Ny skive fra Metallica er ikke hverdagskost. Faktisk er dette bare den fjerde siden årtusenskiftet, og drøye seks år siden «Hardwired… To Self-Destruct». Har så James Hetfield & co brukt tiden godt når de nå endelig presenterer «72 Seasons»??
Kategori: Skiver
Det aner meg i mitt stille sinn at dette blir en av de snodigste utgivelsene jeg kommer til å anmelde i 2023, men Jason Bieler har såpass mye å melde, og har et sinn med kroker man kanskje helst vil unngå å titte inn i, så det er bare å stupe i det. Sånn sett er kanskje tittelen «Postcards From The Asylum» treffende nok.
Kategorier
Mike Tramp | Songs Of White Lion
Etter å ha gjenoppfunnet seg selv som singer-songwriter det siste tiåret, har danske Mike Tramp antagelig innsett at det folk aller helst vil høre fra ham, er låtene som gjorde ham til en verdensstjerne en periode på slutten av 80-tallet, da White Lion solgte millioner av skiver, og turnerte med band som Kiss, AC/DC og Aerosmith.
Kategorier
Dødheimsgard | Black Medium Current
Dødheimsgard har på sine siste fire skiver fulgt en åtte års syklus, og med deres diskografi og såpass langt tid mellom platene er det aldri godt å forutsi hva som venter. Denne gangen synes jeg vi får servert hele katalogen deres på en plate, samt enkelte nye elementer.
Kategorier
Holy Moses | Invisible Queen
Alt har en ende, og etter førtito år som band, og nå etter plate nummer tretten er det dags for å takke Holy Moses for sin innsats i metallens tjeneste. Opprinnelig skulle dette albumet, og bandets avskjed finne sted for to år tilbake, da bandet feiret førti. En velkjent pandemi satte en stopper for det. Derfor har det gått ni år siden forrige skive, «Redefining Mayhem», som musikalsk er veldig nær årets svanesang.
Hva får du om du krysser Steve Lukather med John Petrucci? Stivert. Du får stivert. Og Martin Miller. Martin Miller kommer med plate, og den må du faktisk bare høre! Åpningssporet, «Something New» er så bra at man blir bekymret for at han brenner alt kruttet fra start, men heldigvis er det ei jevnspilt skive vi møter i «Maze Of My Mind».
Last In line er straks aktuelle igjen, og med «Walls Of Jericho – som er bandets tredje studioalbum – inviteres vi til mer heavy metal av den tradisjonelle sorten. Albumet åpner interessant med «Not Today Satan», en låt like frekk i toner og struktur som i navn.
Kategorier
The Flood | Hear Us Out
Et stjernelag av musikere fra band som FM, Saxon, Snakecharmer og Mr. Big har slått seg sammen under navnet The Flood, og debuten «Hear Us Out» kan dermed umulig slå feil. Eller kan den det?
Less than a year since the death of their beloved bandmate, co-founder and keyboardist Andy Fletcher, Depeche Mode have released their 15th studio album, “Memento Mori” (Latin for “remember that you [have to] die”).
Yes as, akkurat sånn skal det gjøres! Med gassen i bånn og forsterkere på 11 måker Murder Maids på ifra start til slutt på “Dance Or Die”. Jeg vil både danse og dø mens jeg ploger meg igjennom skivas 13 spor samtidig som jeg tråler internettet igjennom for å finne neste konsert i nærheten.
Northern Irish rockers The Answer make a long-awaited return with a brand-new studio album scheduled for release on St Patrick’s Day. Their debut album “Rise” received critical acclaim back in 2006, and they went on to support bands such as The Rolling Stones, Aerosmith and a two year slot on AC/DC’s 2008 Black Ice tour.
Bak det anonyme bandnavnet skjuler det seg en av undertegnedes absolutte favorittvokalister gjennom tidene, Rob Lamothe, mest kjent fra Riverdogs, hvor han har selskap av en av denne skivens gjesteartister, Vivian Campbell fra bl.a. Def Leppard og Dio
Kategorier
Crowne | Operation Phoenix
«Operation Phoenix» fortsetter der 2021-debuten slapp, med melodisk og fengende hard rock, naturlig nok ikke ulikt det H.e.a.t holder på med. Tittelsporet slår umiddelbart an tonen med en episk intro før det braker løs, det er bare å slenge knyttneven i været og kauke med på de massive allsangrefrengene som kommer som perler på snor.
Kategorier
The Banishment | Machine And Bone
Dette er den slags nedstemt industriell metal som de fleste musikere fikk ut systemet for over 20 år siden. Det minner mer om en blanding av Marilyn Manson, Zeromancer, Ministry eller White Zombie – men ikke på en god måte.
Svenske A.C.T. har så langt ikke nådd de store høyder, men nådde inn til undertegnede da andreskiva «Imaginary Friends» kom i 2001. De hadde en sound man ikke hører i mange artister. Kanskje er It Bites det nærmeste man kommer, og kanskje et bitte lite snev av Mr. Bungle, men det er ikke mye.
Progressiv metal kan være så mangt, noe Haken har bevisst helt siden debuten “Aquarius” i 2010. For de som har fulgt bandet siden starten så har de definitivt utviklet seg siden den gang, og “Fauna” viser et modent og veldig eksperimentelt band. Det er bare å holde seg fast i stolen for bandets siste skive er slett ingen enkel affære å fordøye.
Det må ikke være AC/DC eller Iron Maiden for å vite i hvilket landskap en ny plate befinner seg. Ofte har man en anelse. Enslaved derimot, kan vanskelig å spå. Joda, man forventer jo dynamikken hardt og rolig, growling og ren vokal. Også vet man at uansett hva disse gutta finner på kan det kalles progressivt.
Så tok det hele fire år før norske Stargazer fikk ut fingeren og kom med en oppfølger til mesterlige “Sky Is The Limit”. Da er jo det store spørsmålet om bandet har brukt tiden fornuftig?
Litt over ett år etter forrige utgivelse er duoen bak Pil & Bue, Petter Carlsen og Gøran Johansen, klar med nok et nytt album. Med «Special Agents» har parhestene klart kunststykket å bevege seg i ny musikalsk retning, samtidig som albumet er en naturlig fortsettelse av forgjengeren, «The World Is A Rabbit Hole».
Drøyt ti måneder etter forrige utgivelse, «Closer To The Edge», er First Signal klare med nok et album under Frontiers-fanen. Trommis/ produsent Daniel Flores har forlatt skuta, og Harry Hess har teamet opp med bassist og produsent Michele Guiaitoli, som har produsert artister som Issa, Visjons Of Atlantis og Kalidia. Påvirker det sounden på prosjektet? Næh, ikke nevneverdig.
Kategorier
66crusher | Limbo
Et av Norges mest undervurderte band er endelig tilbake. Deres salige blanding av thrash, prog og doom er kanskje ikke unik, men litt uvanlig. Det er særlig deres flittige bruk av tersharmonier som appellerer til meg. Om Metallica og Katatonia hadde gjort et album sammen, så ville kanskje det resultert i noe ala 66crusher.
Au, denne var vond. Avatar er et av tre svenske band som ga meg troen på at jeg ikke var en sur gammel gubbe som mener at alt var bedre før, men er nå et av to band på under et kalenderår som gjør at jeg kanskje må erkjenne at jeg muligens faller inn i den kategorien allikevel.
Stephan Lill og Andy Kuntz er nok mest kjent for sine eskapader med progmetal-bandet Vanden Plas, men driver også med mer straight metal, og er nå klare med debuten av prosjektet All My Shadows. Lill har en teft for fengende gitarriff og melodier, og med Kuntz på laget, er det duket for catchy hooks og iørefallende melodilinjer.
Det er en tid for alt, sier de utdannete tunger, og det er kanskje en viss form for sannhet i det. For Transatlantic tar det slutt 17. februar, når deres siste utgivelse har utgivelsesdato. «The Final Flight: Live At L´Olympia» blir bandets endelikt, og de gir seg med en trippel liveutgivelse, så her får fansen virkelig noe å meske seg med.
Kategorier
Tulus | Fandens Kall
Soulseller Det er noe forløsende herlig over folk som ivaretar opprørsk musikks innerste felles vesen, nemlig å gi blanke faen i hva andre måtte oppfatte som ‘korrekt’, selv om dette bryter mot en indrejustis i genren som sådan. Tulus leverer her sin sjuende skive på tjuesju år, og stilmessig ligger dette nokså tett opptil hva […]
Apollon Records Det ville ha vært fryktelig enkelt å skulle spille på bandnavn og platetittel for å trekke sammenlikninger med den temmelig gode forgjengeren «Smooth Failing», men slikt skal vi så klart holde oss for gode for. At de kanskje mer kan virke som to tilfeldig valgte jevngamlinger i en av de mest avskårne innerste […]
«Never Say Die» var knapt blitt kald fra pressa før vi fikk meldinga om at ei ny skive var på vei fra Wig Wam. Her skal suksessen etter «Peacemaker»-suksessen melkes, naturlig nok. Og hvordan låter så Wig Wam anno 2022?
Three Dogs Music Det har gått sånn omtrent et hundeår siden bikkjene i The Winery Dogs vartet opp med ny musikk, men nå er de endelig tilbake med den så treffende titulerte «III». Det er jo alltid spennende å se om band med såpass aktive musikere i det hele tatt finner tid til å lage […]
India kan neppe kalles rockens vugge, men her har vi altså et vaskeekte indisk rockeband. Dette er bandets såkalte tredje skive, men i praksis er det debutskiva fra 2014 spilt inn på nytt. Ingen stor overraskelse at plateselskapet bak er Frontiers Records som spyr ut melodiøs (hard) rock over en lav sko, men dette er vel kanskje en av de bedre ideene de har kommet opp med i de senere årene.
Kategorier
Knogjärn | Mera Bedövning
Et nytt bekjentskap for meg, svenske Knogjärn – men de har allerede en god del album i bagasjen, og etter musikken å dømme vil jeg tro at de fleste diehards under metalcore-fanen er godt kjente med svenskene fra før.
Kategorier
Uriah Heep | Chaos & Colour
De gamle er fortsatt eldst, noe Mick Box & Co. nok en gang bekrefter med sitt 25-album i rekken. Utrolig nok har de siste skivene holdt relativt bemerkelsesverdig høy kvalitet og “Chaos & Colour” er intet unntak.
Den norske vokalisten Issa har vært en del av Frontiers´ artiststall siden 2010, og er nå ute med sitt sjuende album, «Lights Of Japan». Oppskrifta er den samme; klassisk heavy og melodiske riff fra start til mål. Isabell Martin, som hun egentlig heter, har levert gode skiver hele veien, så forventningene er deretter når «Lights of Japan» nå er ute.
Ricky Warwick og hans kompanjonger er ute og rir igjen. Resepten er som på de foregående skivene klassisk hard rock med sterke Thin Lizzy-vibber. Et stort skår i gleden er at Scott Gorham ikke er med lenger, hvilket kanskje skulle tilsi at dette blir fullstendig uinteressant. Heldigvis funker Black Star Riders også uten Gorham selv om han definitivt savnes
Kategorier
Lillasyster | Stormtrooper Boombox
Svenskene med det ganske så festlige og originale bandnavnet er nå ute med sitt sjette album. Men det er dessverre ikke så mye annet enn bandnavnet som er festlig. Lillasyster dundrer på med sin lettbeinte og ganske intetsigende liksom-metalcore
Niende studioskive fra polske Riverside markerer angivelig en forsettlig retur til katalogens første halvdel, men ansporinger til et mørkere, mer melodisk og progressivt fokusert ensemble sto å lese allerede i 2018 med albumet ”Wasteland”, som ga fornyet tiltro til kvintetten etter tre middelstendige arbeider.
Heller enn å tvinne tomler brukte Jonas Renske pandemien til å skrive. Musikken dette resulterte i utkommer nå som Katatonias tolvte studioalbum – et album som ivaretar den melankoli, tyngde og vitalitet bandet siden «Viva Emptiness» har kunnet kjennes ved, men som samtidig bringer mer tradisjonell heavy metal til torgs.
Gaz Coombes, known as the frontman of Supergrass, is one the of UK’s most underrated and talented songwriters. He has released his fourth solo album “Turn the Car Around”.
Death metal-veteranene fra Florida returnerer etter seks års platestillhet med en real knyttneve. I hvert fall åpningslåta «Barely Alive» tatt i betraktning. Dette er det kjappeste vi ha har fått servert fra Obituary noensinne. Ikke at vi snakker blast beats, men kjapt til de å være.
Kategorier
Pappasaft | Endelig Elendig
Ikke la deg lure av det noe flåsete bandnavnet, for etter å ha fullstendig blåst meg over skog og hei med debuten “I Verste Velgående” følger Pappasaft opp med en fullengder som kanskje er enda bedre. De kan virke som et tøysete tulleband, men denne gjengen er absolutt alt annet enn akkurat dét.
Det amerikanske punkrock-ikonet Iggy Pop er ute med sitt nittende soloalbum, i en alder av 75 år. Hvordan klarer han så å holde oppe det forventede energinivået på «Every Loser»?
Kategorier
Decibøllene | NÅ! (Live)
Er du en av de som mener pønken døde tidlig 90-tall og samtidig synes Sex Pistols er noe forbanna fjas? Da er det store muligheter for at du kommer til å like Decibøllene (og at du har sannsynlig allerede godt vet hvem de er). Her går det i illsint totalt, direkte tatt opp fra selveste Blitz og tekstene spytter ut politisk agg både oppover og mot høyre, som god pønk skal.
Kategorier
Hammers Of Misfortune | Overtaker
Independent Dette var jammen kraftkost. Jeg har funnet mye glede i de seks foregående platene, selv om det musikalsk har spent fra prog, via klassisk hardrock til american metal. Denne gangen er det thrash metal som gjelder, og det av svært teknisk sort. Sjekk for eksempel «Viper Cross». Besetningen har i likhet med musikken aldri […]
Skotske Gun har eksistert i 35 år nå, og dette er en slags blanding av Best Of og nyinnspillinger av deres største låter i akustiske og omarrangerte versjoner, pluss en ny elektrisk låt.
Det har blåst friskt rundt veteranene i Journey den siste tiden, med søksmål, sparking av medlemmer og generell utskifting i rekkene, så allerede siden denne live-skiva ble spilt inn 31. juli 2021, har bandet halvert trommisrekka og byttet bassist, pluss at tospannet Neal Schon og Jonathan Cain er i tottene på hverandre med søksmål og krangel på sosiale medier.
Og prisen for årets, kanskje tilogmed tiårets, mest meningsløse utgivelse går herved til finske Amberian Dawn som tydeligvis syntes det var en god idé å hylle sine svenske naboer med splitter nye metallversjoner. Det var det ikke.
Kategorier
In The Woods | Diversum
De mørke progressive metallerne har virkelig bydd på godlyd etter gjenforeningen i 2014, og denne gangen tar de det enda et steg lenger. Engelske James Fogarty har overlatt mikrofonen til mer lokale Bernt Fjellstad, som vi kjenner fra Guardians Of Time og Susperia.
Kategorier
Neil Young and Crazy Horse | World Record
De ti seneste årene har ikke vært Neil Youngs sterkeste. Ikke bare er dette fordi han synes ukritisk til musikken han utgir (det som utkommer er de ti, tolv siste låtene han har skrevet og hamret inn), men også fordi han i mye mindre grad enn på 60-, 70-, 80-, 90- og 00-tallet har søkt variasjon.
Her har vi et Candlemass jeg tror mange har lengtet etter. For første gang har vokalist Johan Längquist vært med i skriveprosessen, og ikke kommet inn som en reddende engel i siste liten. Dermed er låtene skrevet for hans stemme og vi har et godt gammelt Candlemass med et klassisk lydbilde.
Thresholds nye opus “Dividing Lines” er mer gitar-fokusert enn forgjengeren “Legends of the Shires, mindre tangent-orientert og har lagt fra seg en del av lekenheten. Det hviler en mer alvorstynget atmosfære over denne skiva – her skal voksne menn med orden i sysakene lufte bekymringer av både personlig og global art.
Askertrioen følger opp fjorårets comeback-album «Succession” med en EP, bestående av ett spor på nærmere kvarteret. Låta er en musikalsk og konseptuell oppfølger til den ti år gamle EP’en «Bleeding Fiction».
Nashville-based Larkin Poe, the Grammy nominated roots rock sisters Rebecca and Megan Lovell, have released their sixth studio album, “Blood Harmony”, which they co-produced alongside guitarist Tyler Bryant.
Kategorier
Omegashift | Doctrine Of Dust
Doom metal fra sørlandet med kvinnelig vokal får kanskje ikke alle til å heve på øyebrynene. Nå er Omegashift langt mer enn denne snevre beskrivelsen, men elementene finnes. Opprinnelig var det ikke tenkt kvinnelig vokal heller, men Jorunn Aateigen kom inn da låtene skulle spilles inn. «Lazarus Brigade» åpner og man hører fort det er doom metal som ligger i bunnen.
Kategorier
Maceration | It Never Ends
Høsten 1992 kom Macerations eneste album ”A Serenade Of Agony”. Nå har Lars Bangsholt og Jakob Schultz funnet ut det er på tide med en oppfølger, tretti år etter. Vokalist på debuten var ingen ringere enn Dan Swanö. Han er også med på denne oppfølgeren. Jeg vil si musikken er en videreføring av der det stoppet.
Kategorier
Drudkh | All Belong To The Night
Drudkh er hjemmehørende i Kharkiv i Ukraina, og bandet har så absolutt vært toneangivende innen den folkinspirerte black metallen fra denne delen av verden. Jeg har sansen for de fleste av guttas tolv album, men synes denne utmerker seg spesielt positivt. Ikke at det tråkkes opp nye stier, men jeg liker stemningen og lydbildet.
Kampfar er for meg et litt merkelig band. Det er god stemning live, og når en sjekker ut en ny plate er det heller ikke så verst. Utover det er et band jeg helt glemmer. Greit, da er man kanskje ikke blodfan. Likevel var forrige plate, «Ofidians Manifest» en riktig så god skive, som vi til og med følte vi måtte ta en prat med vokalist Dolk om i denne publikasjon.
Kategorier
John Norum | Gone To Stay
Hele tolv år har gått siden John Norum slapp musikk på egen hånd, men nå er «Gone To Stay», hans niende soloutgivelse, klar for verden. Europe har tatt det meste av tiden Norum har til å holde på med musikk, men som med de fleste artister, åpnet det seg en mulighet for å sette seg ned ved tegnebrettet for å frembringe ny musikk da pandemien ruller over oss.
For å feire sine førti år som teutonisk thrash metal har Sodom spilt inn kronologisk en låt fra hver plate. Og inkludert begge utgavene av «In The Sign Of Evil» blir dette sytten spor. Eller atten hvis man tar med kassetten, som har «Equinox» som bonus.
Kategorier
Joe Lynn Turner | Belly Of The Beast
Med ny look slipper Joe Lynn Turner ny musikk. Den velkjente parykken er borte, og tilbake står Turner med blank isse og blanke ark. Issen forblir blank, men arkene har fått en dugelig runde med fargestifter, og et blytungt album ser dagens lys.
Kategorier
Darkthrone | Astral Fortress
I år er det tretti år siden Peaceville meget motvillig utga det ble en milepæl innen norsk black metal, «A Blaze In The Northern Sky». Darkthrone har ikke vært redd for å gå sine egne veier, og når duoen i høst utgir sitt tjuende album er det fortsatt nye sider å spore.
«Screamnasium» is the fourth album from four-piece rock band O.R.k., featuring ex-Porcupine Tree bassist Colin Edwin, award-winning composer/vocalist Lorenzo Esposito Fornasari (LEF), Marta sui Tubi’s Carmelo Pipitone and King Crimson’s Pat Mastelotto.
«Direction of the Heart» is Simple Minds’ 18th studio album, and their first of new material since 2018’s UK Top 5 album «Walk Between Worlds». Remarkably for a band who have been together for 45 years, the record sounds modern and fresh, but also contains hints of past hits.
Kategorier
Sahg | Born Demon
Da Olav Iversen startet Sahg i 2004 var 70-tallets rock og proto-metal sterkt tilstedeværende, og utrykket retro var slett ikke feil på bandets første plater. Nå ligger dette fortsatt i bunnen etter nesten tjue år, men jeg synes ren skjær hardrock er vel så rettferdig å kalle dette.
Kategorier
Chez Kane | Powerzone
Man skal smi mens jernet er varmt, heter det. Chez Kane, den knallsterke walisiske vokalisten med den übersjarmerende fremtoningen, har vært et glodhett navn på Frontiers Records artiststall siden fjorårets debutskive “Chez Kane”. Kvinnelige artister er ikke det melodisk rock-sjangeren har vært kjent for og dette ønsket svenske Danny Rexon (Crazy Lixx) å endre.
Ingenting skulle tilsi at andregenerasjons neo-progressive slitere ville finne en slags sonisk mirakelkur, nesten tretti år ut i karrieren. Mick Pointer og Clive Nolan har utrettelig tilvirket plater og gitt konserter under Arena-banneret siden 1995, og selv om katalogen synes fritatt rene blamasjer vitner nyere tids fonogrammer om en stilistisk resignasjon i forhold til nytenkning og progressiv higen
Amerikanske Alter Bridge er ute med sitt sjuende album i rekken, og siden oppstarten i 2004 har det uten unntak gått tre år mellom hvert album. Ifølge presseskrivet skal visstnok pandemien ha hatt en positiv effekt på bandet, da de i store perioder måtte holde bandet i gang på hver sin kant, og da de endelig kom sammen for å spille inn skiva, så oppstod det flammer og gnister. Så hva kan fansen og resten av verden vente seg av “Pawns & Kings”?
Kategorier
Cult Member | Infinite Death
Dette var jammen friske saker. Her har vi fire debutanter fra Tromsø som serverer crossover/thrash. Suicidal Tendencies og Municipal Waste oppgis som referanser og det er ikke feil det. Jeg aner debutene til Slayer og Metallica muligens også er blitt spilt i oppveksten til kvartetten.
Kategorier
Protydiya | On Nature
Vitaly Palagnyuk er ute med sitt andre album under navnet Protydiya. Ukraineren gjør alt selv, og det skal ha, dette er progressivt. Basisen er black metal, men her finnes trekkspill og andre lyder jeg antar stammer fra tradisjonell ukrainsk musikk. Det er mye folkemusikk å spore, og vokalen spenner mellom black metal og forskjellige ren vokaler.
Kategorier
Karin Park | Private Collection
Karin Park sitt nyeste slipp er drøye tre kvarter lavmælt men samtidig storslått stemning som passer meget godt til fyr i peisen og et glass med gøtt rødt i hånda på hustrige høstkvelder..
Kategorier
The Gasölines | Death Or Eternal Glory
Fres, fart og guffe som må spilles høyt skal det komme helt til sin rett. Allerede et par sekunder ut i åpneren «Rum Runner 500» er det ingen tvil om hva som venter den neste drøye halvtimen. Høyoktan i sin aller reneste form hvor ikke en eneste detalj kommer uventet, og der det ofte kan høres ut som negativ kritikk er det bare en fin ting med The Gasölines.
Norske Orango er tilbake med sin 8. fullengder siden debuten “Villa Exile” fra 2005, og bandet har stadig utviklet soundet siden den gang. Høydepunktet i katalogen deres er i mine ører fortsatt mesterstykket “Battles” fra 2014. En skive alle norske møblerte hjem burde ha i hylla. Men nå er de altså ute med nytt album og power-trioen kjører på med samme resept som på de foregående albumene.
The second album of Oslo based Maraton, «Unseen Color», is a mix of alternative rock, pop, electronica and prog, all decorated with the timbre of Klemp’s remarkable falsetto vocals and excellent production.
Pr. 2022 likner Queensrÿche stilmessig mer på det sultne metalbandet som sang «Queen of the Reich» og «Warning» for snaut 40 år siden enn den finslepne, perfeksjonerte og stilskapende progmetalen de kjapt utviklet seg til.
Klassisk gitarbasert rock lever fortsatt i beste velgående, noe The Dead Daisies har vært et levende bevis på i snart ti år. Det begynner å bli en stund siden John Corabi forsvant ut av bandet og de fleste fikk vel med seg at det var ingen ringere enn Glenn Hughes som tok over mikrofonen, og bassen selvfølgelig.
De aller fleste blodfans setter nok kaffen i halsen allerede ved åpneren «Adderall» da denne er helt ulikt noenting Slipknot noenting har gjort. Det nærmeste jeg kommer av beskrivelse er 60-talls poprock ikke milevis unna Pink Floyd. Er fantastisk sterkt spor som både kiler seg fast i ryggmargen og viser et band som gjør akkurat som de vil, og det liker vi!
Kategorier
Sammy Hagar & The Circle | Crazy Times
Det er merkelig med Sammy Hagar; man tror man vet hva man får, men så tar han en helt annen retning. På «Crazy Times», hans siste utgivelse, med bandet The Circle, spriker han mer enn vi er vante med, og man blir sittende med en uforløst følelse etter å ha vært gjennom skiva noen ganger.
Det ble satt en forventning til denne skiva allerede tidlig juni da gjengen fra Boston annonserte at de kom til å gi ut et album med uutgitte tekster av ingen ringere enn Woody Guthrie komponert av gjengen selv, tilogmed med en liten smakebit av denne i form av åpneren «Two 6s Upside Down».
«Dette må være blant topp syv i Debbath-katalogen! Særlig vokalisten gjør en sterk jobb denne gangen. For en stemme! Låter som en blanding av Jussi Björling og Viggo Sandvik!»
På papiret skal ikke supergruppen Kings of Mercia kunne fungere. Fra AORen har vi vokalgud Steve Overland fra FM og ex-Toto-trommis Simon Phillips, og fra progmetallen kommer Fates Warning-gitarist Jim Matheos og bassist Joey Vera fra Armored Saint. Men funker det i praksis?
Kategorier
Lonely Robot | A Model Life
Progmesteren John Mitchell har returnert med sitt soloprosjekt Lonely Robot, denne gangen med plata “A Model Life”. Hva forventes? Jo, introspektive temaer, harmonitunge lydtepper, toneartskifter galore, sårbare melodier og fuzzy synthpads of en og annen gitarsolo.
Det finnes liten spenning når Nergal & co slipper nye album, man vet omtrent hvor landet ligger musikalsk og – ikke minst – man vet at det er bra. Spenningen ligger i akkurat hvor bra.
English rock band Suede have returned with their ninth studio album «Autofiction», a follow up to 2018’s «The Blue Hour», which sees them relive their early years by recording live in a studio in North London with long-time collaborator, Ed Buller (he produced their debut single «The Drowners»).
Sammen med Muse dro The Mars Volta det kreative rockelasset, nærmest egenhendig, under store deler av det nye millenniets første dekade, og med langspillopus nummer to – uslitelige ”Frances The Mute” – begikk El Paso-ensemblet tiårets sterkeste album.
Kategorier
House Of Lords | Saints And Sinners
House of Lords er en av Frontiers Records mest pålitelige arbeidshester og når de slipper sin 13. studioplate “Saints and Sinners”, skulle det overraske om James Christian & co ikke skulle levere varene. Og ja, det overrasker vel kanskje en smule.
Totens fineste flotteste progmetalband gjennom tidene er uten tvil Conception – og nå er deres fire første utgivelser nyutgitt på vinyl med bonusmateriale. Vi benyttet anledningen til å gå i dybden.
Kategorier
Taboo | Taboo
Da de danske veteranene i Pretty Maids grunnstøtte og ble lagt på is for tre år siden, tok det ikke lang tid før bandets ene grunnlegger, vokalist Ronnie Atkins, var tilbake i manesjen, tross en lungekreftdiagnose. Han har siden da lagd to soloskiver, en skive med Nordic Union, og turnert med Avantasia. Bandets andre grunnlegger, gitarist Ken Hammer, har det derimot vært helt stille rundt. Inntil nå.
Intet enigma i musikkverden er større enn John Michael «Ozzy» Osbourne. I drøyt 50 år har han surra rundt seg sjøl, enten i tung rus eller i sitt eget rotevesen og har knapt noen gang syntes i stand til å knyte sine egne skolisser. MEN – det er faenmeg ikke mange som kan vise til en katalog av samme kvalitet, både med Black Sabbath og som soloartist
Kategorier
Ungt Blod #5 (Rock & Metal 2021-2022)
Starten på et nytt skoleår er som regel oppsummeringen av forrige. I hvert fall her i Norway Rock Magazine, da dette betyr ny utgivelse av fjorårets kull ved rock og metal linja ved Buskerud Folkehøgskole. Her lærer elevene alt fra idé til ferdig utgivelse. Låter skal skrives, øves inn med band og spilles inn.
Kategorier
Dark Horse Project | Vol. 1
Noen ganger dukker det opp musikk i innboksen man kanskje aldri hadde hørt om man ikke skrev om musikk. Det er selvfølgelig ikke alt som låter like bra, men gleden blir desto større når man trekker på smilebåndet allerede fra første riff.
14 år skulle det altså ta før vi hørte fra King´s X igjen, det var nesten så man ga opp håpet, men da vi pratet med bassist og vokalist Doug Pinnick i november i fjor, ble vi plutselig litt høyere i krona igjen, for han bar bud om at ei ny skive var på trappene, og fri og bevare oss vel, nå er den her.
«The Sick…» følger formulært i kjølvannet av forgjengerens kvalitative opptur – selv om det må medgis at den nok ikke spiser kirsebær heeelt på samme nivå. Tittelkuttet er i godt selskap blant skivas beste, med både fart, kraft og presisjon til å sende eksempelvis danske trommiser i kretsløp.
Muse have said their new dystopian album “Will of the People» is a “greatest hits» type of record, a montage of the best of Muse, a combination of prog-metal, glam-rock, ballads and electro-pop. It is certainly a combination of those styles, but it is debatable whether the songs are the greatest examples of each of them.
Joda, du får klassisk Machine Head i en god dose på tett opptil en times spilletid. Herligheten begynner med den overraskende episke starteren “Slaughter The Martyr” som står for over ti minutter av helheten og består stort sett av en lang oppbygning som klinker ut i en erketypisk MH-låt før den runder av som den startet igjen.
Kategorier
Lillian Axe | From Womb To Tomb
Ny skive fra amerikanske Lillian Axe er vi ikke akkurat bortskjemte med, det er faktisk gått over ti år siden «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet som har 40-årsjubileum til neste år har for lengst mistet alle medlemmer fra debuten med unntak av gitarmaestro, høvding og låtskriver Stevie Blaze, men han sørger likevel for at dette låter umiskjennelig som Lillian Axe.
For andre enn dediserte apostler kan katalogen til trønderske Motorpsycho være ugrei å holde tritt med, så la oss rekapitulere …
Kategorier
David Paich | Forgotten Toys
David Paich har stått for tangentering for de største stjernene i snart en mannsalder, men har aldri gitt ut noe soloalbum. Før nå. «Forgotten Toys» blir Toto-keyboardistens første soloalbum noensinne. Det tok sin tid, men det kom godt, for Paich har forsatt en penn vi kan stole på. Riktignok er det bare sju spor på plata, hvorav ett er en intro på halvminuttet.
Det er svært få forunt å ha en karriere som spenner over 7(!) tiår uten besetningsskifter, men ZZ Top klarte altså dette, fra 1969 til bassist Dusty Hills død i fjor. Hovedbasen har hele veien vært bluesrock, selv om de i grunnen var av dem som tryna hardest inn i 80-tallets syntetiske fristelser og lettkjøpte kommersielle suksesser.
Allerede i oktober i fjor kom første singel «Deceiver, Deceiver», og jevt utover dette året har seks av platas elleve spor blitt sluppet som singler. Dermed er det vel lite spennende eller nytt jeg har å by på ved å anmelde skiva. Men en ting er å få låter stykkvis, hvordan låter de samlet?
Kategorier
Sunstorm | Brothers In Arms
Frontiers-prosjektet Sunstorm er klare med sin syvende utgivelse, ved navn «Brothers In Arms». Albumet er det andre i rekken med Ronnie Romero bak mikrofonen, etter fjorårets «Afterlife» som skapte furore i sosiale medier, all den tid bandet var sett på som Joe Lynn Turners prosjekt. Og hvordan fortoner så siste utgave av Sunstorm seg?
Behold! En ny supergruppe fra Frontiers. Hvilket nummer i rekken har vi kommet til nå, holder noen tellinga? Her møter vi Jay DeMarcus (Rascal Flatts), Jason Scheff (ex Chicago), Deen Castronovo (Journey, Revolution Saints, The Dead Daisies), Tom Yankton og Chris Rodriguez. Vi har bevitnet noen samlebåndsprosjekt av disse supergruppene, men også noen aldeles fantastiske utgivelser.
I tillegg til å debutere som soloartist, har Ronnie Atkins også funnet tid til å spille inn en tredje skive med Nordic Union, hans sideprosjekt med Erik Mårtensson fra Eclipse, og nå er altså «Animalistic» ute. De som har hørt de to foregående, vet ganske nøyaktig hva vi får mer av her – men det er ingen tvil om at dette er den hardeste og tyngste skiva under Nordic Union-navnet så langt.