Frontiers
Det har gått hele seks år siden forrige Lynch Mob-album, og hvordan står det egentlig til med mobben? Joda, mobben er i grunn George Lynch, og det er først og fremst han som står i sentrum her. Selv om de nye tilskuddene Gabriel Colon på vokal og Jaron Gulino på bass gjør sakene sine på en ryddig og stødig måte. Ringreven Jimmy D’Anda som har vært inn og ut av bandet er også med, og de fleste vet hva han står for når det kommer til trommer. Og jeg kan også love at Gabriel Colon synger langt bedre enn en aldrende Don Dokken, bare så det er sagt, selv om han når ikke helt opp på samme nivå som de tidligere vokalistene Robert Mason, Oni Logan eller Andrew Freeman. Likevel, det låter helt greit med Colon bak mikken, og han kler forsåvidt låtene godt med sin raspete stemme som befinner seg i det middels høye toneregisteret.
Så var det hovedpersonen selv da, George Lynch. Få om noen er like produktiv som denne karen, og det er ikke alt som låter like gull. Og det gjør heller ikke “Babylon”, men det er overraskende høy kvalitet på stort sett alle låtene. Det låter ikke som et lite gjennomtenkt eller hastverkspreget album overhodet, og godt er det. Lynch serverer det ene fete riffet etter det andre, og en liten hyllest til Eddie Van Halen har han også funnet plass til på låta “I’m Ready”. Var det noen som sa Panama? Jeg vil anta at “Babylon” er mest interessant for Lynch Mob-menigheten og de mest ihuga George Lynch-fantastene, undertegnede inkludert. Og i så måte funker skiva meget bra, og høydepunktene kommer i form av “Caught Up”, “Erase” og “How You Fall” som i mine ører er de kvalitetsmessig beste låtene og mest tett opp imot grunnfundamentet som ble dannet i det herrens år 1989.
Joda, dette var en særdeles positiv overraskelse, og selv om skiva sannsynligvis ikke havner på årets topp 10, så er det mer enn nok å kose seg med her for George Lynch-fansen eller tilhengere av melodisk hard rock som liker fete gitarriff og delikat gitarspill.
4,5/6 | Pål J. Silihagen
Utgivelsesdato 20. oktober 2023