Inside Out Music
Med tittelen «Sophomore» er det rimelig selvsagt at det er et oppfølgeralbum vi serveres av troikaen Nick D´Virgilio, Neal Morse og Ross Jennings. «Troika» var også tittelen på debutalbumet, som kom i 2021. Hva kan vi så forvente i 2023-utgaven av DMJ? De store forandringene uteblir, det er nedpå, indie-inspirert prog-pop-rock med trestemte harmonier over hele fjøla. Vi vet fra før at Neal Morse er stor tilhenger av harmonier, noe han gjorde med D´Virgilio i Spock´s Beard før Morse takket for seg i 2002. Jennings på sin side, har hørt til den tyngre delen av proggen, med sitt Haken, men har funnet sin plass i trestemt-verdenen sammen med sine nye frender i DMJ. Jennings har uttalt at han er stor fan av country- og folkemusikk, men hadde ikke sett for seg å ende opp i et band som dette.
Det begynner så forsiktig med kassegitar og shaker i «Hard To Be Easy», før vi er rett på et herlig trestemt-parti, som legger lista for hele skiva. Vi møter mye av dette underveis, og de tre stemmene klinger skikkelig fint sammen. For en som elsker flerstemt vokal er dette riktig så fornøyelig å høre på. Det er ikke vanskelig å komme i hug The Beatles da de sang flerstemt i sin tid, og sannelig finner King´s X seg en plass i minnebanken også, med sine sløye harmonier. Ikke har de glemt sine progressive egenskaper heller, heldigvis, selv om det er i det snillere segmentet, spesielt i «Tiny Little Fires», som veksler mellom 13/8 og 7/8 i hovedriffet. For en skribent som elsker sånt, er dette særdeles sjarmerende! Det aner meg at dette er ei låt som er signert Morse, for den innehar elementer vi har hørt fra hans penn tidligere. For øvrig er ikke bandet så nøye med hvem som skriver låtene, eller hvordan de låter, bare de føler de passer inn i segmentet, dermed blir det en variert utgivelse, med tidligere nevnte progressive elementer, i tillegg til countryen som Jennings var innom. Sistnevnte blir tydelig på «Right Where You Should Be» der vi blir presentert for steel-gitar som setter oss i riktig sinnsstemning.
Nevnte jeg The Beatles? Åjoda, og på «Mama» er de særdeles godt tilstede, det er nærmest så man hører Ringo Starr bak trommesettet. Ingenting gjøres flashy på «Sophomore», det er melodien og harmoniene som står i fokus, men D´Virgilio skinner bak trommene på «I´m Not Afraid». Lekne ghost-notes og lekre fills presenterer nok et nytt element på plata, og et mellomparti som oser Morse slipper løs et lite glis i munnviken på denne skribenten. Det høres at gutta koser seg også. Dermed er det bare å stadfeste at «Sophomore» er et riktig så trivelig album, og du skal ikke se bort fra at den befinner seg på Topp 10-lista når 2023 skal gjøres opp.
5/6 Jan Egil Øverkil