BMG
Skjønt, idéen er langt fra dagsfersk, i det hele fire av disse fem konsertene som nå er samlet i én feit boks er utgitt som del 1-4 i serien ved navnet «The Löst Tapes», riktig nok kun i et begrenset vinylopplag, meg bekjent. Dette er da etter sigende første gang de utgis på CD. Hvordan selve innpakninga ser ut må en større nerd med bedre råd enn meg svare på, for det er slutt på de tidene da man kunne kose seg med fysiske goder som anmelder – dette skrives da ut fra streamlinker, ironisk nok. Uansett serveres vi 8 disker ned fem strålende konserter, der man nå for anledningen også har slengt med den feite gigen fra Download-festivalen fra ’08, for good measure.
Er dette verdt bryet/penga – det finnes jo mett med andre live-skiver fra Lemmy&co..? Kort og godt: Ja! Du får fem hele (vel, et par halve sanger er det jo inni her..) konserter med ukorrigert driv fra forskjellige æraer langs bandets lange liv – og hvilket band de var! Sattan, som dette svinger, hele. jævla. veien! Jeg ser ikke det helt store poenget med å skulle gå inn i noen dyp låt-for-låt-analyse fra M til D her, noe som de facto også ville ha spolert noe av gleden ved å høre slike opptak sjøl og oppdage detaljer og spesielle vendinger, men noen stemningrapporter og betraktninger hører naturligvis med. So it goes.
Motörhead var ganske så gode til å variere settet fra runde til runde, og de plukka ofte litt djupere i katalogen enn hva mange andre gidder og blanda dette sammen med godt balanserte sett både hva det dynamiske og så vel klassiker- som ferskhetsfaktor angår.
Vol.1 i serien vår utspilte seg i Madrid i ’95 og byr på et flerogtjue låter langt høyoktansett fra «Overnight Sensation»-turnéen, og bandet sitter faretruende godt! Noe bassdominert lydbilde, kanskje – men er det noe band der dette funker bedre? Det gledes med en tøff variant av «Silver Machine» mot slutten, og det er bare å ta av seg både kåbbåihatt og hvite støvler for dette bandet, som da red godt på løftet Mikkey Dee ga som ny fast trommis bare et par år i forveien.
Neste samling for de framtidige hørselsskadde som her presenteres stammer fra neste turné, nærmere bestemt fra Norwich i ´98, og om kanskje ikke «Snake Bite Love» er blant de store skivene, svinger det faenmeg godt av ei låt som «Love For Sale» fra scena, i skjønn kombomed et tjuetalls låter fra hele karrieren (debuten unntatt) – selv herlige «Shine» hadde fått innpass. Ganske så feit og god lyd er det på dette her, også – jeg vil anta dette er ‘off thesoundboard’, med tilliggende muligheter for miks i etterkant. Fullt trøkk, fullt band, fullt utbytte!
«We are Motörhead, and we play Rock n’Roll!» Tredje gig i boksen er fra Malmö 2000, og toget dundrer bare videre med nok et herlig sett med det meste en da kunne begjære av både nytt og gammelt. Litt mer ‘innelåst’ lydbilde på denne, og selv om det er fint lite å si på noe annet enn at en selvsagt aldri er helt enig i låtvalget, så legger den i grunnen lite nytt og bedre på bordet enn hva hva Vol. 1 og 2. allerede har spilt ut – den føles i så måte bittelitt overflødig. Skjønt, på den annen side; isolert sett er også denne en real kosestund av et dokument over tidenes kanskje tøffeste band.
Alle historiske dokumenter må ha sin pølserosin, og etter tre runder med trioen Kilmister/Campbell/Dee fleskes det til med kvartetten à ´84, fra den tida Pete Gill mørbanka lokk&bøtter, og etter at bandet får snubla seg inn i åpninga med «Iron Fist» er det bare å kose seg igjennom. Kanskje ikke det absolutt beste bandet har gjort, og lyden er heller ikke av det heeelt enorme – men det er akkurat sånne opptak som hever interessegehalten i en slik boks! Settet er upåklagelig, og bandet dundrer seg gjennom med en energi som er få forunt, det er en helt egen råhet over akkurat denne gigen i vår lille kontekst her, og da tåler man så visst godt både litt rølp, masse roll og noen småsure gitarer – det skal være sånn!
Alle de fire ovennevnte har vært individuelt utgitt på vinyl tidligere, men med samlinga av disse har man også heldigvis fått med også bandets Download-opptreden fra ’08, og om så settet her både er kortere og mer kontemporært komponert, viser dette hvor vitale de framstod også såpass seint i karrieren – de overasker sågar med en svingende versjon av «Rosalie», og både Würzel og Phil Taylor får væmeåleke på de siste låtene. Rein feelgood, selv om her kan høre at sjefen sjøl begynner å bli noe sliten, noe som i grunnen ble mer og mer merkbart jo nærmere en kom romjula ’15.
Det er svære saker å tygge over et så massivt bokssett som dette – det blir nesten litt (kremt) overkill, faktisk. Men, bare nesten. Det er likevel små ting som skurrer ift. hva som optimaltkunne – og kanskje også burde – vært. Jeg tar litt for gitt at det nå ikke foreligger planer om flere utgivelser i denne ‘serien’, nå som det hele er ‘i boks’, og da kommer en ikke helt unna en liten forundring over at i første rekke gullåra med «Fast» Eddie totalignoreres. En kan nok argumentere med at «Hammersmith» byr på rein perfeksjon, men likkavæl. Videre savnes også ‘tapes’ med Larry Wallis/Lucas Fox og ikke minst fra perioden med Brian Robertson; uten disse kan ikke det hele kalles komplett og fullkomment. Dette kan så klart være så enkelt som at det ikke finnes gode og/eller fullstendige nok opptak, for alt jeg veit. Uansett&summasummarum: Erru storfan, så kjøper’u denna – du blir ikke skuffa!
5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 23. februar 2024