BMG/Decibel Cooper Recordings
Det har gått rett i underkant av tre år siden debuten til Corey Taylor, slettest ikke en aller verst debut heller, tross noe rusk – og nå er da tiden omsider inne for oppfølgeren “CMF2”. Gledelig nok så har han tydeligvis gjort seg mer flid med utformingen av skiva, for her finnes knapt et eneste dødpunkt. Variasjonen spenner seg ifra nærmest countryballade i form av “Breath Of Fresh Smoke” til pur sinnametall i form av “All I Want Is Hate” og alt som kan finnes der imellom. Det mest imponerende er at han høres like komfortabel ut uansett hva han gjør på denne meget varierte skiva, og samtlige spor hører så til de grader hjemme på skiva også.
Det starter relativt rolig med en slags mørk americana i “The Box”, et slags introspor som umiddelbart setter en mørk og dyster stemning før det hele smeller skikkelig igang med “Post Traumatic Blues”. Et blodfett riff og Corey tilbake med Slipknot-stemmen sin og du skal være bra negativt innstilt for å ikke ville høre videre allerede her. Vi har fått blitt kjent med “Beyond” en god stund, og her traff de skikkelig med singelvalget, for det er et av de absolutt beste sporene på “CMF2”. Ikke la deg lure av det som høres ut som en litt cheezy 80-talls ballade til å begynne med – det er det absolutt ikke. Får faktisk litt Kiss-vibber av hovedriffet – og da ikke ballade-Kiss bare så det er sagt.
På forgjengeren fantes det litt lettere stupide kampropet “CMFT Can’t Be Stopped”, og her er det “We Are The Rest” som har fått det ærefulle oppdraget – og gjør det med langt større bravur enn storebror. Faktisk er hele skiva kjemisk rensket for daukjøtt som det tross alt fantes en del av på forgjengeren. Der fantes også noen litt vel “ekle” ballader som trakk noe ned, men selv de er byttet ut med perler som “Someday I’ll Change Your Mind”, som tross durbefengt ballade er en meget bra låt. Og selvtilliten man må ha ved å la den følges av skivas absolutte største sinnatagg “All I Want Is Hate” med den største selvfølge er neimen ikke til å kimse av. De to absolutt største ytterpunktene side ved side, og det funker.
En knall skive som ender tett opp mot toppscore er totalt avhengig av en råsterk slutt, og det får vi så definitivt i “Dead Flies”. En låt som allerede er mer enn fet nok før den rimelig uventa slår over til full Motörhead midtveis. Det kan vel knapt bli bedre enn det IMO.
Det vi er vitne til her er en artist i sin aller beste alder, gjør som han vil, og denne gangen med stil. Man hører tydelig at han og bandet har det gøy sammen, og at de denne gangen har lagt alt av sjel i låtene. Hvis dette er starten på noe, så gleder jeg meg veldig til fortsettelsen, og gruer meg kanskje ikke like mye til den dagen han slutter i dagjobben Slipknot for å fokusere på denne delen av karrieren. Men han må gjerne vente noen år til før den tid altså. (Intervju med Corey i neste nummer! Abonner her for bare en latterlig hundrelapp! For fire nummer)
5,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 15. september 2023