Steve Lukather er nå klar med en ny utgivelse kalt «Bridges», en tittel som gjenspeiler det faktum at denne skiva er en bro mellom soloutgivelsene hans og Toto, all den tid både Paich og Williams er svært delaktige. I tillegg er langvarige trommis Simon Phillips med på fire av låtene, mens Shannon Forrest, som var med bandet i en årrekke spiller på de resterende fire.
Kategori: Skiver
Magick Touch | Cakes & Coffins
Edged Circle Hadde jeg vært i USA og kjørt cabriolet på et solfylt sted tror jeg dette hadde vært det perfekte soundtracket. Dette er ordentlig koselig hardrock, og det er to inntrykk jeg sitter igjen med etter og ha hørt på denne plata, og det er sommer og åttitallet. Nå er dette Bergenstrioens fjerde plate, […]
Ekrom | Uten Nådigst Formildelse
Etter hva jeg forstår har ideen til Ekrom ligget i mange år før Kharon fikk ånden over seg til å spille inn noe musikk. Og han har hatt god tid på seg, for noen musikalske krumspring etter og ha spilt bass på Covenant-skiva «In Times Before Light» kan ikke jeg finne. På denne debuten har han med seg Tex Terror fra Nocturnal Breed på trommer.
It’s been 15 long years since Extreme, a band comprised of supremely talented individuals including one of the greatest guitarists of all time, Nuno Bettencourt, released an album. Was it worth the wait? Absolutely, but the strongest punches the album delivers are the first tracks on the record.
Avenged Sevenfold | Life Is But A Dream…
Warner Records is the eighth studio album by American heavy metal band Avenged Sevenfold, released on June 2, 2023, through Warner Records. is the eighth studio album by American heavy metal band Avenged Sevenfold, released on June 2, 2023, through Warner Records. is the eighth studio album by American heavy metal band Avenged Sevenfold, released on June 2, 2023, through […]
Raphael Weinroth-Brownes kummerfulle cello-legato intonerer Leprous-koryfé Einar Solbergs første soloplate, og hermed settes tonen for en musikalsk ekspedisjon i elegiens og rekreasjonens navn. Halvparten av albumet er samkomponert med håndplukkete musikere, inklusive nevnte cellist, Gåte-gitarist Magnus Børmark, Asger Mygin og Ihsahn, mens et imponerende oppbud av strykere, blåsere og korister konsoliderer lydlandskapene. «16» leser ventelig stildivergerende, men tinger koherens av Solbergs distinkte tonespråk.
Foo Fighters 11th studio album was written in the wake of the death of Taylor Hawkins in 2022, the second time Dave Grohl has lost a bandmate. It’s an emotionally heavy, but still accessible meat-and-potatoes pop and stadium rock album. Suffering has been transformed into the Foos’ strongest record in years, and that’s not a sympathy vote.
Det hører til sjeldenhetene at noen får til balansegangen mellom metal og pop så vellykket og over så lang tid som svenskene i Ghost. Samtidig er synet på bandet svært splitta i deres generelle nedslagsfelt; det er få som trigger like store ord i begge ender av diggeskalaen – noe som i seg sjøl er et kvalitetstegn i min bok.
Elegant Weapons er Judas Priest-gitarist Richie Faulkners hjertebarn, og stilmessig ligger landet rett bortafor der JP har ligget i seinere år, i retning mot annen klassisk metalrock som Rainbow – hvor jo vokalist Ronnie Romero har fartstid. Grunnmuren settes bånntight av JP-kollega Scott Travis og Pantera/Down-bassist Rex Brown.
Roger Staffelbach | The Quest
Sveitsiske Roger Staffelbach er sannsynligvis et ubeskrevet blad for de fleste leserne, men her har vi en erfaren gitarvirtuos av de sjeldne som er ute med sitt aller første soloalbum. Enkelte vil kanskje kjenne igjen navnet hans fra bandene Artension og Artlantica, men det er nok bare de mest ihuga neoklassiske nerdene som drar kjensel på navnet.
Nytt Immortal-album forutsetter at man legger bak seg en ny bolk med såpeopera-episoder. Siden sist, det vil si «Northern Chaos Gods» av 2018, har sågår Reidar «Horgh» Horghagen abdisert. Hvordan ting arter seg på det legale plan, med tanke på eierskap til bandnavnet, vites ikke, men Harald «Demonaz» Nævdal er herved Immortals eneste medlem.
Evigunge Neal Schon virker å aldri gå lei av Journeys låtmateriale, all den tid han til og med spiller de live med sitt eget band når hovedgeskjeften har turnépause. Nå skal det sies at dette er en veldedighetskonsert han gjorde i 2018 til inntekt for ofrene etter en brann i San Francisco-området i oktober 2017, så bakgrunnen for konserten var nok bidragsgivende til at han valgte å samle gendarmeriet
Bergen band Drott are comprised of Arve Isdal (Enslaved), Ivar Thormodsæter (Ulver) and Matias Monsen. Their new album “Troll” showcases the band’s varied musical background, ranging from metal and jazz to classical music, along with inspirations from forces of nature and Norse mythology. It’s full of experimental soundscapes and hard to categorise (although dark, largely instrumental progressive rock would not be an inaccurate description). Let’s take a journey through each track.
Inside Out Music Fiaskoen «Heaven & Earth» gjorde såpass vondt at flere Yes-patrioter, meg selv inkludert, ikke lengre så noen fremtid i bandet. Etter at Chris Squire og Alan White ambulerte til de evige jaktmarker har Steve Howe inntatt rollen som orkesterprominens, men heller ikke «The Quest» gjenreiste Yes-kjerringa. Følgelig kommer det nærmest som et […]
Larvikskvartetten fornekter seg ikke, og slipper nå et dobbelt konseptalbum, og det bare halvannet år etter forrige plate, «Funeral Tango For Gods & Men». For meg er «Netherworld Triumphant» og «Astro Tongue In The Electric Garden” deres beste, med førstnevnte kanskje et lite hakk i ledelse. Jeg tør nok påstår det ligger an til at denne overgår disse.
Hollow Illusion | Invisible
Hollow Illusion består av de to brødrene, Mikkelsen Hoel, fra verdens navle Stange. Dette er deres tredje album og denne gangen har de fått bistand fra ingen ringere enn Ronni Le Tekrø i produsentstolen. I tillegg har Tim Scott aka Ledfoot også bidratt både på tekstene og med låtarrangementene. Og det er merkbart.
Lumsk | Fremmede Toner
Dark Essence Arbeidet med denne fjerde plata til Lumsk startet allerede rett etter utgivelse av deres forrige plate «Det Vilde Kor» fra 2007. Nå, seksten år senere, får vi en litt annerledes plate enn hva band flest gir ut. Nå er det kanskje ikke originalt i seg selv at et band tar for seg dikt […]
Tygers of Pan Tang | Bloodlines
Det begynner å bli noen år siden Tigerne fra Whitley Bay kunne minne om fordums prakt som NWOBHM-legender, men bandet har likevel klart å klore godt fra seg opp gjennom årene med sin melodiøse hardrock. I så måte følger deres 13. album i fotsporene til de siste skivene
Frontiers Ubegripelige ni år har gått siden Wingers siste utgivelse, “Better Days Comin”, men ni år er altså tydeligvis det som må til når samtlige bandmedlemmer er travelt opptatte på hver sin kant. Frontmann Kip Winger har blant annet komponert, debutert og spilt inn det symfoniske verket “Conversations with Nijinski” (som resulterte i en Grammy-nominasjon […]
“blómi”, meaning “to bloom”, was written by Sundfør as a love letter to her young daughter, a new life entering an unstable world. Sundfør intended her sixth album to be an “antidote to the darkness that dominates our culture today”, to show that there’s “another way to see reality, if one dares to take the leap of hoping for a more beautiful world”, and she achieves that goal.
Du har rimelig grei kred i rockemiljøet hvis du klarer å skrape sammen en gjesteliste tilsvarende den som Ian Hunter har på sin nyeste skive «Defiance Part 1». Hør bare: Jeff Beck, Johnny Depp, Billy Gibbons, Slash, Duff McKagan, Joe Elliott, Brad Whitford fra Aerosmith, Taylor Hawkins, Ringo Starr, Rob Trujillo fra Metallica, Todd Rundgren, Mike Campbell fra Tom Pettys band, Billy Bob Thornton, og hele Stone Temple Pilots.
El Caco | Uncelebration
Etter den lengste pausen noensinne mellom to album var det store forventninger til ny musikk fra kongene av norsk stoner. Gledelig er det da at de da følger opp med kanskje sitt beste noensinne.
Ian Anderson opptrer snart mer som religionshistoriker enn komponist, men der 1995s ”Roots To Branches”, for øvrig siste gang et Jethro Tull-album genererte tøylesløs entusiasme, aktualiserte religionsstrukturers intoleranse, i et gjengangerperspektiv, ender dagens Anderson med å tonesette og gjendikte kanoniserte skrifter og mytologier.
Et nytt bekjentskap for meg, norske Maktkamp, men etter å ha blitt totalt blåst bort av singelen “Autosapiens” var det med stor glede og forhåpning man ga seg i kast med å sjekke ut den rykende ferske “Caps Lock Woke Rock”. Noe imponerende som må nevnes er at debutalbumet “I Affekt” allerede kom ut i fjor, så her er det ihvertfall ikke et band som ligger på latsiden.
Nå har vi kommet til fjerde Revolution Saints-utgivelse, og Aldrich og Blades har takket for seg. Susende inn fra sidelinja kommer Joel Hoekstra, mens Jeff Pilson fra Foreigner/Dokken overtar bassen. Man skulle kanskje tro at å bytte ut 2/3 av bandet vil sette sine spor, men nei.
Ny skive fra Metallica er ikke hverdagskost. Faktisk er dette bare den fjerde siden årtusenskiftet, og drøye seks år siden «Hardwired… To Self-Destruct». Har så James Hetfield & co brukt tiden godt når de nå endelig presenterer «72 Seasons»??
Det aner meg i mitt stille sinn at dette blir en av de snodigste utgivelsene jeg kommer til å anmelde i 2023, men Jason Bieler har såpass mye å melde, og har et sinn med kroker man kanskje helst vil unngå å titte inn i, så det er bare å stupe i det. Sånn sett er kanskje tittelen «Postcards From The Asylum» treffende nok.
Mike Tramp | Songs Of White Lion
Etter å ha gjenoppfunnet seg selv som singer-songwriter det siste tiåret, har danske Mike Tramp antagelig innsett at det folk aller helst vil høre fra ham, er låtene som gjorde ham til en verdensstjerne en periode på slutten av 80-tallet, da White Lion solgte millioner av skiver, og turnerte med band som Kiss, AC/DC og Aerosmith.
Dødheimsgard | Black Medium Current
Dødheimsgard har på sine siste fire skiver fulgt en åtte års syklus, og med deres diskografi og såpass langt tid mellom platene er det aldri godt å forutsi hva som venter. Denne gangen synes jeg vi får servert hele katalogen deres på en plate, samt enkelte nye elementer.
Holy Moses | Invisible Queen
Alt har en ende, og etter førtito år som band, og nå etter plate nummer tretten er det dags for å takke Holy Moses for sin innsats i metallens tjeneste. Opprinnelig skulle dette albumet, og bandets avskjed finne sted for to år tilbake, da bandet feiret førti. En velkjent pandemi satte en stopper for det. Derfor har det gått ni år siden forrige skive, «Redefining Mayhem», som musikalsk er veldig nær årets svanesang.
Hva får du om du krysser Steve Lukather med John Petrucci? Stivert. Du får stivert. Og Martin Miller. Martin Miller kommer med plate, og den må du faktisk bare høre! Åpningssporet, «Something New» er så bra at man blir bekymret for at han brenner alt kruttet fra start, men heldigvis er det ei jevnspilt skive vi møter i «Maze Of My Mind».
Last In line er straks aktuelle igjen, og med «Walls Of Jericho – som er bandets tredje studioalbum – inviteres vi til mer heavy metal av den tradisjonelle sorten. Albumet åpner interessant med «Not Today Satan», en låt like frekk i toner og struktur som i navn.
The Flood | Hear Us Out
Et stjernelag av musikere fra band som FM, Saxon, Snakecharmer og Mr. Big har slått seg sammen under navnet The Flood, og debuten «Hear Us Out» kan dermed umulig slå feil. Eller kan den det?
Less than a year since the death of their beloved bandmate, co-founder and keyboardist Andy Fletcher, Depeche Mode have released their 15th studio album, “Memento Mori” (Latin for “remember that you [have to] die”).
Yes as, akkurat sånn skal det gjøres! Med gassen i bånn og forsterkere på 11 måker Murder Maids på ifra start til slutt på “Dance Or Die”. Jeg vil både danse og dø mens jeg ploger meg igjennom skivas 13 spor samtidig som jeg tråler internettet igjennom for å finne neste konsert i nærheten.
Northern Irish rockers The Answer make a long-awaited return with a brand-new studio album scheduled for release on St Patrick’s Day. Their debut album “Rise” received critical acclaim back in 2006, and they went on to support bands such as The Rolling Stones, Aerosmith and a two year slot on AC/DC’s 2008 Black Ice tour.
Bak det anonyme bandnavnet skjuler det seg en av undertegnedes absolutte favorittvokalister gjennom tidene, Rob Lamothe, mest kjent fra Riverdogs, hvor han har selskap av en av denne skivens gjesteartister, Vivian Campbell fra bl.a. Def Leppard og Dio
Crowne | Operation Phoenix
«Operation Phoenix» fortsetter der 2021-debuten slapp, med melodisk og fengende hard rock, naturlig nok ikke ulikt det H.e.a.t holder på med. Tittelsporet slår umiddelbart an tonen med en episk intro før det braker løs, det er bare å slenge knyttneven i været og kauke med på de massive allsangrefrengene som kommer som perler på snor.
The Banishment | Machine And Bone
Dette er den slags nedstemt industriell metal som de fleste musikere fikk ut systemet for over 20 år siden. Det minner mer om en blanding av Marilyn Manson, Zeromancer, Ministry eller White Zombie – men ikke på en god måte.
Svenske A.C.T. har så langt ikke nådd de store høyder, men nådde inn til undertegnede da andreskiva «Imaginary Friends» kom i 2001. De hadde en sound man ikke hører i mange artister. Kanskje er It Bites det nærmeste man kommer, og kanskje et bitte lite snev av Mr. Bungle, men det er ikke mye.
Progressiv metal kan være så mangt, noe Haken har bevisst helt siden debuten “Aquarius” i 2010. For de som har fulgt bandet siden starten så har de definitivt utviklet seg siden den gang, og “Fauna” viser et modent og veldig eksperimentelt band. Det er bare å holde seg fast i stolen for bandets siste skive er slett ingen enkel affære å fordøye.
Det må ikke være AC/DC eller Iron Maiden for å vite i hvilket landskap en ny plate befinner seg. Ofte har man en anelse. Enslaved derimot, kan vanskelig å spå. Joda, man forventer jo dynamikken hardt og rolig, growling og ren vokal. Også vet man at uansett hva disse gutta finner på kan det kalles progressivt.
Så tok det hele fire år før norske Stargazer fikk ut fingeren og kom med en oppfølger til mesterlige “Sky Is The Limit”. Da er jo det store spørsmålet om bandet har brukt tiden fornuftig?
Litt over ett år etter forrige utgivelse er duoen bak Pil & Bue, Petter Carlsen og Gøran Johansen, klar med nok et nytt album. Med «Special Agents» har parhestene klart kunststykket å bevege seg i ny musikalsk retning, samtidig som albumet er en naturlig fortsettelse av forgjengeren, «The World Is A Rabbit Hole».
Drøyt ti måneder etter forrige utgivelse, «Closer To The Edge», er First Signal klare med nok et album under Frontiers-fanen. Trommis/ produsent Daniel Flores har forlatt skuta, og Harry Hess har teamet opp med bassist og produsent Michele Guiaitoli, som har produsert artister som Issa, Visjons Of Atlantis og Kalidia. Påvirker det sounden på prosjektet? Næh, ikke nevneverdig.
66crusher | Limbo
Et av Norges mest undervurderte band er endelig tilbake. Deres salige blanding av thrash, prog og doom er kanskje ikke unik, men litt uvanlig. Det er særlig deres flittige bruk av tersharmonier som appellerer til meg. Om Metallica og Katatonia hadde gjort et album sammen, så ville kanskje det resultert i noe ala 66crusher.
Au, denne var vond. Avatar er et av tre svenske band som ga meg troen på at jeg ikke var en sur gammel gubbe som mener at alt var bedre før, men er nå et av to band på under et kalenderår som gjør at jeg kanskje må erkjenne at jeg muligens faller inn i den kategorien allikevel.
Stephan Lill og Andy Kuntz er nok mest kjent for sine eskapader med progmetal-bandet Vanden Plas, men driver også med mer straight metal, og er nå klare med debuten av prosjektet All My Shadows. Lill har en teft for fengende gitarriff og melodier, og med Kuntz på laget, er det duket for catchy hooks og iørefallende melodilinjer.
Det er en tid for alt, sier de utdannete tunger, og det er kanskje en viss form for sannhet i det. For Transatlantic tar det slutt 17. februar, når deres siste utgivelse har utgivelsesdato. «The Final Flight: Live At L´Olympia» blir bandets endelikt, og de gir seg med en trippel liveutgivelse, så her får fansen virkelig noe å meske seg med.
Tulus | Fandens Kall
Soulseller Det er noe forløsende herlig over folk som ivaretar opprørsk musikks innerste felles vesen, nemlig å gi blanke faen i hva andre måtte oppfatte som ‘korrekt’, selv om dette bryter mot en indrejustis i genren som sådan. Tulus leverer her sin sjuende skive på tjuesju år, og stilmessig ligger dette nokså tett opptil hva […]
Apollon Records Det ville ha vært fryktelig enkelt å skulle spille på bandnavn og platetittel for å trekke sammenlikninger med den temmelig gode forgjengeren «Smooth Failing», men slikt skal vi så klart holde oss for gode for. At de kanskje mer kan virke som to tilfeldig valgte jevngamlinger i en av de mest avskårne innerste […]
«Never Say Die» var knapt blitt kald fra pressa før vi fikk meldinga om at ei ny skive var på vei fra Wig Wam. Her skal suksessen etter «Peacemaker»-suksessen melkes, naturlig nok. Og hvordan låter så Wig Wam anno 2022?
Three Dogs Music Det har gått sånn omtrent et hundeår siden bikkjene i The Winery Dogs vartet opp med ny musikk, men nå er de endelig tilbake med den så treffende titulerte «III». Det er jo alltid spennende å se om band med såpass aktive musikere i det hele tatt finner tid til å lage […]
India kan neppe kalles rockens vugge, men her har vi altså et vaskeekte indisk rockeband. Dette er bandets såkalte tredje skive, men i praksis er det debutskiva fra 2014 spilt inn på nytt. Ingen stor overraskelse at plateselskapet bak er Frontiers Records som spyr ut melodiøs (hard) rock over en lav sko, men dette er vel kanskje en av de bedre ideene de har kommet opp med i de senere årene.
Knogjärn | Mera Bedövning
Et nytt bekjentskap for meg, svenske Knogjärn – men de har allerede en god del album i bagasjen, og etter musikken å dømme vil jeg tro at de fleste diehards under metalcore-fanen er godt kjente med svenskene fra før.
Uriah Heep | Chaos & Colour
De gamle er fortsatt eldst, noe Mick Box & Co. nok en gang bekrefter med sitt 25-album i rekken. Utrolig nok har de siste skivene holdt relativt bemerkelsesverdig høy kvalitet og “Chaos & Colour” er intet unntak.
Den norske vokalisten Issa har vært en del av Frontiers´ artiststall siden 2010, og er nå ute med sitt sjuende album, «Lights Of Japan». Oppskrifta er den samme; klassisk heavy og melodiske riff fra start til mål. Isabell Martin, som hun egentlig heter, har levert gode skiver hele veien, så forventningene er deretter når «Lights of Japan» nå er ute.
Ricky Warwick og hans kompanjonger er ute og rir igjen. Resepten er som på de foregående skivene klassisk hard rock med sterke Thin Lizzy-vibber. Et stort skår i gleden er at Scott Gorham ikke er med lenger, hvilket kanskje skulle tilsi at dette blir fullstendig uinteressant. Heldigvis funker Black Star Riders også uten Gorham selv om han definitivt savnes
Lillasyster | Stormtrooper Boombox
Svenskene med det ganske så festlige og originale bandnavnet er nå ute med sitt sjette album. Men det er dessverre ikke så mye annet enn bandnavnet som er festlig. Lillasyster dundrer på med sin lettbeinte og ganske intetsigende liksom-metalcore
Niende studioskive fra polske Riverside markerer angivelig en forsettlig retur til katalogens første halvdel, men ansporinger til et mørkere, mer melodisk og progressivt fokusert ensemble sto å lese allerede i 2018 med albumet ”Wasteland”, som ga fornyet tiltro til kvintetten etter tre middelstendige arbeider.
Heller enn å tvinne tomler brukte Jonas Renske pandemien til å skrive. Musikken dette resulterte i utkommer nå som Katatonias tolvte studioalbum – et album som ivaretar den melankoli, tyngde og vitalitet bandet siden «Viva Emptiness» har kunnet kjennes ved, men som samtidig bringer mer tradisjonell heavy metal til torgs.
Gaz Coombes, known as the frontman of Supergrass, is one the of UK’s most underrated and talented songwriters. He has released his fourth solo album “Turn the Car Around”.
Death metal-veteranene fra Florida returnerer etter seks års platestillhet med en real knyttneve. I hvert fall åpningslåta «Barely Alive» tatt i betraktning. Dette er det kjappeste vi ha har fått servert fra Obituary noensinne. Ikke at vi snakker blast beats, men kjapt til de å være.
Pappasaft | Endelig Elendig
Ikke la deg lure av det noe flåsete bandnavnet, for etter å ha fullstendig blåst meg over skog og hei med debuten “I Verste Velgående” følger Pappasaft opp med en fullengder som kanskje er enda bedre. De kan virke som et tøysete tulleband, men denne gjengen er absolutt alt annet enn akkurat dét.
Det amerikanske punkrock-ikonet Iggy Pop er ute med sitt nittende soloalbum, i en alder av 75 år. Hvordan klarer han så å holde oppe det forventede energinivået på «Every Loser»?
Decibøllene | NÅ! (Live)
Er du en av de som mener pønken døde tidlig 90-tall og samtidig synes Sex Pistols er noe forbanna fjas? Da er det store muligheter for at du kommer til å like Decibøllene (og at du har sannsynlig allerede godt vet hvem de er). Her går det i illsint totalt, direkte tatt opp fra selveste Blitz og tekstene spytter ut politisk agg både oppover og mot høyre, som god pønk skal.
Hammers Of Misfortune | Overtaker
Independent Dette var jammen kraftkost. Jeg har funnet mye glede i de seks foregående platene, selv om det musikalsk har spent fra prog, via klassisk hardrock til american metal. Denne gangen er det thrash metal som gjelder, og det av svært teknisk sort. Sjekk for eksempel «Viper Cross». Besetningen har i likhet med musikken aldri […]
Skotske Gun har eksistert i 35 år nå, og dette er en slags blanding av Best Of og nyinnspillinger av deres største låter i akustiske og omarrangerte versjoner, pluss en ny elektrisk låt.
Det har blåst friskt rundt veteranene i Journey den siste tiden, med søksmål, sparking av medlemmer og generell utskifting i rekkene, så allerede siden denne live-skiva ble spilt inn 31. juli 2021, har bandet halvert trommisrekka og byttet bassist, pluss at tospannet Neal Schon og Jonathan Cain er i tottene på hverandre med søksmål og krangel på sosiale medier.
Og prisen for årets, kanskje tilogmed tiårets, mest meningsløse utgivelse går herved til finske Amberian Dawn som tydeligvis syntes det var en god idé å hylle sine svenske naboer med splitter nye metallversjoner. Det var det ikke.
In The Woods | Diversum
De mørke progressive metallerne har virkelig bydd på godlyd etter gjenforeningen i 2014, og denne gangen tar de det enda et steg lenger. Engelske James Fogarty har overlatt mikrofonen til mer lokale Bernt Fjellstad, som vi kjenner fra Guardians Of Time og Susperia.
Neil Young and Crazy Horse | World Record
De ti seneste årene har ikke vært Neil Youngs sterkeste. Ikke bare er dette fordi han synes ukritisk til musikken han utgir (det som utkommer er de ti, tolv siste låtene han har skrevet og hamret inn), men også fordi han i mye mindre grad enn på 60-, 70-, 80-, 90- og 00-tallet har søkt variasjon.
Her har vi et Candlemass jeg tror mange har lengtet etter. For første gang har vokalist Johan Längquist vært med i skriveprosessen, og ikke kommet inn som en reddende engel i siste liten. Dermed er låtene skrevet for hans stemme og vi har et godt gammelt Candlemass med et klassisk lydbilde.
Thresholds nye opus “Dividing Lines” er mer gitar-fokusert enn forgjengeren “Legends of the Shires, mindre tangent-orientert og har lagt fra seg en del av lekenheten. Det hviler en mer alvorstynget atmosfære over denne skiva – her skal voksne menn med orden i sysakene lufte bekymringer av både personlig og global art.
Askertrioen følger opp fjorårets comeback-album «Succession” med en EP, bestående av ett spor på nærmere kvarteret. Låta er en musikalsk og konseptuell oppfølger til den ti år gamle EP’en «Bleeding Fiction».
Nashville-based Larkin Poe, the Grammy nominated roots rock sisters Rebecca and Megan Lovell, have released their sixth studio album, “Blood Harmony”, which they co-produced alongside guitarist Tyler Bryant.
Omegashift | Doctrine Of Dust
Doom metal fra sørlandet med kvinnelig vokal får kanskje ikke alle til å heve på øyebrynene. Nå er Omegashift langt mer enn denne snevre beskrivelsen, men elementene finnes. Opprinnelig var det ikke tenkt kvinnelig vokal heller, men Jorunn Aateigen kom inn da låtene skulle spilles inn. «Lazarus Brigade» åpner og man hører fort det er doom metal som ligger i bunnen.
Maceration | It Never Ends
Høsten 1992 kom Macerations eneste album ”A Serenade Of Agony”. Nå har Lars Bangsholt og Jakob Schultz funnet ut det er på tide med en oppfølger, tretti år etter. Vokalist på debuten var ingen ringere enn Dan Swanö. Han er også med på denne oppfølgeren. Jeg vil si musikken er en videreføring av der det stoppet.
Drudkh | All Belong To The Night
Drudkh er hjemmehørende i Kharkiv i Ukraina, og bandet har så absolutt vært toneangivende innen den folkinspirerte black metallen fra denne delen av verden. Jeg har sansen for de fleste av guttas tolv album, men synes denne utmerker seg spesielt positivt. Ikke at det tråkkes opp nye stier, men jeg liker stemningen og lydbildet.
Kampfar er for meg et litt merkelig band. Det er god stemning live, og når en sjekker ut en ny plate er det heller ikke så verst. Utover det er et band jeg helt glemmer. Greit, da er man kanskje ikke blodfan. Likevel var forrige plate, «Ofidians Manifest» en riktig så god skive, som vi til og med følte vi måtte ta en prat med vokalist Dolk om i denne publikasjon.
John Norum | Gone To Stay
Hele tolv år har gått siden John Norum slapp musikk på egen hånd, men nå er «Gone To Stay», hans niende soloutgivelse, klar for verden. Europe har tatt det meste av tiden Norum har til å holde på med musikk, men som med de fleste artister, åpnet det seg en mulighet for å sette seg ned ved tegnebrettet for å frembringe ny musikk da pandemien ruller over oss.
For å feire sine førti år som teutonisk thrash metal har Sodom spilt inn kronologisk en låt fra hver plate. Og inkludert begge utgavene av «In The Sign Of Evil» blir dette sytten spor. Eller atten hvis man tar med kassetten, som har «Equinox» som bonus.
Joe Lynn Turner | Belly Of The Beast
Med ny look slipper Joe Lynn Turner ny musikk. Den velkjente parykken er borte, og tilbake står Turner med blank isse og blanke ark. Issen forblir blank, men arkene har fått en dugelig runde med fargestifter, og et blytungt album ser dagens lys.
Darkthrone | Astral Fortress
I år er det tretti år siden Peaceville meget motvillig utga det ble en milepæl innen norsk black metal, «A Blaze In The Northern Sky». Darkthrone har ikke vært redd for å gå sine egne veier, og når duoen i høst utgir sitt tjuende album er det fortsatt nye sider å spore.
«Screamnasium» is the fourth album from four-piece rock band O.R.k., featuring ex-Porcupine Tree bassist Colin Edwin, award-winning composer/vocalist Lorenzo Esposito Fornasari (LEF), Marta sui Tubi’s Carmelo Pipitone and King Crimson’s Pat Mastelotto.
«Direction of the Heart» is Simple Minds’ 18th studio album, and their first of new material since 2018’s UK Top 5 album «Walk Between Worlds». Remarkably for a band who have been together for 45 years, the record sounds modern and fresh, but also contains hints of past hits.
Sahg | Born Demon
Da Olav Iversen startet Sahg i 2004 var 70-tallets rock og proto-metal sterkt tilstedeværende, og utrykket retro var slett ikke feil på bandets første plater. Nå ligger dette fortsatt i bunnen etter nesten tjue år, men jeg synes ren skjær hardrock er vel så rettferdig å kalle dette.
Chez Kane | Powerzone
Man skal smi mens jernet er varmt, heter det. Chez Kane, den knallsterke walisiske vokalisten med den übersjarmerende fremtoningen, har vært et glodhett navn på Frontiers Records artiststall siden fjorårets debutskive “Chez Kane”. Kvinnelige artister er ikke det melodisk rock-sjangeren har vært kjent for og dette ønsket svenske Danny Rexon (Crazy Lixx) å endre.
Ingenting skulle tilsi at andregenerasjons neo-progressive slitere ville finne en slags sonisk mirakelkur, nesten tretti år ut i karrieren. Mick Pointer og Clive Nolan har utrettelig tilvirket plater og gitt konserter under Arena-banneret siden 1995, og selv om katalogen synes fritatt rene blamasjer vitner nyere tids fonogrammer om en stilistisk resignasjon i forhold til nytenkning og progressiv higen
Amerikanske Alter Bridge er ute med sitt sjuende album i rekken, og siden oppstarten i 2004 har det uten unntak gått tre år mellom hvert album. Ifølge presseskrivet skal visstnok pandemien ha hatt en positiv effekt på bandet, da de i store perioder måtte holde bandet i gang på hver sin kant, og da de endelig kom sammen for å spille inn skiva, så oppstod det flammer og gnister. Så hva kan fansen og resten av verden vente seg av “Pawns & Kings”?
Cult Member | Infinite Death
Dette var jammen friske saker. Her har vi fire debutanter fra Tromsø som serverer crossover/thrash. Suicidal Tendencies og Municipal Waste oppgis som referanser og det er ikke feil det. Jeg aner debutene til Slayer og Metallica muligens også er blitt spilt i oppveksten til kvartetten.
Protydiya | On Nature
Vitaly Palagnyuk er ute med sitt andre album under navnet Protydiya. Ukraineren gjør alt selv, og det skal ha, dette er progressivt. Basisen er black metal, men her finnes trekkspill og andre lyder jeg antar stammer fra tradisjonell ukrainsk musikk. Det er mye folkemusikk å spore, og vokalen spenner mellom black metal og forskjellige ren vokaler.
Karin Park | Private Collection
Karin Park sitt nyeste slipp er drøye tre kvarter lavmælt men samtidig storslått stemning som passer meget godt til fyr i peisen og et glass med gøtt rødt i hånda på hustrige høstkvelder..
The Gasölines | Death Or Eternal Glory
Fres, fart og guffe som må spilles høyt skal det komme helt til sin rett. Allerede et par sekunder ut i åpneren «Rum Runner 500» er det ingen tvil om hva som venter den neste drøye halvtimen. Høyoktan i sin aller reneste form hvor ikke en eneste detalj kommer uventet, og der det ofte kan høres ut som negativ kritikk er det bare en fin ting med The Gasölines.
Norske Orango er tilbake med sin 8. fullengder siden debuten “Villa Exile” fra 2005, og bandet har stadig utviklet soundet siden den gang. Høydepunktet i katalogen deres er i mine ører fortsatt mesterstykket “Battles” fra 2014. En skive alle norske møblerte hjem burde ha i hylla. Men nå er de altså ute med nytt album og power-trioen kjører på med samme resept som på de foregående albumene.
The second album of Oslo based Maraton, «Unseen Color», is a mix of alternative rock, pop, electronica and prog, all decorated with the timbre of Klemp’s remarkable falsetto vocals and excellent production.
Pr. 2022 likner Queensrÿche stilmessig mer på det sultne metalbandet som sang «Queen of the Reich» og «Warning» for snaut 40 år siden enn den finslepne, perfeksjonerte og stilskapende progmetalen de kjapt utviklet seg til.
Klassisk gitarbasert rock lever fortsatt i beste velgående, noe The Dead Daisies har vært et levende bevis på i snart ti år. Det begynner å bli en stund siden John Corabi forsvant ut av bandet og de fleste fikk vel med seg at det var ingen ringere enn Glenn Hughes som tok over mikrofonen, og bassen selvfølgelig.
De aller fleste blodfans setter nok kaffen i halsen allerede ved åpneren «Adderall» da denne er helt ulikt noenting Slipknot noenting har gjort. Det nærmeste jeg kommer av beskrivelse er 60-talls poprock ikke milevis unna Pink Floyd. Er fantastisk sterkt spor som både kiler seg fast i ryggmargen og viser et band som gjør akkurat som de vil, og det liker vi!
Sammy Hagar & The Circle | Crazy Times
Det er merkelig med Sammy Hagar; man tror man vet hva man får, men så tar han en helt annen retning. På «Crazy Times», hans siste utgivelse, med bandet The Circle, spriker han mer enn vi er vante med, og man blir sittende med en uforløst følelse etter å ha vært gjennom skiva noen ganger.