Universal Music
Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å unngå å nevne alderen til medlemmene i The Rolling Stones, for det er strengt tatt ikke relevant, men når gubber på pluss minus 80 år sparker ræv slik som disse gutta, må det faktisk med i betraktningen. Om du har lest andre mediers anmeldelser av «Hackney Diamonds», vet du allerede at det er et svært så vitalt Stones vi møter. Ikke siden 2005 («A Bigger Bang») har Stones gitt ut et helt album med ny musikk, men at de skulle overbevise så mye som de gjør her, må ha overrasket selv den mest ihuga Stones-fan. Bandet har eksistert siden 1962, det vil si at de hadde eksistert som band i elleve år da denne skribenten kom til verden. At jeg skulle få skrive plateanmeldelse på disse gutta hadde jeg ikke tenkt på en gang.
Når rockehistorien oppsummeres, er det to band som stiller i særklasse; The Beatles og The Rolling Stones. Gitarist Keith Richards har vært tema i memes i årevis allerede, og til tross for at fingrene er krokete av artritt, låter han fremdeles som en ungfole. Kanskje et kosthold bestående av sigaretter og Jack Daniel’s ikke er å kimse av likevel? Mick Jagger er småbarnsfar igjen, og låter akkurat like snerrende som vi har hørt ham i seks tiår. (Eller de som har levd i seks tiår eller mer, da).
Vi fikk en forsmak på hva som var i gjære allerede da førstesingelen «Angry» kom i starten av september. Selvsamme «Angry» åpner skiva, og ved første gjennomlytting må jeg innrømme at jeg var spent på om singelen var et blaff, eller om alle 12 spor var like sterke. Åjoda, alle 12 sporene er like sterke! Et par av de sterkere også, om jeg tør påstå det. Svevende, melodiske «Depending On You» viser bandets teft for melodi, mens vi møter den velkjente glefsinga til Jagger i «Bite My Head Off», der den særegne stakkato måten han synger på kommer til sin rett på versene. Det bør kanskje nevnes i mer enn en bisetning at bassist på denne låta er ingen ringere enn Sir Paul McCartney, med en mer skitten basslyd enn vi kanskje er kjent med fra den kanten. Og når vi nå prater om adelige herrer, så er jo også Mick Jagger en «Sir». Som om ikke dét var nok, bidrar Sir Elton John på en låt, i tillegg til at Stevie Wonder, Lady Gaga og tidligere Stones-bassist Bill Wyman bidrar på hver sin låt.
Trommis Charlie Watts gikk bort i 2021, men på «Hackney Diamonds» har trommespor på to låter innspilt før hans bortgang fått plass. Og når vi nå er inne på trommene, så må det nyervervede medlemmet Steve Jordan få litt heder og ære, for han har så til de grader gått inn for oppgaven at han høres ut som Watts, om enn kanskje litt mer hardtslående. Gode, gamle Charlie hadde en usedvanlig særegen groove, og Jordan har gjort gagns innsats i læringsperioden.
«Whole Wide World» er i mine ører et av de sterkeste kortene på skiva, for det refrenget gutta serverer er virkelig av det catchy slaget. «Mess It Up» sender tankene i retning «Beast Of Burden». «Driving Me Tro Hard» med «Ooooh»-koring treffer særdeles godt i ørene, mens Keith´ern sjarmerer seg godt som vokalist på «Tell Me Straight». Til og med ei rein blues-låt klarer de å gjennomføre på mer enn godkjent vis, før Muddy Waters-låta «Rolling Stone», som var opphavet til bandnavnet avslutter ballet. Akkurat skitten nok til at den høres ut som den er spilt inn i 1950.
«Hackney Diamonds» er velskrevet, velspilt, og rett og slett glimrende produsert. Plata er lagd i bandets ånd; den er verken nyskapende eller utfordrende, men den gir oss akkurat det vi vil ha fra The Rolling Stones. Balansen mellom gitarsporene er deilig panorert, lydbildet er ryddig og fyldig i hele frekvensområdet. Uten å være ihuga Stones-fan, tør jeg påstå at dette er den beste skiva bandet har gitt ut på denne sida av 1980. Det må sies å være intet mindre enn gledelig!
5/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 20. oktober 2023