Apollon Records Prog
Anført av gitarist og låtskriver Thore Engen kontraherer Lucifer Was en unik plass i norsk rockekrønike. Bandet genererte livespetakkel på 1970-tallet, men debuterte som plateartister først i 1997. I tillegg hefter såpass mange positive idiosynkrasier ved ensemblet at de sågar sonisk som instrumentelt forsvarer eget avsnitt i nevnte historiebok.
Diskografisk oppleves «Ein Fix Ferdig Mann» nesten like inspirert og idérik som rockeoperaen «The Crown Of Creation», katalogens edelsten. Det første som møter lytteren er et jagende, komplekst ostinat, toppet av massivt sangkor, hvis tonalbevegelser smaker av italienske Devil Doll. «Frå Fyrste Dag» danner et fantastisk åpningsdrønn, som utlegges melodisk sterkt, pasjonert og dynamisk, med symfonisk-progressiv avslutningsforse. Vokalist Jon Ruder gjør plate-suksessivt bedre og bedre figur, mens Arne Martinussen og dennes smakfulle klaviatur-flora er blitt bandets hemmelige arrangementsvåpen.
Beslutningen om å synge på nynorsk synes uendelig riktig, men forklarer ikke alene hvorfor Lucifer Was låter såpass urnorske på sine eldre dager. Engen øser av en fargesprakende smeltedigelpott hva angår influenser, som virkelig ikke begrenses til Uriah Heep, Jethro Tull eller Black Sabbath, men sågar rommer nordisk folkemusikk, operette, blues, visesang og en immanent aversjon mot stilistiske skigarder. Det viser seg dessuten – igjen – at Lucifer Was forøver sine ypperste arbeider i teatralsk storskalaformat, hvor bandets basalpreferanser underspilles til fordel for eget tonespråk.
Av årets ni låter ramler kun «Ei Gåte» i den viderverdige bøtta. Nevnte «Frå Fyrste Dag» bærer til skue et komplett Lucifer Was-stykke, på pari med «My Mind Said Stop» og symfoniske «Unformed And Void». Et gospel/blues-impregnert tittelkutt, musikal-progressive «Krig i Opne Landskap» og det nordiske intermessoet «Når Natta Kjem og Tek Meg» leder melodisubstansielt og stilsikkert frem mot en tredelt pangfinale. Ekstremt patoskorpulente «Snømann i Sol» tinger intet studium i original tenkning – den minner om flere forutgående musikalske løft i smekts tjeneste, heriblant de heftigste tonebevegelsene fra Sissel Kyrkjebøs «Kjærlighet» – men er umulig ikke å elske. Sceniske, omkalfatrende «Aftenbøn Til Dauden», med rødglødende arbeidersang-episode, og ikke minst atypiske «Kunsten Å Gjere Ingenting», hvor Lucifer Was faktisk nærmer seg et band som Steely Dan, sementerer bandets nest beste skive.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 15. mars 2024