Gibson Records
Det begynner å høre til sjeldenhetene at en utgivelse fra den behattede stjernegitaristen Slash skaper de største soniske jordskjelvene, selv om det har kommet ganske så gjennomgående anstendige saker fra så vel Slash’s Snakepit som under eget navn og i samarbeid med bl.a. supervokalist Myles Kennedy.
Årets slipp er imidlertid første soloskive uten nevnte Kennedy, i stedet har hr. Hudson valgt å gjøre en cover-skive med forskjellige og til dels store stjerners stemmer til låns. Det er likevel noe forankret i tidligere bravader, da kompbandet inkluderer både bassist Johnny Gripanic og Teddy «ZigZag» Andreadis på brett fra gamle slangegroper (og sistnevnte også som veihjelp for GnR) – og det hele trygt plassert i «Appetite for Destruction»-produsent Mike Clinkshender.
Kan så en cover-skive nært utelukkende bestående av en litt utvidet definisjon av blues-klassikere ha noen som helst både verdi og relevans i Det Herrens Uår 2024? Det korte svaret er: Ja! Det noe lengre svaret er: Ja, for svarte svingende! All den tid det, som her, presenteres et knippe udødeligheter av hva så vel låtmateriale som utførende stjernegalleri angår, og alle som én synes å gå helhjerta inn for å legge igjen en del av sjela si i prosjektet, så sitter man unektelig igjen med en over snittet både vellevert og interessant samling blåsvisker. Enhver knott med tilgang til Spotify eller liknende kan på et sekund sjekke både låtliste og gjesteartisteri, så jeg ser ingen større grunn til å skulle ramse opp her, annet enn å trekke fram hvilke låter/artister/elementer som best underbygger påstanden over om ei skive verdt å spinne ei runde; så heregoes:
Om så kanskje «The Pusher» savner det seige draget fra originalen er det dog en herlig leveranse fra sortkråka Chris Robinson, og «Hoochie Coochie Man» sitter så klart som grodd fast i haka på Billy Gibbons. Videre er det vel kun IggyPop som kunne ha sluppet unna med æren i behold gjennom «Awful Dream», mens svært få kunne gjort «Born under a Bad Sign» mer sjelfullt enn Paul Rodgers – andre enn kanskje Rodgers anno 1970. Demi Lovato overbeviser gjennom en ellers kanskje noe utdratt «Papa Was a Rolling Stone», mens Beth Hart viser at hun ubestridt er vår tids Janis i «Stormy Monday». Og, nei – jeg har ikke glemt skivas største pølserosin; nemlig å få høre samtidas største skrikhals synge i et lavere og langt mer dynamisk, velklingende og sjelfullt register enn hva vi kjenner til fra før. Newcastles mest berømte eksospottemontør går her nesten Tom Jones i næringa gjennom «Killing Floor» og viser alle som skulle måtte tvile at godeste Brian Johnson virkelig også kan synge en sang, utafor det her tydeliggjort snevre rammeverket han ellers mesterlig har operert innafor de siste 44 åra. Skader ikke låta med Steven Tylers på tryneorgel, heller. Ellers er både innpakning og godene inni jevnt over godt likandes hele veien, selv om hovedregelen for cover-låter ikke rokkes ved; ofte gode supplementer, men svææært sjelden fullverdige substitutter for originalversjonene.
Så langt & godt om form, innhold og galleri, men hva med ham som tross alt har navnet sitt på det hele? Joda, han viser seg dirigentrollen både voksen og verdig – og ikke så reint lite selvrealiserende. Ingen har vel noensinne vært i tvil om hvor han har sitt inspirasjonsorigo, men aldri tidligere har vi vel hørt ham i så klassiske musikalske rammer, og han snor seg mesterlig rundt toner av det reineste blått, samtidig som han holder på sine signaturer – og dette mens han formår å ikke ‘gå i veien’ for de forskjellige låtenes aktører og til dels store celebriteter. De aller fleste hadde her gått for høyt ut med en misjon om å skulle overbevise via ivrig overspilling, men Slash knekker denne koden ved å ikke gjøre akkurat det, men heller spille på lag med både låt og medaktører, og slikt i kombo med godt variert liste hva de fleste faktorer angår gir det hele både høyere kunstnerisk verdi og slitestyrke. Like fullt; det føles ikke rett å skulle dra fram verken de største superlativene eller terningkastene rundt et prosjekt med et sikkerhetsnett av så til de grader høy styrkegrad, men ei godt utført koseskive som kan snurres når en ‘ikke gidder å tenke’, men bare trenger noe kult tonefølge til oppvaska har det vitterlig blitt.
4/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 17. mai 2024