Silver Lining Records
Jaja, hva skal man si om dette? Er det egentlig Dokken? Hvorfor denne skiva går under merkenavnet Dokken kan man jo lure på når det bare er Don Dokken igjen fra den klassiske besetningen. De fleste som har kjennskap til bandet husker sannsynligvis den klassiske Dokken-låta “When Heaven Comes Down”, en av flere signaturlåter fra bandet, derfor føles også tittelen på denne skiva veldig feil i mine øyne og ikke minst ører. Rett og slett bare utrolig dumt hele opplegget for å si det veldig enkelt. Men skiva må anmeldes, og undertegnede har kviet seg i det lengste med å komme med noen ord. Å være objektiv i denne sammenhengen er jammen ikke lett.
At Don Dokken ikke lenger kan synge har vært en sørgelig kjensgjerning i mange år nå, og hvorfor han fortsetter å synge seg ned i gjørma må gudene vite. Heldigvis er han fortsatt en god låtskriver, det skal ingen ta fra han. Og på “Heaven Comes Down” viser at han fortsatt har det i seg, bare ikke stemmen. Heldigvis reddes “Heaven Comes Down” av dyktige musikere og en god produksjon. Jon Levin, som er stor George Lynch-fan, leverer mye bra med øksa, og han serverer noen riktig så saftige riff og soloer. Det er lett å høre hvem som er hans store forbilde, og du kan selv velge å la deg imponere eller blåse av at han prøver å kopiere Mr.Scary.
Hvis du klarer å filtrere ut Don Dokken sine krampaktige forsøk på å levere noe som kan minne om sang, så er det en og annen låt her som faktisk låter meget bra. Eksempelvis “Gypsy”, ”Just Like A Rose” og “Over The Mountain”, men resten er slett ikke ille heller.
Så nå tenker du vel at jeg må bite i meg ordene jeg startet med? Nei, definitivt ikke. Don Dokken er selv klar over sine begrensninger, og det står respekt av at han gir faen og synger på med det lille han har igjen av stemme. Men som sagt kan han etter mitt syn gjøre hva han vil under sitt eget flagg “Don Dokken”. Å sette merkevarenavnet “Dokken” på dette her blir bare fullstendig feil og respektløst, både overfor fansen og det som en gang var et fantastisk band. Mulig det er en velment hyllest og en avslutning på det hele, men da burde den klassiske besetningen ha befunnet seg om bord for å ha gitt den siste seilasen verdighet. De som har fulgt bandet siden 80-tallet er riktignok vant til utskiftninger, fjas, krangling og høy Spinal Tap-faktor. Men et sted går faktisk grensen. Er du blodfan av Dokken kan denne skiva slå to veier, og hvilken får du avgjøre selv. For min del ble dette en humpete grusvei dessverre, og jeg håper inderlig at Dokken-navnet ikke blir misbrukt videre. La det bli med dette, Don Dokken, med mindre du blir kompis med alle gutta igjen. De lever og det er ikke for sent selv om Mick Brown etter sigende skal ha lagt stikkene på hylla.
At jeg ikke slakter skiva skyldes rett og slett som nevnt dyktige musikere og tidvis gode låter. Men det føles som å svelge en skokk med kameler å gi denne skiva en 3’er på terningen, og dette er sannsynligvis en av de mest selvmotsigende og mest tullete anmeldelsene jeg har skrevet de siste ti årene. Så med andre ord, sjekk ut og kast terningen sjøl!
3/6 | Pål J. Silihagen
Utgivelsesdato 27. oktober 2023
