Mike Mangini Music
For den progmetal-interesserte bør ikke navnet Mike Mangini være ukjent, spesielt ikke etter de siste par ukene, etter han fikk fyken fra Dream Theater til fordel for Mike Portnoy, som vender hjem igjen. Hvor lenge Mangini selv har visst om dette vites ikke, men det tok ikke lang tid før hans første solo-album var klart for utgivelse, under fanen Mangini, uten fornavnet inkludert. Tilfeldighet eller ikke? Mnja, si det. Men hva kan man så forvente seg av en trommeslagers soloskiver? Det er ikke dagligdags at kjøkkenpersonalet gir ut plater under eget navn, med mindre du kan synge, og heter Phil Collins eller Don Henley, da. Eller Simon Phillips, som har bygd en egen karriere med instrumental-utgivelser i en årrekke. Nå er ikke Mike Mangini en hvilken som helst trommeslager heller, med sin ambidekstriøse fremtoning bak trommesettet (da vi intervjuet ham nylig påsto han at han ikke er ambidekstriøs. Ja særlig, Mike!). Pluss at han er rakettforsker da. Han har brukt sin forskerbakgrunn til å jobbe med hjernens påvirkning på musikkutførelse, noe som har resultert i tre bøker og flere verdensrekorder i hurtighet. Alt ligger altså til rette for en studie i teknikk og teknologi. Men hva så med musikken? Vi vet jo at Mangini er en langt over snittet teknisk trommeslager, og han har fått mer enn nok pepper for å låte for mekanisk og sjelløs. Ufortjent, spør du meg, for når du legger hele sjela di i å beherske instrumentet så til de grader, har du ikke bare lagt sjela di i det, du har solgt den til djevelen! Jeg var spent på hvor mye polyrytmikk, skeive taktarter og ostinater han hadde lagt inn i musikken, men der kom det en kraftig overraskelse allerede fra start. Første singel fra albumet var «Freak Of Nature», noe som kanskje hintet om at han skulle vise hva han er god for bak trommene, men akk, så feil man kan ta. Det er riff og melodi som er i førersetet hele veien, mens de verste teknikkløpene hans uteblir. Joda, selvfølgelig viser han hva han er god for, men vi har hørt ham temmelig mer frittløpende i Dream Theater de siste 13 årene.
Stilmessig er vi i metal/ industriell metal-land, med feite 7-strengs gitarer, giftige riff og gode melodier. I tillegg er selvfølgelig Manginis særegne evne til å veksle mellom høyre og venstre side av kroppen allestedsværende og nytes absolutt best på alt annet enn en mobilhøyttaler, for her vender alt av trommer og hi-hater mellom høyre og venstre fra start til mål. Det er nærmest så man ser for seg settet hans og hvordan han snur på et øyeblikk. Dette er utfordrende for lytteren, så det er nok ikke musikk man setter på i bakgrunnen. Musikken forlanger fokus. Det samme gjelder tekstene; de kan i utgangspunktet høres enkle og banale ut, men ifølge Mangini selv, er det mange lag man kan lese seg gjennom. Er utfordringen akseptert? Denne skribenten skal ihvertfall dykke inn i materien og se hva som befinner seg under hjernebarken til en rakettforsker med helt særegne musikalske evner.
Mike står selv for det aller meste, fra låtskriving til innspilling, produksjon og keyboards. Med seg på laget har han Gus G. (Firewind, Arch Enemy, Ozzy Osbourne), Tony Dickinson (multiinstrumentalist), Ivan Keller (Jelusick) og Jen Majura (ex-Evanescence). Sistnevnte har egentlig bakgrunn som gitarist, men bidrar med vokal på «Freak Of Nature». Alt av instrumentering er utført med samme presisjon vi er vant til fra Mangini selv, så det er musikere av ypperste klasse han har fått med seg. Som nevnt holder Mike igjen på de drøyeste triksene han kan, men hans egenskaper gjennomsyrer musikken, all den tid alt er utført på mesterlig vis fra første til siste trommeslag. Etter å ha nedskalert settet på de siste par turnéene med Dream Theater, er han nå tilbake i fullskala oppsett med doble basstrommer, fire Rocket Toms og multiple hi-hater og cymbaler, noe lydbildet bærer preg av. For min del som trommeslager, er dette mer interessant når det er Mike Mangini som spiller. Jeg har visse forventninger om hva som kommer fram, og her svikter han ikke.
Kanskje er ikke «Invisible Signs» det noen av oss har forventet når Mike Mangini gir ut soloalbum, men sannelig er det ei plate jeg kommer til å bruke mer tid til å bli kjent med, spesielt når tekstene blir tilgjengelige. Color me intrigued! (Intervju med Mike Mangini i neste nummer av Norway Rock Magazine! Abonner her, ett år for en hundring har du for pokker råd til!)
5/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 11. november 2023