Kategorier
Nyheter Skiver

Accept | Humanoid

Tyske Accept trenger vel neppe noen nærmere presentasjon, og er i likhet med Iron Maiden og Judas Priest et av de gamle metal-lokomotivene som har klart å holde på dampen. Riktignok har noen av delene blitt skiftet ut underveis, men Accept har etter comebacket i 2010 med “Blood of the Nations” levert flere sterke skiver.

Napalm

Tyske Accept trenger vel neppe noen nærmere presentasjon, og er i likhet med Iron Maiden og Judas Priest et av de gamle metal-lokomotivene som har klart å holde på dampen. Riktignok har noen av delene (nesten alle!) blitt skiftet ut underveis, men Accept har etter comebacket i 2010 med “Blood of the Nations” levert flere sterke skiver. Som tittelen på deres 17. album tilsier, så har de denne gangen fokusert på den digitale tidsalderen vi er i. Men det er fint lite som er endret på soundet, her får du reinspikka heavy metal  bygd på det samme fundamentet de startet med i 1979. Riktignok låter det mer moderne, og nå er det bare Wolf Hoffmann igjen fra originalbesetningen, men det låter umiskjennelig Accept. De store overraskelsene uteblir, men det vil vi vel heller ikke ha…? Den eneste låta som skiller seg markant ut her er “Straight Up Jack”, en lettbent drikkevise rett og slett, som bryter med resten av skiva. Bortsett fra tittelsporet, vil jeg trekke frem “Man Up”, “Mind Games” og “Southside Of Hell” som de sterkeste låtene. Likevel er “Humanoid” veldig konsistent kvalitetsmessig, og det er egentlig ikke en regelrett kjip stinke låt her. Godt mulig at noe av årsaken ligger i at de fleste i bandet er med i låtskriver prosessen, og at dette gir både litt variasjon og frisk input. Selv om Hoffmann fortsatt er generalen. Lydmessig låter det selvfølgelig ganske likt som på de foregående skivene da Andy Sneap nok en gang har skrudd på knottene, men Hoffmann har nok hatt en liten finger med i sluttproduktet. 

Kort oppsummert føyer “Humanoid” seg pent inn i rekken over gode Accept-album som har kommet siden comebacket, og en aldrende Mark Tornillo begynner å høres mer og mer ut som selveste Udo Dirkschneider. Et sterkt album som sannsynligvis vil falle i god jord hos fansen, men neppe vil skaffe så mange nye fans. (Forøvrig har vi et laaaaangt intervju med Wolf Hoffmann i kommende nummer av NRM – kjøp et årsabonnement for en skarve hundring og få det på utgivelsesdag her!)

4/6 | Pål J. Silihagen

Utgivelsesdato 26. april 2024