likefremme «Maculate Heart» og gnistrende arrangerte «The Dead Don’t Speak» aldri behøver å omskrive populærmusikkhistorien for å henføre. Underveis tillempes intertekstualitet fra Thin Lizzy, Purson, Kiss, Abba, Coven, Michael Jackson, Scorpions og generelt substansvektet sjokkrock – det hele briljant sjonglert av en kvintett som hørbart erkjenner verdien av det de presterer. Svermerisk fjelltunge «Nothing Left To Lose But My Life» sementerer Lucifers andre toppmålte album på rappen.
4.5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 26. januar 2024