Det finnes ikke mange, om noen, artister i dette land som har fått like mye omtale som heksene i Witch Club Satan i løpet av den korte tiden de har eksistert. Noen avfeier de som tøys, andre hyller de opp i skyene. Er det fortjent eller ufortjent? Vel, når nå debutskiva er her og slippes passende nok på selve kvinnedagen så kan vi jo la absolutt alt annet passere og se på det som virkelig betyr noe her – nemlig musikken.
For det begynner riktig så friskt med “Birth” og et primalskrik vi vel neppe har hørt her til lands siden Agnete Kjølsrud spilte i Animal Alpha. Det låter friskt, det låter dystert og møkkete og den funker vel så godt i sine seige partier som der det blastes. Det er mye klassisk black metal-referanser her, så det er tydelig at gjengen har gått helt tilbake til starten for å finne inspirasjon – og da gir det fullstendig mening at to av samarbeidspartnerne heter Necrobutcher og Anders Odden.
En av de definitive høydepunktene kommer allerede som spor nummer to – nemlig “Fresh Blood, Fresh Pussy”, og i den er det vel så mye punk som sort metall – en herlig miks. Og det ekstremt mørke og tunge midtpartiet kan høres til Dovre faller uten problemer – akkurat så bra er det.
“Black Metal Is Krig” er en av to spor undertegnede har fått med seg i forkant, der det andre er “Hysteria” – og felles for de begge to er at de ikke helt gled på plass under de første gjennomlyttingene men som fungerer meget godt i selskapet til resten av plata.
Under “Steilneset” får vi for første gang kjenne litt på teaterkonseptet Witch Club Satan med sin rolige og melodiske start før det iskalde hovedpartiet slår inn. Det er noe mer enn bare en vanlig skive vi hører på her, det kommer klart frem. Og det skal kun én vanvittig fet sortpunk-metall-låt til før teateret kommer tilbake i form av “Mother Sea”.
Her kommer også følelsen av at dette er et meget gjennomtenkt konseptalbum – ikke overraskende for de som kjenner bakgrunnen til WCS, men det må da også nevnes at vi lytter til et meget bra konseptalbum. Vi er her halvveis, og det som sitter igjen er en gjeng damer som har latt seg inspirere av sortmetallens spede begynnelse her til lands for omtrent 30 år siden og skapt noe helt nytt. Det er absolutt ikke alle forunt.
Legg til at de kun har holdt på i et par år, og overhodet ikke har vært borti denne genren før – så er det mildt sagt imponerende det de har fått til. Dette er bra, veldig bra – og det hadde jeg ment om det så var debutalbumet til noen tenåringer i starten av sin karriere eller om det hadde vært den vanskelige femteplata til et godt etablert band. WCS har tatt et dypdykk i en av våres mest unike musikkhistorier med respekt, og gjort sin egen take på det med bravur.
Resten av skiva fortsetter som første halvdel, med iskald sortmetall i front men punk og teater aldri langt unna. Tre spor som virkelig stikker seg ut for min del her, to i positiv og en i negativ, er “Hex” og “Salvation” på pluss-siden, og “Mother” på den andre siden. Sistnevnte utelukkende fordi “Salvation” ville ha vært et så fantastisk perfekt punktum musikalsk på albumet så “Mother” føles litt overflødig. Samtidig har jeg jo hørt såpass mange konseptalbum og teaterinspirert musikk at jeg vet at historien må sys sammen, men hadde “Salvation” fått runde av “WCS” ville jeg ha måtte hente meg litt etter avspilling. Men nå ble det ikke sånn, men vi skal da forsyne meg klare å leve med det så lenge resten er gull.
Og det er det, så da får haters, forståsegpåere, antifeminister og andre misunnelige på deres lynkjappe suksess sitte der og sture – jeg setter nå på skiva enda en gang til og er mildt sagt imponert over hva de har fått til på såpass kort tid.
4,5/6| |Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 08. mars 2024